To kvinner holder hender mens de er på visning

13. Varer og tjenester

  •  13.1 Kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk 

13.1 Kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk

15/2313 Ble nektet resept på apotek - lovbrudd

Saken gjaldt: En person som gjennomgikk kjønnsbekreftende behandling, og i den forbindelse hadde fått utskrevet en resept på legemiddelet testogel (hormonpreparat). Klageren forsøkte å hente ut legemiddelet på et apotek, uten å lykkes. Det var uenighet mellom partene om hva som var årsaken til dette.

Ombudets vurdering: Ombudet skulle ta stilling til om apoteket hadde forskjellsbehandlet klageren på grunn av kjønnsidentitet, ved at en ansatt på apoteket nektet å utlevere testogel til klageren. Ombudet understreket i uttalelsen at transpersoner, som alle andre mennesker, ikke skal måtte overbevise apotekansatte om å få utlevert medisin når de kan fremvise gyldig resept og identifikasjon. Apoteket utelukket ikke i svaret sitt til ombudet at klageren ble nektet å få utlevert testogel, og at den ansatte begrunnet nektelsen med at klageren ikke lignet på en mann og derfor ikke kunne få det. Ombudet la derfor til grunn at klageren ikke fikk legemiddelet, til tross for at klageren hadde gyldig resept og gyldig id. Apoteket hevdet at klageren forlot apoteket før resepten ble registrert, og før fastlegen ble kontaktet. Ombudet kunne derimot ikke se hvordan klageren skulle få registrert sin resept eller kontaktet legen, da den ansatte gjentatte ganger uttrykte at det ikke var mulig for klageren å få legemiddelet.

Ombudets konklusjon: Apotek 1 handlet i strid med diskrimineringsloven om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk § 5 ved å nekte å utlevere testogel til medisinsk behandling til klageren.

Merknad: Saken er klaget inn for nemnda av innklaget (nemndas saksnummer 59/2016), men ikke ferdigbehandlet på tidspunktet for publiseringen av denne fagoppsummeringen.

16/2296: Endring av juridisk navn – banktjenester- ikke lovbrudd

Saken gjaldt spørsmål om klageren ble diskriminert av banken sin da hun mottok tre brev adressert til sitt tidligere juridiske navn høsten 2016. Klageren hadde endret navn fra et mannsnavn til et kvinnenavn i 2014, og meldte samtidig om navneendring til banken sin. Hun endret juridisk kjønn og fikk nytt kvinnelig personnummer høsten 2016. Nytt personnummer ble sendt til banken. Klageren ga ved to anledninger skriftlig beskjed til banken at de sendte ut brev i feil navn.

Ombudets vurdering: Ombudet understreket innledningsvis at endring av personlige opplysninger i offentlig tilgjengelige register har stor velferdsmessig betydning for personer som bytter juridisk kjønn. Personer som endrer juridisk kjønn og navn har et berettiget behov for å ha kontroll over hvilke opplysninger som er offentlig tilgjengelige om dem. En virksomhet som nekter å etterkomme anmodning om endring i personopplysninger til en person som har endret sitt juridiske kjønn, vil kunne handle i strid med diskrimineringsforbudet mot diskriminering på grunn av kjønnsidentitet.

Selv om klageren hadde opplevd det belastende å motta brevene til feil navn, særlig fordi hun bodde i et bofellesskap, kom ombudet til at hun ikke var stilt dårligere på grunn av forskjellsbehandlingen. Ombudet begrunnet det med at banken ikke hadde utvist noen motvilje mot å endre personopplysningene i sine systemer. Ombudet la til grunn at banken endret både navn og personnummer da klageren meldte fra om dette i 2014 og 2016. Det var imidlertid en svikt i konsernets interne datasystemer som førte til feilen. Bankkonsernet hadde identifisert feilen og etablert en rutine som skal sikre at endringer i navn og personnummer blir gjennomført i hele konsernet. Ulempen for klageren var begrenset i både tid og omfang, og hun var derfor ikke stilt dårligere på en slik måte at det ble rammet av forbudet mot diskriminering på grunn av kjønnsidentitet.

Ombudet vurderte også om klageren hadde blitt utsatt for trakassering av innklaget, på grunn av begrepsbruk banken hadde brukt om henne under ombudets behandling av klagesaken. Banken hadde brukt uttrykk som «tidligere kjønn», «kjønnsskifte», «endring av kjønnsidentitet». Klageren la vekt på at hun alltid hadde hatt kjønnsidentitet som kvinne, og at hun opplevde ordbruken fra banken som krenkende. Ombudet kom til at bankens formuleringer ikke inneholdt ord eller uttrykk som etter objektive vurderingskriterier ga indikasjon på trakassering på grunn av kjønnsidentitet.

Konklusjon: Banken har ikke brutt diskrimineringsloven om seksuell orientering §§ 5 og 8. Klageren ble ikke diskriminert eller trakassert av banken.

Merknad: Saken er klaget inn for nemnda av klageren, men ikke ferdigbehandlet på tidspunktet for publiseringen av denne fagoppsummeringen.

15/2259 og 15/2243 Transpersoner som søker kosmetisk operasjon for brystforstørrelse avvises ved private klinikker – ikke lovbrudd

Sakene gjaldt: FTPN (Forbundet for transpersoner i Norge) klaget inn to private klinikker innen kosmetisk kirurgi, fordi klinikkene ikke tilbød brystforstørrende kirurgi til transpersoner (mann til kvinne). Et av foreningens medlemmer hadde henvendt seg til to private klinikker, og fått avslag på ønske om brystforstørrelse. Begrunnelsen var, ifølge medlemmet, at klinikkene ikke behandlet transpersoner.

15/2243 Klinikk 1

Klinikken bekreftet overfor FTPN at de ikke tilbød transpersoner brystforstørrelse, eller andre kroppsmodellerende inngrep som forandrer kjønnskarakteristika. Klinikken uttalte at retningslinjene var utformet etter konferering med en avdelingsoverlege, som er en del av GID-teamet ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme. Klinikken ville ved dokumentasjon på at pasienten hadde godkjent diagnose for transseksualisme (F 64.0) etter endring fra mann til kvinne, og etter klinisk undersøkelse og vurdering, gjøre brystforstørring eller andre vanlige kosmetiske eller plastikkirurgiske inngrep etter indikasjon. Klinikken uttalte at som privatpraktiserende klinikk har de ikke plikt til å gjennomføre kosmetiske inngrep på pasienter, og at det ikke er en rettighet å få gjennomført kosmetiske eller plastikkirurgiske inngrep. Ikke alle kvinner får tilbud om behandling etter en vurdering opp mot ulike eksklusjonskriterier. Klinikken viste videre til at personer født som kvinne har en helt annen kroppsbygning enn transkvinner, da disse gruppene ikke har samme brystanlegg. En brystforstørrende operasjon på en transkvinne vil være mer lik en rekonstruksjon med protese etter brystkreftbehandling. Klinikken viste til at den ikke tilbyr slike operasjoner, da dette krever helt spesiell tilnærming og kompetanse, samt at komplikasjonsrisikoen er stor. Klinikken uttalte at vevet er mer fibrøst hos transkvinner, muskelfestet er annerledes og risikoen for tidlige og sene komplikasjoner er større. Resultatet som oppnås vil avvike fra klinikkens standard. Personer født som kvinner og transkvinner kunne, ifølge klinikken, ikke vurderes likt i denne sammenhengen.

Ombudets vurdering: Ombudet understreket innledningsvis at diskrimineringsloven om seksuell orientering gjelder på alle områder i samfunnet, herunder privat tjenesteyting, og at klinikken måtte tilby sine tjenester på en ikke-diskriminerende måte.

Klinikken hadde uttalt til ombudet at den ikke tilbød operasjon til transpersoner som ønsker brystimplantater. Ombudet slo fast at en transperson, som ble tillagt mannlig kjønn ved fødselen, men som har kvinnelig kjønnsidentitet, og av den grunn ikke blir vurdert eller får tilbud om brystforstørrende kirurgi, får sin kjønnsidentitet vektlagt til ulempe for seg. Ombudet la til grunn at transpersoner blir behandlet dårligere som følge av praksisen, og at dette skyldtes kjønnsidentitet. Dette var direkte forskjellsbehandling.

I vurderingen av om den direkte forskjellsbehandlingen likevel var tillatt, kom ombudet til at klinikken hadde et saklig formål. Klinikken hadde blant annet uttalt at en brystforstørrende operasjon utført på en transkvinne teknisk sett ville være mer lik en brystrekonstruksjon med protese. Klinikken tilbød ikke slike operasjoner, da dette krever helt spesiell tilnærming og kompetanse. I tillegg var komplikasjonsrisikoen stor. Ombudet mente at klinikkens begrunnelse om manglende medisinsk kompetanse var saklig, og at dette var et medisinskfaglig skjønn som lå utenfor det ombudet kan overprøve. Ombudet bemerket at klinikkens begrunnelse om at pasienten må ha godkjent transseksuell diagnose før klinikken eventuelt ville vurdere vedkommende for behandling, ikke nødvendigvis var saklig. Ombudet viste til at diskrimineringsvernet gjelder alle transpersoner, også de som ikke oppnår diagnosen transseksuell, og at klinikken måtte tilby tjenestene på en måte som ikke diskriminerer personer på grunn av kjønnsidentitet. Det var heller ikke klart for ombudet om denne delen av begrunnelsen gjaldt manglende kompetanse til å vurdere om pasienten skulle på tilbud om behandling ut fra eksklusjonskriteriene, eller om klinikken avviste alle transpersoner uten nærmere vurdering. Ombudet fant likevel ikke grunn til å gå nærmere inn i dette, da klinikkens begrunnelse om manglende kompetanse til å utføre selve inngrepet var saklig.

Ombudet uttalte at det ikke kunne overprøve klinikkens vurderinger når det gjaldt kompetansen til å utføre brystforstørrende kirurgi på transkvinner, og at det ikke hadde grunnlag for å uttale at det var andre ikke-diskriminerende alternativer enn å avslå behandling for denne pasientgruppen. Forskjellsbehandlingen var derfor nødvendig.

Når det gjaldt forholdsmessighetsvurderingen, viste ombudet til FTPNs uttalelse om at brystkirurgi ofte vil være det viktigste behandlingstilbudet for å oppnå en tilnærming til personens kjønnsidentitet som kvinne, og at tilbudet har stor betydning for personene det gjelder. Ombudet kom likevel til at forskjellsbehandlingen ikke var uforholdsmessig inngripende. Ombudet viste til at forskjellsbehandlingen var saklig og nødvendig ut fra klinikkens begrunnelse om manglende kompetanse til å utføre inngrepet. Selv om det hadde stor betydning for personen som ikke får tilbudet, ville det være urimelig å kreve at klinikken skal utføre et inngrep som den ikke har kompetanse til å utføre. Ombudet mente det ikke vil tjene pasientene om klinikken skulle bli pålagt å gi et behandlingstilbud uten at man sikrer at tilbudet som gis er forsvarlig. Nasjonale retningslinjer eller anbefalinger omkring dette fantes ikke. Ombudet kom deretter til at klinikkens praksis ikke var i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av kjønnsidentitet. Ombudet oppfordret imidlertid klinikken til å endre sine interne retningslinjer dersom klinikken fikk den nødvendige kompetansen.

Ombudet bemerket avslutningsvis at det kom tydelig frem av rapporten Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn at personene som ikke får diagnosen transseksuell, eller ikke ønsker full kjønnsbekreftende behandling, verken blir ivaretatt i det offentlige eller i det private helsevesenet, og at behandlingstilbudet til denne gruppen er for dårlig. Ombudet mente imidlertid at det ville være urimelig å legge ansvaret for å ivareta og utarbeide et behandlingstilbud for denne gruppen på en privat klinikk.

Ombudets konklusjon: Klinikkens praksis med å avslå brystforstørrende kirurgi til transpersoner er ikke i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av kjønnsidentitet, jf. diskrimineringsloven om seksuell orientering § 5.

15/2259 Klinikk 2

Saken gjaldt samme spørsmål og omstendigheter som i sak 15/2243, men klinikken hadde en noe annen begrunnelse for forskjellsbehandlingen. Klinikken uttalte at kirurgisk behandling av transpersoner er en underspesialitet som er knyttet til Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet. Klinikken viste til at teamet på Rikshospitalet består av psykiater, sosialmedisiner og kirurg, og at før en pasient godkjennes før kirurgi, må vedkommende utredes for å sikre riktig diagnose. Klinikken uttalte videre at den ikke hadde erfaring med innleggelse av brystimplantat hos transkvinner (mann til kvinne), og at proteseinnleggelse anbefales utført etter gjennomgått hormonbehandling. Avvisningen av pasienten skyldtes manglende erfaring med inngrepet, som kunne gi et dårlig resultat hvor kunden ikke ville være fornøyd.

Klinikken viste i tillegg til at avdelingsoverlegen ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme, Rikshospitalet, ved flere anledninger hadde gjort oppmerksom på kompleksiteten (psykisk og fysisk) hos pasientgruppen, og uttalt at en privatklinikk ikke bør operere pasienter dersom de er avslått fra behandling ved Rikshospitalet. Klinikken uttalte at den derfor ikke tilbød operasjon til transpersoner som ønsker brystimplantater, uten at vedkommende hadde blitt vurdert ved Rikshospitalet. Personer som var ferdig utredet ved Rikshospitalet, ville kunne få tilbud om brystforstørrende kirurgi ved klinikken. Klinikken uttalte at utredningen av pasientgruppen var kompleks og omfattet flere spesialiteter, og at klinikken ikke hadde slik kompetanse. Én av kirurgene ved klinikken hadde imidlertid tidligere hatt ansvar for den kirurgiske behandlingen av transseksuelle ved Rikshospitalet.

Ombudets vurdering: Ombudet viste til sak 15/2243, og at manglende kompetanse til å utføre selve behandlingen, er et saklig formål. På bakgrunn av klinikkens uttalelser mente ombudet imidlertid at praksisen ikke uten videre kunne begrunnes med manglende kompetanse til å utføre selve inngrepet. Ombudet forsto det slik at klinikkens praksis var begrunnet med manglende faglig kompetanse til å utrede og vurdere hvorvidt en transperson oppfyller kriteriene (som gjaldt for alle pasienter som ønsket behandling) for brystforstørrende kirurgi. Ombudet hadde ikke grunnlag for å overprøve klinikkens begrunnelse, og la til grunn at forskjellsbehandlingen var saklig begrunnet. Vurderingen av om forskjellsbehandlingen var nødvendig og forholdsmessig var tilsvarende som i sak 15/2243.

Ombudets konklusjon: Klinikkens praksis med å avslå brystforstørrende kirurgi til transpersoner, er ikke i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av kjønnsidentitet, jf. diskrimineringsloven om seksuell orientering § 5.