Er vi godt nok forberedt til neste krise?

Kronikken fra brukerutvalget ble først publisert i Vårt Land.

Den siste tiden har representanter fra flere sider av det politiske landskapet argumentert for at koronakrisen kan bli nasjonalstatens «revansje», der staten har markert seg som den viktigste bærebjelken når beredskapen og folks trygghet skal sikres.

Nå har gjenåpningen av samfunnet startet. Støtten til statsminister Erna Solberg og regjeringens korona-strategi har utvilsomt vært stor, og nordmenns oppslutning rundt myndighetenes smittevernråd må gis mye av æren for at antall smittetilfeller går ned. Når håndteringen av pandemien skal granskes, er det likevel mange spørsmål å stille både rundt tryggheten og beredskapen. Her har opposisjonen spesielt pekt på nødvendigheten av å undersøke om vi har vært godt nok rustet til en krisesituasjon i utgangspunktet. Det er et betimelig spørsmål å stille.

Et annet spørsmål som må stå sentralt i granskingen, er hvorvidt spesielt utsatte grupper i det hele tatt er en del av beredskapen. Etter å ha tilbragt ukesvis i en unntakstilstand, er det nemlig helt tydelig at «hjemmekontor» for én gruppe kan få kritiske konsekvenser for andre. Vi har også sett at en krise som regel går hardest utover dem som har det tøffest fra før. Da må det finnes overordnede strukturer for hvordan våre mest utsatte grupper skal ivaretas, og en plan for hvor ansvaret ligger.

Mange føler seg tilsidesatt

I stedet har vi sett nødvendige hjelpetilbud forsvinne over natten, og det har vært en nedgang i antall henvendelser til krisesentre fra dem som opplever vold i familien, der vi har vært spesielt bekymret for kvinner med innvandrerbakgrunn. I enkelte tilfeller har myndighetene skjøvet ansvaret for krisehåndteringen over til kommunene. Det har skjedd med varierende hell, og nylig måtte Helsedirektoratet rette en pekefinger mot kommuner som har innført generelle besøksforbud overfor personer med utviklingshemming. I tillegg til de nevnte problemene, er det også en kjent sak at informasjonen om viruset har vært for lite tilgjengelig for dem som kan lite norsk eller har andre kommunikasjonsutfordringer. Eksemplene er dessverre mange flere.

Nasjonalstatens krisehåndtering og overholdelse av internasjonale menneskerettigheter er ikke gjensidig utelukkende hensyn, og en krise er god indikasjon på hvor grunnstøtt statens respekt for menneskerettigheter er. Vi forstår at det er en enorm oppgave å stenge ned et samfunn i krisetid. Når mange utsatte grupper føler seg satt på sidelinjen eller utsatt for urimelige restriksjoner på grunn av krisetiltakene, ser vi likevel grunn til å spørre om deler av avstengningen har gått på bekostning av menneskerettighetene. Vi kan ikke glemme forpliktelser vi har gjort internasjonalt, selv om vi kjenner vårt eget samfunn best. Til tross for at nasjonalstatens krisehåndtering har gjort hverdagen bedre for mange, er det også avdekket store strukturelle mangler i beredskapen. Det må komme tydelig frem i evalueringen. Deretter må det rettes opp i.

Få inn nye stemmer

En beredskapsplan vil aldri være perfekt, og vi kan aldri fullt forutse hvordan slike ekstraordinære situasjoner vil ramme oss. Når en evaluering først skal finne sted, i likhet med en potensiell styrking av beredskapen, har regjeringen fått en ny sjanse til å både sikre folks trygghet og til å bedre dialogen med grupper som ikke alltid føler seg inkludert. Etterpåklokskap er også en klokskap, og nye stemmer bør inkluderes i korona-evalueringen. En invitasjon til organisasjonene som sitter i ombudets brukerutvalg, vil være 14 gode steder å starte.

Selv om den norske dugnadsinnsatsen har værtprisverdig, utføres alle dugnader fortsatt etter evne. Skal denne evnen styrkes, må det neste store dugnadsarbeidet legges i beredskapsplanene.

Les også:

• Les ombudets innspill til regjeringens koronakommisjon
• Ombudets varsel om tiltak overfor mennesker med utviklingshemming
• Ombudets innspill til myndighetene om utsatte barn og unges tjenestetilbud under pandemien.