Ombudet tok stilling til om det innebar diskriminering at styret i et borettslag avslo søknad om utvidelse av parkeringsplass for person med nedsatt bevegelsesevne.

Ombudet mente at styret hadde ikke saklige grunner for å avslå søknaden. Det var ikke begrunnet hvorfor utvidelsen ville innebære en ulempe for de andre andelseierne.

Konklusjon

Borettslaget handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 ved å avslå utvidelse av parkeringsplass for person med nedsatt funksjonsevne.

• Saksnummer: 14/1572
• Lovgrunnlag: diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5
• Dato for uttalelse: 9. januar 2014

Sakens bakgrunn

Sakens bakgrunn bygger på partenes skriftlige redegjørelser til ombudet og er en oppsummering av de fakta og anførsler som ombudet anser som relevante for sin vurdering.

A  har siden 1993 vært andelseier i Borettslaget B. Borettslaget består av 17 bygninger med 114 leiligheter.

I mai 2013 vedtok generalforsamlingen oppføring av nye garasjebygg i borettslaget. Den 14. august 2014 søkte A  om tilpasning av parkeringsplass K45. Avslaget fra borettslaget av 20. august ble blant annet begrunnet med at styret har mottatt godkjent rammesøknad og igangsettingstillatelse og prosjektet fullføres etter de nevnte godkjennelser. A s klage ble opprettholdt av C den 18. september. Avslaget ble blant annet begrunnet med at utnyttelsesgraden av arealet er fullt utnyttet. I tillegg var halvparten av garasjene allerede ferdigstilt og betongplaten for resterende garasjer var ferdigstilt. A  avtalte da med sin nabo, D, om å bytte til parkeringsplass K23. Godkjenning fra styret var en forutsetning. Det ble sendt en søknad til styret om godkjenning. Bakgrunnen for byttet av parkeringsplassene var at A  skulle få en parkeringsplass på enden, som det ville være enkelt å utvide. Styret tok ikke stilling til søknaden om bytte.

Partenes syn på saken

A :

A  hevder at borettslagstyrets avslag på hennes søknad om utvidelse av parkeringsplass K23 er i strid med borettslagsloven § 5-11(2) og forbudet mot indirekte diskriminering i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5.

A  opplyser at hun i 1996 fikk utstedt parkeringskort for forflytningshemmede på grunn av et alvorlig bekkenleddsyndrom. I åtte år brukte hun rullestol men klarte å trene seg opp til å klare seg uten. A  viser til at det er medisinsk dokumentert at hun har behov for å åpne bildøren helt opp for å komme seg inn og ut av bilen. Hun kan fortsatt få tilbakefall hvor hun er avhengig av rullestol, men det er ikke bruken av rullestol som nødvendiggjør den ekstra plassen. En tilpasset parkeringsplass er, ifølge A , vesentlig for at hun skal kunne fungere i det daglige.

A  hevder at det eneste som skal til for at garasjen blir brukbar for henne er at plassen utvides med 60 cm. Denne justeringen krever ikke noe ny søknadsprosess. A  opplyser at da hun fremsatte søknaden sin var ikke garasjen bygget. A  har også av eget tiltak byttet sin parkeringsplass til en endeplass i garasjerekken. A  påpeker at en utvidelse av denne da ikke vil komme i konflikt med de øvrige andelseiernes rettigheter. Tiltaket vil heller ikke være til trengsel eller ulempe for de øvrige beboere. Ved henvisning til bilder over området anføres det at det ikke vil være upraktisk eller uhensiktsmessig i forhold til arealutnyttelsen i området å utvide garasjeplassen med 60 cm. Plassen ligger på enden av en garasjerekke og grenser ikke til et areal som realistisk sett kan utnyttes til andre formål.

A  understreker at styret ikke kan nekte henne utvidelse av garasjeplassen med mindre det foreligger saklige grunner for nektelsen. I lovkommentaren til borettslagsloven nevnes urimelig ulempe for andre andelseiere som et eksempel på en saklig grunn. A  anfører at dersom det skulle vise seg at det er umulig å utvide K23 med 60 cm eller at det skulle foreligge saklige grunner for å nekte en utvidelse av garasjeplassen, så plikter styret å tilrettelegge slik at A  får en tilpasset utendørs plass. Det er ikke gitt noen saklig grunn for avslaget.

A  viser til at det er feil at hun søkte om utvidelse av garasjeplassen for sent. Hun snakket med Z fra Q, prosjektleder X og W fra S kommune. Alle sa at det var mulig å utvide garasjen, men at styret måtte godkjenne det. Det gjorde ikke styret. Dette viser at selv om hun søkte etter at utbyggingen ble vedtatt på generalforsamlingen, så var det fortsatt mulig å utvide garasjeplassen da hun søkte 14. august 2014. A  viser til at en utvidelse av parkeringsplass K23 i dag vil koste kr. 80-100 000,-. Dersom utvidelsen hadde blitt gjort da hun la frem sin søknad, ville utgiftene ha kommet på kr. 15-20 000,-.

A  anfører at borettslaget ikke har noe saklig grunn for å nekte utvidelse og at avslaget derfor var i strid med borettslagsloven § 5-11(2). Avslaget innebar også en indirekte diskriminering i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5, da hun ikke vil kunne benytte seg av plassen på lik linje med øvrige beboere. Det er heller ikke gitt noe saklig begrunnelse for denne forskjellsbehandlingen. A  viser til ombudets sak 09/342 der ombudet konkluderte med at borettslagets konsekvente avslag til opparbeidelse av parkeringsplasser for boenhetene uten rom for individuelle vurderinger var i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Ombudet vurderte det slik at parkeringsplassen ikke ville innebære en forfordeling av andelseierne.  Klager ville få anledning til å parkere nærmere boenheten enn de andre, men det var begrunnet i nødvendighet og ikke bekvemmelighet.

A  understreker at hun ikke er enig i at den garasjeplassen hun er tildelt per i dag er en tilfredsstillende løsning. Denne garasjeplassen er utendørs og mye lenger fra hennes bolig enn K23 og for øvrig også K45. Hun blir nødt til å måke snø, noe som er vanskelig på grunn av hennes leddplager. Hun får ikke slått på fjernvarmen siden parkeringsplassen er så langt unna hennes bolig.

A  mener at et så stort borettslag som B burde tilrettelegge for beboere som har behov for tilrettelegging. Det blir feil å beskrive dette som likebehandling siden styret ikke tar hensyn til ulike behov.

Borettslaget B:

Borettslaget B viser i sin redegjørelse til at borettslaget utvilsomt har grunnlag for å motsette seg en utvidelse av borettslagets garasjebygg for tilpasning av garasjeplass K23. Borettslaget har oppfylt sine forpliktelser ved å tilby A en fullgod utendørs parkeringsplass.

Ifølge borettslaget er det vanskelig å se at et avslag på søknaden fra borettslagets side vil være i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven dersom borettslaget har saklig grunn for å nekte godkjenning etter borettslagsloven § 5-11(2).

Borettslaget presiserer at andelseierne ikke er eiere av parkeringsplassene. Garasjen er borettslagets eiendom og garasjeplassene er fellesareal hvor andelseierne får bruksrett etter tildeling fra borettslaget i samsvar med de til enhver tid gjeldende regler i borettslaget for tildeling og disponering av garasjeplass. Andelseierne kan internt bytte plasser, men kan ikke varig knytte andre plasser til den enkelte bolig enn de som styret tildeler. Dette er sammenfallende med situasjonen i ombudets sak 09/1311.  

I et så stort borettslag kan det med jevne mellomrom oppstå behov for enkelte andelseiere til tilpasning av bolig, parkering m.m. i forbindelse med nedsatt funksjonsevne. For borettslaget som har en plikt til å ivareta alle andelseiernes interesser, fremstår det som helt uhensiktsmessig og til dels umulig å gjøre tilpasninger av garasjene i hvert tilfelle det oppstår behov hos en andelseier for slik tilpasning. For borettslag og sameier gjelder et likebehandlingsprinsipp. Den løsning som aksepteres for A , vil også andre andelseiere i samme situasjon kunne kreve.

Borettslaget viser videre til at den delen av garasjen som A ønsker utvidet allerede er oppført med tak. Det mangler bare taksten, strøm og garasjeport. Hele garasjeanlegget er forventet ferdigstilt 1. desember 2014. Prosjektering, avtaler og godkjenning fra kommunen skjedde mange måneder før A la frem sitt krav. Ombygginger og omprioriteringer utenfor generalforsamlingens vedtak er lite ønskelig og uhensiktsmessig.   

Det er borettslagets vurdering at de har tilbudt A  et tilfredsstillende parkeringsalternativ. Det vises til at A selv har søkt om dette som en subsidiær løsning. I tillegg er dette en løsning som gir borettslaget en nødvendig fleksibilitet for justering ettersom behovene kan endres, og ikke minst i forhold til andre som skulle ha tilsvarende eller lignende behov.  

Borettslaget understreker at det er borettslaget ved sine besluttende organer som innenfor lovens rammer må stå fritt i avveiningen av ovennevnte hensyn og bestemme på hvilken måte andelseiernes behov for tilpasning skal løses på borettslagets fellesarealer.

De saklige grunner for nektelse som borettslaget har anført i sin korrespondanse med klagers advokat er at varig utvidelse er upraktisk og uønsket i forhold til utnyttelse av arealet som er tilgjengelig for å få nok parkeringsplasser, samt at dette har kommet opp så sent i prosjektet at det også er uhensiktsmessig å gjøre endringer nå. Som svar på ombudets anmodning om en ytterligere presisering av innholdet i de saklige grunnene for avslaget viste borettslaget til det grunnleggende utgangspunktet om at borettslaget selv skal avgjøre lagets disponering av fellesareal. Det er styret som avgjør hvordan tilpasninger etter borettslagsloven § 5-11(2) skal skje. Borettslagsloven § 5-11(2) hjemler ingen rett for A  til selv å bestemme hvor parkeringsplassen skal være, om deler av garasjen skal utvides osv., så lenge den løsning borettslaget har valgt tilfredsstiller de behov plassen er ment å ivareta.

Likebehandlingsprinsippet og hensynet til nødvendig fleksibilitet for fremtidige tilpasninger og drift av borettslagets fellesanlegg er hensyn som må ivaretas og avveies mot A s ønske om tilpasning. Uavhengig av dette mener borettslaget at det ikke er nødvendig å vurdere om styret har saklige grunner til å nekte tiltaket siden styret har gitt godkjenning til en fungerende parkeringsløsning på borettslagets eiendom. Hvis ombudet skulle mene at den enkelte søker selv har rett til å bestemme hvilken del av felles eiendom som skal benyttes, så griper man inn i borettslagets grunnleggende rett til selv å råde over sin eiendom. Det vises til ombudets sak 09/1311 som gjenspeiler de hensyn borettslaget har vist til og viktigheten av å se nevnte bestemmelser i lys av borettslagets råderett og forvaltning over egen eiendom.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), jf. § 28. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 3.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 første ledd. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig nedsatt funksjonsevne.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 6 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 7.

Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd andre punktum.

Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd tredje punktum.

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 6.

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 30.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om styret i Borettslaget B handlet i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne ved å avslå søknad fra A om utvidelse av garasjeplass.

Ombudet håndhever ikke borettslagsloven, men har kompetanse til å vurdere om et borettslag har handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ved å avslå en søknad om tiltak etter borettslagsloven § 5-11(2).

Borettslag har ikke plikt til universell utforming siden de ikke retter seg mot allmennheten, jf. forarbeidene (Ot. prp. nr. 44 (2007-2008) s. 143):

«En rekke private virksomheter driver virksomheter som er rettet mot allmennheten. Butikker, hoteller, restauranter og transportvirksomheter for persontransport er eksempler på dette. Departementet er enig i utvalgets avgrensning mot borettslag, boligsameier og liknende og legger til grunn at disse ikke retter sitt tilbud mot allmennheten.»

Forskjellsbehandling i borettslag skal vurderes etter det generelle forbudet mot diskriminering. I forarbeidene til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 20. juni 2008 er forskjellsbehandling i borettslag nevnt som et eksempel på indirekte diskriminering (Ot. prp. nr. 44 (2007-2008) s. 101):

«Forhold som vil være omfattet av forbudet mot indirekte diskriminering vil for eksempel være en bedrifts formelle rutiner ved kundebehandling, et borettslags vedtekter om krav til deltakelse i fellesaktiviteter, bruk av fellesarealer og lignende, eller kvalifikasjonskrav ved ansettelser, men også mer uformelle krav og rutiner.»

Forbudet mot indirekte diskriminering kan utgjøre en sikkerhetsventil for fysisk tilrettelegging i tillegg til bestemmelsene om universell utforming og individuell tilrettelegging, jf. brev av 1. september 2010 fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet til Likestillings- og diskrimineringsombudet, som igjen viser til utredning av advokat Ann-Helen Aarø. Etter ombudets mening styrker også den ratifiserte FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne artikkel 9 ombudets mulighet til å anvende diskrimineringsforbudet som sikkerhetsventil for fysisk tilrettelegging.

Det er også klart at forholdet i denne konkrete saken reguleres av borettslagsloven § 5-11 annet ledd:

«Ein andelseigar kan med godkjenning frå styret gjennomføre tiltak på eigedomen som trengst på grunn av nedsett funksjonsevne hos ein brukar av bustaden. Godkjenning kan ikkje nektast utan sakleg grunn.»

Bestemmelsen gir andelseier rett til å gjennomføre tiltak på eiendommen som er nødvendig på grunn av nedsatt funksjonsevne, for eksempel opparbeidelse av parkeringsplass. Slike tiltak kan kun nektes dersom det foreligger en saklig grunn. Saklig grunn til å nekte godkjenning kan for eksempel være at tiltaket medfører ulemper for andre andelseiere, jf. note til bestemmelsen på www.rettsdata.no av Kåre Lilleholt.

Ut fra ordlyden i borettslagsloven § 5-11 annet ledd annet punktum kan det

synes som om saklig begrunnelse er det eneste vilkåret som må være oppfylt for at man kan nekte en andelseier å utføre nødvendige tiltak på grunn av nedsatt funksjonsevne. Forarbeidene til bestemmelsene gir begrenset anvisning på hvilke elementer som ligger i saklighetsvurderingen (Ot. prp. nr. 30 (2002-2003) s. 249):

«I andre leddet er det fastsett at andelseigaren har rett til å gjennomføre tiltak som trengst på grunn av funksjonshemming. Tiltaka treng godkjenning frå styret, men godkjenning kan ikkje nektast utan sakleg grunn. Inne i bustaden kan andelseigaren stort sett gjennomføre slike tiltak utan godkjenning. Det er andelseigaren sjølv som må bere kostnaden med tiltaka, om det da ikkje følgjer av byggje- og finansieringsplanen, avtale eller offentlege vedtak at laget har plikt til å gjennomføre slike tiltak. Liknande føresegner finst i eigarseksjonslova og husleigelova.»

Borettslagsloven § 5-11(2) håndheves som nevnt ikke av ombudet, men vurderingstemaet etter denne bestemmelsen og diskriminerings- og tilgjengelighetslovens bestemmelser om indirekte diskriminering vil i stor grad være sammenfallende. Det følger av ombudets og nemndas praksis at det må innfortolkes en uforholdsmessighetsvurdering i saklighetskravet etter borettslagsloven § 5-11(2), jf. ombudets sak 09/342 og nemndas sak 17/2011. Etter dette vil vurderingstemaet etter borettslagsloven § 5-11(2) og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven være det samme.

A har vedlagt en legeerklæring på at hun har et bekkenleddsyndrom. Ombudet slår fast at A har nedsatt funksjonsevne i lovens forstand.

Det første spørsmålet ombudet må ta stilling til er om A er stilt dårligere enn andre andelseiere ved at borettslaget avslo hennes søknad om utvidelse av garasjeplass.  

Det fremgår av styrets redegjørelse at deres praksis følger likebehandlingsprinsippet. Ombudet mener at styrets praksis er nøytral, men at denne nøytrale praksisen kan få en negativ virkning for mennesker med nedsatt funksjonsevne. En praksis som konsekvent avviser tilrettelegging av parkeringsplass vil føre til at mennesker med nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre. En slik praksis tar ikke hensyn til at ikke alle kan bruke en ordinær parkeringsplass. Fordi A har bekkenleddsyndrom har hun behov for å kunne åpne bildøren helt når hun skal inn og ut av bilen. Hun vil derfor ikke kunne bruke en ordinær parkeringsplass. Ombudet har merket seg at A er tilbudt en utendørs parkeringsplass. Men en utendørs parkeringsplass som er lenger unna A s bolig enn både K45 og K23 fremstår som et dårligere alternativ til en innendørs parkeringsplass i nærheten av hennes bolig. Spesielt på vinterstid og ettersom A i perioder er avhengig av rullestol.

På bakgrunn av dette er ombudet kommet til at A stilles dårligere enn de andre andelseierne i borettslaget ved at borettslaget avslo hennes søknad om utvidelse av garasjeplass.

Det neste spørsmålet ombudet må ta stilling til er om forskjellsbehandlingen er lovlig etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 6. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 6 oppstiller tre kumulative vilkår for at en forskjellsbehandling skal kunne anses som lovlig.

Unntaksadgangen

Spørsmålet er om forskjellsbehandlingen er nødvendig for å oppnå et saklig formål og om det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for A , jf. lovens § 6. Det er styret som må sannsynliggjøre at disse vilkårene er oppfylt, jf. bevisbyrderegelen.

Borettslaget har anført at de ikke trenger å angi en saklig grunn for å skulle avslå søknaden og viser til deres råderett og forvaltning over egen eiendom. Ved å innvilge søknaden så anføres at man griper inn i borettslagets grunnleggende rett til selv å råde over egen eiendom.  

Ombudet er enig med styret i at ombudet må vise stor varsomhet med å gripe inn i styrets avgjørelser av hvordan fellesarealet skal disponeres. Samtidig som bruken av fellesareal må tilpasses de andre andelseierne, så er imidlertid styret uansett forpliktet til å gi en saklig grunn dersom en andelseier ønsker å gjennomføre tiltak på fellesområdet på grunn av nedsett funksjonsevne. Det at utvidelse vil gripe inn i eiendomsretten til fellesareal kan ikke alene være tilstrekkelig for å nekte gjennomføring av et tiltak etter borettslagsloven § 5-11(2). De tiltak som borettslagsloven § 5-11(2) tar sikte på er ut fra ordlyden tiltak som nettopp griper inn i eiendomsretten til fellesareal. Om borettslag kunne gi avslag på slike tiltak med henvisning til eiendomsretten ville rettigheten i borettslagsloven § 5-11(2) blitt illusorisk.

Borettslaget hevder at det vil være lite ønskelig med ombygging i forhold til utnyttelse av arealet. Borettslaget hevder også at det vil være uhensiktsmessig med ombygging, og viser til at prosjektering og godkjenning fra kommunen skjedde mange måneder før A  la frem sitt krav. Borettslaget mener også at det vil være til dels umulig å gjøre tilpasninger av garasjene i hvert tilfelle det oppstår behov for en andelseier for en slik løsning.

Som nevnt ovenfor må styret gi en saklig grunn til hvorfor søknaden ble avslått. Som eksempel på en saklig grunn vil kan for eksempel være at tiltaket medfører ulemper for andre andelseiere. Borettslaget har imidlertid ikke i tilstrekkelig grad redegjort for hvorfor ombyggingen vil være uhensiktsmessig og/eller umulig. Prosjektleder for garasjebygget, X, har opplyst til ombudet at det på søknadstidspunktet kunne ha vært mulig å utvide garasjeplassen A hadde byttet til seg, men at dette trengte godkjenning fra styret. Borettslaget har heller ikke vist til hvilke negative konsekvenser en slik utbygging ville medføre for de andre andelseierne. Uavhengig av om borettslaget skulle frykte at andre andelseiere også vil ønske tilpasninger, så pliktet borettslaget å foreta en vurdering av søknaden og gi en saklig grunn for avslaget.

På denne bakgrunn mener ombudet at avslaget på søknaden om utvidelse ikke er begrunnet i saklige formål.

Unntaksvilkårene i lovens § 6 er som nevnte ovenfor kumulative. Selv om ombudet ikke kan se at forskjellsbehandlingen kan være tillatt etter unntaksadgangen i lovens § 6, så vil ombudet uansett knytte noen ytterligere kommentarer til saklighets- og uforholdsmessighetsvurderingen.

I sak 09/1311 viste ombudet tilbakeholdenhet med å pålegge boligsameiet å foreta omdisponeringer som ville gripe direkte inn i de enkelte andelseiernes eiendomsrett. I saken ble det imidlertid anført flere saklige grunner til hvorfor og hvordan omdisponeringen gjorde inngrep i andelseiernes eiendomsrett. I saken ble fellesarealet i garasjen brukt til snuplass for å kjøre ut. Det ville være mulig å kjøre ut om det ble opparbeidet en parkeringsplass der, men det ville bli vanskelig, for da måtte en lukeparkere. I tillegg ble fellesarealet brukt i kortere tidsrom for å skifte dekk og til inn- og utlasting av bil o.l. Styret kunne heller ikke omdisponere parkeringsplassene siden hver andelseier hadde råderett over sin plass. Ombudet mente derfor at pålegg om opparbeidelse av en parkeringsplass på fellesarealet i garasjeanlegget var et inngrep i de andre andelseiernes eiendomsrett. A  på sin side har selv byttet til seg den parkeringsplassen som best vil dekke hennes behov. I tillegg eies ikke parkeringsplassene av andelseierne slik at styret har full mulighet til å omdisponere dem hvis det finner det nødvendig. I foreliggende sak var det snakk om å legge beslag på en mindre del av fellesarealet for at A skulle få benytte parkeringsplassen sin på lik linje med de andre andelseierne. Borettslaget har ikke opplyst om hvilke ulemper utvidelsen på 60 cm ville medføre for andelseierne, eller hvordan dette fellesarealet ble benyttet. Utvidelsen ville heller ikke føre til at det ble færre parkeringsplasser i borettslaget, ut fra det ombudet har fått opplyst. I motsetning til i sak 09/1311 er det heller ikke anført av borettslaget at området A ønsker å utvide plassen sin på er av nevneverdig nytte for fellesskapet, og/eller vist til hvilke negative konsekvenser en slik utbygging vil medføre for de andre andelseierne. A sa seg også villig til å betale det utvidelsen kostet på det tidspunkt hun sendte inn søknaden.

Det er et relevant moment i forholdsmessighetsvurderingen at A er tilbudt en utendørs parkeringsplass. En utendørs parkeringsplass som er lenger unna As bolig fremstår som nevnt ovenfor imidlertid ikke som et fullgodt alternativ til en innendørs parkeringsplass i nærheten av hennes bolig.

Konklusjon

Borettslaget B handlet i strid med forbudet mot indirekte diskriminering i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 overfor A ved å avslå hennes søknad om tilrettelagt parkeringsplass.

Den som er blitt diskriminert kan kreve oppreisning og erstatning, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 31. I ansettelsesforhold gjelder ansvaret uavhengig av om arbeidsgiver kan bebreides for diskrimineringen. På andre samfunnsområder gjelder ansvaret gjelder dersom den som har diskriminert kan bebreides for dette.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har ikke kompetanse til å ilegge erstatnings- og/eller oppreisningsansvar, jf. loven § 28 bokstav e). Spørsmål om erstatning og/eller oppreisning avgjøres av domstolene.

Ombudet vil likevel oppfordre partene til å komme frem til en minnelig løsning i saken. Vi ber om tilbakemelding innen 6. februar 2015 om hvordan Borettslaget B foreslår å løse saken, dersom Borettslaget B velger ikke å bringe saken inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda.