SaLDO 2010
Et samfunnsregnskap for
likestilling og diskriminering

Utgitt av Likestillings- og diskrimineringsombudet

INNHOLD

SaLDO 2010

FORORD - VILJE TIL FORANDRING?

UTDANNING OG FORSKNING
| Indikatorer |
| Barnehage | Opplæring og utdanning | Grunnskole | Videregående skole | Universitet og høyskole | Forskning og vitenskapelige stillinger |
| Topp- og bunnotering |
| Ombudet mener |

ARBEIDSLIV
| Indikatorer |
| Arbeidsmarkedet for alle? | Kombinasjon av arbeid og omsorg | Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet | Fordeling av økonomiske ressurser |
| Tilknytning til arbeidslivet | Arbeidsmiljø | Sosial dumping | Vold og trakassering i arbeidslivet |
| Topp- og bunnotering |
| Ombudet mener |

MAKT OG INNFLYTELSE
DEL 1: VALG OG POLITIKK
| Indikatorer |
| Stortinget | Regjeringen | Sametinget | Kommunestyrene |

DEL 2: MAKT OG LEDELSE
| Indikatorer |
| Lite mangfold blant ledere | Offentlig sektor | Styrer, råd og utvalg | Rettsvesenet | Media |
| Topp- og bunnotering |
| Ombudet mener |

VOLD OG HATKRIMINALITET
| Vold i nære relasjoner | Drap | Voldtekt | Menneskehandel | Forbud mot kjøp av sex | Kjønnslemlestelse | Tvangsekteskap | Hatkriminalitet |
| Endringsarbeid og mannskulturer |
| Topp- og bunnotering |
| Ombudet mener |

ÅRETS TILLEGGSPOST SALDO AKTUELT
| En helhetlig diskrimineringslov — et sterkere vern for flere grupper | Lønnsgapet mellom kvinner og menn |
| Utestedsdiskriminering |
| Ombudet mener |

OM LDO

FORORD

Likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik
Foto: CF-WESENBERG/KOLONIHAVEN.NO

VILJE TIL FORANDRING?

SaLDO 2010 er Likestillings- og diskrimineringsombudets fjerde samfunnsregnskap for likestilling og diskriminering. Regnskapet bekrefter en tendens vi har sett en stund: Likestillingen i Norge har kommet langt, men i den siste og avgjørende etappen står vi stille.

Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder likestilling. Vi har et lovverk som blir stadig bedre, vi har planer og visjoner, og vi oppnår resultater, både i styrerommene, på lesesalene og på de mange tusen arbeidsplassene her i landet. Suksessen kan leses i statistikken. Den viser høy kvinnelig yrkesdeltakelse, stadig mer mangfold i landets kommunestyrer og norskfødte innvandrere på studietoppen. Betyr det at vi nå kan klappe oss på brystet, lene oss tilbake og feire at Norge nærmer seg mållinjen?

Bare hvis vi vil ha en uendelig langdryg fest. For den siste innspurten er likestillings­landet Norge rett og slett forferdelig dårlig på. Mange av våre største likestillingsutfordringer er overraskende stabile: ­En skremmende høy andel personer med nedsatt funksjonsevne kommer ikke inn på arbeidsmarkedet. Personer med minoritets­bakgrunn er fremdeles overrepresentert i jobbene med dårligst arbeidsvilkår. Fedre tar fortsatt bare ut en brøkdel av permisjonsdagene, deltid er lik kvinnetid, og ordførerkandidatene er nesten like hvite og midt i livet som de var på 1960-tallet.

Det er lett å skylde på budsjettene når man konfronteres med slike tall. Si at ambisiøse mangfoldstiltak blir for dyre å iverksette. For meg blir det å snu problemstillingen på hodet. Spørsmålet er ikke om vi har råd til like­stilling, spørsmålet er om vi har råd til å la være. For selv om likestilling og mangfold koster, både for de som skal finansiere det, og for de som er involvert, er det viktig å huske på at diskriminering på ingen måte er gratis det heller – verken for den som rammes eller for samfunnet som lar menneskelige ressurser stå ubrukte.

I 2010 har ombudet hatt en kampanje mot diskriminering i utelivet. Vi har hørt personer med mørk hudfarge, med rullestol eller førerhund fortelle om hvordan de må stå utenfor når venner kommer inn på utesteder. De samme personene har også utfordringer i arbeidslivet. De passer ikke inn. Er Norge tjent med at disse blir holdt utenfor? Hva koster det samfunnet vårt?

Jeg tror ikke folk flest ønsker å diskriminere. Men når søkerbunken ligger der og vi leter etter den beste kandidaten, da ansetter vi den som ligner på oss selv, den vi tror gir minst utfordringer og mest valuta for pengene. Når vi utformer konseptet for utestedet vårt, legger vi vekt på at like barn leker best og et bilde som speiler stereotypiene fra ukeblader og TV-serier. Er det sikkert at publikum trives best med det? Er det et slikt samfunn vi vil ha?

Likestillings- og diskrimineringsombudet foreslår i SaLDO 2010 en rekke tiltak for økt likestilling i samfunnet. Ingen av dem er gratis. Noen koster i form av kroner og øre, noen koster i form av å gi avkall på privilegier, og noen krever at vi åpner opp og tenker nytt. Hvorfor er det verdt det? For meg er svaret enkelt: fordi like­stilling gir alle mulighet til å bruke sine evner og talenter til samfunnets beste. Et samfunn der alle kan delta med hele seg, er et samfunn som bruker hele sin kapasitet. Det er vi alle tjent med. Men noen må legge ut for kostnadene. Noen må ta byrden med å endre innarbeidede prosesser og rutiner, noen må gi fra seg nedarvede privilegier – og noen må snu søknadsbunken en gang til.

Sunniva Ørstavik

Likestillings- og diskrimineringsombud

| Lenk til hovedinnhold |

UTDANNING
OG FORSKNING

Utdanningsnivået i befolkningen øker, noe som innebærer at utdanning blir en stadig viktigere nøkkel til deltakelse i arbeidslivet.

Alle barn og unge har rettigheter knyttet til grunnopplæring og videregående opplæring, og mulighet til å ta høyere utdanning. Noen blir imidlertid stengt ute på grunn av manglende tilrettelegging og utilgjengelige lokaler eller læremidler. Det er også systematiske skjevheter når det gjelder frafall fra videregående skole. Gutter med innvandrer­bakgrunn er spesielt utsatt.

Det er nå tilnærmet full barnehagedekning. En kartlegging av barnehager viser at halvparten har iverksatt tiltak for å rekruttere menn. Samtidig er det lite fokus på likestilling i det pedagogiske tilbudet.

I grunnskolen er det en overvekt av minoritetsspråklige elever som får vedtak om spesialpedagogiske tiltak. Det er lite kunnskap om årsakene til dette.

I videregående skole er det fortsatt en markant kjønnsdeling og stort frafall innen yrkesfaglige utdanningsprogram.

Å ta høyere utdanning er nå mer vanlig blant norskfødte med innvandrerforeldre enn i befolkningen som helhet, mens de som selv har innvandret, fortsatt ligger langt under landsgjennomsnittet.

Selv om antall kvinner som tar doktorgrad øker, er det fortsatt få kvinner i professorstillinger.

DETALJERT INNHOLD

Indikatorer 

Barnehage 

I barnehagehverdagen taper likestillingen

Flere minoritetsspråklige barn i barnehage

En av ti ansatte i barnehage er menn

Opplæring og utdanning

Utdanningsnivå i befolkningen

Læringsmiljø

Læremidler

Klage- og tilsynsapparatet

Grunnskole

Minoritetselever og spesialpedagogiske tiltak – en gråsone?

Videregående skole

Kjønnsdelt yrkesfag

Stort frafall i yrkesfaglige studieprogram

Rådgivning

Universitet og høyskole

Store kjønnsforskjeller

Studenter med innvandrerbakgrunn

Studenter med nedsatt funksjonsevne

Utdanning gir sysselsettingsgevinst

Forskning og vitenskapelige stillinger

Få kvinnelige professorer

Flere kvinnelige doktorander

Topp- og bunnotering

Ombudet mener

Utdanning og forskning

SALDO indikator totalt = 6

SaLDO beregning = 3+1+8+10+4+6+3 = 39/7 = 6 POENG

Poengberegning

Poengene regnes ut fra reell situasjon i forhold til ideell situasjon og gir uttrykk for grad av måloppnåelse. Full måloppnåelse gir ti poeng.

1.  Elever, helse- og sosialfag

REEL SITUASJON – 87%, 13% = 3 POENG

IDEEL SITUASJON – 50%, 50% = 10 POENG

Kilde: SSB

mål: Lik kjønnsfordeling
måloppnåelse: 13/50 = 26% = 3 poeng

2.  Elever, bygg- og anleggsteknikk

REEL SITUASJON – 4%, 96% = 1 POENG

IDEEL SITUASJON – 50%, 50% =10 POENG

Kilde: SSB

mål: Lik kjønnsfordeling
måloppnåelse: 8/50 = 8% = 1 poeng

3. Uteksaminerte kandidater, universitet og høyskole

REEL SITUASJON – 62%, 38% = 8 POENG

IDEEL SITUASJON – 50%, 50% = 10 POENG

Kilde: NSD

mål: Lik kjønnsfordeling
måloppnåelse: 38/50 = 76% = 8 poeng

4. Stipendiater

REEL SITUASJON – 51%, 49% = 10 POENG

IDEEL SITUASJON – 50%, 50% = 10 POENG

Kilde: NSD

mål: Lik kjønnsfordeling
måloppnåelse: 49/50 = 98% = 10 poeng

5. Professorer

REEL SITUASJON – 21%, 79% = 4 POENG

IDEEL SITUASJON – 50%, 50% = 10 POENG

Kilde: NSD

mål: Lik kjønnsfordeling
måloppnåelse: 21/50 = 42% = 4 poeng

6.  Andel personer med høy utdanning som er i arbeid

REEL SITUASJON – 53% = 6 POENG

IDEEL SITUASJON – 87% = 10 POENG

Kilde: SSB

mål: Lik andel for personer med og uten nedsatt funksjonsevne
måloppnåelse: 53/87 = 61% = 6 poeng

7.  Fullført videregående skole på normert tid

REEL SITUASJON – 39% = 3 POENG

IDEEL SITUASJON – 57% = 10 POENG

Kilde: SSB

mål: Lik fullføringsgrad for innvandrere og elever
som ikke er innvandrere
måloppnåelse: 39/57 = 59% = 7 poeng

Barnehage

I barnehagehverdagen taper likestillingen

Vel 88 prosent av alle ett- til femåringer hadde tilbud om plass i barnehage ved utgangen av 2009. Av alle ett- til femåringer går 80 prosent i barnehage. Det er dobbelt så mange som for åtte år siden. Barnehagealderen er den mest formbare perioden for læring av språk, kjønnsidentitet og for å lære at andre barn kan være forskjellige fra en selv.

Få barnehager har nedfelt likestillingsarbeid i sitt lokale planverk, og barnehagepersonalet har lite fokus på likestilling i det pedagogiske tilbudet (Kunnskapsdepartementet 2010). I en hektisk barnehagehverdag drukner ofte ønsket og bevisstheten om å gi gutter og jenter et likt leketilbud og å behandle dem på en kjønnsnøytral måte (Østrem mfl. 2009).

Flere minoritetsspråklige barn i barnehage

Å gå i barnehage kan være med på å bedre ferdighetene i norsk for innvandrerbarn. Kontantstøtteordningen og høye barnehagesatser synes å være de største barrierene for minoritetsspråklige barns deltakelse i barnehage (OECD 2009). Det har vært en jevn økning av andelen minoritetsspråklige barn i barnehage de siste årene, men fremdeles er barn med etnisk minoritetsbakgrunn underrepresentert i norske barnehager. Vel ni prosent av alle barn med barnehageplass var minoritetsspråklige ved utgangen av 2009, mens det tilsvarende tallet i 2005 var i overkant av seks prosent. I 2010 gikk nærmere 70 prosent av minoritetsspråklige ett- til femåringer i barnehage, ifølge beregninger foretatt av Statistisk sentralbyrå (SSB 2010a).

Et prøveprosjekt med gratis kjernetid kombinert med aktiv rekruttering har ført til at antallet minoritetsspråklige barn i barnehagen har økt. Hensikten er å bedre språkkunnskapen hos barna slik at overgangen til skole går lettere. De ansattes kompetanse når det gjelder språkstimulering, har økt, og foreldrene er trukket sterkere med i arbeidet for å øke barnas språkferdigheter (Reegård og Bogen 2009).

En av ti ansatte i barnehage er menn

Andelen ansatte menn i barnehagene var snaut ti prosent i 2009, en økning fra 2008 på 0,6 prosentpoeng.

I en spørreundersøkelse oppgir halvparten av barnehagene at det er iverksatt tiltak for å rekruttere menn. Stillingsannonser som oppfordrer menn til å søke, er mest brukt. Blant barnehagepersonalet er det en positiv holdning til menn, samtidig som det uttrykkes en skepsis til kvotering av menn. Motstanden baserer seg på argumenter om kvalifikasjon. Jobber det menn i barnehagen fra før, er det lettere å rekruttere menn (Kunnskapsdepartementet 2010).

Opplæring og utdanning

Utdanningsnivå i befolkningen

Utdanningsnivået i befolkningen øker, og utdanning blir en stadig viktigere nøkkel til deltakelse i arbeidslivet. De siste ti årene har andelen i befolkningen med høyere utdanning økt med 8,5 prosent. Totalt sett er det flere kvinner enn menn som har høyere utdanning. Menn er imidlertid fortsatt i flertall blant dem med de lengste universitets- og høyskoleutdanningene (over fire år).

Høyeste fullførte utdanning etter kjønn

16 år og over, 2009. Prosent
Kilde: SSB (2010b)

tabell 1.1

Innvandrere har et lavere utdanningsnivå enn befolkningen sett under ett. I tillegg er det slik at det mangler utdanningsopplysninger for en stor gruppe innvandrere (Villund 2010). Utdanningsstatistikken har ikke tall på høyeste fullførte utdanning for personer med nedsatt funksjonsevne.

Læringsmiljø

Kjønn, etnisk bakgrunn og foreldres utdanningsnivå virker inn på elevenes prestasjoner. Disse faktorene har imidlertid mindre å si på skoler hvor elevene har en positiv opplevelse av læringsmiljøet, enn på skoler med dårlig læringsmiljø. Et godt læringsmiljø utjevner prestasjonsforskjeller mellom ulike elevgrupper (Bakken 2010).

Læremidler

Etter likestillingsloven «skal læremidler som nyttes bygge på likestilling mellom kjønnene» (§ 7). Utvalget som har utredet felles diskrimineringsvern, foreslår å videreføre paragrafen, og at det utredes om bestemmelsen skal utvides til å gjelde flere diskrimineringsgrunnlag.

Klage- og tilsynsapparatet

Utdanningssektoren har et klage- og tilsynsapparat som skal sikre at opplæringslovene og lov om universitet og høyskoler følges. Imidlertid har det vist seg at klage- og tilsynsapparatet svikter og har mangler. For eksempel gjør mangel på sanksjonsmuligheter at man ikke er garantert at medhold i en klage fører til iverksetting av individuelle rettigheter. Videre kan det gå flere år mellom hvert nasjonale skoletilsyn. Dermed sikres ikke alle lik rett til utdanning (Lunde og Kessel 2010).

Grunnskole

Minoritetselever og spesialpedagogiske tiltak — en gråsone?

Norge er i dag et flerkulturelt og mangfoldig samfunn, og skolen møter elever med etnisk minoritetsbakgrunn, ulike læringsforutsetninger og tilretteleggingsbehov. En utfordring er hvorvidt skolen har forutsetninger for å gi opplæring tilpasset dette mangfoldet.

Det foreligger i dag lite kunnskap om spesialundervisning og minoritetsspråklige elever. Det vi har av data, viser at elever med minoritetsbakgrunn er overrepresentert blant elever som mottar spesialundervisning.

Språkgruppe og spesialundervisning på ungdomstrinnet

Prosent
Kilde: NOU 2010:7

tabell 1.2

Forskning viser videre at det spesialpedagogiske apparatet har lav kompetanse når det gjelder minoritetsspråklige elever og lærevansker (Pihl 2010). Dette gjør at

• minoritetselever tilskrives lærevansker de ikke har, og elevene tilbys opplæring i segregerte tilbud
• feildiagnostisering og konklusjoner om uspesifiserte lærevansker fører til et mangelfullt tilbud
• lærevansker ikke avdekkes, eller oppdages for sent

Manglende flerkulturell tilnærming når det gjelder læringsmåter og undervisningsmateriell, slår negativt ut for minoritetselevers læringsbetingelser og resultater. Mange av disse elevene har en språklig og kulturell bakgrunn som er annerledes enn det som det norske skolesystemet vanligvis tar utgangspunkt i (Torshov kompetansesenter 2010). At dagens skole i liten grad tar hensyn til dette og derfor tilbyr dårlig tilrettelagt opplæring for minoritetsspråklige, kan føre til det Østbergutvalget kaller «skolepåførte» spesialpedagogiske behov. Utvalget mener dette rammer en betydelig andel minoritetsspråklige elever (NOU 2010:7).

Videregående skole

Kjønnsdelt yrkesfag

Yrkesfagene er svært kjønnsdelte. Vårt kjønnsdelte arbeidsmarked er med på å opprettholde de tradisjonelle utdanningsvalgene til unge gutter og jenter.

Jenter og gutter som velger utradisjonelt, blir minoriteter i utdanningsprogrammene. De blir svært synlige i elevgruppen, samtidig som de blir usynliggjort i utdanningens faglige innhold. Begge deler kan være belastende og øke risikoen for frafall (Mathiesen mfl. 2010).

Elever i Vg1 i videregående yrkesfaglig opplæring, etter kjønn og utdanningsprogram

2009. Prosent
Kilde: NOU 2010:7

figur 1.1 (tabell for figur)

Stort frafall i yrkesfaglige studieprogram

Mens over 80% av elevene på studieforberedende utdanningsprogram fullfører utdanningen i løpet av fem år, er den tilsvarende andelen på yrkes-faglige utdanningsprogram mindre enn 60%. Ved enkelte av yrkesutdannings-programmene er andelen som fullfører på normert tid, nede i under 30% (Moafi og Aamodt 2009). Imidlertid har andelen som gjennomfører videregående opplæring i løpet av fem år, holdt seg stabil siden 1994 (Hernes 2009).

Frafall blant elever som startet på grunnkurs i 2003, etter bakgrunn, kjønn og studieretning

Prosent
Kilde: SSB 2010a

tabell 1.3

Gutter er særlig utsatt for frafall på yrkesfaglige studieprogram, og mest utsatt er gutter med minoritetsbakgrunn. Mangel på læreplasser er en vesentlig risiko-faktor for frafall. Uansett karakternivå har gutter med ikkevestlig bakgrunn mindre sjanse til å få læreplass enn andre elever (Hernes 2010).

Rådgivning

Skolens rådgivningstjeneste skal hjelpe elever til å ta gode utdanningsvalg og dermed forebygge frafall. Tjenesten er lovregulert, men mange mener det er behov for mer presise kompetansekrav og økte ressurser for å bedre måloppnåelsen (Buland mfl. 2010). Stereotypier om kjønn ser ut til å prege yrkes- og utdanningsrådgivningen, og elevene blir i liten grad stimulert til å ta utradisjonelle valg. For å øke gjennomføringen i videregående skole har Kunnskapsdepartementet satt opp «Profesjonalisering av rådgivningsfunksjonen» på sin tiltaksliste (NY GIV).

Universitet og høyskole

Store kjønnsforskjeller

Flere kvinner enn menn tar høyere utdanning. Våren 2010 var 61 prosent av studentene kvinner.

Det er store forskjeller når det gjelder hvilke fagfelt menn og kvinner velger. Mens legestudiet nå har jevn kjønnsfordeling, har fortsatt sykepleier-utdanningen bare ti prosent mannlige studenter.

Søkere med sykepleierstudiet som førstevalg

2007—2010. Prosent
Kilde: Samordna opptak (2010)

tabell 1.4

Søkere med førskolelærerstudiet som førstevalg

tabell 1.5

Søkere med allmennlærerstudiet som førstevalg

tabell 1.6

Studenter med innvandrerbakgrunn

Blant ungdom med innvandrerbakgrunn er det også flere jenter enn gutter som tar høyere utdanning. Norskfødte med innvandrerforeldre tar høyere utdanning i større grad enn befolkningen som helhet. Dette gjelder både gutter og jenter. Andelen har økt kraftig de siste ti årene (Henriksen 2010).

Blant de som selv har innvandret, er det lavere deltakelse i universitets- og høyskoleutdanning.

Studenter i høyere utdanning etter
kjønn og bakgrunn 19—24 år

2009. Prosent
Kilde: SSB 2010c

tabell 1.7

Kjønn og etnisitet påvirker karrieremulighetene. Sammenlignet med etnisk norske menn blir en større andel ikke-vestlige mannlige innvandrere værende i sykepleieryrket. For eksempel har denne gruppen bedre karrieremuligheter i sykepleieryrket enn i ingeniøryrket (Karlsen 2010).

Studenter med nedsatt funksjonsevne

Studenter med nedsatt funksjonsevne er en usynlig gruppe i studentstatistikken. I følge beregninger foretatt av OECD (2009) utgjør de omtrent ti prosent av studentpopulasjonen. Funksjonshemmede studenter møter flere og andre utfordringer enn andre studenter.

Tilgangen på tegnspråktolker for døve studenter er svært mangelfull, noe som begrenser utdanningsvalget for døve.

Ennå er det ingen selvfølge med faglitteratur i tilgjengelige formater for syns- og lesehemmede studenter.

Studier og undervisning er ikke universelt utformet. Det skaper mange praktiske og pedagogiske hindringer.

Kunnskapsdepartementet har imidlertid, i forslag til statsbudsjett for 2011, satt av 14 millioner kroner til å sikre funksjonshemmede samme mulighet som andre studenter til å finansiere studiene med stønad fra Statens lånekasse. Forslaget innebærer kompensasjon for faktiske merutgifter (til større bolig) og for manglende muligheter til inntekt i sommermånedene.

Utdanning gir sysselsettingsgevinst

I den yrkesaktive delen av befolkningen øker andelen som er i jobb, med utdanningslengden. For personer med nedsatt funksjonsevne, med lang høyere utdanning (over fire år), er sysselsettingsprosenten nesten dobbelt så høy som for de med grunnskoleutdanning (Bø og Håland 2010). Sammenhengen mellom utdanningsnivå og arbeid er sterkere for personer med nedsatt funksjonsevne enn for befolkningen generelt.

Sysselsatte i alt og sysselsatte med nedsatt funksjonsevne,
etter utdanningsnivå

2009. Prosent
Kilde: Bø og Håland (2010)

tabell 1.8

FORSKNING OG VITENSKAPELIGE STILLINGER

Få kvinnelige professorer

Jo lenger opp en kommer i det akademiske hierarkiet, desto færre kvinnelige ansatte er det i vitenskapelige stillinger. Kvinneandelen blant professorene har økt med rundt ett prosentpoeng de siste årene. I 2009 er kvinneandelen blant professorene 21 prosent.

Flere kvinnelige doktorander

Kvinneandel i vitenskapelige stillinger

Kvinneandel i utvalgte stillinger
ved universiteter og høyskoler

2006—2010. Prosent
Kilde: Norsk samfunnsvitenskapelig
datatjeneste (2010)

tabell 1.9

50 prosent av de som avla doktorgrad i 2009, var kvinner. Det er stor forskjell på fagområdene. Kvinner utgjorde 53 prosent av de som disputerte innen det medisinske fagområdet. I teknologi var 30 prosent kvinner, mens matematikk og naturfag hadde en kvinneandel på 38 prosent. Hver fjerde doktorgrad avlegges av en person med utenlandsk statsborgerskap.

Doktorgrader etter fagområde og kjønn

2009. Prosent
Kilde: NIFU step (2010)

tabell 1.10

 Fotnoter:

Toppnotering

Kunnskapsdepartementet foreslår å gi ekstra midler til utvidet utdanningsstøtte for studenter med nedsatt funksjonsevne.

Bunnotering

Temaet likestilling er nærmest totalt fraværende i skolen. En av konsekvensene er at unge gutter bryr seg mindre og mindre om likestilling.

OMBUDET MENER

Alle må få et likeverdig utdanningstilbud

Skolen er ikke tilgjengelig for alle, til tross for at alle utdanningsinstitusjoner er pålagt gjennom aktivitets- og rapporteringsplikten i likestillingsloven, å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering. I følge diskriminerings- og tilgjengelighetsloven skal lærestedene være universelt utformet, også når det gjelder IKT. Både lærested og undervisning skal tilrettelegges slik at elever og studenter får likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter uavhengig av kjønn, etnisitet, seksuell orientering og funksjonsevne. Dette er viktig for å ivareta rettighetene til den enkelte og dra nytte av deres ressurser.

Vi har et omfattende lovverk som skal sikre alle lik rett til utdanning, men lovene i seg selv er ikke nok. Lovene må tas i bruk og etterleves for at alle skal ha like muligheter til å påbegynne og fullføre et utdanningsløp. Tilrettelegging og tilpasning av undervisningen er skolens ansvar og ikke noe som skal belastes den enkelte elev eller foreldrene.

TILTAK

Innholdet i aktivitets- og rapporteringsplikten må presiseres, eventuelt i form av forskrift, slik at det er klart hvilke plikter utdanningsinstitusjoner har.

Myndighetene må lage en konkret plan for hvordan skolene skal bli universelt utformet.

For å øke læringsutbyttet hos minoritetsspråklige elever må skoleeiere sørge for at elevers rett til morsmålsundervisning innfris i tråd med opplæringsloven.

Skolene må tilføres ressurser og kompetanse til å håndtere den elevmassen de til enhver tid har.

Gratis kjernetid i barnehager må utvides til flere områder enn i dag, og må også gjelde for treåringer.

Aktivitetsskolen må ha tilbud som er gratis for alle.

Motvirke stereotypier

Skole og barnehage er sentrale arenaer for utvikling av barn og unges holdninger. Derfor er det viktig at barna lærer på skolen og i barnehagen, at alle mennesker er like mye verdt, uansett hvem de er, hvor de kommer fra og hvordan de ser ut.

Stereotype forestillinger er med på å stenge elever ute, skape frafall og bidrar til å reprodusere det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Unge som velger utradisjonelt, får ikke individuelt tilpasset opplæring og oppfølging. Det gjør det vanskeligere å gjennomføre utdanningen. Skolen må arbeide aktivt for å identifisere stereotypier og hindre at de kommer til uttrykk i undervisningen, læringsmiljøet og rådgivningstjenesten.

TILTAK

• For å skape bevissthet om og motvirke stereotypier bør likestillingsperspektivet sterkere inn i profesjonsutdanningene og prege både undervisning og læringsmiljø i skolene.
• Likestilling må inn som eget fag i skolen.
• Ny helhetlig diskrimineringslov må kreve at læremidlene skal ha et bredt likestillings-, likeverds- og antidiskrimineringsperspektiv.
• Likestillingsperspektivet må få større plass i profesjonsutdanningene og prege både undervisning og læringsmiljø i skolene.

Mer kunnskap

Elevene er forskjellige, både med hensyn til språk, etnisitet, kjønn, funksjonsevne og seksuell orientering. For å sikre alle likeverdig opplæring og øke det generelle læringsutbyttet hos elevene må lærerne ha kunnskap om hvilke utfordringer ulike grupper elever møter.

TILTAK

• Myndighetene må gi penger til forskning. Spesielt er det behov for klasseromsstudier som kan gi kunnskap om effekten av ulike pedagogiske virkemidler for de forskjellige elevgruppene.
• Undersøkelser blant barnehagebarn, elever og studenter må inkludere perspektiver på og samspillet mellom kjønn, etnisitet, funksjonsevne, seksuell orientering og religiøs tilhørighet.
• Veilederkorpsene som skal veilede skoler og skoleeiere, må ha nødvendig kompetanse om de særskilte utfordringene minoritetsspråklige elever og elever med nedsatt funksjonsevne står overfor. Slik kompetanse er nødvendig for at de skal kunne bidra til økt læringsutbytte, bedre læringsmiljø og redusert frafall.

| Lenk til hovedinnhold |

ARBEIDSLIV

Å ha en jobb er inngangsbilletten til mange goder i samfunnet. Lønn og rettigheter som sykepenger, foreldrepenger og pensjon er avhengig av arbeidstilknytningen. Arbeidslivet er også en viktig arena for å skape gode levekår og god integrering. Deltakelse i arbeidslivet har betydning for menneskers identitet og selvoppfatning, og for andres oppfatning. Personer som ufrivillig står utenfor arbeidslivet på grunn av egen helsesituasjon eller diskriminering, vil ofte befinne seg i en situasjon med dårligere økonomiske levekår. Innstramming av ytelser og stønader vil føre til ytterligere marginalisering for disse gruppene.

Innvandrerne og personer med nedsatt funksjonsevne har den svakeste tilknytningen til arbeidsmarkedet. Over halvparten av de med nedsatt funksjonsevne er uten jobb. En tredel av disse ønsker jobb. Sysselsettingsprosenten for innvandrere er lavere enn for befolkningen ellers, men den varierer med innvandrernes kjønn, landbakgrunn, innvandringsgrunn og botid i Norge. Innvandrere inkluderes i arbeidsmarkedet i marginale, lavt betalte, usikre jobber, under dårlige arbeidsforhold. Minoritetsgrupper er også mest utsatt for diskriminering og trakassering.

Det er typisk for det norske arbeidsmarkedet at kvinner og menn jobber i ulike yrker. De kvinnedominerte yrkene har oftere lavere lønn og dårligere arbeidsbetingelser enn de mannsdominerte. Utstrakt bruk av midlertidige stillinger og deltidsstillinger er eksempler på dette. Ni av ti minstepensjonister er kvinner.

DETALJERT INNHOLD

Indikatorer

Arbeidsmarkedet for alle?

Personer med nedsatt funksjonsevne — mange utenfor arbeidslivet

Stor variasjon blant innvandrere

Eldre arbeidstakere vil jobbe lenger

Kombinasjon av arbeid og omsorg

Norske kvinner jobber og får barn

Kvinner jobber en dag mindre

Kvinner jobber mer ubetalt

Mange kvinner jobber ufrivillig deltid

Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet

Fordeling av økonomiske ressurser

Store lønnsforskjeller kvinner imellom

Kvinners arbeid lønnes lavere

5800 kroner mindre i måneden

Lønnsforskjellene øker med utdanningsnivå, lederansvar og alder

Kvinner taper i pensjon

Tilknytning til arbeidslivet

Flest midlertidige stillinger innen helse og undervisning

Kvinner og unge jobber utenfor dagtid

Arbeidsmiljø

Kvinner og eldre har høyere sykefravær

Sosial dumping

Vold og trakassering i arbeidslivet

Topp- og bunnotering

Ombudet mener

Arbeidsliv

SALDO indikator totalt = 7

SaLDO beregning = 8+8+2+9+8+9 = 44/6 = 7 POENG

Poengberegning

Poengene regnes ut fra reell situasjon i forhold til ideell situasjon og gir uttrykk for grad av måloppnåelse. Full måloppnåelse gir ti poeng.

1.  Sysselsatte med nedsatt funksjonsevne

REEL SITUASJON – 76% = 8 POENG

IDEEL SITUASJON – 100% =10 POENG

Kilde: SSB

mål: Full sysselsetting for personer med nedsatt funksjonsevne som oppgir at de ønsker jobb
måloppnåelse: 76/100 = 76% = 8 poeng

2.  Andel sysselsatte innvandrere og hele befolkningen

REEL SITUASJON – 54% = 8 POENG

IDEEL SITUASJON – 71% =10 POENG

Kilde: SSB

mål: Lik grad av sysselsetting for innvandrere og norskfødte
måloppnåelse: 54/71 = 76% = 8 poeng

3.  Sysselsatte i næringer med jevn kjønnsbalanse

REEL SITUASJON – 22% = 2 POENG

IDEEL SITUASJON – 100% =10 POENG

Kilde: SSB

mål: Jevn kjønnsbalanse
måloppnåelse: 22/100 = 22% = 2 poeng

4.  Yrkesdeltakelse kjønn 15—74 år*

REEL SITUASJON – 70% = 9 POENG

IDEEL SITUASJON – 76% =10 POENG

Kilde: SSB

mål: Lik yrkesdeltakelse for begge kjønn
måloppnåelse: 70/76 = 89% = 9 poeng

*     Personer i arbeidsstyrken (summen av de sysselsatte og de arbeidsledige) i forhold til befolkningen (15—74 år). På grunn av ulike definisjoner og statistiske kilder vil tallene være noe avvikende i indikator 1, figur 2.3, 2.5, 2.6.

5.  Arbeidstid (timer per uke)

REEL SITUASJON – 82% = 8 POENG

IDEEL SITUASJON – 100% =10 POENG

Kilde: SSB

mål: Lønnet arbeidstid for kvinner skal være lik lønnet arbeidstid for menn
måloppnåelse: 31/37 = 82% = 8 poeng

6.  Lønn

REEL SITUASJON – 85% = 9 POENG

IDEEL SITUASJON – 100% =10 POENG

Kilde: SSB

mål: Kvinner og menn skal ha lik gjennomsnittslønn
måloppnåelse: 32 000/37 800 = 85 = 9 poeng

Arbeidsmarkedet for alle?

Personer med nedsatt funksjonsevne — mange utenfor arbeidslivet

En stor andel personer med nedsatt funksjonsevne står utenfor arbeidslivet. Statistisk sentralbyrås arbeidskraftsundersøkelse (AKU) viser at bare 44 prosent er i arbeid, mens andelen for resten av befolkningen er 81 prosent (Bø og Håland 2010, SSB 2010). Sysselsettingsnivået for personer med nedsatt funksjonsevne er stabilt lav, selv om delmål 2 i avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) er entydig: Flere med nedsatt funksjonsevne skal i arbeid, og man skal hindre at personer som er i jobb, støtes ut av arbeidslivet.

Sysselsatte personer med og uten nedsatt funksjonsevne, i prosent av alle personer i hver gruppe, 15—66 år

2002—2010. Prosent
Kilde: Bø og Håland 2010a, SSB 2010

figur 2.1 (tabell for figur)

Kjønn og alder har betydning

Andelen sysselsatte personer med nedsatt funksjonsevne varierer med kjønn og alder. Den er noe lavere for kvinner, 41,8 prosent, enn for menn, 45,8. Yrkesaktiviteten for begge kjønn er høyest i aldersgruppene 25–39 år og 40–54 år, og lavest for gruppen 60–66 år.

Forskjellen i andel sysselsatte, mellom funksjonshemmede og befolkningen totalt er klart mindre blant de yngste enn blant de eldre. I alderen 15–24 år er differansen åtte prosentpoeng, mens den ligger på nær 35 prosentpoeng i aldersgruppene over dette. Blant de eldste, mellom 60 og 66 år, er imidlertid differansen nede i 25 prosentpoeng (SSB 2010a).

Andel sysselsatte personer med nedsatt funksjonsevne etter kjønn og alder

2010. Prosent
Kilde: SSB 2010b

figur 2.2 (tabell for figur)

Høy utdanning gir høy sysselsettingsgrad

Det å ha lang utdanning gir langt større sannsynlighet for å være inkludert i arbeidslivet for personer med nedsatt funksjonsevne. Mens to tredeler med høyskole- og universitetsutdanning er i arbeid, gjelder dette bare en tredel av de som har utdanning på ungdomsskolenivå (Bø og Håland 2010). Høyt utdannede med nedsatt funksjonsevne har likevel langt lavere sysselsettingsgrad enn den resterende befolkningen.

Tilrettelegging gir mulighet for deltakelse

Tilrettelegging av det fysiske miljøet, tilpasninger av arbeidet og god arbeidsplassorganisering er avgjørende faktorer for å fremme inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet. Arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne har etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven rett til individuell tilrettlegging av arbeidsplassen.

Arbeidskraftsundersøkelsen og Levekårsundersøkelsen viser at selv om mange har fått tilrettelegging og tilpasninger på arbeidsplassen, oppgir én av fem at de ikke får de tilpasningene de trenger. Dette gjelder for eksempel tilrettelegging av arbeidsoppgaver, arbeidstid, tilgang på fysiske hjelpemidler eller funksjonsassistent (Bø og Håland 2010, Molden mfl. 2009). Fra levekårsundersøkelsen vet vi også at én av tre opplever at arbeidsgiver kun i liten eller noen grad tar hensyn til at de har varig sykdom eller nedsatt funksjonsevne. Resultatene peker i retning av at en stor gruppe personer med nedsatt funksjonsevne står i fare for utstøting og marginalisering i arbeidslivet.

Vi vet ikke hvor mange som vil i jobb

Hvor stor andel av personer med nedsatt funksjonsevne som møter barrierer når det gjelder å komme inn på arbeidsmarkedet, har vi ikke tilstrekkelig statistikk og forskning på per i dag. I følge Arbeidskraftsundersøkelsen 2010 ønsker 78 000 personer med nedsatt funksjonsevne (24 prosent) jobb. Av disse var det bare 20 000 registrert som arbeidsledige (SSB 2010a). Misforholdet mellom andelen som ønsker jobb, og andelen registrerte arbeidsledige, har vært stabilt over tid. Tidligere analyser har vist at det er skjult eller uregistret arbeidsledighet i denne gruppen (Hansen og Svalund 2007). Det tyder på at mange har gitt opp aktiv jobbsøking etter å ha møtt gjentatte hindringer.

Stor variasjon blant innvandrere

I et integrerings- og likestillingsperspektiv er det å ha jobb viktig for å skape gode levekår for alle. Det at nye innvandrere raskest mulig kommer i jobb, er et mål i seg selv, samtidig som det bedrer levekårene på mange andre områder. Innvandrere som er i jobb, har for eksempel bedre psykisk helse og økonomi enn de som ikke er sysselsatt (Henriksen 2010). Høy grad av tilknytning brukes derfor som en indikator på integrering i det norske samfunnet (Aalandslid og Tronstad 2010). Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at inkludering også har en «dark side» (Daly and Silver 2008). Innvandrere inkluderes i arbeidsmarkedet i marginale, lavt betalte, usikre jobber, under dårlige arbeidsforhold (Sletten 2010).

Status i dag er at innvandrere fra ikkevestlige land har lavere sysselsettingsgrad enn innvandrere fra vestlige land og resten av befolkningen.

Sysselsatte 15—74 år, i prosent av personer i alt for ikkevestlige innvandrere, vestlige innvandrere og befolkningen eksklusive innvandrere

2009. Prosent
Kilde: SSB 2010c

figur 2.3 (tabell for figur)

Graden av sysselsetting varierer imidlertid med kjønn, landbakgrunn, innvandringsgrunn og botid i Norge. Over tid øker sysselsettingen for flere grupper innvandrere.

Botid

Mens arbeidsinnvandrere raskt kommer i arbeid, er botid avgjørende for familieinnvandrere og personer som har innvandret på grunn av flukt. For familieinnvandrere stiger sysselsettingsraten etter fire–fem års botid til omlag 60 prosent for kvinner og 70 prosent for menn. Selv om sysselsettingen også øker med økende botid for flyktninger, går den mer i bølger. Variasjonene avhenger av hvilke flyktninggrupper som ble bosatt når (Aalandslid og Tronstad 2010).

Andel sysselsatte blant ikke-nordiske innvandrere etter botid og innvandringsgrunn

15—74 år, 4. kvartal 2008. Prosent
Kilde: SSB 2010d

figur 2.4 (tabell for figur)

Landbakgrunn har betydning

Hvilket land innvandrere kommer fra, har mye å si for sjansene for å være i jobb. I noen grupper er andelen sysselsatte høy, som blant innvandrere fra Norden, Vest-Europa og de nye EU-landene i Øst-Europa. Somaliske kvinner peker seg derimot ut med særlig lav sysselsetting. Kvinner fra andre afrikanske land har mer enn tre ganger så stor sannsynlighet for å være i jobb sammenlignet med somaliske kvinner. Sjansen for at en familieinnvandret kvinne fra Tyskland, Polen, Thailand, Filippinene eller Russland er sysselsatt, er mellom fem og ti ganger så stor som for en somalisk kvinne (Aalandslid og Tronstad 2010).

Sterkt samsvar mellom ektefellers status på arbeidsmarkedet

Ny forskning viser at det er samsvar mellom ektefellers status på det norske arbeidsmarkedet (Brekke 2010, Blom 2010). En stor andel kvinner som står utenfor arbeidslivet, er gift med menn som heller ikke er i arbeid. Blant ni prosent av ektepar uten innvandrerbakgrunn er begge ektefellene utenfor arbeidsmarkedet, mens tilsvarende tall for ektepar som har innvandret fra ikke-OECD-land er hele 44. Det å ha en ektefelle som er i jobb, øker kvinnenes sannsynlighet for selv å være yrkesaktiv.

Svak utnyttelse av innvandreres kompetanse

SSBs statistikk viser at innvandrere fra Afrika, Asia, Øst-Europa og Latin-Amerika er underrepresentert i yrker med høye kompetansekrav, mens de er sterkt overrepresentert i yrker uten noen formelle utdanningskrav. Denne gruppen sysselsatte er i større grad enn andre overkvalifiserte til jobbene de utfører (Villund 2008).

For en mannlig flyktning er det fem ganger så stor sjanse for å være i en jobb uten krav til utdanning som for menn i befolkningen ellers. For en mannlig arbeidsinnvandrer er det dobbelt så stor sjanse for å være i en jobb uten utdanningskrav. Forskjellene er mindre for kvinnene, men kvinner som har familieinnvandret, er overrepresentert i yrker uten krav til utdanning. Kvinner som har arbeidsinnvandret, er sterkt overrepresentert i akademiske yrker (Aalandslid og Tronstad 2010).

Positiv utvikling blant unge med innvandrerforeldre

Blant unge med innvandrerforeldre finner vi en positiv utvikling. Statistikken viser at unge under 25 år har tilnærmet lik deltakelse i arbeid og utdanning som ungdom i majoritetsbefolkningen. For de som er eldre enn 25 år, gjelder dette også for menn, mens kvinnene over 25 år har noe lavere deltakelse enn kvinnene i majoritetsbefolkningen (Olsen 2010).

Eldre arbeidstakere vil jobbe lenger

Sett i forhold til Europa, har Norge en stor andel eldre arbeidstakere. 69 prosent i aldersgruppen 55–64 år er yrkesaktive sammenlignet med 46 prosent i EU for øvrig (Eurostat 2009). Tilsvarende tall er 57 prosent for Danmark, 53 for Irland, 38 for Frankrike og 30 for Tyrkia.

463 000 av alle yrkesaktive i 2009 var 55 år eller eldre (SSB 2009a). Dette utgjør 49 prosent i denne aldergruppen, det samme nivået som i 2008.

Den forventede pensjonsalderen blant personer over 50 år er hevet med et halvt år fra 2001. Dette betyr at delmål 3 i IA-avtalen er innfridd, som det eneste av de nasjonale målene. I sin evaluering av avtalen konkluderer SINTEF med at det er vanskelig å si hvor mye IA-avtalen har betydd (Ose mfl. 2009). Måloppnåelsen har nok heller sammenheng med utviklingen på arbeidsmarkedet. Delmål 3 videreføres i den nye IA-avtalen, og forventet pensjoneringsalder for personer over 50 år skal økes med seks måneder fra 63,5 år til 64 år.

Kombinasjon av arbeid og omsorg

Norske kvinner jobber og får barn

Det norske arbeidsmarkedet er preget av at kvinner og menn har ulik fordeling av arbeid og omsorg og jobber i ulike yrker og sektorer.

Kvinnedominerte yrker i helse- og omsorgssektoren er et resultat av at det ubetalte omsorgsarbeidet i hjemmet er blitt organisert som betalt arbeid i offentlig sektor. Kvinners lønn har tradisjonelt blitt sett på som et supplement til mannens, og deltid har vært en vanlig tilpasning for kvinner som også har hatt omsorgsansvar hjemme. For mannen har heltidsarbeidet og overtidsarbeidet vært normen. Tall fra arbeidsmarkedsstatistikken viser at dette fremdeles gjelder for mange kvinner og menn i norsk arbeidsliv. Kvinnedominerte yrker er preget av lav lønn, deltidsstillinger og aksept for fravær i forbindelse med barn.

For mange familier lønner det seg å velge tradisjonelt, det vil si at den som tjener mest – som oftest fedrene, satser på karriere, mens mødrene tar mesteparten av foreldrepermisjonen og ofte trapper ned i stilling for å legge til rette for kombinasjon av arbeid og familie. Men kvinners og menns ulike fordeling av arbeid og omsorg henger ikke bare sammen med lønnsforskjeller eller hva som lønner seg økonomisk. Det er mange krefter som trekker i samme retning: strukturelle forhold knyttet til lønn og deltidsstillinger, og det at gutter og jenter tidlig viser ulike interesser og preferanser i sine utdanningsvalg sammen med samfunnets forventninger.

Til tross for mye deltid er norske kvinner blant de som jobber mest og samtidig føder flest barn i Europa. Kombinasjonen av høy yrkesdeltakelse og høye fødselstall er et politisk mål for de fleste land. Det gir økt produktivitet og mulighet til å ta seg av en aldrende befolkning. Den norske suksessen skyldes blant annet gode velferdsordninger som lang foreldrepermisjon, rett til betalt fravær ved syke barn, redusert arbeidstid når barna er små, og god barnehagedekning. De samme velferdsordningene er på den annen side med på å opprettholde det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret fordi de i all hovedsak blir brukt av kvinner.

Kvinners yrkesaktivitet er nesten doblet fra begynnelsen av 1970-tallet og frem til i dag. 86 prosent av menn og 79 prosent av kvinner i den mest yrkesaktive alderen 25–66 år er med i arbeidsstyrken (SSBe).

Andel kvinner og menn i arbeidsstyrken 25—66 år

1980—2009. Prosent
Kilde: SSB 2010e

figur 2.5 (tabell for figur)

De andre europeiske landene har færre yrkesaktive kvinner og dermed større forskjell mellom nivået på yrkesdeltakelse for kvinner og menn. Gjennomsnittet for kvinnelig yrkesaktivitet for EU-landene er 59 prosent, sammenlignet med 74 prosent i Norge.

Sysselsatte etter kjønn, utvalgte land

15—64 år, 2009. Prosent
Kilde: Eurostat 2010a

figur 2.6 (tabell for figur)

Fødselsrekord

I 2009 ble det født 61 800 barn i Norge, det høyeste antallet siden 1972. Dette gir et fruktbarhetstall på 1,98, noe som er høyt i europeisk sammenheng. Det er bare islandske og irske kvinner som føder flere barn enn de norske, mens franske ligger omtrent likt med oss (SSB 2010u).

Det er ikke slik at kvinner som ikke jobber får flere barn. Tvert imot ser det ut til at høy fruktbarhet henger sammen med høy kvinnelig yrkesdeltakelse. En del av EU-landene (se figur 2.9), som Malta og Polen, har både lav yrkesdeltakelse og lav fruktbarhet, og figuren viser at fødselsrate og sysselsetting samvarierer.

Fødselsrate og kvinnelig yrkesdeltakelse i EU-land

2008
Kilde: Eurostat 2010g

figur 2.7 (tabell for figur)

Mesteparten av foreldrepermisjonen tas ut av kvinner, til tross for at fedrekvoten har eksistert i 17 år og blitt utvidet fra fire til ti uker fra 1. juli 2009. I 2009 tok fedre 11,6 prosent av foreldrepermisjonsdagene og mødre 88,4 prosent (NAV 2010a). I 1995 tok fedrene ut 5,8 prosent. Økningen henger først og fremst sammen med økningen i fedrekvoten.

Andel foreldrepermisjonsdager tatt ut av menn

Prosent
Kilde: NAV 2010h

figur 2.8 (tabell for figur)

Fotnoter:

Fordeling av foreldrepengedager, kvinner og menn

Kilde: NAV 2010h

tabell 2.1

Kvinner jobber én dag mindre

I gjennomsnitt jobber kvinner nesten én dag mindre i uken enn menn. Den avtalte arbeidstiden var på 31,1 timer for gjennomsnittskvinnen og 37,0 for mannen i 2009 (SSB 2010v).

Forskjellen mellom kvinners og menns arbeidstid er blitt noe mindre de siste årene. Flere kvinner jobber heltid, og noen flere menn jobber deltid. Likevel jobber nesten halvparten av de yrkesaktive kvinnene deltid. 41 prosent av alle kvinner i arbeid er deltidssysselsatte, sammenlignet med 14 prosent av mennene. Deltid er en vanlig tilpasning for kvinner til arbeidslivet. De fleste ser på seg selv som yrkesaktive og jobber opp mot 80 prosent stilling. For menn er deltid mest vanlig når de er på vei inn i eller ut av arbeidslivet.

Noen relativt få kvinner jobber mye, det vil si mer enn 45 timer per uke. De har gjerne partnere som jobber minst like mye. Når menn jobber mye, noe som er langt mer vanlig, har de gjerne bakkemannskap i form av partnere som jobber deltid.

Den vanlige fordelingen av arbeidstid for par er dermed at menn har lengre betalt arbeidstid enn kvinner. I de relativt få parene hvor kvinner jobber mest, har dette gjerne sammenheng med at mannen er utenfor arbeidsmarkedet på grunn av dårlig helse (Kitterød og Rønsen 2010).

Kvinner jobber mer ubetalt

Kvinner bruker fortstatt mer enn dobbelt så mye tid på arbeid i hjemmet som menn. I gjennomsnitt har kvinners tidsbruk på husarbeid gått ned fra fire timer og et kvarter om dagen i 1971 til to timer om dagen i 2000. Menn bruker derimot noe mer tid på husarbeid enn tidligere. I 1971 brukte menn i gjennomsnitt 38 minutter på husarbeid daglig, sammenlignet med 51 minutter i 2000.

Tid brukt på arbeid i hjemmet per dag

I timer og minutter
Kilde: SSB 2010s

tabell 2.2

Sysselsatte etter arbeidstid

15—74 år. Årsgjennomsnitt 2009
Kilde: SSB 2010g

tabell 2.3

Det er mer vanlig med deltid i Norge enn i de fleste andre europeiske land. Gjennomsnittet for EU-landene er 31,5 prosent deltidssysselsatte kvinner og 8,3 prosent menn.

Andel deltidssysselsatte av alle sysselsatte, utvalgte land

15—64 år, 2009. Prosent
Kilde: EUROSTAT 2010l

figur 2.9 (tabell for figur)

Det er en nær sammenheng mellom det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og en tradisjonell fordeling av arbeid og omsorg blant par i Norge. Deltid er utbredt i mange kvinnedominerte yrker, mens lang arbeidstid er utbredt i mange mannsdominerte yrker. Kvinner med små og mange barn, og kvinner i Agder-fylkene, har en mer tradisjonell tilpasning til yrkesarbeidet enn andre (Hirsch 2010).

Arbeidsdelingen blant par hvor en av partene har nedsatt funksjonsevne, er kjønnsdelt på samme måte som hos andre par. Når mannen har en funksjonsbegrensning, reduserer han arbeidet hjemme i større grad enn hun gjør i samme situasjon. Når kvinnen har nedsatt funksjonsevne reduserer hun deltakelsen i inntekts-givende arbeid i større grad enn han gjør i samme situasjon (Kjeldstad og Lyngstad red. 2010).

Langt flere personer med nedsatt funksjonsevne arbeider deltid (46 prosent) enn andelen i hele befolkningen (26 prosent). Deltid er mest utbredt blant kvinnene, 64 prosent av disse mot 27 prosent av mennene (15—66 år) har deltidsarbeid. For befolkningen som helhet er de tilsvarende tallene 40 og 13 prosent (Håland og Bø 2010). For enkelte yrkesaktive med nedsatt funksjonsevne representerer deltidsarbeid en tilpasning til arbeidslivet. Levekårsundersøkelsen for personer med nedsatt funksjonsevne fra 2007 viser at utstrakt bruk av deltid for mange er en strategi for å tilpasse seg arbeidslivets krav. Dette indikerer, i følge Molden mfl. (2009), at mange selv tar ansvar for slike krav til tross for at arbeidsgiver har ansvaret for å legge til rette for alle arbeidstakere.

Mange kvinner jobber ufrivillig deltid

Én av ti deltidssysselsatte kvinner og menn arbeider ufrivillig deltid i følge SSB. Siden kvinner utgjør majoriteten av deltidssysselsatte, er det langt flere undersysselsatte kvinner enn menn. Flesteparten av de undersysselsatte arbeider innen helse- og sosialtjenester og varehandel.

Definisjonen som benyttes i Norge, gir trolig store mørketall. Personer som ikke aktivt har forsøkt å få lengre arbeidstid eller ikke kan starte innen en måned, teller ikke med som undersysselsatte, selv om de ønsker mer arbeid.

Ufrivillig deltid rammer ulikt i arbeidslivet. Omfanget er størst i kvinnedominerte yrker uten krav til lengre utdanning. Kvinner med lang utdanning oppnår oftere en arbeidstid som tilsvarer det de ønsker. Menn i kvinnedominerte yrker arbeider oftere heltid enn kvinner i samme yrke og opplever dermed sjeldnere å være i en situasjon der de har kortere ukentlig arbeidstid enn ønsket.

Undersysselsatte etter kjønn

15—74 år, antall og prosent. 2007—2009
Kilde: SSB 2010h

tabell 2.4

Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet

Norge har et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i den industrialiserte delen av verden. Det er kjønnsdelt med hensyn til ledelse, sektor og yrke.

Bare én av fem jobber på arbeidsplasser hvor det er kjønnsbalanse, i den betydning at minst 40 prosent av kollegaene er av ulikt kjønn. Det er mer vanlig for kvinner å jobbe i yrker som har ekstremt ujevn kjønnsbalanse, det vil si at over 80 prosent av kollegaene er av samme kjønn. Typiske eksempler er yrker i helsesektoren.

Andel sysselsatte etter graden av kjønnsbalanse i næringen de arbeider i, og kjønn

2009. Prosent
Kilde: SSB 2010m, LDO

figur 2.10 (tabell for figur)

Kvinner er i flertall i offentlig sektor og menn i privat. 69 prosent av alle som arbeider i offentlig sektor, er kvinner, mens menn utgjør 63 prosent av sysselsatte i privat sektor. Dette er stabilt fra året før.

Sysselsatte etter sektor og kjønn

15—74 år, antall og prosent. 2009
Kilde: SSB 2010i

tabell 2.5

Typiske mannsdominerte yrker er vaktmestere, industriarbeidere og bygge- og anleggsarbeidere, mens butikkmedarbeidere og rengjøringspersonale er kvinnedominert. Innenfor høyskoleyrker domineres sykepleier-, grunnskolelærer- og førskolelæreryrkene av kvinner og ingeniøryrket av menn.

Figuren under viser at det har vært lite endring når det gjelder kjønnsfordelingen innen en del vanlige yrkesgrupper de siste 20 årene. Likevel er det blitt flere kvinner blant bedriftslederne de siste 20 årene, og det er blitt flere mannlige rengjørere. Den økende andelen menn i rengjøringsyrket henger sammen med at mange menn med innvandrerbakgrunn er gått inn i dette yrket. Blant grunnskolelærerne har utviklingen derimot gått i motsatt retning. Yrket var mer kvinnedominert i 2009 enn det var i 1989.

Sysselsatte kvinner og menn i utvalgte yrkesgrupper

1989 og 2009. Prosent
Kilde: SSB 2010k

figur 2.11 (tabell for figur)

Fordeling av økonomiske ressurser

Kvinner hadde 64 prosent av menns brutto årsinntekt i 2008. Inntektsforskjellen mellom kvinner og menn var dermed på hele 36 prosent i gjennomsnitt (SSBs inntektsstatistikk 2010). Bruttoinntekt inklusiv kapital- og næringsinntekt gir et litt videre mål enn lønn. Dette er den samlede inntekten som kommer inn på konto.

Mye av forskjellen skyldes at så mange kvinner arbeider deltid sammenlignet med menn, men gjenspeiler også den skjeve fordelingen av økonomiske ressurser som aksjer, bankinnskudd, lønnsnivå osv.

At kvinners yrkesinntekt er langt lavere enn menns, gjelder for alle, uavhengig av landbakgrunn. Kvinner fra Pakistan og Somalia tjener minst sett i forhold til menn fra samme land, henholdsvis 28 og 36 prosent. På topp er kvinner fra Russland, Sverige, Polen og Chile, som har rundt 70 prosent av tilsvarende gruppe menns inntekt. Forskjellen i yrkesinntekt henger naturlig nok sammen med yrkesaktivitet, men lønnsnivå har også betydning.

Store lønnsforskjeller kvinner imellom

Innvandrerkvinners yrkesinntekt er også langt lavere enn for kvinner uten innvandrerbakgrunn, med unntak av kvinner fra Sverige som har høyere gjennomsnittlig lønnsinntekt enn andre, se figuren under. Somaliske kvinner tjener i gjennomsnitt 20 prosent av gjennomsnittslønnen til kvinner uten innvandrerbakgrunn. Somaliske og pakistanske kvinner er mindre yrkesaktive enn kvinner fra andre land, mens for eksempel svenske og amerikanske kvinner har høy yrkesaktivitet.

Innvandrerkvinners yrkesinntekter som andel av øvrige kvinners yrkesinntekter, etter landbakgrunn

25—66 år, prosent. 2008
Kilde: SSB 2010l

figur 2.12 (tabell for figur)

Kvinners arbeid lønnes lavere

Kvinner tjener i gjennomsnitt 85 prosent av det menn tjener per time. Dette er målt ved å se på gjennomsnittslønnen til alle kvinner og menn som er i arbeid. Lønnsforskjellen på 15 prosent har vært så å si uendret de siste 30 årene. Det er få statistiske størrelser som viser en slik stabilitet.

For at det skal være mulig å sammenligne lønnen til personer som jobber heltid og deltid, blir lønnen regnet om til hva den ville vært for en person som arbeider heltid. Dette kalles heltidsekvivalenter.

Gjennomsnittlig månedslønn for kvinner og menn

Heltidsekvivalenter, 1997—2009
Kilde: SSB 2010m

figur 2.13 (tabell for figur)

Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn for alle EU-landene var på 18 prosent i 2008. Tyskland og Finland ligger noe høyere med henholdsvis 23 og 20 prosent lønnsforskjell, mens Sverige ligger på 17 prosent. Tall for 2009 er foreløpig ikke tilgjengelig for andre land enn Norge.

5800 kroner mindre i måneden

Kvinner tjener 5800 kroner mindre enn menn i måneden, kontrollert for arbeidstid.

Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn er størst i privat sektor. Her tjener kvinner 83 prosent av det menn gjør, sammenlignet med 89 prosent
i offentlig sektor.

Gjennomsnittlig månedslønn, etter sektor og kjønn

Heltidsekvivalenter, 2009. Prosent og kroner
Kilde: SSB 2010n

tabell 2.5

Lønnsforskjellene øker med utdanningsnivå, lederansvar og alder

Forhold som vanligvis fører til høyere lønn, som utdanning, lederansvar og alder, gir mer uttelling for menn enn for kvinner. For toppledere, her definert som administrerende direktører, er lønnsforskjellen mellom kvinner og menn på hele 30 prosent. For de som har universitets- og høyskoleutdanning inntil fire år, er lønnsforskjellen størst, 21 prosent.

Kvinners lønn som andel av menns lønn etter utdanning

Heltidsekvivalenter, 2009. Prosent
Kilde: SSB 2010o

figur 2.14 (tabell for figur)

Gjennomsnittlig lønnsforskjell for kvinner og menn etter yrke

Heltidsekvivalenter, 2009. Prosent
Kilde: SSB 2010p

figur 2.15 (tabell for figur)

Lønnsforskjellen mellom kvinner og menn øker med alder. Det er særlig fra 30 år og oppover at forskjellen skyter fart. Dette har sammenheng med at kvinners fravær fra arbeidslivet i forbindelse med barn gjør seg gjeldende (NOU 2008:6). Størst lønnsforskjell er det for de eldste. Noe av årsaken henger sammen med at kvinner i dette alderssegmentet i mindre grad enn menn har tatt utdanning og vært yrkesaktive. Mesteparten av forklaringen er likevel at kvinner jobber i yrker som ikke har like stort lønnsspenn som menn. Det innebærer at kvinners lønn stopper opp på et tidligere tidspunkt enn menns lønn.

Gjennomsnittlig lønnsforskjell for kvinner og menn etter alder

Heltidsekvivalenter, 2009. Prosent
Kilde: SSB 2010q

figur 2.16 (tabell for figur)

Kvinner taper i pensjon

Forskjellen i størrelsen på alderspensjonen for menn og kvinner øker, og kvinner har nå en lavere andel utbetalt enn de hadde for ni år siden. I 2001 fikk kvinner 75 prosent av menns pensjon. Nå får de 73 prosent. I snitt fikk menn utbetalt 211 000 kroner årlig i alderspensjon i 2009 (NAV 2010b). Det er 57 300 kroner mer enn hva kvinnene får.

Blant de som nå er alderspensjonister, har stadig flere menn nådd full opptjening i folketrygden. Menn har også generelt jobbet mer enn kvinner og derfor opparbeidet seg rett til høyere alderspensjon.

Antallet minstepensjonister blir noe mindre, men kvinner utgjør en stadig større andel av minstepensjonistene. Andelen kvinner var 85 prosent i 2000 og 88 prosent i 2010, i følge NAV.

Tilknytning til arbeidslivet

Flest midlertidige stillinger innen helse og undervisning

Til sammen er halvparten av de med midlertidige kontrakter ansatt innen helse- og sosialtjenester samt undervisning. Dette er for øvrig næringer hvor kvinner og personer med innvandrerbakgrunn er overrepresentert. Grupper med mer marginal tilknytning til arbeidslivet er oftere midlertidig ansatt (Blom og Henriksen 2008).

Psykiske problemer som depresjon, søvnproblemer og utmattelse er vanligere blant midlertidig ansatte enn blant fast ansatte. Usikkerhet og økonomiske problemer kan være viktige grunner (Virtanen mfl. 2005). Rapporten, som bygger på en gjennomgang av 27 vitenskapelige studier fra flere forskjellige land, viste også at midlertidig ansatte hadde høyere risiko for yrkesskader sammenlignet med fast ansatte. Dette kan skyldes at midlertidig ansatte ofte får mindre opplæring og er mindre kjent med rutiner og risikoforhold på arbeidsplassen.

Midlertidig ansatte i prosent av alle ansatte, etter næring

15—74 år, 2. kvartal 2010. Prosent
Kilde: SSB 2010r

figur 2.17 (tabell for figur)

Kvinner og unge — mest ubekvem arbeidstid

Arbeid utenom vanlig dagtid er mest utbredt blant kvinner og ungdom. Andelen ansatte kvinner med arbeid utenom vanlig dagtid er klart høyere enn for menn, med 37 mot 29 prosent. Den viktigste årsaken er at langt flere kvinner enn menn er ansatt i helse- og sosialtjenester. For kvinner er arbeid utenom vanlig dagtid i mye større grad enn for menn knyttet opp til skift- og turnusarbeid. Skift, turnus og annet arbeid utenom dagtid gir høyere sannsynlighet for å havne i en situasjon der avtalt arbeidstid er kortere enn ønsket (Nergaard 2010).

Nesten halvparten av de unge arbeidstakerne jobber utenom vanlig dagtid. Blant ansatte mellom 15 og 29 år var det i 2009 46 prosent med slikt arbeid. I aldersgruppen 30–54 år arbeidet 30 prosent utenom vanlig dagtid.

Arbeidsmiljø

Arbeidsulykker antas å utgjøre cirka 12 prosent av alle ulykker i Norge. Arbeidstilsynet registrerer årlig cirka 22 000–25 000 arbeidsskader og mellom 40 og 50 dødsulykker. Skadene varierer betydelig med yrke og næring. Høyest skaderisiko finner man i primærnæringene og blant håndverkere. Unge menn er mer utsatt enn andre. Det blir dessuten rapportert mange skader blant sykepleiere.

Det er nesten tre ganger så vanlig å bli utsatt for en ulykke på jobben hvis du er ikke-vestlig innvandrer (STAMI 2009).

Til sammen er cirka 500 000 personer utsatt for forhold på arbeidsplassen som i særlig grad kan påvirke fysisk helse. Om lag 290 000 personer er utsatt for arbeidsforhold som kan påvirke psykisk helse (STAMI 2010).

Risikoen for fysiske eller psykiske helseproblemer eller uførhet forårsaket eller forverret av arbeidet, økte med alder og var vanligere hos kvinner enn hos menn og hos personer med lavt utdanningsnivå. Om lag én av ti personer i yrkesaktiv alder rapporterte at de i løpet av det siste året hadde hatt slike arbeidsrelaterte problemer. Dette tilsvarer om lag 340 000 personer i følge rapporten Arbeidsskader og arbeidsrelaterte helseproblemer (STAMI 2010).

Muskel- og skjelettsmerter utgjorde i overkant av to tredeler av alle arbeidsrelaterte helseproblemer. Arbeidsrelatert nedsatt psykisk helse var nest største gruppe og utgjorde cirka ni prosent av alle helseproblemene.

Kvinner og eldre har høyere sykefravær

Sykefraværet utgjorde sju prosent av arbeidsdagene i 1. kvartal 2010 (SSBw). Menn hadde et sykefravær på 5,6 prosent, mens kvinner hadde 8,7 prosent fravær.

Legemeldt sykefravær blant arbeidstakere etter alder og kjønn

3. kvartal 2009. Prosent
Kilde: SSB 2010s

figur 2.18 (tabell for figur)

Sykefraværet i Norge har økt siden midten av 1980-tallet til i dag. Dette kan langt på vei forklares med at kvinner i større grad har kommet inn i arbeidslivet (Bjørnstad 2009). Sykefraværet øker med arbeidstakernes alder. Samtidig viser sykefraværsstatistikk, i Norge som i andre land, at kvinner har høyere sykefravær enn menn. Dette gjelder i alle aldersgrupper fra 20 til 69 år. Sett i forhold til menn er sykefraværet hos kvinner spesielt høyt i aldersgruppen 20–39 år. Fra 1989 til 2008 økte kvinners sykefravær med 36 prosent, mens menn kun hadde fire prosents økning. Mye av veksten i kvinners sykefravær har sammenheng med økning i svangerskapsrelatert sykefravær. Antall dagsverk tapt på grunn av svangerskapsplager er for eksempel femdoblet fra 2001 til 2008. Andre forklaringsfaktorer når det gjelder sykefraværet, knyttes til det sterkt kjønnsdelte arbeidslivet i Norge, blant annet ulikhet i inntekt, fleksibilitet i arbeidstid og arbeidskontrakter samt sosioøkonomiske forskjeller (Ose mfl. 2006).

Personer med innvandrerbakgrunn har et høyere sykefravær enn resten av befolkningen, men når man kontrollerer for type yrke og inntekt, forsvinner ulikhetene (Clausen mfl. 2009). Mange innvandrere jobber i yrker med lav jobbsikkerhet og få rettigheter.

Det finnes lite kunnskap om hvorvidt funksjonshemmede har høyere sykefravær enn andre. Funksjonshemmedes grad av sykefravær er med andre ord dårlig dokumentert. Samtidig er det et faktum at det å ha nedsatt funksjonsevne ikke er synonymt med nedsatt arbeidsevne og høyt sykefravær.

Sosial dumping

Utnyttelse av utenlandske arbeidstakere forekommer i norsk arbeidsliv.

Innvandrere er overrepresentert i bransjer som er kjennetegnet av lave lønninger og utstrakt bruk av midlertidige ansettelser, blant annet renhold, varehandel og hotell og restaurant.

Arbeidstilsynet har avdekket lavere lønninger og dårligere sikkerhets- og arbeidsmiljøstandarder enn det som er akseptabelt, og mener utviklingen går i retning av et todelt arbeidsmarked.

Nesten 75 000 arbeidstakere var registrert på korttidsopphold i 2009. Dette var en nedgang på 7,2 prosent fra året før, noe som henger sammen med lavkonjunkturene. En tredel av disse arbeidstakerne kom fra EU-land i Øst-Europa. Flest var ansatt i bedrifter som leier ut arbeidskraft (21 prosent). Deretter kom næringene bygg og anlegg med 18 prosent og industri med 13 prosent.

Norske familiers bruk av au pairer har økt de siste årene. I årene 2000–2009 ble antallet au pairer som kom til landet, firedoblet. En stadig større andel av dem er filippinere. I 2009 var 73 prosent av 2860 au pairer fra Filippinene til tross for at filippinske myndigheter har forbudt sine innbyggere å reise ut som au pairer fordi de mener arbeidsvilkårene er for dårlige. Au pairene rekrutteres hovedsakelig gjennom private nettverk i Norge og på Filippinene.

Vold og trakassering i arbeidslivet

Det mest ekstreme utslaget av dårlige forhold på jobben er vold og trakassering. I følge arbeidsmiljøloven skal ikke arbeidstakere utsettes for trakassering, og de skal beskyttes mot vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre.

Fire prosent av alle sysselsatte sier at de er blitt utsatt for vold på arbeidsplassen de siste tolv månedene. Tre prosent er blitt utsatt for trusler om vold. Kvinner er mer utsatt enn menn, både for vold og trusler, i følge Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse fra 2009.

Tre prosent av alle sysselsatte oppgir å ha vært utsatt for trakassering i form av uønsket seksuell oppmerksomhet, kommentarer og lignende, i følge SSB. Én av ni unge norske kvinner er blitt trakassert på jobb. Andelen unge kvinner som føler seg trakassert, er stigende, se figuren under.

Utsatthet for mobbing og for uønsket seksuell oppmerksomhet

1989—2009. Prosent
Kilde: SSB 2010p

figur 2.19 (tabell for figur)

Toppnotering

Regjeringen, som har bevilget penger til opprydding i renholdsbransjen for å få bukt med sosial dumping.

Bunnotering

Kommunenes Sentralforbund, som benekter hele likelønnsproblemet.

OMBUDET MENER

Et likestilt arbeidsliv

Arbeid gir inntekt, rettigheter og sosial tilhørighet. Belastningen for dem som blir holdt utenfor, er stor. Innvandrere og personer med nedsatt funksjonsevne møter i større grad enn andre barrierer som hindrer dem i å komme inn i arbeidslivet.

Norsk arbeidsliv er gjennomregulert, med avtaler og ordninger som skal sikre alle rett til arbeid i et trygt miljø fritt for diskriminering og trakassering. Likevel har ikke alle samme mulighet til å få brukt sin kompetanse i arbeidslivet. Personer med etnisk minoritetsbakgrunn, unge kvinner, homofile og lesbiske opplever ofte trakassering på jobben. Sosial dumping, midlertidige ansettelsesforhold og dårlig arbeidsmiljø er et alvorlig problem i noen bransjer. De som har løsest tilknytning til arbeidslivet, blir hardest rammet.

LDO mener at det i dag er et for ensidig fokus i arbeidspolitikken på tiltak som styrker arbeidsevnen til den enkelte. Det er avgjørende at arbeidspolitikken i større grad rettes mot arbeidslivets inkluderingsevne og strukturelle forhold ved arbeidslivets organisering.

Alle arbeidsgivere har en plikt til å fremme likestilling og hindre diskriminering. Denne plikten er et av de mest effektive virkemidlene vi har for likestilling i arbeidslivet, og må styrkes. Arbeidsgivere må jobbe aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering når det gjelder rekruttering, forfremmelse, utviklingsmuligheter, lønns- og arbeidsforhold og beskyttelse mot trakassering.

TILTAK

• Alle diskrimineringsgrunnlag vernet i loven, og alle virksomheter må omfattes av aktivitets- og rapporteringsplikten.
• Innholdet i aktivitets- og rapporteringsplikten må konkretiseres i en forskrift til loven.
• Rapporteringsplikten må ikke fjernes slik det er foreslått i forslaget til ny enhetlig lov mot diskriminering. Rapporteringsplikten er viktig for å skaffe faktagrunnlag om likestillingssituasjonen og å systematisere likestillingsarbeidet.
• Staten må sikre ressurser til kontroll og veiledning nasjonalt og regionalt for oppfølging av likestilling i arbeidslivet og sørge for kompetanse og veiledning som er avgjørende for å fylle aktivitetsplikten på en god måte.
• Så lenge norsk arbeidsliv for en stor del er avtaleregulert, må arbeidslivets organisasjoner fortsatt  omfattes av aktivitets- og rapporteringsplikten.
• Kunnskap om trakassering, seksuell trakassering og diskriminering må inkluderes i HMS-opplæringen. Dette er nødvendig for å sikre et godt arbeidsmiljø for grupper som er beskyttet i diskrimineringslovverket, og forsvarlige rutiner for håndtering av opplevd diskriminering og trakassering på arbeidsplassen.
• Arbeidsgiver må ha rutiner for å kartlegge og følge opp ansattes tilretteleggingsbehov og tydeliggjøre hvem som har ansvaret.

Bedre fordeling av arbeid og omsorg

De familiepolitiske velferdsordningene brukes i dag i all hovedsak av kvinner. Mødre tar mest foreldrepermisjon, tar ut kontantstøtte og benytter seg av retten til å jobbe deltid når barna er små. Når ordningene stort sett brukes av kvinner, er de med på å opprettholde kjønnsforskjellene.

Den ulike bruken av velferdsordninger virker sammen med et svært kjønnsdelt arbeidsmarked. I mannsdominerte yrker er det gjerne tradisjon
for og forventninger om høyere lønn, karrieremuligheter og overtidsarbeid. I kvinnedominerte yrker er det vanlig med deltidsstillinger, en løsere arbeidstilknytning og lavere lønn. For mange familier lønner det seg at mor er den som tar mesteparten av permisjonen og trapper ned i stilling, mens far satser på jobb.

Denne prioriteringen i familiens organisering av omsorgsarbeid og lønnet arbeid får store konsekvenser for kvinners mulighet til økonomisk selvstendighet. Samtidig legger det begrensninger på fars mulighet til å bruke tid på hjem og barn.

Forskjellen i kvinners og menns tidsbruk når det gjelder omsorg og arbeid, kommer også tydelig fram etter samlivsbrudd. I all hovedsak er det mor barna bor fast hos etter et brudd.

TILTAK

• Likelønnskommisjonens tiltak må gjennomføres.
• Fedre må få egne, selvstendige rettigheter til uttak av foreldrepermisjon og foreldrepenger fullt ut.
• Myndighetene må innføre tredeling av foreldrepermisjonen, med én del til mor, én del til far og en tredje som kan deles etter behov.
• Arbeidsgivere bør oppfordre fedre til å ta ut minimum fedrekvoten og til å benytte seg av retten til permisjon i forbindelse med syke barn. Dette er spesielt viktig på arbeidsplasser der menn er i flertall.
• Myndighetene bør heve grensen for lønnskompensasjon i forbindelse med foreldrepermisjon fra 6G  (per 1. mai 2010 453 846 kroner) til 8G, slik at flere menn får dekket sin reelle lønn.
• Myndighetene må innføre lovfestet rett til heltid.

MAKT OG INNFLYTELSE

I et demokrati skal valgte representanter speile befolknings­sammensetningen. Demokratiske organer bør ikke være dominert av en elite. En større bredde blant de som deltar i beslutninger, gjør at flere sider ved en sak kan bli belyst. Mangfold i politiske organer er viktig først og fremst for kvaliteten på beslutningene som fattes, men også for å bidra til systemets legitimitet.

Personer med for eksempel innvandrerbakgrunn eller med nedsatt funksjonsevne utgjør selvsagt ikke homogene grupper. Det er også slik at valgte representanter ikke nødvendigvis opptrer som talspersoner for grupper de deler kjennetegn med. Likevel er det viktig at representanter i demokratiske organer speiler mangfoldet i befolkningen.

Hvite menn i alderen 45–60 år, uten synlig funksjonsnedsettelse, er overrepresentert på alle politiske nivåer. De er i flertall på Stortinget, i regjeringen, blant ordførerne og i kommunestyrene.

En analyse av kommunestyrevalget i 2007 viser at langt flere personer med innvandrerbakgrunn ble valgt inn da enn ved valget i 2003. Blant disse representantene er det en jevnere kjønnsbalanse enn blant kommunerepresentantene samlet sett.

I hovedsak er det også menn uten innvandrerbakgrunn som sitter i sentrale posisjoner i næringslivet. Endringen i allmennaksjeloven har imidlertid styrket kvinnelig representasjon i styrene.

Det er mangel på data både når det gjelder politisk deltakelse, styrerepresentasjon og ledelse for personer med nedsatt funksjonsevne og for lesbiske og homofile.

DETALJERT INNHOLD

DEL 1: VALG OG POLITIKK

Indikatorer

Stortinget

Begrenset mangfold og systematisk skjevhet

Valget 2009

Regjeringen

Jevn kjønnsbalanse, lite mangfold

Sametinget

Kommunestyrene

Mer mangfold i lokalpolitikken

Mot valget 2011

DEL 2: MAKT OG LEDELSE

Indikatorer

Lite mangfold blant ledere

Offentlig sektor

Styrer, råd og utvalg

Statlige styrer, råd og utvalg

ASA-styrene — kvinner blir styremedlemmer, men ikke styreledere

Rettsvesenet

Media

Topp- og bunnotering

Ombudet mener

Del 1: VALG OG POLITIKK

MAKT OG INNFLYTELSE

Del 1: VALG OG POLITIKK

SALDO indikator totalt = 6

SaLDO beregning = 8+10+8+5+3+4 = 38/6 = 6 poeng

Poengberegning

Poengene regnes ut fra reell situasjon i forhold til ideell situasjon og gir uttrykk for grad av måloppnåelse. Full måloppnåelse gir ti poeng.

1.  Kjønnsfordeling på Stortinget

REEL SITUASJON – 38%, 62% = 8 POENG

IDEEL SITUASJON – 50%, 50% = 10 POENG

Kilde: Stortinget

mål: Lik kjønnsfordeling
måloppnåelse: 38/50 = 76% = 8 poeng

2.  Kjønnsfordeling i regjeringen

REEL SITUASJON – 50%, 50% = 10 POENG

IDEEL SITUASJON – 50%, 50% = 10 POENG

Kilde: Regjeringen

mål: Lik kjønnsfordeling, dvs. 10 av 20 statsråder
måloppnåelse: 50/50 = 100% = 10 poeng

3.  Kjønnsfordeling i kommunestyrene

REEL SITUASJON – 38%, 62% = 8 POENG

IDEEL SITUASJON – 50%, 50% = 10 POENG

Kilde: SSB

mål: Lik kjønnsfordeling
måloppnåelse: 38/50 = 76% = 8 poeng

4.  Kjønnsfordeling blant ordførere

REEL SITUASJON – 23%, 77% = 5 POENG

IDEEL SITUASJON – 50%, 50% = 10 POENG

Kilde: SSB

mål: Lik kjønnsfordeling
måloppnåelse: 23/50 = 46% = 5 poeng

5.  Ikke-vestlige representanter i kommunestyrene

REEL SITUASJON – 1,3%, 98,7% = 3 POENG

IDEEL SITUASJON – 5%, 95% = 10 POENG

Kilde: SSB

mål: Lik andel i kommunestyrene som den stemmeberettigede befolkningen
måloppnåelse: 1,3/5 = 26% = 3 poeng

6.  Ungdom 18—29 år i kommunestyrene

REEL SITUASJON – 7%, 93% = 4 POENG

IDEEL SITUASJON – 19%, 81% = 10 POENG

Kilde: SSB

mål: Lik andel i kommunestyrene som i befolkningen
måloppnåelse: 7/19 = 37% = 4 poeng

Stortinget

Begrenset mangfold og systematisk skjevhet

Til tross for en reduksjon i gjennomsnittsalder og en økning i antallet valgte kvinnelige representanter ved siste stortingsvalg, er Stortinget skjevt sammensatt i forhold til befolkningen. Kvinner utgjør 38,5 prosent av de 169 representantene som møter på Stortinget. Når minst 40 prosent av hvert kjønn er representert, kalles det «jevn kjønnsbalanse». Det mangler to kvinnelige representanter for å nå 40 prosent.

Av de 42 vervene som er fordelt, er det imidlertid kun 14 som har tilfalt kvinner. Menn innehar dobbelt så mange verv som kvinner. Kvinner er ikke i flertall innenfor noen kategori av verv.

Verv på stortinget (2009—2013) etter kjønn

Antall
Kilde: LDO 2010a

figur 3.1 (tabell for figur)

De eldste og yngste er underrepresentert på Stortinget. Den største overrepresentasjonen finnes i gruppen 45–54 år. Nesten 34 prosent av representantene er i denne aldersgruppen, mens kun drøyt 18 prosent av den stemme-berettigede befolkningen er i samme kategori.

Bortsett fra kjønn og alder finnes det lite sikker kunnskap om hvordan andre grupper er representert på Stortinget.

Det finnes ingen oversikt over representantenes funksjonsevne. To representanter har innvandrerbakgrunn. Til sammenligning utgjør funksjonshemmede om lag 17 prosent av befolkningen og innvandrerbefolkningen om lag ti prosent, i følge SSB. Det er dermed en betydelig underrepresentasjon fra disse gruppene blant de folkevalgte på Stortinget.

Det er seks åpent homofile og lesbiske på Stortinget. De utgjør 3,6 prosent av representantene (Blikk 2009). Tallene for befolkningen er usikre. SSB finner at 1,2 prosent i befolkningen definerer seg som homofil, lesbisk eller bifil (Normann og Gulløy 2010). Oslo kommune og Landsforeningen for lesbiske og homofile (2009) opererer med tre til fem prosent.

Andelen av ulike diskrimineringsgrunnlag på Stortinget og i befolkningen

Prosent
Kilde: LDO 2010a, 2010b

tabell 3.1

Valget 2009

Menn topper valglistene

42 prosent av listekandidatene ved stortingsvalget var kvinner. Det er en liten økning fra valget i 2005, da 39 prosent av listekandidatene var kvinner. Det var kun FrP og Høyre som hadde klar overvekt av menn på sine lister i 2009. Til tross for forholdsvis god kjønnsfordeling totalt på listene er det kun 81 av 258 lister (31 prosent) som har en kvinne på toppen (SSB 2010a).

Mens fordelingen mellom menn og kvinner er forholdsvis lik blant de yngste kandidatene, er det stor kjønnsforskjell blant listekandidater over 50 år. I gruppen over 60 år finner vi den største andelen mannlige kandidater og den minste andelen kvinnelige kandidater.

Listekandidater til Stortingsvalget 2009

Etter kjønn og alder. Prosent
Kilde: SSB 2010b

figur 3.2 (tabell for figur)

Lavere valgdeltakelse blant unge og innvandrere

Valgdeltakelsen ved stortingsvalget i 2009 var relativt lik blant kvinner og menn: henholdsvis 76,7 og 76,1 prosent. Men blant førstegangsvelgerne er det flere menn enn kvinner som stemmer. Blant de yngste velgerne stemte 62,6 prosent av mennene, mot 51,2 prosent av kvinnene.

I innvandrerbefolkingen med norsk statsborgerskap var det 52 prosent som benyttet seg av stemmeretten. I befolkningen totalt var deltakelsen 76 prosent. Deltakelsen var lavest blant stemmeberettigede med bakgrunn fra Asia, 50 prosent. Innvandrere med lang botid, og eldre innvandrere, benytter i større grad stemmeretten.

Det finnes ikke tall for valgdeltakelse blant personer med nedsatt funksjonsevne.

Regjeringen

Jevn kjønnsbalanse, lite mangfold

Også innenfor regjeringsapparatet er det skjev representasjon i forhold til befolkningssammensetningen. Når det gjelder kjønnsbalanse, er situasjonen imidlertid god.

I Stoltenberg III-regjeringen, som tiltrådte 20. oktober 2009, er ti av de 20 statsrådene kvinner. Det er ingen med synlig nedsatt funksjonsevne eller innvandrerbakgrunn blant ministrene. Når det gjelder aldersfordelingen, er det flest i kategorien 45–54 år.

Den politiske ledelse i departementene består, foruten ministeren, av statssekretærer og politiske rådgivere. Av disse har én statssekretær og én politisk rådgiver innvandringsbakgrunn. Én statssekretær er same. De yngste og eldste er kraftigst underrepresentert, men andelen i hver alderskategori varierer mellom de ulike vervene. Gruppen av politiske rådgivere har størst dominans av yngre, og gruppen av ministre har størst dominans av eldre.

Verv i politisk ledelse etter alder

Prosent
Kilde: LDO 2010c

figur 3.3 (tabell for figur)

Totalt i den politiske ledelsen er det 47 prosent kvinner og 53 prosent menn. Det er variasjoner mellom departementene. Ytterpunktene er Kommunal- og regionaldepartementet med tre kvinner og én mann i den politiske ledelsen, og Justisdepartementet med fire menn og én kvinne. Åtte departementer har flere menn enn kvinner i den politiske ledelsen, like mange departementer har flere kvinner enn menn, og to departementer har lik fordeling av kvinner og menn.

Sametinget

Sametinget ble første gang åpnet 9. oktober 1989. Sametinget er et politisk redskap som skal styrke samenes politiske stilling og bidra til en rettferdig behandling av det samiske folket.

Valget høsten 2009 opprettholdt kjønnsbalansen på Sametinget. I forrige periode (2005–2009) var 51 prosent av de valgte representantene kvinner. I perioden 2009–2013 er det valgt inn 49 prosent kvinner (19 av 39 representanter).

Kommunestyrene

Mer mangfold i lokalpolitikken

Når det gjelder fordelingen av representanter på kjønn og alder, er sammen-setningen av Stortinget etter valget 2009, og av kommunestyrene etter valget 2007, påfallende lik. Kjønnsfordelingen er nesten identisk med 38,5 prosent på Stortinget og 37,5 prosent i kommunestyrene. Profilen for aldersfordeling er også liknende med hovedtyngden i aldersgruppen 44–54 år.

Kommestyrerepresentanter (2007), stortingsrepresentanter (2009) og befolkningen (2009) etter alder

Prosent
Kilde: SSB 2010c

figur 3.4

Også blant kommunestyrerepresentantene finnes det lite sikker kunnskap om funksjonsevne. En nyere studie (Guldvik mfl. 2010) finner at ti prosent av kommunestyrerepresentantene i et utvalg anser seg som funksjonshemmede.

For personer med innvandringsbakgrunn er representasjonen høyere i kommunestyrene enn på Stortinget. Totalt sett har likevel kun to prosent av de innvalgte representantene ikke-norsk landbakgrunn. Men bildet er sammensatt: Innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn er overrepresentert i kommuner med en stor andel (mer enn sju prosent) ikke-vestlige stemmeberettigede, slik som i Oslo, mens de er underrepresentert i kommuner med lav andel stemmeberettigede ikke-vestlige innvandrere (Aalandslid 2008).

Utvalgte gruppers andel i kommunestyrene (2007) og i befolkningen (2009)

Prosent
Kilde: SSB 2010c, LDO 2010d

tabell 3.2

Andelen kvinnelige ordførere har økt, men fortsatt har under en firedel av kommunene kvinnelig ordfører.

Mot valget 2011

143 av 431 kommuner hadde en kvinneandel over 40 prosent etter valget i 2007. Mellom partiene varierer andelen kvinnelige representanter fra 28 prosent i FrP til 50 prosent i SV. Også andelen representanter med ikke-vestlig bakgrunn varierer. 0,3 prosent av KrF-representantene har ikke-vestlig bakgrunn, mens det tilsvarende tallet i SV er 4,5 prosent.

Nominasjon

Måten valglistene er satt opp på, har stor betydning for hvem som blir valgt inn i kommunestyrene. Plassering på listen har dessuten betydning for hvem som er aktuelle som ordførerkandidater. Forhåndskumulerte kandidater får oftere ekstra personstemmer på valgdagen. Den som har førsteplassen på listen, vil også typisk ende opp med maktposisjoner etter valget – som ordfører eller leder av tunge utvalg (Guldvik og van der Ros 2008).

Valg

Kjønnsfordelingen i kommunestyrene blir mer ujevn etter velgernes rettinger. Det skyldes måten listene er satt opp på. Toppkandidatene sikres ved forhåndskumulering, og toppkandidatene er oftest menn (72 prosent i 2007). Kvinner, som sjeldnere topper listene, er dermed mer utsatt for velgernes rettinger.

Konstituering

I en norsk gjennomsnittskommune fordeles i snitt 130 ulike verv til 33 ulike styrer, råd og utvalg etter et kommunestyrevalg. De fleste ledervervene går til menn. Andelen menn i lederposisjoner er høyere enn andelen menn i kommunestyrene (Guldvik og van der Ros 2008). Blant de 22 kommunene som deltar i Kommunal- og regionaldepartementets prosjekt «Utstillingsvindu for kvinner i lokalpolitikken», har kvinner kun 23 prosent av ledervervene.

Forskjellen mellom kvinner og menn tiltar altså i prosessen fra nominering til konstituering. Valgnemnda i kommunen fordeler posisjoner til partiene, og partiene fordeler deretter personer i de tildelte posisjonene. Det er krav til kjønnsfordeling i utvalgene etter kommuneloven. Det er ingen krav til kjønnsfordeling av lederposisjoner.

Del 2: MAKT OG LEDELSE

MAKT OG INNFLYTELSE

Del 2: MAKT OG LEDELSE

SALDO indikator totalt = 5

SaLDO beregning = 4+1+8+5 = 18/4 = 5 POENG

Poengberegning

Poengene regnes ut fra reell situasjon i forhold til ideell situasjon og gir uttrykk for grad av måloppnåelse. Full måloppnåelse gir ti poeng.

7.  Kjønnsfordeling topplederstillinger i privat sektor

REEL SITUASJON – 21%, 79% = 4 POENG

IDEEL SITUASJON – 50%, 50% = 10 POENG

Kilde: SSB

mål: Lik kjønnsfordeling
måloppnåelse: 21/50 = 42% = 4 poeng

8.  Kjønnsfordeling styreledere i allmennaksjeselskap

REEL SITUASJON – 7%, 93% = 1 POENG

IDEEL SITUASJON – 50%, 50% = 10 POENG

Kilde: SSB

mål: Lik kjønnsfordeling
måloppnåelse: 7/50 = 14% = 1 poeng

9.  Kjønnsfordeling styremedlemmer

     i allmennaksjeselskap

REEL SITUASJON – 39%, 61% = 8 POENG

IDEEL SITUASJON – 50%, 50% = 10 POENG

Kilde: SSB

mål: Lik kjønnsfordeling
måloppnåelse: 39/50 = 78% = 8 poeng

10.           Kjønnsfordeling redaktører

REEL SITUASJON – 26%, 74% = 5 POENG

IDEEL SITUASJON – 50%, 50% = 10 POENG

Kilde: SSB

mål: Lik kjønnsfordeling
måloppnåelse: 26/50 = 50% = 5 poeng

Lite mangfold blant ledere

Til tross for høy kvinnelig yrkesdeltakelse er det ikke like vanlig for kvinner å ha lederansvar som det er for menn. To av tre ledere er menn. Andelen har vært stabil de siste årene.

Ledere etter kjønn per år

2006—2009. Prosent
Kilde: SSB 2010d

figur 3.5 (tabell for figur)

Skillet blir enda større på toppledernivå, der fortsatt bare drøyt 20 prosent av lederne er kvinner.

Litt over halvparten av lederne i offentlig sektor er kvinner (56 prosent). Til sammenligning utgjør kvinner nær 70 prosent av alle ansatte i denne sektoren. Menn er i flertall i privat sektor, med 63 prosent av de sysselsatte. Her er 74 prosent av lederne menn.

Ledere etter kjønn og sektor samt kjønn og nivå

2009. Prosent
Kilde: SSB 2010e, 2010f

figur 3.6 (tabell for figur)

Fotnoter:

Personer med nedsatt funksjonsevne er underrepresentert blant ledere. Andelen som har lederansvar, er 3,8 prosent, mens det er 5,7 prosent av de sysselsatte mellom 15 og 66 år (SSB 2010g) som har nedsatt funksjonsevne.

Andelen innvandrere som har lederyrker, er halvparten så stor som deres representasjon i befolkningen skulle tilsi. 3,4 prosent har lederyrker, mens de utgjør 7,6 prosent av de sysselsatte totalt (SSB 2010h). Enda lavere lederandel er det for innvandrergrupper fra Asia, Afrika, Latin Amerika og Øst-Europa utenom EU. Her er andelen personer i lederyrker 1,9 prosent.

Offentlig sektor

Det offentlige har et særlig ansvar for å sørge for at det gis like muligheter til ulike grupper. Til tross for en bedre kjønnsbalanse i ledelsen i offentlig sektor enn i privat sektor gjenstår det utfordringer også der hvor andelen kvinner i ledelse er høyest.

Stat

I staten er 48 prosent av de ansatte kvinner. Disse har 40 prosent av lederjobbene. Det er sju prosent høyere enn i arbeidslivet totalt. Også i staten er det systematiske forskjeller som følger hierarkiet. Kvinner har 41 prosent av mellomlederposisjonene, men bare 30 prosent av topplederposisjonene.

I lederstillingene i departementet er kvinneandelen gjennomgående høyere enn i lederposisjonene innenfor departementenes ytre etater. Forskjellen er større på toppledernivå (seks prosent) enn på mellomledernivå (fire prosent).

Det er store forskjeller på tvers av departementsområdene.

Andel kvinner og menn i lederstillinger per departementsområde

2009. Prosent
Kilde: FAD 2010a

figur 3.7 (tabell for figur)

Mange departementer har en forholdsvis jevn kjønnsbalanse i ledelsen. Men det er kun innenfor de kvinnedominerte områdene at kvinner leder i stor grad. En sammenlikning av kvinneandelen blant de ansatte og i ledelsen i de 18 departementene og deres ytre etater viser at det ikke finnes en høy (40 prosent eller mer) andel kvinner i ledelse dersom det er en lav (mindre enn 40 prosent) andel kvinner blant de ansatte. Sagt på en annen måte: Menn leder alltid når det er mange menn blant de ansatte, og ofte når det er mange kvinner.

Departementer og  departementsområder
etter kvinneandel blant de ansatte og i ledelsen

2009. Antall
Kilde: FAD 2010a

tabell 3.3

Det er kun unntaksvis (ytre etater i Kunnskapsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet) at kvinner har en andel av lederstillingene som tilsvarer eller er større enn kvinneandelen i organisasjonen.

Differanse mellom andel kvinner blant de ansatte og i ledelsen i departementene

Positive tall angir at kvinner har en større andel i ledelsen enn blant de ansatte
2009. Prosent
Kilde: FAD 2010a

figur 3.8 (tabell for figur)

Kommune

Knapt én av tre av de øverste administrative ledere i kommunen er kvinner. Åtte av ti rådmenn er menn. Innenfor helse- og sosialsektoren er kvinner i flertall i ledelsen.

Administrative ledere i kommunen etter kjønn og sektoransvar

2009. Prosent
Kilde: KS 2010

figur 3.9 (tabell for figur)

Styrer, råd og utvalg

Statlige styrer, råd og utvalg

Likestillingsloven har siden 1988 hatt en bestemmelse om at kvinner og menn skal være representert med minst 40 prosent i styrer, råd og utvalg. Begrunnelsen for dette var at økt kvinnerepresentasjon var et rettferdskrav og et samfunnsbehov. Det ble understreket at kvinners særinteresser stort sett blir ivaretatt bedre av kvinner enn av menn, og at kvinner ofte har en annen erfaringsbakgrunn enn menn.

Statlige styrer, råd og utvalg besto i 2009 av 47 prosent kvinner og 53 prosent menn.

Til tross for at kjønnsfordelingen blant medlemmene totalt er god, er det bare 30 prosent av utvalgene som ledes av kvinner.

Forsvarsdepartement og Samferdselsdepartementet har om lag en tredel kvinner i sine styrer, råd og utvalg. Også i 2008 hadde disse departementene godt under 40 prosent kvinner representert i styrer, råd og utvalg. Mens det var fem departementer som hadde under 40 prosent kvinner i 2008, gjelder det kun tre departementer i 2009.

Kjønnsfordeling i statlige styrer, råd og utvalg etter departement

2009. Prosent
Kilde: FAD 2010b

figur 3.10 (tabell for figur)

Unge er underrepresentert

Om lag halvparten av medlemmene i statlige styrer, råd og utvalg er i alderen 50–64 år. Denne aldersgruppen er dermed overrepresentert i forhold til alderssammensetningen i befolkningen. De yngste er underrepresentert, og utgjør bare fire prosent i styrer, råd og utvalg i 2009.

ASA-styrene — kvinner blir styremedlemmer, men ikke styreledere

I 2003 vedtok et bredt flertall i Stortinget en endring i allmennaksjeloven. Både kvinner og menn skal være representert med minst 40 prosent i styrene til privateide allmennaksjeselskaper (ASA) og offentlig heleide foretak. Loven åpner for at selskapet kan tvangsoppløses dersom kravet til kjønnsrepresentasjon ikke er oppfylt.

Andelen kvinner blant styrerepresentantene i allmennaksjeselskapene har økt fra sju prosent i 2003. I 2010 var andelen 39,5 prosent. Kvinneandelen blant styrelederne har holdt seg stabil på kun sju prosent de siste årene, en økning fra to prosent i 2005.

Kvinnelige styremedlemmer i allmennaksjeselskap etter styrerolle og år

2007—2010. Prosent
Kilde: SSB 2010i

tabell 3.4

Rettsvesenet

For få kvinnelige dommere

Det er færre kvinnelige enn mannlige dommere på alle nivåer. I lagmannsretten har det vært stabilt under en tredel kvinnelige dommere de siste tre årene. Det vil si at 50 av de 168 dommerne i 2009 var kvinner. I Høyesterett, hvor det er færre dommere, varierer andelen noe. Åtte av 19 høyesterettsdommere var kvinner i 2009.

Andel kvinnelige dommere etter år og instans

2007—2009. Prosent
Kilde: Domstolsadministrasjonen 2010

figur 3.11 (tabell for figur)

Media

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har utarbeidet en rapport som tyder på at norske mediers dekning av saker om innvandring og integrering er polarisert og ofte problemfokusert (IMDi 2009). Enkelte grupper, særlig romfolk og muslimer, får mer oppmerksomhet – og negativt fokus – enn andre. Undersøkelser viser at det også er disse gruppene som opplever mest diskriminering, og som befolkningen er mest skeptisk til.

Flere kvinnelige redaktører

De siste årene har andelen kvinnelige redaktører steget. I januar 2010 var likevel kun 199 av Norsk Redaktørforenings 754 medlemmer kvinner. Det gir en kvinneandel på 26 prosent.

Den høyeste kvinneandelen finnes i ukepressen, der nesten 70 prosent av redaktørene er kvinner.

Kjønnsfordelingen blant journalistene er jevnere. Ved utgangen av 2009 var 43 prosent av medlemmene i Norsk Journalistlag kvinner. Det er omtrent like mange som året før.

Kjønnsfordeling i media

Redaktører 2009                                

Kilde: Norsk Redaktørforening 2010                              

figur 3.12         (tabell for figur)                                                      

Journalister 2009

Kilde: Norsk Journalistlag 2010

figur 3.13 (tabell for figur)

Toppnotering

Regjeringen for god kjønnsbalanse i den politiske ledelsen.

Bunnotering

Arbeids- og inkluderingsdepartementet. To tredeler av de ansatte i departementet er kvinner, men menn er i flertall i ledelsen. Det samme forholdet gjelder i Helse- og omsorgsdepartementets ytre etat. Det kan ikke være mangel på lederemner det handler om.

OMBUDET MENER

Folkevalgte organer skal speile befolkningen

Et kjennetegn på et demokrati er at alle voksne borgere har like muligheter til å utøve aktiv politisk innflytelse både som velgere og politiske representanter. Ombudet mener det i langt større grad må tas hensyn til representativitet, også når det gjelder andre grunnlag enn kjønn. Det er et demokratisk problem at folkevalgte organer som Stortinget, regjeringen og kommunestyrene ikke speiler mangfoldet i befolkningen verken når det gjelder kjønn, alder eller etnisitet. Når det gjelder religion, funksjonsevne og seksuell orientering, mangler vi sikker kunnskap.

Fraværet av mangfold i politiske verv, så vel som i andre maktposisjoner i samfunnet, er en av årsakene til at viktige saker på ulike politikkområder forblir usynlige i den offentlige debatten. Det bør også være i partienes interesse at ikke grupper i samfunnet føler seg ekskludert fra politikken.

TILTAK

Partiene og Kommunal- og regionaldepartementet må sikre større mangfold i politikken gjennom langsiktige strategier for rekruttering og nominasjon. I tillegg må partiene sette konkrete måltall for representasjon når det gjelder kjønn og etnisitet.

Partiene bør gjennomgå sine rekrutteringsrutiner for å vurdere om de benytter praksiser som kan virke ekskluderende.

Nominasjonskomiteene må ha bevissthet omkring mangfold og likestilling. Partiene må sørge for jevn fordeling av kvinner og menn på listene totalt, blant de forhåndskumulerte og blant toppkandidatene. Ombudet mener hver valgliste må ha annenhver kvinne og mann. Dette gjelder både stortingsvalg og kommunestyrevalg.

Mangfold i ledelse er lurt og rettferdig

Makt i form av ledelse er skjevt fordelt. Dette gjelder både offentlig og privat sektor. Kvinner blir sjelden ledere, og spesielt topplederstillinger er dominert av menn. Menn leder også der det er mange kvinner. Personer med nedsatt funksjonsevne og personer med innvandrerbakgrunn er underrepresentert i lederposisjoner. Når det gjelder seksuell orientering og religion, mangler vi sikker kunnskap. Myndighetene har ansvar for å sikre at stillinger og verv som gir makt i samfunnet, besittes av et representativt utvalg av befolkningen, spesielt når de utnevnes av staten selv.

Selv om kjønnsbalansen på ledernivå i staten er relativt god totalt sett, er det viktig at det ikke blir en sovepute. På tvers av departementsområdene er andelen menn i ledelsen gjennomgående større enn andelen menn blant de ansatte. Dette er en indikasjon på at det finnes mekanismer som gjør at menn kommer til topps enklere enn kvinner.

LDO mener at et større mangfold i medias redaksjoner er nødvendig for å sikre bredere og mer nyansert dekning av viktige saker.

TILTAK

• I tråd med aktivitetsplikten må alle departementer gjennomgå sine praksiser for blant annet rekruttering og forfremmelser og eventuelt iverksette korrigerende tiltak. Departementene er også ansvarlig for at et slikt arbeid skjer innenfor eget departementsområde.
• I kommunene er viktige posisjoner skjevt fordelt mellom menn og kvinner. Etter valget 2011 må det stilles krav om at det skal være kjønnsbalanse ved fordeling av lederposisjoner, ikke bare blant medlemmene i utvalgene. Norske kommuner bør sette konkrete måltall for å få flere ledere med minoritetsbakgrunn.
• Myndighetene må iverksette aktive tiltak for å rekruttere flere med innvandrerbakgrunn, religiøse minoriteter, ungdom, lesbiske, homofile og personer med nedsatt funksjonsevne i styrer, råd og utvalg. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet må oppdatere databasen «Oversikt over statlige organ, styrer og råd mv.», slik at den kan brukes til å kontrollere hvorvidt statlige styrer og råd fyller lovens krav, og om de har fått dispensasjon fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.
• Regjeringen må følge opp Likelønnskommisjonens forslag om å etablere en økonomisk støtteordning som skal gjøre det attraktivt for bedrifter å sette i gang målrettede prosjekter for rekruttering av kvinner til lederstillinger i offentlig og privat sektor. Også andre underrepresenterte grupper må inkluderes i målgruppen.
• Endringen i allmennaksjeloven har vist at det er mulig i løpet av kort tid å få kjønnsbalanse på arenaer som tradisjonelt har vært forbeholdt menn. Utviklingen i andelen kvinnelige styrerepresentanter i både statseide og private selskaper går imidlertid for sakte. Det må innføres en regel om kjønnsbalanse også for selskaper der kommunen eller fylkeskommunen eier over 50 prosent av aksjene.

| Lenk til hovedinnhold |

VOLD OG HATKRIMINALITET

Grov vold i nære relasjoner er Norges største likestillingsutfordring. Den fratar mennesker trygghet, handlefrihet og i verste fall liv og helse. Flertallet av de som rammes, er kvinner. Overgriperen er nesten alltid en mann. Denne maktubalansen er kvinneundertrykking i sin mest brutale form.

Vold i nære relasjoner kan lett sees i sammenheng med tradisjonell patriarkalsk makt. Forskning på mishandlingsforhold vitner om at mange kvinner lever under tvang, kontroll og over­våkning. Andre former for vold har en mer innfløkt sammenheng med mannskulturer. Hatkriminalitet overfor homofile eller mennesker med annen etnisk bakgrunn er eksempler på maktkamp mellom menn og utstøting av de som ikke innfrir de tradisjonelle forventningene til hvordan norske menn skal være.

Det forebyggende arbeidet med menn og mannskulturer må være sentralt i arbeidet mot vold. Samtidig vet vi at også menn utsettes for vold i nære relasjoner. Den volden menn rapporter om, er i hovedsak psykisk vold fra sin partner, seksuelle overgrep i barndom og vold i det offentlige rom. Vi trenger å vite mer om hvordan vold og overgrep rammer folk med nedsatt funksjonsevne, eldre og mennesker som bor på institusjon.

DETALJERT INNHOLD

Vold i nære relasjoner

Krisesentrene

Voldsalarmer og besøksforbud

Fiktiv identitet og skjult adresse

Vold mot eldre

Drap

Voldtekt

Seksuelle overgrep mot utviklingshemmede

Menneskehandel

Refleksjonsperiode

Forbud mot kjøp av sex

Kjønnslemlestelse

Tvangsekteskap

Hatkriminalitet

Endringsarbeid og mannskulturer

Topp- og bunnotering

Ombudet mener

Vold i nære relasjoner

Ni prosent av norske kvinner og to prosent av norske menn har vært utsatt for grov og gjentakende vold fra ektefelle eller samboer (Haaland mfl. (red.) 2005). En undersøkelse blant Oslos befolkning viser at 12 prosent kvinner mot tre prosent menn, i løpet av livet, er blitt utsatt for vold eller grove trusler om vold av nåværende eller tidligere partner (Pape og Stefansen (red.) 2004). Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) er gitt i oppdrag av Barne- og likestillingsdepartementet å lage en nasjonal omfangsundersøkelse om vold i nære relasjoner og om seksuelle overgrep. Resultatene vil foreligge i 2012.

Antallet politianmeldte saker om mishandling i familieforhold økte fra 1458 saker i 2008 til 2119 saker i 2009. Økningen har sammenheng med endringer i måten politiet registrerer sakene på. Politiet fanger opp flere mishandlingssaker nå enn tidligere.

Mishandling (inkludert grov vold) i familieforhold,
anmeldt, hele landet 

Kilde: SSB 2010a

tabell 4.1

Antall ofre for anmeldte lovbrudd, 2009

Kilde: SSB 2010b

figur 4.1 (tabell for figur)

Krisesentrene

1869 kvinner overnattet en eller flere ganger på et krisesenter i Norge i 2009. Litt over halvparten av kvinnene (51 prosent) hadde med barn. Psykisk vold var den vanligste årsaken til at kvinnene oppsøkte krisesenteret (82 prosent), ofte i kombinasjon med fysisk vold og trusler om vold. 61 prosent av beboerne hadde innvandrerbakgrunn, og 27 prosent av beboere med innvandrerbakgrunn oppga en etnisk norsk overgriper. Sju prosent av beboerne i 2009 hadde en funksjonsnedsettelse (Sentio Research Norge 2010).

Hvert år avviser krisesentrene 15 prosent av de som ber om overnatting. De vanligste årsakene til avvisning var store psykiske problemer (44 prosent) og merkbare rusproblemer (28 prosent). Tre firedeler av de avviste oppfylte kriteriene for målgruppen til krisesentrene; de hadde vært utsatt for vold (Bufetat 2006).

Krisesentrene opplyser at årsaken til avvisningen av rusavhengige og personer med store psykiske problemer var hensynet til andre brukere og mangel på kompetanse for håndtering av slik problematikk.