15/773 Ambulansesjåfør ble diskriminert i to ansettelsesprosesser

A anførte at arbeidsgiver hadde lagt vekt på hans tidligere sykdom da han ikke fikk jobb som tilkallingsvikar, og da han ikke fikk jobb som ambulansesjåfør. A anførte også at han ble trakassert under intervjuet til stillingen som ambulansesjåfør fordi han ble stilt helserelaterte spørsmål.

Stilling som tilkallingsvikar

Ombudet kom til at A ble utsatt for forskjellsbehandling på grunn av tidligere eller antatt nedsatt funksjonsevne da B besluttet å ikke benytte A som tilkallingsvikar. B hadde uttrykkelig lagt vekt på As tidligere sykdom da han ikke fikk jobben som tilkallingsvikar.

Stilling som ambulansesjåfør

Det var utlyst to ledige stillinger som ambulansesjåfør. Selv om A fremsto som kvalifisert med sin utdanning og lange arbeidsfaring fra yrket, fikk han ikke noen av stillingene. Det var én stilling som ikke ble besatt. Ombudet mente at siden A fremsto som godt kvalifisert til stillingen, og B ikke hadde dokumentert hvordan kandidatene ble vurdert opp mot hverandre, var det grunn til å tro at B hadde lagt vekt på As tidligere sykdom. B hadde ikke anført at det var saklig å legge vekt på As sykdom. A var dessuten friskmeldt på søknadstidspunktet.

Spørsmål om trakassering

B hadde stilt spørsmål under intervjuet om helsesituasjonen til A. Dette var imidlertid spørsmål som var relevante for utførelsen av arbeidet. Ombudet mente derfor at spørsmålene ikke var trakasserende.

Klage til nemnda

B har påklaget ombudets uttalelse til Likestillings- og diskrimineringsnemnda.

• Saksnummer: 15/773
• Lovgrunnlag: diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 og § 8
• Dato for uttalelse: 17. mars 2016

Sakens bakgrunn

Saken gjelder spørsmål om diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne ved tilsetting av ambulansekoordinator og tilkallingsvikar som ambulansearbeider ved Prehospital klinikk B (B).

A jobbet frem til 1. februar 2014 som ambulansearbeider ved B. Han avsluttet arbeidsforholdet fordi hans helsesituasjon gjorde at han ikke kunne fortsette som ambulansearbeider. På tidspunktet han sluttet i jobben var han under utredning hos nevrolog og i samtaleterapi ved en psykiatrisk klinikk.

I juni 2014 henvendte A seg til B med en forespørsel om å være vikar i ambulansetjenesten. Etter en vurdering av hans kvalifikasjoner ble forespørselen avslått. I februar 2015 søkte B etter to nye ambulansekoordinatorer. A søkte begge stillingene. Det fremgår av utlysningen at arbeidsoppgavene bestod i mottak av ambulansebestillinger, koordinering av tilgjengelige ambulanseressurser og sikre god beredskap i nedslagsområdet. Det lå også til stillingen å samarbeide med andre AMK-operatører og bistå medisinske operatører med mottak av 113. For å inneha stillingen var det krav om autorisasjon som ambulansearbeider og evne til å kommunisere på engelsk og norsk. Det gikk frem av utlysningen at B ville legge stor vekt på personlig egnethet. De personlige egenskaper som ble fremhevet var engasjement og interesse for fagområdet AMK, gode dataferdigheter, gode kommunikasjonsferdigheter og det å like å jobbe i team.

Partenes syn på saken

A:

A har anført at hans tidligere nedsatte funksjonsevne ble vektlagt i vurderingen av å bruke han som vikar i ambulansetjenesten og ved tilsetting som ambulansekoordinator ved B.

A har i hovedsak vist til at han har de nødvendige kvalifikasjonene for å jobbe som ambulansearbeider og ambulansekoordinator. Han har alle nødvendige sertifikater og autorisasjoner i behold. Det er riktig at han sluttet i ambulansetjenesten i januar 2014 på grunn av dårlig fysisk og psykisk helse, men da han søkte seg tilbake i juni 2014 var han friskmeldt av lege og ville ikke ha problemer med å utføre arbeidet. I forbindelse med søknaden på stillingen som ambulansekoordinator fremla han attest fra lege hvor det fremgår at det ikke på noe vis vil være problematisk for han å stå i en deltidsstilling i ambulansetjenesten. A mener B sine begrunnelser viser at helsesituasjonen ble brukt som argument mot å ta han tilbake i ambulansetjenesten.

A har også klaget på gjennomføringen av intervjuet til stillingen som ambulansekoordinator. Han ble stilt flere spørsmål som opplevdes krenkende og mener spørsmålene var i strid med forbudet mot trakassering av personer med nedsatt funksjonsevne. Det ene spørsmålet var knyttet til en talefeil A har. Det andre var om lese- og skrivevansker, med utgangspunkt opplysninger fra As CV.

B:

B har bestridt at de har diskriminert A på grunn av nedsatt funksjonsevne.

B har vist til at det ikke var behov for vikarer sommeren 2014, men at de vurderte As forespørsel. Det ble innhentet referanser og han ble kontaktet på telefon for en samtale. På bakgrunn av tilbakemeldingen fra tidligere arbeidsgivere og erfaringen til tidligere ledere i ambulansetjenesten konkluderte B med at det forelå liten endring i As helsesituasjon fra det tidspunkt da han sa opp sin stilling 1. februar 2014. Vurderingen bygget på kvalifikasjonsprinsippet.

Ved tilsetting i de to ambulansekoordinatorstillingene ble det gjort en vurdering av søkernes utdanning, formelle kvalifikasjoner, arbeidserfaring og personlig egnethet. Det var fem søkere til de to stillingene. Av de fem søkerne var det fire som oppfylte de formelle kvalifikasjonskravene. A var en av disse og han var på intervju til stillingen 6. mars 2015.

Etter intervjuene ble X og Z vurdert som best kvalifisert. Z ga et solid og godt inntrykk i intervjuet. X hadde de observert i rollen som ambulansekoordinator i over 10 år. A og Y gav ikke like godt inntrykk og ble vurdert til ikke å være aktuelle kandidater til stillingene. For Ys del var det særlig mangel på arbeidserfaring som gjorde at han ikke nådde opp i konkurransen. For As del har B vist til at han avsluttet sitt ansettelsesforhold hos dem ca. 1 år forut for søknad på stillingen som ambulansekoordinator med begrunnelse om at han ikke hadde helse til å fortsette som ambulansearbeider. X ble tilsatt i den ene stillingen. Z ble tilbudt den andre stillingen, men takket nei. B foretok derfor en ny vurdering av A og Y, men anså ingen av dem som aktuelle til stillingen. Det ble besluttet å holde stillingen vakant inntil videre. Stillingen ble senere utlyst internt og er nå besatt.

B beklager dersom A følte seg ydmyket og trakassert av spørsmålene som ble stilt under intervjuet. Spørsmålene var relevante da stillingen som skulle fylles var på en akuttmedisinsk kommunikasjonssentral der kommunikasjonsevnene har særlig stor betydning. Da A understreket at hans funksjonshemming ikke hadde påvirket yrkesutøvelsen tidligere, ble det ikke etterspurt mer om dette.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven).

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 første ledd. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig nedsatt funksjonsevne.

Forbud mot forskjellsbehandling

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 6 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 7.

Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd andre punktum.

Lovlig forskjellsbehandling

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 6.

Bevisregler

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 30. En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er «grunn til å tro» at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om B diskriminerte og trakasserte A på grunn av nedsatt funksjonsevne. Siden A var friskmeldt da han søkte de aktuelle jobbene i B, reiser saken spørsmål om diskriminering på grunn av tidligere eller antatt nedsatt funksjonsevne. Både tidligere og antatt nedsatt funksjonsevne er omfattet av vernet i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5. Det avgjørende er om nedsatt funksjonsevne blir benyttet som grunnlag til å behandle mennesker dårligere enn vedkommende ellers ville blitt.

Ombudet skal ta stilling til tre spørsmål. For det første om vurderingen av A som tilkallingsvikar var i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5. Det andre spørsmålet er om A ble forbigått i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 til stillingen som ambulansekoordinator. Tilslutt skal ombudet ta stilling til om spørsmålene under intervjusituasjonen utgjør trakassering på grunn av nedsatt funksjonsevne.

Var vurderingen av A som tilkallingsvikar forskjellsbehandling på grunn av nedsatt funksjonsevne?

For at det skal foreligge forskjellsbehandling må A ha blitt satt i en mindre gunstig stilling enn andre og den dårligere stillingen må skyldes nedsatt funksjonsevne.

Å få avslag på en søknad vil utvilsomt være å bli stilt dårligere i lovens forstand. Dette gjelder selv om en vikarstilling etter omstendighetene ikke gir arbeidstakeren noen rett på vikartimer. Spørsmålet for ombudet er om det foreligger årsakssammenheng mellom beslutningen om å ikke benytte A som vikar og nedsatt funksjonsevne.

B har opplyst at de ikke hadde behov for vikarer da de mottok As søknad i juni 2014. Til tross for dette foretok de en forholdsvis omfattende vurdering av hans søknad. Det ble innhentet referanser og A ble kontaktet på telefon for en samtale.

B har opplyst for ombudet at søknaden ble vurdert etter den ulovfestede kvalifikasjonsnormen. Ombudet kan imidlertid ikke finne igjen en vurdering av As utdanning, erfaring eller personlig egnethet i B sin redegjørelse. B sin begrunnelsen for å ikke benytte A som vikar bygget på en vurdering av hans helsesituasjon. På bakgrunn av tilbakemeldingen fra tidligere arbeidsgivere og erfaringene til tidligere ledere i ambulansetjenesten, konkluderte B med at det forelå liten endring i As helsesituasjon. Ombudet mener at vurderingene B har gjort av søknaden tilsier at de har antatt at A fortsatt hadde nedsatt funksjonsevne.

Ombudet har etter dette kommet til at A ble utsatt for forskjellsbehandling på grunn av tidligere eller antatt nedsatt funksjonsevne da B besluttet å ikke benytte A som tilkallingsvikar.

Var vurderingen av søknaden på stilling som ambulansekoordinator forskjellsbehandling på grunn av nedsatt funksjonsevne?

Ombudet skal vurdere om A ble diskriminert ved at han ikke fikk tilbud om stilling som ambulansekoordinator.

Etter ombudets vurdering er det grunn til å tro at B har lagt vekt på tidligere nedsatt funksjonsevne i vurderingen av As søknad. A fremstår som en aktuell kandidat til stillingen, siden han innehar nødvendig autorisasjon og har lang erfaring fra yrket. Når den aktuelle stillingen ikke ble besatt, gir det grunn til å tro at nedsatt funksjonsevne ble vektlagt. Ombudet mener B ikke har klart å sannsynliggjøre at det var andre grunner enn antatt eller tidligere nedsatte funksjonsevne som var årsaken til at han ikke ble tilsatt i stillingen. B har vist til at tilsettingen ble gjort etter en kvalifikasjonsvurdering. Ombudet kan imidlertid ikke se at B har gjort en vurdering av As utdanning, arbeidserfaring og personlig egnethet. Ombudet er enig med B i at den som har sagt opp sin stilling må konkurrere seg inn igjen på lik linje med andre arbeidssøkere. Dette synspunktet er likevel uten betydning i denne saken, all den tid det ikke ble tilsatt noen i den ene av de utlyste ambulansekoordinatorstillingene.

Ombudet mener etter dette at A ble utsatt forskjellsbehandling på grunn av tidligere eller antatt nedsatt funksjonsevne ved tilsetting i stillingen som ambulansekoordinator.

Var forskjellsbehandlingen av A lovlig?

For at forskjellsbehandling skal være lovlig etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven må det være saklig, nødvendig og ikke uforholdsmessig å forskjellsbehandle. I hvilken grad det er adgang til lovlig forskjellbehandling vil være avhengig av hvilket diskrimineringsgrunnlag forskjellsbehandlingen gjelder, hva slags rettigheter forskjellsbehandlingen påvirker og på hvilket samfunnsområde forskjellsbehandlingen skjer.

Ambulansearbeider er et yrke som krever god fysisk og psykisk form. Som utgangspunkt vil det derfor kunne være saklig og nødvendig å legge vekt på nedsatt funksjonsevne ved tilsetting i slike stillinger.

I denne saken har B lagt vekt på tidligere eller antatt nedsatt funksjonsevne hos A. Selv om A sluttet som ambulansearbeider i februar 2014 på grunn av helsemessige forhold, var friskmeldt da han søkte stillingene denne saken gjelder.

Ombudet kan ikke se at det vil være saklig og nødvendig å vektlegge tidligere eller antatt nedsatt funksjonsevne. Forskjellsbehandling er derfor ikke lovlig i dette tilfellet.

Ble A trakassert på grunn av nedsatt funksjonsevne under intervjuet?

Det ombudet skal ta stilling til er om det A ble spurt om under intervjuet vedrørende talefeil og lese- og skrivevansker er å anse som trakassering på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 8.

Ombudet har kommet til at det påklagede forholdet ikke omfattes av forbudet mot trakassering. Ombudet kan forstå at A opplevde spørsmålene som både ubehagelige og unødvendige. For at en handling skal anses å være trakasserende er det ikke nok at den som rammes opplever det som ubehagelig, det må være en viss styrke i den trakasserende handlingen. Det følger av både forarbeidene og lovens ordlyd, som sier at med trakassering menes handlinger eller uttalelser som «virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende».

Spørsmålene B stilte A hadde, etter ombudets vurdering, tilstrekkelig sammenheng med arbeidsoppgavene som lå til stillingen. Det fremgår av stillingsutlysningen at kommunikasjon på engelsk og norsk er et kvalifikasjonskrav. Selv om B kjente A fra tidligere arbeidsforhold er det snakk om en stilling med andre kvalifikasjonskrav enn den han tidligere har hatt. Ombudet har forståelse for at intervjusituasjonen opplevdes som belastende, men spørsmål som er relevante for utførelsen av arbeidet vil ikke være omfattet av begrepet trakassering i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 8.

Konklusjon

1. B handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 da A ikke ble ansatt som tilkallingsvikar.

2. B handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 ved tilsettingen av ambulansekoordinator.

3. A ble ikke utsatt for trakassering i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 8 under intervjuet til stillingen som ambulansekoordinator.