- Du skal vite at du er noe

Kjære konfirmant

Du er her i dag fordi du har valgt å være her. Du kunne valgt noe annet. Du kunne valgt å være i kirken eller du kunne valgt å la være å konfirmere deg i det hele tatt. Det gjorde du ikke. Du valgte å være her. Kanskje var det et lett valg? Kanskje du hadde en skråsikker magefølelse som ropte svaret til deg? Eller kanskje du hadde en litt mer utydelig en, der kommentarer fra familien din og vennene dine blandet seg sånn inn i dine egne tanker at du til slutt ikke var sikker på hva du mente i det hele tatt.

Sånn er det med valg. Noen ganger er de lette. Andre ganger er de så vanskelige at man til slutt bare må lukke øynene og hoppe i det.

Jeg vet ikke hvordan dere har det i dag. Men jeg vet hvordan det føltes for en høy, mørkhåret jente som konfirmerte seg for  30 år siden. Jeg husker henne godt, der hun stod på rådhustrappa med en ny kjole og en ekstremt ukul tannregulering. Hun var klam i hendene, svett i nakken, men en ting visste hun: Det var dette hun ville. Det var dette valget som var riktig for henne.

Og når jeg nå, 30 år seinere tenker tilbake på den jenta med tannregulering, tenker jeg at det er et par ting jeg gjerne skulle fortalt henne den gangen.

Først og fremst ville jeg kanskje sagt at jeg synes det var bra at hun våget å velge.  Akkurat som dere har gjort i dag. Fordi det er det livet består av. Små og store valg som til sammen bestemmer over livet ditt. Og hvis ikke du velger selv, kommer noen andre til å bestemme for deg.

Så ville jeg fortalt henne at hun måtte tro litt mer på seg selv. Fordi jeg vet at hun ofte var ganske dårlig til det. Ville hun trodd på meg hvis jeg hadde prøvd å si det til henne at hun var fin akkurat som hun var? Antagelig ikke. Tror dere på meg, hvis jeg sier at dere er BRA, akkurat som dere er? Kanskje ikke. Men jeg vil si det likevel. Fordi dere ER det. Jeg skulle ønske dere kunne se dere selv utenfra, slik jeg ser dere. Tro på dere selv, som mamma, pappa og bestefar tror på dere.  Det handler ikke om å bli overlegen, å tro du er penere og smartere enn alle andre, det handler om å se seg selv som det unike mennesket du er. Tørre å  ta plass og si at her er jeg og dette står jeg for.

Synes du det høres vanskelig ut? Å ha så stor tro på seg selv og sine meninger? Det ER vanskelig. Jeg tror nesten alle synes det er vanskelig, enten de er femten eller førti. Og hvorfor er det så vanskelig? Fordi vi stort sett sørger for å være vår egen verste fiende.  Jeg tror Norge har fem millioner små, usynlige og livsfarlige samfunnsfiender som sitter inni ørene til folk og får dem til å miste troen på seg selv. Fem millioner små stemmer som har plukket opp samfunnets jantelover og hvisker ”Ikke drit deg ut! Det der KAN du ikke!! Du er ikke smart nok…. ikke pen nok…. Ikke god nok… ”

Den stemmen der ville jeg bedt henne om å overhøre, jenta med tannreguleringen. Fordi den lyver. DU KAN. Hvis du bestemmer deg for det. Og står for det.

Men du må være klar til å kjempe. For en ting skal du vite. Verden er full av mennesker som ikke er enig med deg. Som tror på noe helt annet. Og som vil gå langt i å kjempe mot deg. For et par uker siden fikk hele Norge høre om Sissi. En 14 år gammel jente  som skulle konfirmert seg nå i mai, akkurat som dere. Det fikk hun ikke. Hun ble skutt ned og drept på Utøya fordi hun trodde på et samfunn der det var lov å være forskjellig, men fremdeles like mye verdt. 

For Sissis venner er ikke det en kamp som er over, selv om Sissi er borte.  Den har bare blitt enda viktigere. Slik tror jeg vi er mange som tenker akkurat nå.  For vi har alle et ansvar for å endre de tingene i verden vi ikke liker.  Vi har i hvert fall plikt til å PRØVE. For det hjelper ikke å mene en masse gode ting hvis man ikke gjør noe. Da er meningene våre ingenting verdt. Det hjelper ikke å være mot rasisme, hvis du lar vennene snakke stygt om muslimer uten å protestere. Og det hjelper ikke å være mot mobbing hvis du velger å se en annen vei, når en av klassekameratene dine blir ertet. Du er ikke hva du sier. Du er hva du gjør. Og du kan gjøre en stor forskjell for andre mennesker, med ganske små handlinger. Sende en melding på Facebook til jenta i klassen som ikke har så mange venner. Snakke med den gamle naboen som aldri får besøk. Smile til han slitne som sitter i byen hver dag og samler småpenger i en kopp.

Ok, disse små handlingene gjør deg kanskje ikke til den neste Mahatma Ghandi eller Moder Theresa, men husk at det er ikke egentlig de berømte enkeltmenneskene som forandrer verden. De var viktige fordi de satte i gang ting, men det er de små tingene tusenvis av modige mennesker gjør hver dag ETTERPÅ, som sikrer at verden fortsetter i riktig retning. At verden faktisk blir bedre.

Jeg tror ikke jenta med tannregulering drømte om å bli den neste Mahatma Ghandi. Så vidt jeg husker drømte hun langt mer om X i klassen over. Men jeg vet hun var opptatt av å gjøre verden mer rettferdig. I jobben min som likestillings- og diskrimineringsombud ser jeg hver eneste dag en masse ting som jeg har lyst til å forandre. Jeg har lyst til at motebladene skal vise hvordan folk faktisk ser ut - ikke hvor perfekte man kan manipulere dem. Jeg har lyst til at jenter skal slippe å bli kalt hore i skolegården, og at gutter skal få slippe å høre at de er ”homo” når de ikke oppfører seg akkurat likt de mest populære fotballgutta. Men mest av alt har jeg lyst til at vi skal klare å se folk som like verdifulle, uansett hvem de er. Uansett hvilket land foreldrene deres kommer fra. Uansett hva eller hvem de tror på, om de bruker rullestol eller briller. Om de har hijab eller lue på hodet.

Og det tror jeg dere er flinkere til enn jenta med tannregulering og hennes venner var for 30 år siden. Fordi dere har vokst opp med klassekamerater med bakgrunn fra hele verden. Dere lager ikke et stort poeng av at Aisha går med hijab mens Fatima lar være. Dere vet at jenter er like gode ledere for elevrådet som gutter, og dere bryr dere ikke om at Lars er forelska i Simon i parallellklassen. Det gjør meg veldig, veldig glad. For jeg må innrømme at min generasjon ikke er så flinke til det som dere. Dere forstår den nye verdenen bedre enn oss. Dere ser at de tingene som vi voksne noen ganger lager et stort poeng av - hva slags hudfarge folk har – hvem de kysser – hva de har på hodet - egentlig ikke betyr noe. Det håper jeg dere fortsetter med når dere blir voksne.

Og det håper jeg jenta med tannregulering som nå er blitt 44 år gammel, likestillings- og diskrimineringsombud og står her og snakker til dere, klarer å huske på, når hun møter dere et eller annet sted i voksenlivet om 10 år. For dere har alt som trengs for å gjøre verden bedre. Få til det vi voksne ikke har fått til. Gjøre endringer. Hvis vi voksne gir dere plass og dere våger å ta den plassen.

Janteloven sier at Du skal ikke TRO at du er noe. Jeg er enig i det. Du skal ikke TRO at du er noe – du skal VITE DET. Du ER NOE og du TRENGS.

Gratulerer med dagen!

Denne talen holdt ombud Sunniva Ørstavik på humanistisk konfirmasjon på Brandbu i Hadeland 26. mai 2012.