Åpningen av Pride House, lørdag 23. juni 2012

Jeg vil snakke om eventyr av flere grunner – fordi vi feirer noe fantastisk og eventyrlig – som kjærlighet, likeverd og retten til å være den du er.

Jeg vil snakke om det fine eventyret om homobevegelsen, der det som er nær fortid plutselig har blitt veldig ”det var en gang i gamledager”. Det er bare 40 år siden du som homofil var kriminell eller 30 år siden du var syk– siden en ung student kom til den progressive helsetjenesten på Universitetet og fikk en pille mot ”å forelske seg i feil personer”. Det er bare kort tid siden jeg selv satt med rødvinsglasset og diskuterte seriøst og akademisk om hvem som kunne ha barn og at barnets beste var å ha to foreldre av ulikt kjønn.   Det er bare en kort reise tilbake til ekteskapslov og andre store, viktige og grunnleggende seire.

Men som i alle eventyr er fortellingen om seirene bare halve fortellingen. For midt i feiringen kjenner jeg et stort behov for å fortelle de andre historiene – historiene om skam og skyld og diskriminering. Om at vi lever i et samfunn der vi tillater at noen har mindre rettigheter enn andre pga sin seksualitet, der vernet mot diskriminering er fraværende hvis du er trans, der LHBT-befolkningen får dårligere tjenester og møtes med ignoranse, uvitenhet og fordommer fra barnehagen, via helsetjenestene til at man må inn i skapet igjen når alderdommen banker på. Om at mange opplever vold og hatkriminalitet. På grunn av den du er.

Å fokusere på diskriminering er ubehagelig, både for dem som diskriminerer og for dem som blir diskriminert. Min jobb er å peke på det ubehagelige, også i dag. For midt i seiersrusen og stolthetsparadene må vi ikke glemme at mange kamper gjenstår og at mange troll fortsatt skal sprekke, mange prinsesser skal målbindes og kongen og halve kongeriket må fortsatt utfordres til å forstå at mangfold betyr et stort VI – og at det viet dyrker likeverd, ikke likhet.

Jeg håper derfor at Skeive dager 2012 – i pridepark, pridehouse, prideparade – i stolthetsfeiring og seiersrus også blir det nødvendige politiske verkstedet hvor kamper kjempes, hvor vi kappeter med trollet – og er en Espen Askeladd som roper jeg fant jeg fant – for hver diskriminerende handling vi stopper og for hver nye rettighet vi oppnår.
For nå mens vi står her og feirer sterke, stolte og synlige folk – kryper andre inn i skapet, inn i skammen. Og akkurat når vi står her, i juni 2012, er vi gamledager for framtidas helter, framtidas prinser og prinsesser – og de som er både prins og prinsesse og nekter å bli med på å være bare det ene eller andre. Og da ler de over hvor rare vi var, den gang for lenge lenge siden: tenk da:

• Den gangen – for lenge lenge siden – da homo var et skjellsord i skolegården
• De måtte ha egne handlingsplaner for LHBT-folk for å sikre likeverdige levekår for alle
• Den gang da det fortsatt var kjærlighetsforbud, tvangsgifte og vold mot LHBT-mennesker- i verden, men også i Norge
• Den gang da samfunnet ville kle på homofile i paraden – og hvor politikere også brukte tida si til å snakke om det
• Den gang da det ikke var en selvfølge at paraden kunne gå hvor som helst i byen
• Den gang man fortsatt synes det var en selvfølge at en lesbisk, muslimsk kvinne i rullestol ikke kunne bli statsminister, eller en samisk transperson ikke kunne bli utenriksminister.
• Ja, den gang da LHBT-personer hadde dårligere diskrimineringsvern enn andre i Norge – og selv fagfolka kunne mene at det var greit.
• Den gang for lenge lenge siden da lesbiske og homofile asylsøkere ble sendt tilbake til land der de risikerte seksualforbud, kjærlighetsforbud, tvangsgifte og vold. Og utlendingsmyndighetene tok det for gitt at de bare kunne leve i det skjulte…

Heldigvis er dagen i dag også snart ”det var en gang”. Men ikke uten kamp. Og ikke uten PRIDE.

Gratulerer med åpningen av Pride House og lykke til med årets skeive dager. Det blir et EVENTYR!