Ikke aldersdiskriminering på sykehus

Klager hevder at hun ble diskriminert på grunn av alder da hun ikke fikk tilbud om lønn under videreutdanning.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har kommet frem til at sykehuset X ikke handlet i strid med forbudet mot aldersdiskriminering i arbeidsmiljøloven § 13-1 overfor klager da hun ikke ble innvilget lønn under videreutdanning.

• Saksnummer: 14/1498
• Lovgrunnlag: Arbeidsmiljøloven § 13-1
• Dato for uttalelse: 20. november 2014

Sakens bakgrunn

A har påbegynt videreutdanning ved Z. Hun søkte om lønn under videreutdanningen fra X. Det var 5 personer som søkte lønn under videreutdanning innen intensiv med praksisplass i intensiv/hjerteovervåking. Samtlige fem ble innkalt til intervju. Tre søkere fikk innvilget søknad om lønn under videreutdanningen. A var ikke en av dem.

Partenes syn på saken

A:

A hevder at det er på grunn av hennes alder at hun fikk avslag på søknad om lønn under videreutdanningen. A er født i 1966 og fyller 50 år den sommeren videreutdanningen er ferdig i 2016.

A hevder at fagansvarlig for de interne studentene som tar videreutdanning opplyste over telefon at arbeidsgiver ønsket seg yngre kandidater som hadde mange år igjen i arbeidslivet. A viser til en e-post av 26. juni 2014 hvor arbeidsgiver skriver at «Ansiennitet skulle ikke være avgjørende, da ledelsen ønsker sykepleiere som kunne arbeide lenge etter gjennomført utdanning». A viser videre til at sykehusdirektøren opplyste til hovedtillitsvalgte over telefon at arbeidsgiver hadde bestemt seg for å prioritere yngre sykepleier til utdanningsstillingene, og at ved spørsmål om dette var diskriminering svarte at sykehuset hadde full styringsrett, og at de kunne ansette hvem de vil. A fikk heller ikke tilgang til søkerlistene til utdanningsstillingene. A viser også til X Arbeidsgruppe strategiplan 2015-17 hvor det fremgår at gruppen ansatte spesialsykepleiere har høy gjennomsnittsalder, og at X også har en høyere gjennomsnittsalder enn resten av landet, hvilket medfører behov for utskiftning av personell i kommende periode.

A stiller seg kritisk til at arbeidsgiver har gitt uttrykk for at hennes akademiske bakgrunn ikke er relevant, og viser blant annet til at hun i sin master har spesialisering i relasjonsledelse, hvor hun fokuserer på stress og mestring. A opplyser at hun siden hun var ferdig utdannet i 2007 har arbeidet i 100 % stilling som sykepleier, og til tider mer enn det, hvilket kan dokumenteres. A påpeker at det at hun over flere år arbeidet i mer enn 100 % stilling bør si noe om hennes motivasjon og kapasitet. A opplyser at hun ønsket å søke jobb ved spesialavdelingene Hjerteovervåkningen og intensiv da hun begynte å ta vakter i bemanningsenheten, men at hun der fikk vite at spesialavdelingene hadde takket nei til å være med i bemanningsenheten, da de primært ønsket sykepleiere som ikke hadde spesialutdanning. A reagerer på påstanden om at hun ikke har vist initiativ og motivasjon, og viser til at hun faktisk har påbegynt denne utdannelsen. A opplyser at det er vanskelig for henne å kombinere studiene med jobb, ettersom all undervisning er obligatorisk nå som studentene får lønn under utdanning.

X:

Sykehuset avviser påstanden om at alder ble vektlagt i vurderingen av hvem som skulle innvilges lønn under videreutdanning.

Sykehuset opplyser at de vektla søkernes faglige kvalifikasjoner, dokumentert interesse og egnethet i betydningen evne til å forholde seg hensiktsmessig i arbeidssituasjonen ved intensiv/hjerteovervåking.

Sykehuset opplyser at motivasjon og personlig egnethet fremstod som det beste skillet mellom søkerne. Sykehuset viser til at det å ha oppsøkt et arbeidsforhold som offentlig godkjent sykepleier i intensiv-/hjerteovervåking ble oppfattet som særlig sterk motivasjon og interesse. Egnethet ble evaluert mot søkernes arbeidsutførelse i enhetene, og dette ble av enhetslederne klart knyttet opp mot den enkelte søker.

I den aktuelle saken opplyser sykehuset at de øvrige søkere hadde vist interesse ved å ta ansettelse i spesialavdelingene lang tid før de søkte på spesialutdanning, og hadde på den måten samtidig skaffet seg et solid faglig forsprang på A. Sykehuset opplyser at A totalt sett har kortere praksis som sykepleier og mindre relevant praksis enn de som fikk innvilget lønn under videreutdanning.

Når det gjelder de tre som ble innvilget lønn under videreutdanningen så viser sykehuset til at en av søkerne har praksis fra spesialavdelinger i seks år og annen relevant praksis fra sykehus i ni år. En annen som fikk innvilget lønn under videreutdanning har 13,5 års praksis som sykepleier ved hjertemedisinsk sengepost og har også hatt vakter ved hjerteovervåking. Den tredje som fikk innvilget lønn under videreutdanning har åtte års praksis som sykepleier; herunder 2,5 års svært relevant praksis fra intensiv ved X og tre års praksis fra somatikken i sykehus.

Når det gjelder A så viser sykehuset til at hun var ferdig utdannet sykepleier i 2007 og i perioden 2007-2012 arbeidet som sykepleier ved X i gjennomsnitt 25 % stilling. Fram til mai 2014 arbeidet hun som sykepleier hovedsakelig ved kirurgiske avdelinger. Fra mai 2014 arbeidet hun både ved kirurgisk enhet og i Bemanningsenheten, totalt 100 % stilling. Sykehuset viser til at A hovedsakelig har praksis som ikke er relatert til sykehus, mens de søkerne som fikk innvilget lønn under videreutdanning hovedsakelig har praksis fra somatikken i sykehus, og intensiv/hjerteovervåking.

Rettslig grunnlag

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med arbeidsmiljøloven eller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 4.

Arbeidsmiljøloven

Arbeidsmiljøloven § 13-1 forbyr direkte og indirekte diskriminering på grunn av alder. Det fremgår av § 13-2 at diskrimineringsforbudet gjelder alle sider av et arbeidsforhold.

Forskjellsbehandling som har et saklig formål, ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles og som er nødvendig for utøvelse av arbeid eller yrke, anses ikke som diskriminering etter loven her.

Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering, skal det legges til grunn at diskriminering har funnet sted, hvis ikke arbeidsgiver sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd diskriminering, jf. arbeidsmiljøloven § 13-8.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om X handlet i strid med forbudet mot aldersdiskriminering i arbeidsmiljøloven § 13-1 overfor A da hun ikke ble innvilget lønn under videreutdanning.

Ombudet vil kort slå fast at det å ikke bli innvilget lønn under videreutdanning er å bli «behandlet dårligere» i lovens forstand.

Dersom ombudet finner at det er grunn til å tro at alder har hatt betydning for hvorvidt A skulle innvilges lønn under videreutdanning eller ikke, går bevisbyrden over på Sykehuset. Sykehuset må da sannsynliggjøre at diskriminering ikke har skjedd.

En påstand fra A, eller den omstendighet at hun fyller 50 år den sommeren videreutdanningen er ferdig i 2016, er i seg selv ikke nok til at bevisbyrden går over på sykehuset. Klageren har i utgangspunktet bevisføringsrisikoen, jf. mindretallets uttalelse i Likestillings- og i sak 26/2006, som en samlet nemnd senere har sluttet seg til. Dette betyr at A må kunne vise til omstendigheter som gir grunn til å tro at hennes alder ble vektlagt negativt ved tilsettingen.

A hevder at fagansvarlig for de interne studenter som tar videreutdanning opplyste over telefon at arbeidsgiver ønsket seg yngre kandidater som hadde mange år igjen i arbeidslivet, og at sykehusdirektøren opplyste til hovedtillitsvalgte over telefon at arbeidsgiver hadde bestemt seg for å prioritere yngre sykepleier til utdanningsstillingene. Sykehuset har ikke erkjent at disse samtalene har funnet sted, men hevder tvert imot at alder ikke har vært vektlagt i vurderingen. Det foreligger således påstand mot påstand.

Ombudet har merket seg e-posten hvor arbeidsgiver skriver at «(…) ledelsen ønsker sykepleiere som kunne arbeide lenge etter gjennomført utdanning». Selv om ombudet finner formuleringen noe uheldig, kan ikke ombudet se at formuleringen i seg selv gir grunn til å tro at A ikke ble innvilget lønn på grunn av sin alder.

A hevder at hun har en relevant akademisk bakgrunn, og viser blant annet til at hun i sin master har spesialisert seg i relasjonsledelse med fokus på stress og mestring. A har også opplyst at det kan dokumenteres at hun, i motsetning til hva arbeidsgiver opplyser, har arbeidet i 100 % stilling som sykepleier siden 2007, og til tider mer enn det. A reagerer på påstanden om at hun ikke har vist initiativ og motivasjon, og opplyser at hun ønsket å søke jobb ved spesialavdelingene da hun begynte å ta vakter i bemanningsenheten, men at hun fikk beskjed om at avdelingen hadde takket nei til å være med i bemanningsenheten.

Sykehuset opplyser at de vektla søkernes faglige kvalifikasjoner, dokumentert interesse og egnethet i betydningen evne til å forholde seg hensiktsmessig i arbeidssituasjonen. Det var ifølge sykehuset motivasjon og personlig egnethet som fremstod som det beste skillet mellom søkerne. Ombudet vil bemerke at vurderingen av personlig egnethet i stor grad må bygge på arbeidsgivers skjønn, som ombudet vanskelig kan overprøve. Ombudet tar ikke stilling til om arbeidsgiver har foretatt en riktig vurdering av As egnethet. Ombudet ser imidlertid etter om egnethetsvurderingen er tilstrekkelig underbygget.

Sykehuset har vist til at de øvrige søkere hadde vist interesse ved å ta ansettelse i spesialavdelingene lang tid før de søkte på spesialutdanning, og hadde på den måten samtidig skaffet seg et solid faglig forsprang på A. Sykehuset vektla også at A totalt sett har kortere praksis som sykepleier og mindre relevant praksis enn de som fikk innvilget lønn under videreutdanning.

Ombudet foretar ikke en fullstendig overprøving av arbeidsgiverens vurdering og kvalifikasjonene til søkerne; arbeidsgiver er nærmest til å vurdere dette. Det ligger utenfor ombudets mandat å vurdere hvorvidt sykehusets vurderinger er objektivt riktige. Ombudet ser på om det er noe som tyder på at vurderingen arbeidsgiver har gjort, ikke fremstår som saklig og balansert.

Ombudet kan ikke se at arbeidsgivers vurdering her gir grunn til å tro at utenforliggende hensyn, i dette tilfellet alder, er tatt. Ombudet skal som nevnt ikke ta stilling til hvilken kandidat som var best kvalifisert til å skulle bli innvilget lønn under videreutdanningen, men derimot hvorvidt det ble lagt

avgjørende vekt på alder ved sykehusets vurdering av hvem som skulle innvilges slik lønn. Ombudet kan ikke se at det er fremkommet opplysninger som tilsier at det er grunn til å tro at alder ble vektlagt i vurderingen, eller at sykehusets vurdering for øvrig fremstår som dårlig begrunnet og/eller usaklig.

Ombudet har merket seg at i henhold til den fullstendige oversikten over alle de som fikk innvilget lønn under videreutdanning, ikke bare innen intensiv/hjertevåking, er det ikke noe som tyder på at alder ble vektlagt. Gjennomsnittlig alder blant de 26 som fikk innvilget lønn var 35,5. Av de 5 som ikke fikk innvilget lønn, var alderen 24, 26, 28, 43 og 48 (A), det vil si gjennomsnittlig alder på 33,8 år. Det var også fire søkere over 40 år (45, 42, 40, 48 og 43) som fikk innvilget lønn. Når det gjelder de som søkte på lønn under videreutdanning innen intensiv (As gruppe), var alderen på de som fikk innvilget lønn 39, 37 og 30. Den andre som sammen med A ikke fikk innvilget lønn var 26 år.

Ombudet ser at det er uenighet mellom partene når det gjelder As faglige kvalifikasjoner og arbeids-/praksiserfaring. Ombudet foretar som nevnt ikke en fullstendig overprøving av arbeidsgiverens vurdering og kvalifikasjonene til søkerne, ettersom det ligger utenfor ombudets mandat å vurdere hvorvidt sykehusets vurderinger er objektivt riktige. Hvorvidt sykehuset har vurdert As kompetanse i strid med regler i offentlig forvaltning, ligger utenfor ombudets kompetanse å vurdere. En klage over eventuelle saksbehandlingsfeil her må behandles i forvaltningen, med Sivilombudsmannen i siste instans. Når det er sagt, har sykehuset vist til at de som fikk innvilget lønn under videreutdanningen innen intensiv har lenger arbeidserfaring, samt erfaring fra spesialavdeling, hvilket det må legges til grunn at A ikke har, ut fra de opplysninger hun har fremlagt for ombudet.

Konklusjon

X har ikke handlet i strid med forbudet mot aldersdiskriminering i arbeidsmiljøloven § 13-1 overfor A da hun ikke ble innvilget lønn under videreutdanning.