Barnehage diskriminerte ikke mor da de sendte en bekymringsmelding

Sakens bakgrunn

A har tre barn som går i X barnehage. Hennes eldste datter begynte i barnehagen i 2011. I januar 2015 sendte barnehagen en bekymringsmelding til barnevernet. Bekymringsmeldingen er utfylt i et standardskjema og styrer C har skrevet inn følgende:

«Vi er bekymret for mors psykiske helse og hennes helse generelt og hvordan dette påvirker og vil påvirke barnet på sikt. Dette på bakgrunn av særlig mors gjentakende bekymringer om sin datters trivsel i barnehagen. Dette selv etter grundige redegjørelser fra barnehagen og hvor mor også har vært på besøk og observert sin datter i lek. Vi opplever mor som ustabil. Foreldrene er tydelige på at deres datter er livredd for å dra i bhg. Vi ser ingen slike tegn her. Vi ser en veltilpasset og sosial jente. Vi er bekymret for denne frykten de mener B har, og påvirkningen det vil kunne ha for B.»

De skriver også om at alle barna mangler klær og riktige klær etter årstid. I tillegg stiller de spørsmål ved personlig hygiene og mangel på rutiner.

På spørsmål om når forholdene ble observert skriver barnehagen at:

«Disse forholdene ble særlig observert denne høsten. Forholdene rundt mors helse har vært observert i lengre tid. Mor er åpen om sin sykdom. Et annet forhold er mangelen på klær og riktige klær.»

Barnehagen svarer følgende på hva de har gjort i saken:

«Avdelings leder har hatt en særlig tett oppfølging i hele høst. Første møtet vi hadde om denne saken var i oktober 2014, med påfølgende tett oppfølging. Første møtet vi hadde skriftlig ifht. mangel på klær var 4.07.13.»

Barnevernet åpnet undersøkelsessak på bakgrunn av bekymringsmeldingen. Familien har mottatt en skriftlig tilbakemelding fra barnevernet om at barneverntjenesten ikke har noen alvorlig bekymring for barnas omsorgssituasjon, og at dersom det blir foreslått tiltak, vil disse være frivillige.

Partenes syn på saken

A:

A hevder hun ble diskriminert av X barnehage fordi hun har lupus. Hun viser til at hun, og hennes mann, ble møtt med enorm motstand etter de ga barnehagen tilbakemeldinger om at deres eldste datter mistrivdes i barnehagen. Da de ikke følte seg hørt eller tatt på alvor av pedagogisk leder, tok de kontakt med styrer, C, som tilsynelatende tok dem på alvor. På en måned gikk det imidlertid fra at barnehagen ville løse saken, til at de kalte henne for psykisk ustabil til å komme med bekymringer. Det gikk så langt at hun ble meldt til barnevernet.

A mener barnehagen har vektlagt at hun har en kronisk sykdom (lupus), og at de har brukt sykdommen til å vurdere hennes psykiske helse. Hun mener dette er årsaken til at bekymringsmeldingen ble sendt. I direkte samtale med C fikk hun vite at C hadde lagt til grunn at hun har en kronisk sykdom. Dette uten at C visste hva sykdommen innebar. Det hun har fortalt er at hun har en sykdom som utfordrer hennes overskudd noen ganger.

Det er heller ikke slik at det bare var hun som var bekymret for datteren, dette er noe hennes mann også har vært. Likevel er det kun hennes psykiske helse barnehagen bekymrer seg for.

I møte med småbarnsavdelingen kom det frem at denne avdelingen ikke hadde rettet bekymringer mot dem som foreldre, eller om hennes psyke. De sa at de hadde blitt instruert av C til å skrive melding til barnevernet, siden hun ikke kunne melde bekymring overfor bare ett barn. A opplyser at hun har opptak på slike uttalelser.

X barnehage ved C:

X barnehage viser i sin redegjørelse til at de etter barnehageloven § 22 er forpliktet til å melde fra om sin bekymring rundt barn. Videre følger de Y kommunes retningslinjer om når de bør ta kontakt med barnevernet. De informerte også om deres plikt til å melde fra til barnevernet på et foreldremøte som ble avholdt i september 2014.

Bakgrunnen for hvorfor det ble sendt inn melding til barnevernet, opplyser de om at står forklart i bekymringsmeldingen.

Barnehagen avviser at noen av de ansatte skulle blitt bedt om å skrive under på noe de ikke ønsket.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), jf. § 28. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 3.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 første ledd. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig nedsatt funksjonsevne.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 6 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 7.

Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd andre punktum.

Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd tredje punktum.

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 6.

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 30.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Barnehageloven

Barnehagepersonale skal i sitt arbeid være oppmerksomme på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side, jf. barnehageloven § 22 første ledd.

Barnehagepersonalet skal av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten, når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige adferdsvansker, jf. barnehageloven § 22 andre ledd.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om X barnehage har opptrådt i strid med diskriminering- og tilgjengelighetsloven (dtl.) § 5 da de sendte bekymringsmelding til barnevernet.

Ombudet legger til grunn at lupus, som er en kronisk autoimmun sykdom, faller inn under begrepet nedsatt funksjonsevne, og at A er vernet av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (dtl.) I tillegg er en person vernet mot diskriminering på grunn av antatt nedsatt funksjonsevne, herunder psykisk sykdom.

For å vurdere om det har skjedd ulovlig diskriminering må det tas stilling til to spørsmål. For det første må det vurderes om A ble «behandlet dårligere enn andre» i en tilsvarende situasjon, og om dette har sammenheng med hennes nedsatte funksjonsevne, jf. dtl. § 5. Dersom dette svares bekreftende, må ombudet ta stilling til om unntaksbestemmelsen i § 6 kommer til anvendelse.

Ombudet vil innledningsvis slå fast at å skrive bekymringsmelding på bakgrunn av mistanke om omsorgssvikt i utgangspunktet ikke reiser spørsmål om diskriminering. Annerledes stiller det seg dersom mistanken ikke er begrunnet, eller dersom begrunnelsen alene blir knyttet til en persons nedsatte funksjonsevne.

I bekymringsmeldingen skriver barnehagen at forholdene rundt mors helse har vært observert over lengre tid, og at A har vært åpen om sin sykdom. Innholdet i meldingen tilsier at barnehagen knytter hennes sykdom opp mot deres generelle bekymring for As omsorg for barna. Selv om lupus, slik A også beskriver sykdommen selv, ikke er en psykisk sykdom, skriver ikke barnehagen at de kun er bekymret for hennes psykiske helse, men for hennes helse generelt. Som nevnt over er også personer med antatt nedsatt funksjonsevne vernet av loven. Ut fra dette, og at barnehagen spesifikt nevner As sykdom i redegjørelsen til barnevernet, mener ombudet at det er en årsakssammenheng mellom bekymringsmeldingen og As nedsatte funksjonsevne.

Spørsmålet er dermed om det var en begrunnet mistanke som gav grunnlaget for bekymringsmeldingen barnehagen skrev, eller om mistanken manglet objektivt grunnlag, slik at den må knyttes til As sykdom eller antatte nedsatte funksjonsevne alene. For ombudet er det ikke tvilsomt at grunnløse bekymringsmeldinger vil være belastende for både foreldre og barn. Dersom meldingen kun er basert på faktisk eller antatt nedsatt funksjonsevne, uten noen annen form for begrunnelse, vil dette være forskjellsbehandling. Av denne grunn er det nødvendig å stille visse krav til begrunnelsen bak bekymringsmeldingen. Terskelen må imidlertid ikke være så høy at formålet bak barnehageloven § 22 om å gi opplysninger for å avverge at et barn blir utsatt for mishandling eller alvorlig omsorgssvikt i hjemmet ikke blir ivaretatt.

Barnehagen viser til konkrete hendelser som har gjort at de har blitt bekymret. For det første skriver de om As gjentatte bekymringer for sin eldste datters trivsel i barnehagen, til tross for at barnehagen ikke ser noen slike tegn. I forbindelse med dette skriver barnehagen at de opplever mor som ustabil. Videre viser de til mangelen på klær og riktige klær. Innsendt dokumentasjon viser at barnehagen hadde møter med A og hennes mann vedrørende disse forholdene før bekymringsmeldingen ble sendt til barnevernet.

Referat fra det felles foreldremøtet som ble avholdt i september 2014, viser at barnehagen opplyste foreldrene om at de har en plikt til å varsle barnevernet i tilfeller hvor de mistenker at barn lever under skadelige omsorgsforhold. Som eksempel på hva som typisk kunne utløse meldeplikt, nevnte barnehagen at dersom de over tid erfarer over tid at et barn er for dårlig kledd, er gjennomgående ustelt eller har uklare helseproblemer. I Lier kommunens retningslinjer, som barnehagen skriver at de har fulgt, står det at barnevernet burde kontaktes dersom de er bekymret for om foreldrene har store psykiske problemer og når de ser at et barn ikke får dekket grunnleggende behov for omsorg, trygghet, mat og stell.

Slik ombudet vurderer saken, bygger X barnehage sin bekymringsmelding på konkrete objektive forhold som barnehagen over en tidsperiode mener har gitt grunnlag for mistanke. Det er ikke As sykdom alene som er grunnlaget for bekymringen, men barnehagen viser til konkrete hendelser som har skjedd. Ombudet kan heller ikke se at barnehagen har gått utover retningslinjene til kommunen i vurderingen av om det var grunnlag for å sende melding. I denne forbindelse viser ombudet til at listen for å melde fra ikke må legges så høyt at formålet bak meldebestemmelsen ikke blir ivaretatt. Det er da opp til barnevernet å undersøke saken videre for å se om det er hold i barnehagens mistanke om omsorgssvikt og om det er behov for tiltak. Barnevernet kom som kjent til at det ikke var tilfelle i denne saken. Det er imidlertid ikke avgjørende for vurderingen av plikten til å sende bekymringsmelding, jf. hensynet bak meldebestemmelsen gjengitt over. På denne bakgrunn, mener ombudet at barnehagen ikke opptrådte i strid med diskriminering- og tilgjengelighetsloven § 5, da de sendte inn bekymringsmelding angående As barn.

Siden ombudet mener barnehagen har gitt en tilstrekkelig begrunnelse for å skrive bekymringsmelding, vil ikke ombudet gå nærmere inn på As påstand om at styrer skulle ha instruert andre ansatte til å si at de var bekymret for hennes psykiske helse.

Konklusjon

X barnehage opptrådte ikke i strid med diskriminering- og tilgjengelighetsloven (dtl.) § 5 ved å sende inn bekymringsmelding til barnevernet.