Ombudet kom til at fengselet ikke hadde forsøkt andre ikke-diskriminerende alternativer for å sikre kvinnene tilgang til den store luftegården på hverdagene. Videre fant ombudet at fengselet heller ikke tilbød kvinnene et likeverdig rusmestringstilbud som mannlige innsatte ved rusmestringsenheten, og forskjellsbehandlingen var heller ikke lovlig.

Ombudet fant videre at å nekte kvinner å sone med mannlige innsatte ved en rusmestringsenhet var lovlig forskjellsbehandling da dette var føringer fra overordnet nivå, samt at dette var av sikkerhetsmessige årsaker. Ombudet la til grunn at soning i felles avdelinger ville kunne reise spørsmål om indirekte diskriminering av kvinnelig innsatte. Vedrørende aktivitets- og kulturtilbud mente ombudet at det ikke forelå holdepunkter som ga grunn til å tro at kvinnene ikke fikk det samme aktivitets- og kulturtilbudet som mannlige innsatte.

• Saksnummer: 14/825
• Lovgrunnlag: Likestillingsloven §§ 5 og 6
• Dato for uttalelse: 25. mars 2015

OMBUDETS UTTALELSE

Sakens bakgrunn

Saken gjelder spørsmål om deler av soningsforholdene for innsatte i Kvinneavdelingen ved G fengsel, avdeling X, er i strid med likestillingsloven § 5. De delene det gjelder er følgende:

1. De kvinnelige innsattes tilgang til den store luftegården på hverdagene.
2. De kvinnelige innsattes adgang til å sone ved rusmestringsenheten, Y.
3. De kvinnelige innsattes muligheter til å delta i Ys rusmestringsprogram og aktiviteter.
4. De kvinnelige innsattes muligheter til å delta på aktiviteter og kulturelle tilbud som gis ved G fengsel.

G fengsel er et fengsel med 193 soningsplasser, hvorav 154 er på høyt sikkerhetsnivå på avdeling X. Det er 10 soningsplasser for kvinner, derav 4 på lavt sikkerhetsnivå ved avdeling Z og 6 plasser ved avdeling X. Det er de kvinnelige innsatte ved avdeling X v/fullmektig A som har klaget til ombudet. A representerer B, C, D, E og F.

Luftegården som de mannlige innsatte har daglig tilgang til, har en fotball,-volleyball- og tennisbane og er på 18 768 kvm. Det er også en lagt en gangsti på ytre deler av luftegården slik at det er mulighet for å gå/løpe lengre distanser. De kvinnelige innsatte har tilgang til denne luftegården i helgene. På hverdagene har kvinnene tilgang til en luftegård på 306 pluss 770 kvm. Luftegården til kvinnene er delt med et gjerde, men grinden er åpen. Det er en ballplass i den største delen av luftegården. Luftegården til forvaringsinnsatte er på 2 930 kvm. Det er to luftestråler som er lukket, der den for varetekt er på 146 kvm og den andre på 120 kvm. Fengselet har lagt ved et illustrasjonskart over de ulike luftegårdene, som viser inndelingen av luftegårdene.

Fengselet har et tiltak for rusrehabilitering som er plassert i en egen avdeling som heter Y. Y er en «kontraktsavdeling» og drives i samarbeid med Æ, G kommune og G fengsel. Det er 15 plasser ved Y som kun de mannlige innsatte har mulighet til å sone ved. Kvinnene kunne tidligere sone ved denne avdelingen, men ordningen ble avviklet. Kvinnene kan søke om individuell rusbehandling, og de som har kommet langt nok i sine soningsforløp kan søke seg over til fengselets rusmestringsenhet, avdeling Z. Videre opplyser fengselet i brev av 2. januar 2015 at rusmestringstilbudet til kvinnene blir forbedret fra og med januar 2015. Æ/Y vil holde temabaserte samlinger ved kvinneavdelingen hver 14. dag der man vil inngå kontrakter, tett ruskontroll, rusfaglig innhold, ansvarsgrupper rundt den enkelte, foreldreveiledningskurs, samvær med barn m.m. Det skal også arbeides med å gi bedre tilbud om fysisk aktivitet.

Fengselet arrangerer kulturelle tilbud og aktiviteter for de innsatte ved fengselet som konserter, kino, turmarsjer, og volleyball- og fotballturneringer i sommer. Partene er uenige om i hvor stor grad kvinnene får delta på disse.

Kvinnene opplyser også at det soner 7 kvinner ved G fengsel, og at en av kvinnene må sone dommen på lukket avdeling på grunn av plassmangel på kvinneavdelingen. Ombudet har imidlertid ikke mottatt fullmakt fra denne kvinnen om at A representerer henne, og vi vil derfor ikke vurdere om denne kvinnen er forskjellsbehandlet på grunn av kjønn i strid med likestillingsloven.

Kvinnene viser til at forvaringsavdelingen også er særskilt tilrettelagt og har mange gode rehabiliteringstiltak. Ombudet mener imidlertid at det er spesielle forhold ved soning i forvaring. Ombudet legger til grunn at det uansett er ingen sammenblanding av forvaringsdømte og vanlig domfelte. Vi viser til ovenfor om at forvaringsdømte har en egen luftegård, og egne aktiviteter. Forvaringsdømte kvinner soner ved K fengsel, og forvaringsanstalt. Ombudet vil derfor ikke ta stilling til om kvinnene i kvinneavdelingen forskjellsbehandles på grunn av kjønn i forhold til tilbudene ved forvaringsavdelingen.

Partenes syn på saken

Kvinneavdelingen v/A, B, C, D, E og F:

Kvinneavdelingen v/A hevder at de er diskriminert på grunn av kjønn ved at de ikke får de samme soningstilbud som mannlige innsatte ved G fengsel.

Kvinnene mener at deres soningsforhold ikke tilfredsstiller kravene som kommer til uttrykk i Europarådets fengselsregler del 1, punkt 1, Kvinnediskrimineringskonvensjonen vedlegg 9 art. 1, og Normalitetsprisnippet i St.meld. nr. 37 (2007-2008). De mener de bør få delta i aktivitetene som fengselet tilbyr på lik linje med mannlige innsatte.

De anfører at luftegården til kvinnelige innsatte er av en slik art at den ikke innbyr til noen vesentlig form for fysisk aktivitet. De ønsker på lik linje med mennene å være fysisk aktive og ha tilgang på samme områder som resterende innsatte. De presiserer at spørsmålet ikke dreier seg om felles lufting, men likeverdig mulighet til lufting og fysisk aktivitet. De hevder likevel at det har vært mulig med felles lufting i alle år i den store luftegården og at det har fungert bra. De vet ikke årsaken til at det ble slutt på ordningen. Kvinnene og mennene går for øvrig på arbeid og skole sammen på dagene, så klagerne kan ikke se hvorfor det skulle være vanskeligere når det gjelder tilgang til den store luftegården, samtidig med de mannlige innsatte.

Kvinnene v/Kvinneavdelingen klaget opprinnelig på at kvinnelige innsatte ikke hadde mulighet til å overføres til Y for soning. Tre søknader skal ha blitt avslått grunnet fangesammensettingen, som de mener er en svak grunn for å avslå en søknad, særlig når det skal være avsatt plasser til kvinner i Y. Under saksbehandlingen hos ombudet foreslår kvinnene at de kan delta på Ys rusmestringsprogram og aktiviteter, og ellers sone på kvinneavdelingen. De viser til at Y er den eneste avdelingen som er rettet spesifikt mot rusbehandling og som tilbyr høyere aktivitetsnivå som blant annet utganger, deltakelse på fotballkamper (hjemmekampene til H) og andre kulturelle innslag. Når man har sonet flere ganger (er såkalt «gjenganger»), kan man heller ikke søke seg inn på rusmestringsenheten, avdeling Z.

De opplyser at både i straffegjennomføringsloven og «OTP» at ved soning i fengsel skal det være tilnærmet en «normalsituasjon» som innebærer at man har omgang med det motsatte kjønn. Dette blir gjort i forbindelse med skolegang og arbeidsdrift. Klagerne mener at aktivitet på Y ikke skal by på mer utfordring enn hva som gjør seg gjeldende i skole og arbeidsforhold, hvor de er sammen med mannlige innsatte.

Kvinnene mener at de ikke får delta på samme aktiviteter og kulturtilbud som mannlige innsatte. Eksempelvis fikk de ikke delta i fotball- og volleyballturneringer i sommer slik de mannlige innsatte fikk mulighet til. Kvinnene viser til at de heller ikke har fått være tilskuere til kampene. Når de får benytte den store luftegården i helgene, er ikke alle kvinnene like aktive og det er ikke nok folk til å stille med lag for å spille fotball eller volleyball.

De fikk være med på sommerprogrammet og aktivitetene til varetektsavdelingen. De mener dette var en lite tilfredsstillende løsning. Varetektsavdelingen var en «laber» gjeng, så det var ingen fysiske aktiviteter utenom turmarsjene. De burde kunne følge aktivitetene til I-bygget som er en vanlig avdeling for mennene. Klagerne har lagt ved en såkalt «samtalelapp» der det fremgår at de ber om sommeraktiviteter sammen med I-bygget, men at de fikk avslag fordi de hører til i J-bygget.

Kvinnene anfører at de ofte ikke får delta i kulturelle innslag for de innsatte fordi de sitter i «feil bygg». De har blitt lovet av ledelsen at de skal kunne delta på de kulturelle innslagene som er ved fengselet, men har fått avslag med begrunnelse at det ikke har vært forsvarlig bemanning. Kvinneavdelingen har to faste betjenter som kun er der for å tjene denne avdelingen. Klagerne mener derfor avdelingen kan stille med to betjenter selv, hvis de fikk delta på konserter, kino og turmarsjer.

Kriminalomsorgen, G fengsel:

Kriminalomsorgen v/G fengsel har forståelse for de kvinnelige innsattes opplevelse av situasjonen, men mener de gjør det de kan for å tilby kvinnene soningsvilkår på linje med de mannlige innsatte. Kriminalomsorgen har ingen intensjon om å drive forskjellsbehandling, og gjør sitt beste for å minimalisere eventuelle virkninger som kan oppfattes som diskriminerende.

Kriminalomsorgen har mottatt klare signaler fra overordnet nivå om at kvinner og menn ikke skal sone (bo) i felles avdelinger. De har lagt ved side 43 fra St.meld. 12 (2014-2015) der det under punkt 9.3.4 blant annet fremgår at, «Kvinner skal skjermes fra mannlige innsatte. Det innebærer både bygningsmessig og innholdsmessig tilrettelegging. Erfaring tilsier at dette best kan skje i særskilte fengsler eller avdelinger for kvinner. Dette må sies å veie opp mot hensynet til nærhet hjemsted og særskilt i forhold til kvinner som har familie og barn». Det er også lagt ved et sammendrag av en rapport, «Likeverdige forhold for kvinner og menn under kriminalomsorgens ansvar» med oppsummeringen av arbeidsgruppens forslag.

Kriminalomsorgen ønsker å lage en egen arena for kvinnelige innsatte, og det at de lufter i en egen luftegård er et ledd i dette. Når det er praktisk mulig gis kvinnene tilgang til den store luftegården. Kvinnene har tilgang til den store luftegården i helgene, men på grunn av fengselets drift er det ikke mulig å tilby dette på hverdagene. Det har vært vurdert om kvinnene kan benytte seg av den store luftegården før eller etter mennene på hverdagene, men dette er ikke forenelig med effektiv og sikkerhetsmessig forsvarlig avvikling av nødvendige gjøremål etter kl. 15.00. De nødvendige gjøremålene er blant annet avvikling av måltider, medisinutdeling, lufting, avvikling av de ansattes pauser. Før kl. 15.00 har innsatte aktivitetsplikt.

Kriminalomsorgen opplyser at det er riktig at kvinner og menn har luftet i samme luftegård, men at dette ikke vurderes som sikkerhetsmessig forsvarlig sett i forhold til kjønnsfordelingen på 6/88 og til bemanningssituasjonen ved fengselet. Fengselet måtte ha styrket bemanningen vesentlig for å opprettholde et betryggende sikkerhetsnivå. Ved bestemte aktiviteter som turmarsjer, styrkes bemanningen.

Kriminalomsorgen anfører at de tidligere tok inn kvinnelige domfelte ved Y, men praksisen ble avviklet. Det var en rekke problemer knyttet til dette, blant annet utviklet det seg noen tette relasjoner mellom kvinnelige og mannlige innsatte. Det ble ansett som uheldig for avdelingen som helhet. Det ble vurdert et sikkerhetsaspekt ved dette, og praksisen ble avviklet.

Kriminalomsorgen erkjenner at kvinnene per dags dato ikke gis et tilbud tilsvarende Y. Det er ikke bygningsmessig eller bemanningsmessig mulig. Det er kun 6 kvinner i avdelingen, og det er ikke alle kvinnene som sliter med rusproblematikk. Det har vært vurdert om kvinnene kan delta i Ys aktiviteter uten å bo der, men dette er forkastet av sikkerhetsmessige grunner.

Kriminalomsorgen avviser at kvinnene blir utelukket fra kulturelle arrangementer. Dette skjer ikke i større grad enn absolutt nødvendig på grunn av mangelfull bemanning. Denne byrden forsøkes fordelt mellom avdelingene. De anfører at dagens praksis er at Kvinneavdelingen følger I-bygget ved kulturelle aktiviteter, konserter med mer, og varetektsavdelingen ved tilbud om fysiske aktiviteter, turmarsjer med mer. Tilbudet som har vært gitt kvinnene er mer omfattende enn det som er gitt mennene i sommer 2014. Det er ikke mulig å la kvinnene bestemme selv når de vil være sammen med VT (ombudet forstår at dette er varetektsavdelingen) eller I-bygget.

Kvinnene og mennene gis samme aktivitetstilbud som mennene i fengselet. Dette gjelder både arbeid, skole og fellesarrangementer. Det gjøres imidlertid individuelle vurderinger både når det gjelder kvinner og menn. Unntatt er aktiviteter som foregår ved forvaringsavdelingen. Forvaringsdømte kvinner skal sone ved K fengsel og forvaringsanstalt.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven av 2013), jf. § 26. Loven trådte i kraft 1. januar 2014. Kvinnene klaget til ombudet den 10. april 2014. Ombudet legger til grunn at det er forhold slik de var på klagetidspunktet som skal vurderes. Klagen vurderes derfor etter likestillingsloven av 2013 selv om forholdet også eksisterte før.

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 1.

Likestillingsloven 

Likestillingsloven forbyr diskriminering på grunn av kjønn, jf. § 5 første ledd første punktum.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 6 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 7.

Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes kjønn, jf. § 5 andre ledd andre punktum.

Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av kjønn, jf. § 5 andre ledd tredje punktum.

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 6.

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 27.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering 

Ombudet skal ta stilling til om kvinnelige innsatte v/G fengsel, avdeling X diskrimineres på grunn av kjønn sammenlignet med mannlige innsatte når det gjelder tilgang til den store luftegården på hverdagene, soning ved Y, delta i aktivitetene og rustilbudet ved Y uten å sone der, og ved aktivitets/kulturelle tilbud ved fengselet.

Samtlige problemstillinger reiser spørsmål om direkte forskjellsbehandling, jfr. likestillingsloven § 5. Ombudet vil behandle spørsmålene separat.

Tilgang til den store luftegården på hverdagene 

Ombudet skal vurdere om kvinnelige innsatte blir diskriminert på grunn av kjønn ved at de ikke får tilgang til den store luftegården på hverdagene i strid med likestillingsloven § 5.

Kriminalomsorgen v/G fengsel har overfor ombudet erkjent at de kvinnelige og mannlige innsatte har ulikt tilbud når det gjelder tilgang til den store luftegården. Ettersom de kvinnelige innsatte ikke har mulighet til å drive med fysisk aktivitet på linje med de mannlige på hverdagene, mener ombudet det foreligger en forskjellsbehandling i strid med likestillingsloven § 5.

Spørsmålet er om forskjellsbehandlingen er saklig, nødvendig og ikke uforholdsmessig inngripende etter likestillingsloven § 6. Alle tre vilkårene må være oppfylt for at forskjellsbehandlingen skal være lovlig. Det fremgår av lovens forarbeider, Prop. 88 L (2012-2013) s. 170 at: «Forbudet mot direkte forskjellsbehandling er som hovedregel strengere enn forbudet mot indirekte forskjellsbehandling. Det er kun tale om helt spesielle tilfeller der det kan være adgang til legge vekt på kjønn». Det er med andre ord en høy terskel før en direkte forskjellsbehandling av kvinner og menn kan anses som lovlig etter unntaksadgangen.

Kriminalomsorgen har vist til føringer fra overordnet hold og St. meld 12 (2014 – 2015) s. 43 om at kvinner skal skjermes fra mannlige innsatte.

Ombudet har ikke grunnlag for å overprøve kriminalomsorgens sikkerhetsmessige vurderinger ved separat lufting. At kvinner og menn skal holdes adskilt og at dette er begrunnet i at kvinner skal skjermes fra menn, tyder etter ombudets oppfatning på at denne beslutningen er knyttet til kvinnenes egen sikkerhet i fengselet. Ombudet mener at Kriminalomsorgen har redegjort for at forskjellsbehandlingen har et saklig formål.

Det neste spørsmålet er om forskjellsbehandlingen er nødvendig. Med dette menes at dersom det saklige formålet kan oppnås med mindre inngripende midler, må kriminalomsorgen forsøke det.

Kriminalomsorgen har anført at å gi tilgang til den store luftegården før eller etter mennene på hverdagene ikke er forenelig med en effektiv og sikkerhetsmessig forsvarlig avvikling av nødvendige gjøremål etter kl. 15.00. Før kl. 15.00 har de innsatte aktivitetsplikt. Videre anfører kriminalomsorgen at felles lufting er vurdert som sikkerhetsmessig uforsvarlig sett i forhold til kjønnsfordelingen på 6/88 og de måtte ha styrket bemanningen vesentlig for å opprettholde betryggende sikkerhetsnivå.

I Likestillings- og diskrimineringsnemndas sak LDN-9/2008 behandles et spørsmål som kan sammenlignes med denne saken. De kvinnelige innsatte i et fengsel hadde et mindre lufteområde enn de mannlige innsatte, og fengselet hadde besluttet en prøveordning med én times felles lufting i den store luftegården på søndagene. Nemnda uttaler at: «Den store luftegården, som de mannlige innsatte disponerer, åpner i større grad for ulike fysiske aktiviteter. Det er av den grunn nødvendig for å sikre et likeverdig tilbud for kvinnelige og mannlige innsatte at den store luftegården er tilgjengelig for kvinnelige innsatte for ønsket fysisk aktivitet». Nemnda kom til at det ikke var brudd på likestillingsloven i den saken fordi kvinnelige innsatte kunne søke om å disponere den store luftegården gjennom samlede og individuelle søknader, terskelen for å innvilge søknadene ble forutsatt lav og det ble lagt til grunn at søknadsprosessen tok kort tid.

I denne saken har kvinnene imidlertid ikke anledning til å søke lufting i den store luftegården på hverdagene. Ombudet har merket seg at kriminalomsorgen har forsøkt felles lufting tidligere, men at det ikke lenger gjøres. Det er heller ikke mulig for kvinnene å lufte seg der før eller etter mannlige innsatte på hverdagene. Slik ombudet forstår det, er dette de eneste alternativene som er prøvd ut.

Slik ombudet ser det, har kriminalomsorgen imidlertid ikke vist til at de har vurdert andre, og mindre inngripende tiltak når det gjelder å tilby kvinnene likeverdig tilgang til uteområdene. Nemndas sak 9/2008 viser at det vil være innenfor loven dersom det er mulig å søke om å få bruke den store luftegården etter konkret søknad. På denne måten vil kriminalomsorgen ha mulighet til å vurdere konkret om kvinnene kan gis tilgang til den store luftegården på bestemte tidspunkter, og kvinnene blir ikke fullstendig utelukket fra fysisk aktivitet i den store luftegården på hverdagene. Når ombudet ser hen til at terskelen for å lovlig forskjellsbehandle kvinner er svært høy, samt at fengselet ikke synes å ha forsøkt flere ikke-diskriminerende alternativer for å gi kvinner tilgang til den store luftegården på hverdagene, mener ombudet at dagens praksis ikke er nødvendig.

Ettersom ombudet har kommet til at forskjellsbehandlingen ikke er nødvendig, vil vi ikke gå nærmere inn på om den er uforholdsmessig inngripende.

Soning ved Y

Ombudet legger til grunn at med soning menes at man skal bo i en bestemt avdeling under fengsling. Fra redegjørelsen til kriminalomsorgen fremgår det at soning ved Y har blitt avviklet for kvinnelige innsatte. Det er på det rene at det ved Y er andre typer tilbud til de innsatte, som kvinner ikke får ta del i. Kriminalomsorgen har også i sine redegjørelser til ombudet erkjent at kvinner ikke har tilsvarende tilbud som mannlige innsatte. På bakgrunn av denne redegjørelsen fastslår ombudet at kvinnelige innsatte blir forskjellsbehandlet på grunn av kjønn. Slik forskjellsbehandling er i utgangspunktet i strid med likestillingsloven § 5.

Spørsmålet er om forskjellsbehandlingen likevel er lovlig etter unntaksvilkårene i likestillingsloven § 6.

Når det gjelder soning ved Y, har ombudet kommet til at forskjellsbehandlingen må anses lovlig. Ombudet begrunner dette med at det har klart et saklig formål å skjerme kvinnelige innsatte fra mannlige. Videre synes det å være nødvendig at kvinner ikke skal sone i samme avdeling som menn, jfr. St.meld. 12 (2014-2015) s. 43 der det fremgår at: «Kvinner skal skjermes fra mannlige innsatte (…) Erfaring tilsier at dette best kan skje i særskilte fengsler eller avdelinger for kvinner». Dette er overordnede føringer hvor hensikten er å beskytte kvinnelige innsatte mot risiko for uønsket oppmerksomhet og overgrep, noe som ville kunne føre til dårligere soningsforhold, sammenliknet med menn.

Ombudet mener i tillegg at det ikke er uforholdsmessig inngripende overfor kvinnene at de ikke får tilbud om å sone ved Y, ettersom det kun er seks kvinner og totalt 15 plasser ved Y. Alle kvinnene vil heller ikke til enhver tid ha behov for soning ved Y. Ettersom kvinner og menn skal holdes adskilt ved soning, og det er flere mannlige innsatte enn kvinnelige, mener ombudet at hensynet til at kvinner skal skjermes fra menn bør tillegges større vekt enn at kvinner skal kunne sone ved den avdelingen. Ombudet mener også at en eventuell soning i felles avdelinger kan reise spørsmål om indirekte diskriminering av kvinnelige innsatte ved at de må bo med mannlige innsatte der enkelte er, etter kriminalomsorgens redegjørelse, dømt til svært alvorlig kriminalitet.

På bakgrunn av dette konkluderer ombudet med at det ikke er i strid med likestillingsloven at kvinner ikke soner ved Y sammen med mannlige innsatte.

Y- deltakelse i rusmestringsprogrammet og aktiviteter

Kvinneavdelingen har anført at selv om de ikke kan sone ved Y, bør de kunne delta i rusmestringsprogrammet og aktivitetene der. Kriminalomsorgen har anført at dette er vurdert og forkastet på grunn av sikkerhetsmessige årsaker.

Det er på det rene at de kvinnelige innsatte ikke får delta i rusmestringsprogrammet og aktivitetene til Y. Dette innebærer etter ombudets oppfatning at det er grunn til å tro at det foreligger forskjellsbehandling mellom kjønnene. Kriminalomsorgen må derfor sannsynliggjøre at slik forskjellsbehandling ikke foreligger. Det er kriminalomsorgen som bærer bevisbyrden. Dette reiser etter ombudets oppfatning spørsmål om de kvinnelige innsatte får et likeverdig tilbud uten å ha mulighet til å delta i programmet til Y.

For å kunne ta konkret stilling til om tilbudene til de ulike kjønnene kan anses likeverdige må vi ta stilling til likhetene og forskjellene mellom det som tilbys dem. Ombudet har spurt kriminalomsorgen om kvinnene gis tilbud som tilsvarer Y. Kriminalomsorgen svarer at dette ikke er mulig bygningsmessig eller bemanningsmessig.

Ombudet vil bemerke at vi har fått svært lite informasjon fra kriminalomsorgen om hvilke konkrete tilbud de mannlige innsatte får ved Y. En direkte sammenligning av de ulike tilbudene er derfor vanskelig å gjøre. Ut ifra de opplysningene ombudet har mottatt tilbys de mannlige innsatte følgende v/Y: Rehabiliteringstiltak (ikke nærmere spesifisert), utganger, deltakelse på fotballkamper, andre kulturelle innslag og er generelt rettet spesifikk til rusbehandling innen høyrisikofengsel.

Tiltakene som er opplyst tilbys kvinnelige innsatte er følgende: Individuell rusbehandling ved søknad (ikke nærmere spesifisert), overføring til avd. Z dersom man ikke er «gjenganger» når man har kommet langt nok i soningsforløpet, fra januar 2015 vil Æ/Y holde temabaserte samlinger hver 14. dag, inngå kontrakter, tettere ruskontroll, rusfaglig innhold, ansvarsgrupper rundt den enkelte, foreldreveilederkurs, samvær med barn med mer, samarbeid med en seksjon «Innhold» vil bli tettere med formål om å gi bedre tilbud om fysiske aktivitet.

Ombudet vil bemerke at et «likeverdig tilbud» ikke kan tolkes til å forstås slik at det skal gis et identisk tilbud som mannlige innsatte. I dette ligger at kvinnene ikke nødvendigvis kan kreve å få en egen avdeling der det kun er fokus på rusmestring. Ombudet er i denne forbindelse enige med kriminalomsorgen at det bygningsmessig og bemanningsmessig vil være krevende, særlig når det kun er 6 kvinner som soner ved avd. X og ikke alle disse til enhver tid har behov for rusbehandling.

Ombudet legger til grunn at kvinnene har et tilbud om rusbehandling under soning, og at det jobbes med å gi bedre tilbud om fysisk aktivitet. Ombudet mener likevel at kriminalomsorgen ikke har sannsynliggjort at de tilbudene kvinnene har per dags dato er likeverdige tilbudene de mannlige innsatte ved Y har. Ettersom det er kriminalomsorgen som bærer bevisbyrden, er det kriminalomsorgen som må sannsynliggjøre at det dreier seg om likeverdige tilbud. Ombudet viser i den sammenheng til at kriminalomsorgen har redegjort for forbedringer i de kvinnelige innsattes tilbud, men ikke kommentert at dette vil tilsvare det de mannlige innsatte får ved Y. Ombudet mener derfor at kriminalomsorgen ikke har sannsynliggjort at det dreier seg om likeverdige tilbud.

Det foreligger dermed etter ombudets oppfatning en forskjellsbehandling i strid med likestillingsloven § 5 at kvinnelige innsatte ikke får delta i programmet til Y. Spørsmålet er om forskjellsbehandlingen er lovlig etter unntaksadgangen i likestillingsloven § 6.

At kvinnene ikke får delta i programmet skyldes sikkerhetsmessige årsaker. Vi legger til grunn at kriminalomsorgens vurdering av å nekte kvinnene adgang til å delta på programmet er saklig begrunnet.

Spørsmålet er om forskjellsbehandlingen er nødvendig for å oppnå formålet. Sagt på en annen måte, hvis det er mulig å ivareta sikkerhetsmessige hensyn på en mindre inngripende måte, må kriminalomsorgen først vurdere det, i stedet for å utestenge kvinnene helt fra tilbudene ved Y. Ombudet viser til at kvinnene har omgang med de mannlige innsatte ved skolegang, arbeidsdrift, aktiviteter og kulturtilbud. Det er dermed ikke en fullstendig adskillelse av kvinner og menn under soning.

Kriminalomsorgen har ellers ikke redegjort for de konkrete sikkerhetsmessige spørsmålene som ligger bak vurderingen av om kvinnene kan delta i programmet uten å bo i Y, i lys av at kvinnene uansett har omgang med de mannlige innsatte under andre forhold, som under arbeid, skolegang og enkelte fritidstilbud. Ombudet kan ikke se at kriminalomsorgen har sannsynliggjort at det er nødvendig å holde kvinner og menn adskilte når de deltar i rusmestringstilbud, for å ivareta sikkerhetsmessige hensyn.

Ombudet konkluderer følgelig med at forskjellsbehandlingen ikke er lovlig etter likestillingsloven § 6.

Når ombudet har kommet til at forskjellsbehandlingen ikke er nødvendig, går ikke ombudet inn på drøftelsen av om forskjellsbehandlingen er uforholdsmessig. Ombudet ønsker likevel å knytte noen kommentarer til spørsmålet om uforholdsmessighet. Når kvinnelige innsatte ikke får muligheten til å delta på rusmestringsprogrammer på lik linje med menn, innebærer det at de heller ikke får samme mulighet til å komme ut av rusproblemene og senere delta i samfunnet som de mannlige innsatte. Kvinnenes muligheter til å bli rusfri under og etter soning må etter ombudets oppfatning veie tungt i vurderingen av om de skal nektes deltakelse på rusmestringsprogrammer og aktiviteter.

Kulturtilbud og aktivitetstilbud

Det første ombudet skal vurdere er om kvinnene «behandles dårligere» enn mannlige innsatte når det gjelder kulturelle tilbud og aktiviteter i fengselet, jfr. likestillingsloven § 5.

Kvinnene har lagt ved en lapp (en såkalt «samtalelapp») der de ber om å få delta i sommeraktiviteter sammen med mannlige innsatte i E-bygget, men har fått avslag fordi de sitter i A-bygget. De anfører at fordi de sitter på «feil bygg» kan de ofte ikke delta i forskjellige aktiviteter, de bruker som eksempel turneringer i sommer. Fengselet avviser dette og anfører at kvinnene ikke selv kan bestemme når de vil være sammen med VT (varetektsavdelingen) og når det passer å følge I-bygget. Lappen fra inspektør L må ses i sammenheng med sommerprogrammet. For sommeren hadde de et omfattende program med aktiviteter som ikke uten videre lar seg endre. Kvinnenes program har vært mer omfattende enn mennenes, og byrden med nedstenging ved kulturtilbud forsøkes fordelt mellom avdelingene.

Ombudet har ikke fått tilsendt andre opplysninger som tyder på at kvinnene gis et dårligere aktivitetstilbud eller kulturtilbud enn mannlige innsatte. At kvinnene ikke fikk delta på volleyballturnering eller fotballturnering er etter ombudets oppfatning ikke å bli behandlet dårligere. Det skal mer til for at kvinnene skal anses å ha blitt forskjellsbehandlet i strid med likestillingsloven. Ombudet mener at det ikke foreligger holdepunkter som gir grunn til å tro at de kvinnelige innsatte ikke får et likeverdig tilbud som de mannlige innsatte når det gjelder til kulturtilbud eller aktiviteter i fengselet.

Konklusjon

1. Kriminalomsorgen v/G fengsel har handlet i strid med likestillingsloven § 5 ved at kvinnelige innsatte ikke får tilgang til den store luftegården på hverdagene.
2. Kriminalomsorgen v/G fengsel har ikke handlet i strid med likestillingsloven § 5 ved å avvikle soning i Y for kvinnelige innsatte.
3. Kriminalomsorgen v/G fengsel har handlet i strid med likestillingsloven § 5 ved at kvinnelige innsatte ikke får delta i rusprogrammet og aktivitetene ved Y.
4. Kriminalomsorgen v/G fengsel har ikke handlet i strid med likestillingsloven § 5 i forbindelse med aktivitetene og kulturtilbudet som tilbys de kvinnelige innsatte.