Ombudet tok stilling til avslag på parkeringsplass nær inngangen var diskriminerende ovenfor andelseier med nedsatt funksjonsevne. Andelseieren er lam på den ene siden og har derfor hatt en midlertidig parkeringsplass nær inngangen til sin bolig i flere år. Hans søknad om permanent parkeringsplass ble avslått. Begrunnelsen til styret i borettslaget var hensynet til beboeres og barnas sikkerhet, samt behovet for fremkommelighet for søppelbiler o.l.

Ombudet vurderte at hensynet til barnas sikkerhet var saklig. Imidlertid vurderte ombudet at avslaget ikke var nødvendig for å ivareta hensynet til barnas sikkerhet. I denne vurderingen la ombudet blant annet vekt på at det ikke var konkretisert nærmere hvorfor en tillatelse for A å parkere utenfor leiligheten gikk ut over barnas sikkerhet.

Konklusjon

Ombudet konkluderte med at borettslaget handlet i strid med forbudet mot indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne i diskriminerings-og tilgjengelighetsloven § 5.

• Saksnummer: 14/1705
• Lovgrunnlag: diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5
• Dato for uttalelse: 11. februar 2015

OMBUDETS UTTALELSE

Sakens bakgrunn

A er andelseier i B. Han er lam på den ene siden og har derfor fått tillatelse til midlertidig parkering nær inngangen til sin bolig. Den 11. oktober 2014 fikk han et brev fra borettslagets styre der han nå nektes å parkere nær inngangsdøren fordi ingen tildeles personlige parkeringsplasser i borettslaget.

Partenes syn på saken

A:

A hevder at B ikke har noe god grunn for å nekte han å få en tilrettelagt parkeringsplass nær inngangen. A er lam på den ene siden og er derfor ikke i stand til å gå til parkeringsplassen. As bolig ligger slik at han kun må kjøre 50 m inne på boligområdet.

A fikk en egnet parkeringsplass etter å ha sendt borettslagsstyret bekreftelse fra fysioterapeut. Nå har borettslaget fått ny styreleder som nekter ham å parkere der. A har vist til tidligere tillatelse, men har fått avslag. Avslaget har delvis blitt begrunnet med at søppelbilen ikke kommer frem, men A har snakket med sjåføren som har avvist at dette er et problem. A viser også til at en annen andelseier har fått tillatelse til å parkere nærme inngangen.

Når det gjelder hans søknad om parkeringsplass i garasjen, påpeker A at grunnen til at denne søknaden ligger inne er at han hadde et håp om forbedring av sin bevegelsesevne. Dette har dessverre ikke skjedd.

B:

Bs styre avviser av de i denne saken driver med noen form for forskjellsbehandling eller diskriminering av A.

Det er likebehandling som er borettslagets prinsipp. Borettslaget har i alle år praktisert at alle som bor i borettslaget skal følge samme regler, og parkere sine biler enten i garasje, om man er tildelt slik, eller på oppmerket parkeringsplass. Disse er plassert slik at alle som er i stand til å bo i borettslaget, også vil være i stand til å bevege seg til parkeringsområdene. B, med 655 andelseiere/leiligheter, må ha som prinsipp at alle i utgangspunktet behandles likt. Alle søknader om spesielle, personlige, parkeringsplasser er blitt avslått.

Det har alltid vært borettslagets politikk at bilkjøring, og parkering inne i gangområdene rundt boligblokkene, skal begrenses til et absolutt minimum. Dette både av hensyn til beboeres, og spesielt barns, sikkerhet, og fordi man ønsker frie adkomstområder både for renovasjons- og utrykningskjøretøy. Gjennom vintersesongene er det også til stort hinder for deres vaktmestre dersom biler står parkert på gangområder som skal brøytes.

Det refereres i As brev til LDO at bytte av styreleder i borettslaget skulle være årsak til det han antyder er skifte i politikk. Dette medfører ikke riktighet.

Daværende styreleder meddelte styret at han hadde inngått en minnelig avtale med A om tillatelse til midlertidig parkering av As bil. Styret godtok da denne avtalen, ettersom det kun var snakk om et midlertidig unntak fra de gjeldende parkeringsregler. Under ledelse av ny styreleder forlenget borettslaget den midlertidige tillatelsen. Når det så igjen forelå ny søknad fra A, mente styret at den midlertidighet styret hadde sett for seg nå var overskredet, og styret ville derfor tilbake til det prinsipp som alltid har rådd, og rår, i borettslaget.

Det eksisterer en parkeringsplass reservert for bevegelseshemmede på borettslagets eiendom, men denne er en plass som både fastboende og evt. besøkende kan benytte, om den er ledig. Den er med andre ord ikke tildelt eller reservert for en spesiell person, men fungerer som alle andre parkeringsplasser i vårt område, etter "først til mølla-prinsippet".

Styret viser til at de er noe forundret over at A over lengre tid har hatt en søknad om garasje inne til vurdering. Garasjene ligger i samme område som de åpne parkeringsplassene, og vil for A være akkurat like besværlig å bevege seg til.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), jf. § 28. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 3.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 første ledd. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig nedsatt funksjonsevne.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 6 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 7.

Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd andre punktum.

Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd tredje punktum.

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 6.

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 30.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om B handlet i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne ved å avslå As søknad om tilrettelagt parkeringsplass.

Ombudet håndhever ikke borettslagsloven, men har kompetanse til å vurdere om et borettslag har handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ved å avslå en søknad om tiltak etter borettslagsloven § 5- 11(2). Borettslag har ikke plikt til universell utforming siden de ikke retter seg mot allmennheten, jf. forarbeidene (Ot. prp. nr. 44 (2007-2008) s. 143):

«En rekke private virksomheter driver virksomheter som er rettet mot allmennheten. Butikker, hoteller, restauranter og transportvirksomheter for persontransport er eksempler på dette. Departementet er enig i utvalgets avgrensning mot borettslag, boligsameier og liknende og legger til grunn at disse ikke retter sitt tilbud mot allmennheten.»

Forskjellsbehandling i borettslag skal vurderes etter det generelle forbudet mot diskriminering. I forarbeidene til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 20. juni 2008 er forskjellsbehandling i borettslag nevnt som et eksempel på indirekte diskriminering (Ot. prp. nr. 44 (2007-2008) s. 101):

«Forhold som vil være omfattet av forbudet mot indirekte diskriminering vil for eksempel være en bedrifts formelle rutiner ved kundebehandling, et borettslags vedtekter om krav til deltakelse i fellesaktiviteter, bruk av fellesarealer og lignende, eller kvalifikasjonskrav ved ansettelser, men også mer uformelle krav og rutiner.»

Forbudet mot indirekte diskriminering kan utgjøre en sikkerhetsventil for fysisk tilrettelegging i tillegg til bestemmelsene om universell utforming og individuell tilrettelegging, jf. brev av 1. september 2010 fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet til Likestillings- og diskrimineringsombudet. Etter ombudets mening styrker også den ratifiserte FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne artikkel 9 ombudets mulighet til å anvende diskrimineringsforbudet som sikkerhetsventil for fysisk tilrettelegging.

Ombudet legger til grunn at forholdet i denne konkrete saken reguleres av borettslagsloven § 5-11 annet ledd:

«Ein andelseigar kan med godkjenning frå styret gjennomføre tiltak på eigedomen som trengst på grunn av nedsett funksjonsevne hos ein brukar av bustaden. Godkjenning kan ikkje nektast utan sakleg grunn.»

Bestemmelsen gir andelseier rett til å gjennomføre tiltak på eiendommen som er nødvendig på grunn av nedsatt funksjonsevne. Slike tiltak kan kun nektes dersom det foreligger en saklig grunn. Saklig grunn til å nekte godkjenning kan for eksempel være at tiltaket medfører ulemper for andre andelseiere, jf. note til bestemmelsen på www.rettsdata.no av Kåre Lilleholt.

Ut fra ordlyden i borettslagsloven § 5-11 annet ledd annet punktum kan det synes som om saklig begrunnelse er det eneste vilkåret som må være oppfylt for at man kan nekte en andelseier å utføre nødvendige tiltak på grunn av nedsatt funksjonsevne. Forarbeidene til bestemmelsene gir begrenset anvisning på hvilke elementer som ligger i saklighetsvurderingen (Ot. prp. nr. 30 (2002- 2003) s. 249):

«I andre leddet er det fastsett at andelseigaren har rett til å gjennomføre tiltak som trengst på grunn av funksjonshemming. Tiltaka treng godkjenning frå styret, men godkjenning kan ikkje nektast utan sakleg grunn. Inne i bustaden kan andelseigaren stort sett gjennomføre slike tiltak utan godkjenning. Det er andelseigaren sjølv som må bere kostnaden med tiltaka, om det da ikkje følgjer av byggje- og finansieringsplanen, avtale eller offentlege vedtak at laget har plikt til å gjennomføre slike tiltak. Liknande føresegner finst i eigarseksjonslova og husleigelova.»

Borettslagsloven § 5-11(2) håndheves som nevnt ikke av ombudet, men vurderingstemaet etter denne bestemmelsen og diskriminerings- og tilgjengelighetslovens bestemmelser om indirekte diskriminering vil i stor grad være sammenfallende. Det følger av ombudets og nemndas praksis at det må innfortolkes en uforholdsmessighetsvurdering i saklighetskravet etter borettslagsloven § 5-11(2), jf. ombudets sak 09/342 og nemndas sak 17/2011. Etter dette vil vurderingstemaet etter borettslagsloven § 5-11(2) og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven være det samme.

Ombudet slår fast at A har nedsatt funksjonsevne i lovens forstand. Det første spørsmålet ombudet må ta stilling til er om A er stilt dårligere enn andre andelseiere ved at borettslaget avslo hans søknad om tilrettelagt parkeringsplass.

Det fremgår av styrets redegjørelse at deres praksis følger likebehandlingsprinsippet. Ombudet mener at styrets praksis er nøytral, men at denne nøytrale praksisen kan få en negativ virkning for mennesker med nedsatt funksjonsevne. En praksis som konsekvent avviser tilrettelegging av parkeringsplass vil føre til at mennesker med nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre. En slik praksis tar ikke hensyn til at ikke alle kan bruke en ordinær parkeringsplass. Fordi A er lam på den ene siden har han behov for å parkere nær inngangsdøren til sin bolig. Han kan ikke gå lengre strekninger, og har derfor vanskeligheter med å bruke de øvrige parkeringsplassene i borettslaget.

På bakgrunn av dette er ombudet kommet til at A stilles dårligere enn de andre andelseierne i borettslaget ved at borettslaget avslo hans søknad om tilrettelagt parkeringsplass.

Det neste spørsmålet ombudet må ta stilling til er om forskjellsbehandlingen er lovlig etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 6. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 6 oppstiller tre kumulative vilkår for at en forskjellsbehandling skal kunne anses som lovlig.

Unntaksadgangen

Spørsmålet er om forskjellsbehandlingen er nødvendig for å oppnå et saklig formål og om det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for A, jf. lovens § 6. Det er styret som må sannsynliggjøre at disse vilkårene er oppfylt, jf. bevisbyrderegelen.

Borettslaget har anført flere grunner til hvorfor ingen tildeles parkeringsplasser nær inngangen til boligen. Dette er av hensyn til beboernes, og spesielt barnas sikkerhet, og fordi man ønsker frie adkomstområder både for renovasjons- og utrykningskjøretøy. I tillegg er det et stort hinder for vaktmestre når biler står parkert på gangområder som skal brøytes.

A på sin side viser til at han har snakket med sjåføren til søppelbilen som avkrefter at parkering ved inngangen er et problem.

Ombudet mener at hensynet til beboernes, og da spesielt barnas sikkerhet, og behovet for frie adkomstområder for renovasjons- og utrykningskjøretøy, er saklige grunner for å avslå As søknad om tilrettelagt parkeringsplass. Helse og sikkerhet er for øvrig nevnt i forarbeidene som et typisk saklig formål, jf.Ot.prp.nr. 44 (2007-2008) s. 107. At hensynet til barnas sikkerhet er et saklig formål ble også lagt til grunn i sak 17/2011 i Likestillings- og diskrimineringsnemnda.

De saklige formål kan ikke oppnås med andre, mindre inngripende tiltak enn å begrense kjøringen på borettslagets område. Ombudet mener derfor at avslaget var nødvendig for å oppnå de nevnte saklige formål.

Ombudet må videre vurdere om forskjellsbehandlingen er forholdsmessig. I henhold til forarbeidene (Ot.prp.nr. 44 (2007-2008) s. 107) må det foretas en avveining av det positive formålet som sikres ved forskjellsbehandlingen og den negative virkningen for den eller de som forskjellsbehandles. Forskjellsbehandlingen må fremstå som en rimelig løsning, samlet sett.

Selv om hensynet til barnas sikkerhet er et saklig hensyn og det derfor er nødvendig å begrense bilkjøring inne på boligfeltet, betyr ikke det nødvendigvis at avslaget automatisk er forholdsmessig. Borettslaget har ikke konkretisert nærmere hvorfor en tillatelse for A å parkere utenfor leiligheten går ut over barnas sikkerhet. A bor i en blokk som ligger i ytterkanten av boligfeltet og han må kjøre 50 meter inn til inngangen, noe som ifølge styret er en relativt kort vei. Det er ingen lekeplass eller lignende i nærheten av parkeringsplassen eller gangveien, i motsetning til situasjonen i ombudets sak 09/342.

A har hatt en parkeringsplass nær inngangen i flere år. Selv om dette har vært en midlertidig løsning, så er det et relevant moment i vurderingen at det ikke er fremlagt opplysninger om at det har kommet noen klager fra andre andelseiere i løpet av denne perioden.

Ombudet har merket seg at A kan parkere på en plass som er reservert bevegelseshemmede som er nær boligene. Dette fremstår imidlertid ikke som et reelt alternativ da det er 655 andelsleiligheter og eventuelle gjester som deler på plassen.

En parkeringsplass nær inngangen er av stor betydning for A. Ettersom A er lam på den ene siden vil det innebære betydelig vanskeligheter for ham dersom han ble nødt til å gå til og fra parkeringsplassene.

At A får innvilget en reservert parkeringsplass betyr ikke at alle andre som søker om dette også skal få det innvilget. Styret må foreta en individuell vurdering av hver søknad, der behovet for reservert parkeringsplass må veies opp mot fellesskapets interesser og hensynet til sikkerhet m.v. 

Ombudet har etter dette kommet til det ikke er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for A.

Konklusjon

Styret i B handlet i strid med forbudet mot indirekte diskriminering i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 overfor A ved å avslå hans søknad om tilrettelagt parkeringsplass.