6. Helse

«Selv om den generelle helsen er god også i LHBTI-befolkningen er det noen særskilte utfordringer og helseforskjeller som rammer hyppigere […] Og selv om de fleste LHBTI-personer har god psykisk helse tyder levekårsundersøkelsene på at det er økt forekomst av psykiske plager, rusmisbruk og selvmordsatferd i enkelte undergrupper.» (*74)

Sitatet er hentet fra Regjeringens handlingsplan, hvor behovet for en målrettet innsats for å redusere helseforskjeller mellom LHBTI-befolkningen og den generelle befolkningen fremheves og gjenspeiles i handlingsplanens tiltak. Særlig seksuell og psykisk helse fremheves i handlingsplanen som viktige deler av helsetilbudet for gruppen, samt behovet for helsefremmende og forebyggende tiltak på dette området. I tillegg fremheves behovet for kompetanseheving i helsetjenesten, og i tilgrensende samfunnsområder som for eksempel seksualundervisningen i skolen.

Ombudet har behandlet få saker som gjelder helsetilbudet for LHBTI-personer. De fleste sakene ombudet har vurdert gjelder tilbudet til transpersoner. Sakene bekrefter blant annet behovet for å øke kompetansen om denne gruppen blant helsepersonell, samt behovet for nasjonale faglige retningslinjer for helsetilbudet til denne gruppen.

Vi vil i det følgende ta utgangspunkt i retten til helse som en menneskerettighet, og omtale gjeldende rett og noen relevante problemstillinger. Det er imidlertid ikke mulig å gi en fullstendig og uttømmende oversikt innenfor fagoppsummeringens rammer. Helsetilbudet til transpersoner henger sammen med retten til å utøve sin kjønnsidentitet og reiser mange spørsmål knyttet til dette, som derfor omtales mer omfattende.

6.1 Rett til helse

Retten til helse er en grunnleggende menneskerettighet. Norge er bundet av FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK), hvor retten til helse fremgår av artikkel 12. Enhver har rett til den høyest oppnåelige helsestandard, både fysisk og psykisk. Retten til helse skal utøves uten forskjellsbehandling.

6.1.1 Retten til helse i et LHBTI-perspektiv

Staten er forpliktet til å oppfylle den enkeltes menneskerettigheter (positiv forpliktelse), respektere disse ved å avstå fra unødvendige inngrep, samt beskytte mot inngrep fra andre (negative forpliktelser). Statens positive og negative forpliktelser når det gjelder rett til helse overfor LHBTI-befolkningen er omtalt i Yogyakarta-prinsippene nummer 17 og 18 (*75). Yogyakarta-prinsippene har betydning for tolkingen av retten til helse etter ØSK artikkel 12. Seksuell og reproduktiv helse fremheves i prinsipp nummer 17 som et grunnleggende element av retten til helse:

Everyone has the right to the highest attainable standard of physical and mental health, without discrimination on the basis of sexual orientation or gender identity. Sexual and reproductive health is a fundamental aspect of this right.

Beskyttelse mot unødvendige medisinske inngrep fremgår av prinsipp nummer 18, hvor det fremgår at ingen skal tvinges til å gjennomgå medisinsk eller psykologisk behandling på grunn av sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. Dette gjelder også for barn. Videre fremgår det at en persons seksuelle orientering og kjønnsidentitet ikke i seg selv er en medisinsk tilstand (*76).

6.1.2 Retten til nødvendig helsehjelp – pasient- og brukerrettighetsloven

Retten til helsehjelp følger av pasient- og brukerrettighetsloven. Formålet med loven er å bidra til å sikre befolkningen lik tilgang på tjenester av god kvalitet ved å gi pasienter og brukere rettigheter overfor helse- og omsorgstjenesten. Videre skal loven bidra til å ivareta respekten for den enkelte pasients og brukers liv, integritet og menneskeverd(*77). Retten i pasient- og brukerrettighetsloven gjelder nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten (*78). Nødvendig helsehjelp er en rettslig standard som gir befolkningen rett til tilstrekkelig faglig forsvarlig helsehjelp i tide.

Helsedirektoratet har ansvar for å utarbeide nasjonale faglige retningslinjer og prioriteringsveiledere. Nasjonale faglige retningslinjer er nasjonale standarder for utredning, behandling og oppfølging av pasientgrupper. Slike retningslinjer skal blant annet bidra til å sikre at helse- og omsorgstjenester har god kvalitet, gjør riktige prioriteringer og at det ikke er uønsket variasjon i helsetilbudet.

Det finnes ikke egne nasjonale faglige retningslinjer eller prioriteringsveiledere om helsetilbudet til LHBTI-befolkningen. Den enkeltes behov for og rett til nødvendig helsehjelp skal vurderes og tilbys uavhengig av seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. Det fremgår imidlertid av rapporten (*79) fra ekspertgruppen som ble oppnevnt av Helsedirektoratet for å utrede organisering av helsetjenester for personer med kjønnsinkongruens at det er et behov for nasjonale faglige retningslinjer når det gjelder helsetilbudet til transpersoner. Rapporten og status for oppfølgingen av denne omtales nærmere nedenfor.

6.1.3 Reproduktiv helse – assistert befruktning

I forbindelse med felles ekteskapslov for heterofile og homofile par, fikk lesbiske par samme rettigheter som heterofile par til assistert befruktning (*80). I Norge er det kun mulig for likekjønnede par å få assistert befruktning fra det offentlige ved donorsæd fra sædbank. Eggdonasjon og bruk av surrogatmor er ikke tillatt etter bioteknologiloven. Mannlige homofile par har dermed ikke mulighet til å få felles barn ved hjelp av assistert befruktning i Norge (*81).

Det fremgår av ekspertgruppens rapport at ivaretakelse av muligheten til å få egne barn kan øke livskvaliteten hos transpersoner (*82). Dersom en person har endret juridisk kjønn, skal det nye kjønnet legges til grunn ved anvendelsen av regler i andre lover. Inntil videre gjelder dette også for bioteknologilovens regler om assistert befruktning (*83). I praksis vil dette innebære at en person som har endret juridisk kjønn per i dag ikke vil få medisinsk hjelp til å bli gravid ved manglende befruktningsdyktighet (*84). Spørsmålet om assistert befruktning til personer som har endret juridisk kjønn skal utredes av departementet i en egen sak om evaluering av bioteknologiloven (*85). 

Lagring av kjønnsceller reguleres av bioteknologiloven (*86) , og kan skje dersom en person skal gjennomgå behandling som kan skade befruktningsdyktigheten. Bioteknologirådet har tidligere uttalt at personer som skal gjennomgå kjønnsbekreftende behandling bør få tilbud om bevaring av kjønnsceller i forkant av slik behandling, så fremt den aktuelle reproduksjonsstrategien for en eventuell fremtidig bruk av personens kjønnsceller er tillatt etter norsk regelverk(*87). Når det gjelder problemstillinger knyttet til personer født med interkjønn som gjennomgår behandling som kan skade forplantningsevnen, omtales dette kort under eget kapittel om interkjønn.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har vurdert saker om avslag på behandling med assistert befruktning etter artikkel 8 om retten til familieliv (*88).

Yogyakarta-prinsippene nr 17:

• b) Take all necessary legislative, administrative and other measures to ensure that all persons have access to healthcare facilities, goods and services, including in relation to sexual and reproductive health, and to their own medical records, without discrimination on the basis of sexual orientation or gender identity;
• f) Ensure that all sexual and reproductive health, education, prevention, care and treatment programmes and services respect the diversity of sexual orientations and gender identities, and are equally available to all without discrimination

6.1.4 Helsetilbudet til personer som opplever kjønnsdysfori

Mange vil oppleve at det er samsvar mellom det kjønnet en ble tillagt ved fødselen og egen kjønnsidentitet, samt kjønnsuttrykk. Noen opplever imidlertid at det ikke er samsvar mellom egen kjønnsidentitet eller eget kjønnsuttrykk, og fødselskjønnet. Dette betegnes som kjønnsinkongruens. Opplevelsen av manglende samsvar (inkongruens) kan føre til psykisk smerte, ubehag eller plager, som betegnes kjønnsdysfori. Personer som opplever kjønnsdysfori vil ofte ha behov for helsehjelp og bistand fra helsepersonell for å redusere eller fjerne slike plager. Dette kan være psykososial, hormonell eller kirurgisk behandling (*89). Andre ønsker å passere i sin kjønnsidentitet uten omfattende behandling, for eksempel ved hjelp av proteser, hårfjerning eller stemmetrening (*90).

Retten til helse etter FNs konvensjon om sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter (ØSK) omfatter helsehjelp som bedrer psykisk helse. Dette tilsier at kjønnsbekreftende behandling for å bedre psykisk uhelse som følge av kjønnsdysfori er omfattet av retten til helse (*91). Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har i sakene van Kück v. Germany (*92) og Schlumpf v. Switzerland (*93) indirekte uttalt seg om hvorvidt kjønnsbekreftende behandling til transseksuelle er å anse som medisinsk nødvendig i forbindelse med retten til privatliv etter artikkel 8. Helsetilbudet til transpersoner er også omtalt i Europarådets resolusjon som omhandler diskriminering av transpersoner i Europa (*94). Det fremgår av punkt 6.3.1 at kjønnsbekreftende behandling (hormonell og kirurgisk behandling, samt psykososial støtte) og helsehjelp bør gjøres tilgjengelig for transpersoner. I tillegg må klassifiseringen av sykdommer på nasjonalt nivå endres, slik at transpersoner, inkludert barn, ikke blir definert som psykisk syke.

Etter ekspertgruppens (*95) vurdering er ulike former for kjønnsbekreftende helsehjelp med formål om å redusere eller fjerne kjønnsdysfori å anse som nødvendig helsehjelp, men at det i praksis er kun personer som får diagnosen F 64.0 Transseksualisme som har tilgang på kjønnsbekreftende helsehjelp gjennom det offentlige helsevesenet (*96). Det vil si at ikke alle som opplever kjønnsdysfori får tilbud om kjønnsbekreftende helsehjelp fra det offentlige (*97). Hva som er å anse som nødvendig helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven for personer som opplever kjønnsdysfori, vil avhenge av hvordan den enkeltes behov vurderes av helsetjenesten (*98). Etter ekspertgruppens vurdering er det stort behov for økt kompetanse i alle deler av helsetjenesten for å sikre at mennesker som opplever kjønnsdysfori får tilbud om faglig forsvarlig helsehjelp og møtes av helsepersonell med forståelse og respekt (*99).

Som nevnt finnes det ikke nasjonale faglige retningslinjer som er tilpasset norske forhold. Det finnes imidlertid internasjonale faglige retningslinjer. World Professional Association for Transgender Health (WPATH) har utarbeidet internasjonale retningslinjer rettet mot helsepersonell, som omhandler behandling og helseomsorg for transseksuelle, transpersoner og personer som ikke er kjønnsnormative (*100). The Endocrine Society har utarbeidet retningslinjer for hormonell behandling til personer som opplever kjønnsdysfori (*101).

Enkelte som på grunn av manglende diagnose ikke får et tilbud om kjønnsbekreftende helsehjelp fra det offentlige, eller ikke ønsker slik helsehjelp, kan likevel ønske å benytte seg av andre metoder for at kjønnsuttrykket skal komme bedre i samsvar med kjønnsidentiteten. Dette kan for eksempel være kosmetisk kirurgi. Disse kan møte utfordringer i møte med private tilbydere av tjenester. Ombudet behandlet i 2016 to saker som gjaldt avslag på ønske om brystforstørrende kirurgi hos to private klinikker, og uttalte seg om betydningen av tilgang til slike tjenester (*102).

Yogyakarta-prinsippene nummer 17:

States shall:

• g) Facilitate access by those seeking body modifications related to gender reassignment to competent, non-discriminatory treatment, care and support;
• h) Ensure that all health service providers treat clients and their partners without discrimination on the basis of sexual orientation or gender identity, including with regard to recognition as next of kin;
• i) Adopt the policies, and programmes of education and training, necessary to enable persons working in the healthcare sector to deliver the highest attainable standard of healthcare to all persons, with full respect for each person's sexual orientation and gender identity.

6.1.5 Lov om endring av juridisk kjønn og helsehjelp

Ekspertgruppen oppnevnt av Helsedirektoratet utredet både vilkår for endring av juridisk kjønn og retten til helse. I forarbeidene til lov om endring av juridisk kjønn uttalte departementet følgende om forholdet mellom endring av juridisk kjønn og rett helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven (*103):

Reglene om rett til å endre juridisk kjønn regulerer ikke spørsmålet om hvem som har rett til kjønnsbekreftende eller annen medisinsk behandling etter pasient- og brukerrettighetsloven. Å endre juridisk kjønn vil ikke i seg selv utløse en rett til slik utredning og behandling, men det forhold at en person har endret juridisk kjønn vil kunne inngå som en del av grunnlaget for den medisinske vurderingen av hvilken helsehjelp personen eventuelt skal tilbys.

6.1.6 Om diagnosen «transseksualisme» og retten til helsehjelp

Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) ved Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet, har ansvaret for utredning av og behandlingstilbudet til personer med diagnosen transseksualisme i spesialisthelsetjenesten. Tilbudet gjelder for barn og voksne. For å ha rett til kjønnsbekreftende behandling ved NBTS, er det krav om diagnosen transseksualisme. Ombudet har behandlet en klagesak om en gutt som ikke hadde fått fastsatt endelig diagnose for transseksualisme i barndommen, og som derfor fikk avslag på ønske om pubertetsutsettende behandling og brystkirurgi. Ombudet konkluderte med at det ikke er i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av kjønnsidentitet å kreve diagnose før det kan gis medisinsk behandling (*104).

Selve diagnosebegrepet og klassifiseringen av diagnosene tilknyttet kjønnsdysfori er omdiskutert, ettersom det er vitenskapelig enighet om at det å oppleve manglende samsvar mellom kjønn tildelt ved fødsel og egen kjønnsidentitet ikke er en mental lidelse (*105). Per i dag tilhører F64-diagnosene ICD-10s kapittel om psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser, og samlekategorien for diagnosene betegnes på norsk som «kjønnsidentitetsforstyrrelser». Europarådet anbefaler at klassifiseringen endres på nasjonalt nivå (*106). Danmark har, som det første landet i verden, fjernet transseksualisme fra listen over psykiske lidelser. Diagnosekoden for transseksualisme ble flyttet til det såkalte «Z-kapitlet», hvor diagnosen verken oppfattes som en sykdom, lidelse eller seksuell tilstand. Selve diagnosen er beholdt, fordi det kreves en diagnosekode for at helsevesenet skal kunne tilby en eventuell behandling.

Verdens helseorganisasjon (WHO) arbeider med en ny diagnosemanual (ICD-11) som vil endre begrepsbruk og kategori for mennesker som opplever kjønnsdysfori og har behov for helsehjelp. Denne planlegges ferdigstilt i 2018.

6.1.7 Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn

Organiseringen av helsetjenester for personer som opplever kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori ble utredet av ekspertgruppen oppnevnt av Helsedirektoratet (*107). I den avsluttende rapporten tar ekspertgruppen for seg det eksisterende helsetilbudet, problemstillinger knyttet til hvem som får og ikke får dekket sitt behov for helsetjenester, og gir anbefalinger til myndighetene om hvordan utformingen av en fremtidig helhetlig helsetjeneste må skje innenfor rammen menneskerettighetene og eksisterende lovgivning setter.

Det fremgår tydelig av ekspertgruppens rapport at det er en rekke mangler og utfordringer ved dagens helsetjenestetilbud, på alle nivåer av helsetjenestene. Blant ekspertgruppens anbefalinger er at flere enn de som i dag har et tilbud i helsetjenesten, skal tilbys behandling og oppfølging i tilknytning til ubehag og plager ved kjønnsinkongruens. I tillegg må behandlingen gis på riktig nivå i helsetjenesten. For å oppnå dette, må de regionale helseforetakene sette i verk nødvendige tiltak for å sikre tilstrekkelig kompetanse til å kunne gi forsvarlig helsehjelp ved kjønnsdysfori. Fastleger og annet helsepersonell i kommunehelsetjenesten må få en tydeligere rolle i helsehjelpen til personer som opplever kjønnsdysfori. Et flertall i ekspertgruppen mente det er behov for en betydelig desentralisering av spesialisthelsetjenestens tilbud til voksne, for å ivareta de gruppene som ikke har noe tilbud om helsehjelp i dag.

Ekspertgruppen uttalte at mangel på tydelige, transparente og faglige begrunnelser for hvem som vurderes å ha helsegevinst av kjønnsbekreftende helsehjelp kan ha bidratt til at personer som opplever kjønnsdysfori ikke har søkt helsehjelp, eller at enkelte er blitt gitt mer behandling enn de i utgangspunktet hadde behov for. Videre var ekspertgruppens oppfatning at helsehjelp for kjønnsdysfori bør tilbys på et bredere grunnlag enn hva som er tilfellet i dag (*108). Ekspertgruppen anbefalte at det utarbeides en nasjonal faglig retningslinje for helsehjelp til personer som opplever kjønnsdysfori.

I regjeringens LHBTI-handlingsplan ble anbefalingen fulgt opp i tiltak 27, hvor Helse- og omsorgsdepartementet har ansvar for å videreutvikle de faglige rammene for behandling av kjønnsdysfori og kjønnsinkongruens (*109). Det fremgår av helse- og omsorgsminister Bent Høies svar på skriftlig spørsmål i Stortinget at Helse- og omsorgsdepartementet i 2017 har gitt Helsedirektoratet i oppdrag å «Utarbeide normerende dokument/faglige anbefalinger om behandling av kjønnsdysfori og kjønnsinkongruens jf. tiltak 27 i regjeringens handlingsplan mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk (2017-2020).» Helsedirektoratet er etter det opplyste i startfasen på dette oppdraget. Målsettingen er ifølge direktoratet å sikre personene dette gjelder helhetlige og gode pasientforløp (*110). 

6.2 Seksuell orientering – relevant praksis

6.2.1 Avgjørelse fra EU-domstolen – seksuell orientering

Sak C-528/13 «Homofile og blodgivning» (29. april 2015)

EU-domstolen avsa 29. april 2015 en prejudisiell avgjørelse om tolkningen av direktiv 2004/33/EF om tekniske krav til blod og blodkomponenter (*111). Avgjørelsen gjaldt spørsmålet om franske myndigheter forskjellsbehandlet en homofil mann i strid med de grunnleggende rettighetene i charteret da han ble permanent utelukket fra å gi blod. EU-domstolen uttalte at vilkåret for permanent å utelukke noen fra å gi blod, er at det er en «stor risiko» for overføring av smittsomme sykdommer. Domstolen uttalte at det er opp til medlemsstatens skjønn å bestemme hva som kjennetegner personer der det er stor risiko for overføring av smittsomme sykdommer, men at de grunnleggende rettighetene i EU samtidig måtte overholdes. Domstolen la til grunn at homofile menn ble behandlet mindre gunstig enn heteroseksuelle menn som følge av de franske utvelgelseskriteriene. Spørsmålet ble deretter om forskjellsbehandlingen likevel var lovlig, herunder om den var i tråd med proporsjonalitetsprinsippet (nødvendig). Om dette uttalte Domstolen at forskjellsbehandlingen kun ville være proporsjonal dersom det ikke er mulig å ivareta blodmottakernes sikkerhet med mindre inngripende midler enn permanent å utelukke menn som har sex med menn (MSM) fra blodgivning. Domstolen uttalte videre at det i vurderingen var relevant å ta smittesituasjonen i Frankrike i betraktning. Frankrike var det landet i Europa med den høyeste forekomsten av hiv blant seksuelt aktive homofile, og omtrent halvparten av det totale antall hiv-tilfeller var blant MSM. Antall nye tilfeller var blant MSM 200 ganger høyere enn for resten av befolkningen. Domstolen overlot til den nasjonale domstolen å utføre den konkrete vurderingen av hva som kjennetegner personer der det er stor risiko for overføring av smittsomme sykdommer, og om forskjellsbehandlingen var proporsjonal.

6.2.2 Ombudet og nemndas saker om seksuell orientering

15/772 Helsedirektoratets retningslinjer for blodgivning - ikke lovbrudd

Saken gjaldt: Oslokomiteen for LHBT-rettigheter hevdet at regelverket for blodoverføring stigmatiserte og diskriminerte homofile, ved at menn som har hatt sex med menn (MSM) permanent ble utestengt fra blodgivning. Helsedirektoratet viste til at formålet med kriteriene var å sikre et høyt beskyttelsesnivå for blodmottakere, og at statistiske risikovurderinger var bakgrunnen for kriteriene. Årsaken til at MSM ble definert å gi høy risiko for smitte var det vedvarende høye antallet hiv-smittede og smitte av andre seksuelt overførbare infeksjoner blant MSM.

Ombudets vurdering: Ombudet kom til at utvelgelseskriteriene knyttet til seksuell atferd i utgangspunktet er nøytrale og ikke tilknyttet seksuell orientering, men at det hovedsakelig ville være [seksuelt aktive] homofile/bifile menn som ble utelukket fra blodgivning som følge av kriteriene. Ombudet vurderte saken etter forbudet mot indirekte diskriminering på grunn av seksuell orientering. Ombudet mente at homofile og bifile menn ble stilt dårligere enn heteroseksuelle menn, men at forskjellsbehandlingen hadde et saklig formål. Under vurderingen av hvorvidt forskjellsbehandlingen var nødvendig, viste ombudet til at flere land har åpnet opp for at MSM kan gi blod etter en karanteneperiode. Ombudet mente at det var alternativer til permanent å utelukke hele gruppen. Ombudet forsto imidlertid Helsedirektoratet slik at smittesituasjonen i Norge med vedvarende høyt antall hiv-smittede, samt overrepresentasjon av smitte av seksuelt overførbare sykdommer blant MSM, var avgjørende for beslutningen om å utelukke gruppen permanent. Ombudet hadde ikke kompetanse til å overprøve norske helsemyndigheters faglige vurdering av risikoen og hvilke alternativer som er nødvendige for å oppnå formålet. Videre mente ombudet at det å bli utelukket permanent ikke var uforholdsmessig inngripende overfor MSM, sett opp mot blodmottakernes sikkerhet.

Ombudet kom til at kriteriene for utvelgelse ikke var i strid med forbudet mot indirekte diskriminering på grunn av seksuell orientering. Ombudet understreket at forutsetningen var at kriteriene var basert på faglig forsvarlige vurderinger av smitterisikoen for gruppen, at Helsedirektoratet fulgte med på utviklingen og at vilkårene ble endret så snart situasjonen ut fra medisinskfaglige vurderinger tilsa at det ikke lenger var nødvendig å permanent utelukke gruppen som blodgivere.

Konklusjon: Helsedirektoratets kriterier for utvelgelse av blodgivere, hvor menn som har sex med menn permanent utelukkes fra blodgivning, er ikke i strid med forbudet mot indirekte diskriminering på grunn av seksuell orientering, jf. diskrimineringsloven om seksuell orientering § 5.

Merknad: Kriteriene for blodgivere er endret etter ombudets uttalelse. Med virkning fra 1. april 2017 kan menn som har/har hatt sex med en annen mann gi blod etter en karanteneperiode på 12 måneder etter siste seksuelle kontakt med en annen mann. I praksis innebærer dette at seksuelt aktive homofile menn og bifile menn som har en seksuell relasjon til en annen mann fremdeles ikke kan gi blod.

(*74 Trygghet, mangfold, åpenhet - Regjeringens handlingsplan mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk 2017-2020 s. 47.)

(*75 Se kort om Yogyakarta-prinsippene under omtale av relevante rettskilder ovenfor.)

(*76 Se nærmere omtale av kravet til medisinsk behandling/sterilisering under punktet om vilkår for endring av juridisk kjønn.)

(*77 Pasient- og brukerrettighetsloven § 1-1.)

(*78 Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 a og § 2-1 b.)

(*79 Helsedirektoratet, IS-0496 (2015), Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn. Utredning av vilkår for endring av juridisk kjønn og organisering av helsetjenester for personer som opplever kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori.)

(*80 Bioteknologiloven § 2-3. Forarbeider til endringsloven Ot.prp. nr. 33 (2007-2008).)

(*81EMD avsa i 2011 en storkammeravgjørelse i en sak som omhandlet eggdonasjon for ulikekjønnede par. Eggdonasjon var ikke tillatt etter nasjonal lovgivning. Domstolen kom til at artikkel 8 ikke var krenket, men understreket viktigheten av å følge den raske utviklingen på området, både rettslig og teknologisk. EMD S. H. and Others v. Austria, 57813/00 (3. november 2011).)

(*82 Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn (2015) s. 26.)

(*83 Prop.74 L (2015-2016) s. 32.)

(*84 Et par hvor en kvinnelig partner ikke har endret juridisk kjønn kan imidlertid få tilbud om assistert befruktning etter dagens bestemmelse i bioteknologiloven.Se for eksempel EMD X, Y and Z v. the United Kingdom, 21830/93 (22. april 1997).)

(*85 Se Bioteknologirådets vurderinger av aktuelle problemstillinger i høringsuttalelse til forslag til lov om endring av juridisk kjønn. Høringssvar 2. november 2015 (2015/88).)

(*86 Bioteknologiloven § 2-11 og § 2-17.)

(*87 I dag er det som nevnt kun tillatt med assistert befruktning ved donorsæd fra sædbank. En kvinne til mann kan få tilbud om lagring av egg, men disse kan kun settes tilbake i personen de er hentet ut fra. Se brev fra Bioteknologinemnda (daværende Bioteknologirådet) til Helse- og omsorgsdepartementet av 8. oktober 2012 (referanse 2012/47).)

(*88 I sakene hvor EMD har vurdert assistert befruktning opp mot retten til familieliv, har det vært ulikekjønnede par som ikke har fått tilbud om slik behandling og klaget inn staten for brudd på menneskerettighetene. Et likekjønnet par (kvinner) fremmet i 2015 sak for EMD. De ønsker assistert befruktning, men fransk lovgivning tilbyr ikke assistert befruktning til likekjønnede par. Per mai 2017 er det ikke avgjort om saken skal tas til behandling. EMD Charron and Merle-Montet v. France 22612/15 (pending application).)

(*89 Basert på Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn (2015))

(*90 Van der Ros, Janneke, Alskens folk – Levekår, livssituasjon og livskvalitet for personer med kjønnsidentitetstematikk, Likestillingssenteret (2013), s. 5.)

(*91 Se Sørlie, Anniken, Retten til kjønnsidentitet som menneskerettighet – Kan norsk forvaltningspraksis’ krav om irreversibel sterilisering ved endring av fødselsnummer forsvares?, Kvinnerettslig skriftserie nr. 90 (2013), s. 49-56.)

(*92 Van Kück v. Germany 35968/97 (12. juni 2003).)

(*93 Schlumpf c. Suisse 29002/06 (8. januar 2009). Kun tilgjengelig på fransk.)

(*94 Europarådets resolusjon 2048 (2015) Discrimination against transgender people in Europe.)

(*95 Ekspertgruppen oppnevnt av Helsedirektoratet.)

(*96 Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn (2015) s. 123.)

(*97 Ifølge ekspertgruppens rapport er det et relativt lite antall av alle som opplever kjønnsdysfori som kvalifiserer for diagnosen F 64.0 Transseksualisme, og få som får tilbud om kjønnsbekreftende helsehjelp. Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn, s. 124.)

(*98 Kjønnsbekreftende behandling som nødvendig helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven er vurdert av Sørlie (2013) s. 57-61.)

(*99 Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn, s. 127.)

(*100 WPATH Standards of Care for the Health of Transsexual, Transgender, and Gender Nonconforming People, versjon 7 (2011). Oversatt til norsk.)

(*101 The Endocrine Society, Endocrine Treatment of Transsexual Persons (2009).)

(*102 Se omtale av ombudets sak 15/2243 og 15/2259 under kapittel om varer og tjenester)

(*103 Prop. 74 L (2015-2016) s. 32.)

(*104 Ombudets sak 14/1677. Se nærmere omtale under eget punkt om barns rett til helse.)

(*105 Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn (2015) s. 12.)

(*106 Europarådets resolusjon 2048 (2015), punkt 6.3.3.)

(*107 Helsedirektoratet, IS-0496 (2015), Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn. Utredning av vilkår for endring av juridisk kjønn og organisering av helsetjenester for personer som opplever kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori.)

(*108 Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn (2015) s. 37, 50, 140.)

(*109 Trygghet, mangfold og åpenhet - Regjeringens handlingsplan mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnidentitet og kjønnsuttrykk 2017-2020 s. 48.)

(*110 Se svar av 29. mai 2017 på skriftlig spørsmål fra Ketil Kjenseth (V), Dokument nr. 15:1119 (2016-2017). https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=68877)

(*111 Sag C-528/13 Geoffrey Léger mod Ministre des Affaires sociales, de la Santé et des Droits des femmes og Établissement francais du sang.)

(*112 Organisasjonen har avsluttet sin virksomhet.)

(*113 Blodforskriften er det rettslige grunnlaget for utvelgelseskriteriene for blodgivere. Forskriften er basert på EUs regelverk. Kriteriet om permanent utelukkelse på grunn av «seksuell atferd» finnes i vedlegg I punkt 2.1 til forskriften. I Helsedirektoratets veileder for transfusjonstjenesten (IS-1414) angis hvilke risikosituasjoner for smitte som gir permanent utelukkelse fra blodgivning. Menn som har/har hatt seksuell kontakt med andre menn anses for å ha vært i en slik risikosituasjon. Tidsperioden for utelukkelse av gruppen er fra 1. april 2017 endret fra permanent til midlertidig med karanteneperiode (Helsedirektoratet, IS-1414 utgave 7.3).)