Av Sunniva Ørstavik, likestillings- og diskrimineringsombud

Norge regnes som et likestillingsparadis, der flere kvinner enn menn tar høyere utdanning, der foreldre har en av verdens lengste foreldrepermisjon, der mammaene oftest er yrkesaktiv og der pappaer bak barnevognene er et selvsagt syn i hverdagen. Dette er forsiden av medaljen. På baksiden av medaljen ser vi et av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarked, et samfunn der kvinner velger mest deltid og menn jobber mest overtid, der menn blir lederne, kvinner mellomledere, der kvinner tjener bare 85 kroner når menn tjener 100 kroner.  Det skjer noe den dagen man blir foreldre. Glemmer vi likelønn, deling av barneomsorgen og deling av forsørgeransvaret, heltidsjobben og pensjonspoengene? Eller ligger det noen føringer i regelverk og holdninger som vi ikke ønsker å se?

Jeg vil påstå at vi finner sterke spor til tradisjonell kjønnsrolletenkning i det gjeldende regelverk for uttak av foreldrepermisjon. Her ligger det sterke føringer i hvem som kan velge foreldrepermisjon, med flere hindrer for mange papper som vil ta ut foreldretid utover fedrekvoten. Det handler om egen opptjeningsrett, mangel på rett til uttak av permisjon, avhengigheten av mors opptjening og mors stillingsbrøk, om mors arbeidsevne. Pappaene stiller bak når foreldretid skal fordeles.

Pappa regnes ikke som en likestilt forelder i dagens regelverk. Et slikt utgangspunkt må vi kvitte oss med. Nullstill dagens regelverk – det hører hjemme på kjønnshistorisk museum. Nå når kjønnslikestilling skal formes for et nytt tiår, krever vi erkjennelse av reell status og behov for nye grep. Et av de nye grepene er et regelverk med likestilt foreldreskap som utgangspunkt.

Statsråd Audun Lysbakken har allerede satt i gang flere prosesser, som Kvinnepanelet og Likestillingsutvalget, for å få på bordet likestillingsutfordringene i vår samtid. Det er bra. Jeg utfordrer i dag statsråden til nok et tiltak: Kom i gang med arbeidet for et helt nytt regelverk for opptjening og uttak av foreldrepermisjonen. Utgangspunktet må være som målet; en likestilt foreldrepermisjon etter et regelverk som legger føringer slik at både mamma og pappa er likestilte som omsorgspersoner. Da vil vi I forlengelsen kunne innkassere en ekstra gevinst - mer likestilling i forsørgerrollen.

Mødre og fedres tidsbruk setter seg i familiens rutiner og relasjoner. I følge tidsbruksstudier jobber kvinner og menn nesten like mye hvis vi slår sammen betalt og ubetalt arbeid. Småbarnsmødre jobber mest deltid og småbarnsfedre jobber mest overtid. Jeg kjenner få menn som har planer om bevisst å jobbe mindre i en hektisk småbarnsfase for å satse like mye på omsorg som på arbeid. Arven fra forsørgerfedrene stiller de fleste menn i en annen posisjon enn mange kvinner. Identiteten knyttet til barn er ikke like sterk for mange menn. Både tidsmessig og identitetsmessig er foreldreskapet dypt ulikestilt. En reell likestilling krever endring. Det holder ikke med prat om at far også er viktig, på sin måte.

I et land som for mange andre land er et forbilde i likestilling, må vi våge å gå videre. Våge å sette kritisk søkelys på resultatene, våge å ta nye grep for å korrigere når vi ser at det går i feil retning. For vi er langt, langt vekk fra likestilt omsorg når mamma og pappa fordeler foreldretiden med 90-10 i menns disfavør. Det går i feil retning når pappa fortsatt har forsørgeransvaret, når flest mammaer velger deltid og flest pappaer velger overtid. Barn og foreldreskap blir med dagens regelverk til et skjevt utgangspunkt for det likestilte samfunnet vi vil ha. Vi sitter igjen med et regelverk som forsterker de tradisjonelle kjønnsrollevalgene. Pappaer og mammaer må betraktes som likeverdige, i tildeling av permisjonstid, når opptjeningsrettene blir fordelt, når deltid og overtid fordeles.