8. Barn

Barn som bryter med normer for kjønn og seksualitet er dårligere stilt på sentrale oppvekstarenaer (*157). Ombudet har imidlertid mottatt få klagesaker som gjelder diskriminering av barn etter diskrimineringsloven om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk (SKK-loven). Etter nemndas praksis har barn begrensede muligheter til å klage inn en sak for ombudet. I nemndas sak 22/2012, kom nemnda til at en mindreårig ikke kunne fremme en klage om diskriminering alene, men måtte ha samtykke fra verge for at saken kunne behandles (*158).

Særlig for LHBTI-barn kan det være tilfeller der barnet opplever diskriminering, men ikke har støtte, eller ikke er åpent hjemme. Dette kan gjøre det vanskelig å få samtykke fra verge i en klagesak for ombudet, og vil begrense mulighetene barna har til å få håndhevet diskrimineringsvernet sitt. I forbindelse med ovennevnte klagesak for nemnda mente ombudet at reelle hensyn sterkt talte for at mindreårige burde kunne fremme klage på diskriminering. Ombudet pekte blant annet på FNs barnekonvensjon artikkel 3, hvor hensynet til barnets beste er et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn.

Ombudet ba i 2014 Barne- og likestillingsdepartementet om å utrede spørsmålet om mindreåriges klageadgang i forbindelse med arbeidet med ny, helhetlig diskrimineringslovgivning (*159). I Prop. 80 L (2016-2017) side 104 om Lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda, presiseres det imidlertid at mindreårige ikke vil ha selvstendig klagerett til den nye nemnda som er vedtatt opprettet.

8.1 Endring av juridisk kjønn for barn

Etter Barnekonvensjonen artikkel 8 har barnet rett til å bevare sin identitet. Barnekomiteen har uttalt at rettigheten må respekteres og tas hensyn til i vurderingen av barnets beste (*160). I juridisk litteratur om barns rettigheter er kjønnsidentitet og seksuell orientering nevnt som elementer som er omfattet av retten til identitet, selv om dette ikke er berørt av Barnekomiteen direkte (*161).

Etter lov om endring av juridisk kjønn § 4, kan barn som har fylt 16 år selv søke om endring av juridisk kjønn. Barn mellom 6 og 16 år må søke om å endre juridisk kjønn sammen med den eller de som har foreldreansvar for barnet. I noen tilfeller er ikke foreldrene med felles foreldreansvar enige om hvorvidt barnet skal få endre juridisk kjønn. I slike tilfeller gir § 4 annet ledd anvisning på at dersom søknaden kun fremmes av en av foreldrene, kan det juridiske kjønnet likevel endres dersom det er til barnets beste. Etter § 5 annet ledd er det Fylkesmannen i Oslo og Akershus som behandler disse sakene. Vedtaket fra Fylkesmannen kan påklages til Helseklage - Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten.

Flere av høringsinstansene, blant annet ombudet, Barneombudet og Redd Barna var kritisk til at barn under 16 år ikke kan søke om å endre juridisk kjønn, når begge foreldrene/forelderen med foreldreansvar er uenige med barnet. Barneombudet mente at fylkesmannen også skulle kunne avgjøre disse sakene ut fra hensynet til barnets beste.

Barn under 6 år kan kun endre juridisk kjønn dersom de har «en medfødt usikker somatisk kjønnsutvikling», jf. § 4 3. ledd. Med usikker somatisk kjønnsutvikling menes barn med en interkjønntilstand. Se nærmere omtale under.

8.2 Barns rett til helse

Barn har etter Barnekonvensjonen artikkel 24 og 2 rett til å nyte godt av den høyest oppnåelige helsestandard, uten forskjellsbehandling på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. En oversikt over LHBTI-barns rettigheter finnes i rapporten Rettane til LHBTI-barn i Norge (*162). Av rapporten fremgår det blant annet at barn som bryter med normer for kjønn og seksualitet er mer sårbare for psykisk uhelse og selvmordsforsøk, at barnet må bli hørt i helsespørsmål, og at det er særlig viktig at helsepersonell og personer som arbeider i barnevernet har kunnskap om det å bryte med normer for kjønn og seksualitet (*163). 

8.2.1 Behandlingstilbudet til barn og unge med kjønnsidentitetstematikk

Barns rett til helsehjelp er kort omtalt i rapporten fra ekspertgruppen som ble oppnevnt av Helsedirektoratet, under delen av utredningen som gjelder behandlingstilbudet for transpersoner (*164).

Barns rett til pubertetsutsettende eller kjønnsbekreftende hormonbehandling ved kjønnsinkongruens er nærmere vurdert i en masteravhandling fra 2015, hvor konklusjonen var at kjønnsbekreftende hormonbehandling kan være nødvendig helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven. Forfatteren viser til at en slik rett kan følge av barnets rett til å bevare sin identitet etter barnekonvensjonen artikkel 8 nr. 1 og barnets rett til helse og utvikling etter Grunnloven § 104 første ledd andre punktum, samt barnekonvensjonen artikkel 24 sammenholdt med artikkel 6 og 12 (*165). 

Personer under 18 år skal henvises til lokal barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) av sin fastlege når det er mistanke om diagnosen F 64.2 Kjønnsidentitetsforstyrrelser i barndommen, og eventuelt henvises videre til Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) for vurdering (*166). Barn under 16 år kan ved NBTS få tilbud om pubertetsutsettende hormonell behandling etter fullført utredning og fastsatt diagnose. Dette krever imidlertid samtykke fra barnets foreldre. Unge mellom 16 og 18 år kan få tilbud om feminiserende eller maskuliniserende hormonell behandling (*167). Kirurgi tilbys ikke før etter fylte 18 år.

Det er verdt å merke seg at det fremgår av ekspertgruppens rapport at det er en uenighet om diagnosen «Kjønnsidentitetsforstyrrelse i barndommen» bør videreføres. Kjernen i uenigheten er blant annet om hvorvidt barn med uvanlige kjønnsuttrykk trenger å ha kontakt med helsetjenestene før de kommer i puberteten, og at det i stedet for diagnostisering bør sendes et signal om at barns utprøving av kjønnsuttrykk er naturlig og ufarlig. Andre mener at en kategorisering i form av diagnose kan være nødvendig i de tilfeller hvor barnets kjønnsuttrykk skaper usikkerhet og behov for støtte og assistanse fra helsetjenestene.

Ombudet har behandlet to saker som gjelder barn og vern mot diskriminering på grunn av kjønnsidentitet i møte med helsevesenet. Den ene saken (sak 14/1677) gjaldt en gutt som ønsket pubertetsutsettende hormonbehandling og brystkirurgi, men som fikk avslag fra Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme. Ombudet kom til at et krav om diagnose som vilkår for slik behandling ikke var diskriminerende. Den andre saken (14/2375) gjaldt en gutt som var under utredning ved en barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). Ombudet avviste saken, men den belyser behovet for økt kompetanse om barn og unge med kjønnsidentitetstematikk i helsetjenesten. Se utfyllende omtale av sakene under.

Yogyakarta-prinsippene nr. 17:

• g) Facilitate access by those seeking body modifications related to gender reassignment to competent, non-discriminatory treatment, care and support;
• h) Ensure that all health service providers treat clients and their partners without discrimination on the basis of sexual orientation or gender identity, including with regard to recognition as next of kin;
• i) Adopt the policies, and programmes of education and training, necessary to enable persons working in the healthcare sector to deliver the highest attainable standard of healthcare to all persons, with full respect for each person's sexual orientation and gender identity.

8.2.2 Ombudet og nemndas saker om kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk

14/1677 Avslag på ønske om pubertetsutsettende behandling og brystkirurgi - ikke lovbrudd.

Saken gjaldt: Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS)s retningslinjer for utredning, diagnostisering og medisinsk behandling av transpersoner. En gutt (under 16 år) med fødselskjønn jente fikk avslag på ønske om pubertetsutsettende behandling og brystkirurgi. Årsaken til avslaget var at han ikke hadde fått fastsatt endelig diagnose for transseksualisme i barndommen, og at det ikke finnes nasjonale eller internasjonale retningslinjer for kirurgiske inngrep for mindreårige med diagnosen.

Ombudets vurdering: Ombudet mente at kravet om at det må foreligge en diagnose for å starte medisinsk behandling var en del av et faglig skjønn som ligger til helsemyndighetene å vurdere. Kravet om diagnose var derfor ikke egnet til å stille noen dårligere i lovens forstand. Ombudet viste likevel til rapporten Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn, og ekspertgruppens anbefaling om at det bør gis tilbud om helsehjelp til flere grupper som opplever kjønnsdysfori enn det som er tilfelle i dag.

Ombudet kom til at det ikke er i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av kjønnsidentitet å kreve diagnose før det kan gis medisinsk behandling. Ombudet kom videre til at NBTS sin utredning av gutten ikke var i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av kjønnsidentitet. Ombudet mente at NBTS sitt avslag på behandling ble gjort på bakgrunn av en tilstrekkelig grundig og individuell vurdering. Avslaget om pubertetsutsettende behandling og brystkirurgi var derfor ikke diskriminerende.

Konklusjon: Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) har ikke handlet i strid med diskrimineringsloven om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk § 5 ved utredning, diagnostisering og medisinsk behandling av gutten.

Merknad: Saken gjaldt også spørsmål om trakassering ved at gutten ble omtalt med feil pronomen. Omtalen av dette spørsmålet står i kapitlet om trakassering.

14/2375 - Behandling av barn med kjønnsidentitetstematikk hos BUP - avvisning

Saken gjaldt: En gutt som var under utredning ved en barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). Gutten ble tillagt jentekjønn ved fødselen, men har kjønnsidentitet som gutt. Moren og gutten ønsket at ombudet skulle vurdere om poliklinikkens utredning var i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av kjønnsidentitet. De ønsket også en vurdering av om poliklinikken hadde trakassert gutten gjennom bruk av feil pronomen.

Ombudets vurdering: Utredningen av gutten skjedde før SKK-loven (*169) trådte i kraft. Saken kunne derfor ikke vurderes etter forbudet mot diskriminering på grunn av kjønnsidentitet i SKK-loven. Ombudet måtte først ta stilling til om gutten hadde diskrimineringsvern på tidspunktet for utredningen ved klinikken. Ombudet viste til en tidligere sak (12/650), hvor ombudet vurderte om personer som hadde fått avslag på kjønnsbekreftende behandling var vernet av likestillingsloven av 1978. Ombudet kom da til at det ikke kunne utledes et diskrimineringsvern for kjønnsidentitet uten at det hadde sammenheng med kjønnsbekreftende operasjon eller behandling, og at saken derfor måtte avvises.

Gutten i denne saken hadde fått avslag på kjønnsbekreftende behandling ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS). Ombudet kom derfor til at gutten ikke hadde diskrimineringsvern på tidspunktet for utredningen.

Konklusjon: Saken avvises.

8.3 Interkjønn

Hvert år fødes det i Norge mellom 5 og 10 barn med interkjønn (*170). Interkjønn er et paraplybegrep for mange ulike tilstander som gjelder personer som er født med såkalt «usikker somatisk kjønnsutvikling». Med usikker somatisk kjønnsutvikling menes at den biologiske kjønnstilhørigheten til et barn ved fødselen ikke entydig er jente eller gutt. Dette kan ha sammenheng med både indre og ytre kjønnsorganer. Noen er for eksempel født med en eggleder og en sædleder. Dersom ytre kjønnskarakteristika ikke viser entydig om barnet er jente eller gutt, kan måling av kromosomer og hormoner bidra til å avklare kjønnstilhørigheten. Noen har imidlertid utypiske hormon- og kromosomsammensetninger, som gjør at kjønnstilhørigheten ikke viser seg før i puberteten. Barnets kjønn må likevel kort tid etter fødselen bestemmes, fordi barnet må meldes inn til Folkeregisteret som enten gutt eller jente.

Personer med interkjønn utgjør en liten gruppe i Norge. Det er grunn til bekymring for at grunnleggende menneskerettigheter brytes ved den medisinske behandlingen av barn med interkjønn. Det er imidlertid lite tilgjengelig og samlet informasjon om rettighetene til disse barna, og temaet vil derfor omtales utfyllende. Omtalen er ikke uttømmende.

8.3.1 Vern mot diskriminering

Personer med interkjønn er omfattet av diskrimineringsvernet i likestillingsloven og diskrimineringsloven om seksuell orientering. Personer med en interkjønntilstand har i utgangspunktet ikke utfordringer knyttet til kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, men til sitt fødte biologiske kjønn (*171). En person med interkjønn blir ikke nødvendigvis forskjellsbehandlet i forhold til en av et annet kjønn eller fordi hun/han er kvinne/mann, men fordi hun/han utfordrer folks oppfatninger om kjønn (*172). Personer som har nedsatt funksjonsevne som følge av en interkjønntilstand, vil også være vernet av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

8.3.2 Nærmere om behandling av barn med interkjønn

For noen av barna vil det være medisinsk nødvendig å utføre kirurgisk behandling kort tid etter fødselen, for eksempel dersom urinveiene ikke fungerer. I noen tilfeller vil det være livreddende å tilføre hormoner. Kirurgiske inngrep kan imidlertid føre til infertilitet, redusert følsomhet, redusert evne til orgasme, hormonforstyrrelser og varig smerte. Noen ganger kreves gjentatte inngrep gjennom barndom og voksenliv. Slike negative virkninger av behandling kan føre til psykisk uhelse, både som barn og voksen.

Etter hvert som barnet blir større, kan det vise seg at man tok feil av barnets kjønn, og at barnet utvikler en annen kjønnsidentitet enn det man bestemte kort tid etter fødselen. Dersom det ble utført kjønnsbestemmende behandling ut fra det bestemte kjønnet, enten med kirurgi eller hormoner, kan dette få alvorlige følger for barnet (*173). Det er derfor viktig å skille mellom kjønnsbestemmende behandling på psykososialt grunnlag, hvor det blir utført behandling for å «normalisere» barnets kjønnskarakteristikker i samsvar med kjønnet man har bestemt, og medisinsk nødvendig behandling. Behandling som ikke er nødvendig, men som kun har et kosmetisk eller psykososialt formål, kan komme i konflikt med flere av barnets menneskerettigheter, se neste punkt.

8.3.3 Menneskerettslige vurderinger

Bedre kunnskap om barn med interkjønn, og om behandlingen som gjennomføres på barna, har gitt økt menneskerettslig oppmerksomhet om temaet de siste årene (*174). Den menneskerettslige og medisinskfaglige vurderingen av spørsmålet om hva som er nødvendig behandling (og til barnets beste) er ikke i alle tilfeller sammenfallende (*175).

Behandling som utføres på nyfødte/små barn kan være i strid med barnets rettigheter til identitet og personlig utvikling, helse, til å si sin mening, selvbestemmelse, samtykke, privatliv og fysiske integritet, og for retten til seksuell og reproduktiv helse (retten til familieliv) senere i livet (*176). Disse rettighetene følger av flere internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som er gjort til norsk lov, herunder Barnekonvensjonen, og av Grunnloven (*177).

Flere menneskerettsorganer har uttalt seg om behandlingen av barn med interkjønn. FNs spesialrapportør mot tortur oppfordret i 2013 alle stater til å avskaffe lover som tillater inngripende og irreversibel behandling, inkludert tvungen «kjønnsnormaliserende» kirurgi (*178). Spesialrapportøren uttalte følgende om barn med interkjønn (*179): 

Children who are born with atypical sex characteristics are often subject to irreversible sex assignment, involuntary sterilization, involuntary genital normalizing surgery, performed without their informed consent, or that of their parents, “in an attempt to fix their sex”, leaving them with permanent, irreversible infertility and causing severe mental suffering.

FNs spesialrapportør for retten til helse har også kritisert praksisen med kirurgiske inngrep på barn med interkjønn, og uttalt at staten bør forhindre unødvendige medisinske eller kirurgiske inngrep på nyfødte og små barn for å oppfylle barnets rett til kroppslig integritet, autonomi og selvbestemmelse (*180).

Barnekomiteen har i sine avsluttende bemerkninger til Sveits, Frankrike og Irland adressert spørsmålet om nødvendig behandling av barn med interkjønn under området vold mot barn (“harmful practices”), og gitt utfyllende anbefalinger. I sine avsluttende bemerkninger til Irland fremhevet komiteen blant annet at familiene til barn med interkjønn må få adekvat veiledning og informasjon, og at helsepersonell må få opplæring i kjønns- og seksualitetsmangfold, samt kunnskap om hvilke konsekvenser unødvendige kirurgiske og andre medisinske inngrep har for barn født med interkjønn (*181).

I rapporten Rettane til LHBTI-barn i Noreg fremheves det at avskaffelse av kjønnsstereotypier og økt kunnskap om kropps- og seksualitetsmangfold bør være tilnærmingen fremfor å «normalisere» en kropp ut fra hva som anses som en typisk jente- eller guttekropp (*182). 

Staten skal beskytte borgerne, både voksne og barn, mot unødvendige medisinske inngrep. Dette er blant annet nedfelt i Yogyakarta-prinsippene nr. 18, hvor statens forpliktelser overfor barn særlig fremheves. Malta har som første land innført forbud mot «normaliserende» kirurgi på kjønnsorganer til barn født med interkjønn, og det er ulovlig å utføre medisinsk unødvendig behandling på en persons kjønnskarakteristika uten informert samtykke (*183). 

Flere tiltak i Regjeringens LHBTI-handlingsplan omhandler personer med interkjønn. Fokus er hovedsakelig å få et bedre kunnskapsgrunnlag (*184). Norske myndigheter leverte i 2016 sin femte og sjette periodiske rapport om hvordan FNs barnekonvensjon blir gjennomført i Norge (*185). Norsk behandlingspraksis er ikke nevnt i rapporten, men det er forventet at temaet vil tas opp av komiteen (*186).

Yogyakarta-prinsippene nr 18:

No person may be forced to undergo any form of medical or psychological treatment, procedure, testing, or be confined to a medical facility, based on sexual orientation or gender identity. Notwithstanding any classifications to the contrary, a person's sexual orientation and gender identity are not, in and of themselves, medical conditions and are not to be treated, cured or suppressed.

States shall:

• a) Take all necessary legislative, administrative and other measures to ensure full protection against harmful medical practices based on sexual orientation or gender identity, including on the basis of stereotypes, whether derived from culture or otherwise, regarding conduct, physical appearance or perceived gender norms;
• b) Take all necessary legislative, administrative and other measures to ensure that no child’s body is irreversibly altered by medical procedures in an attempt to impose a gender identity without the full, free and informed consent of the child in accordance with the age and maturity of the child and guided by the principle that in all actions concerning children, the best interests of the child shall be a primary consideration;
• c) Establish child protection mechanisms whereby no child is at risk of, or subjected to, medical abuse;
• f) Ensure that any medical or psychological treatment or counselling does not, explicitly or implicitly, treat sexual orientation and gender identity as medical conditions to be treated, cured or suppressed.

8.3.4 Den norske behandlingstjenesten for barn født med interkjønn

Også norsk behandlingspraksis har blitt utfordret når det gjelder spørsmål om ulike sider av barnets menneskerettigheter blir ivaretatt (*187). I Norge er behandlingen av barn født med interkjønn sentralisert til en flerregional behandlingstjeneste for usikker somatisk kjønnsutvikling ved Haukeland universitetssjukehus og Oslo universitetssykehus, som har såkalte DSD-team(*188). DSD-teamet er tverrfaglig sammensatt, og har ansvar for å utrede barnet for å avklare hvilket kjønn det har (*189):

På bakgrunn av en henvendelse fra Helsedirektoratet (*190), ba Helse- og omsorgsdepartementet behandlingstjenesten om å gjøre rede for behandlingspraksisen i Norge, særlig om kirurgisk behandling besluttet på psykososialt grunnlag for perioden 2013-2015 (*191). Med psykososialt grunnlag menes behandling som følge av antakelsen om at barnets fysiske kjønnskarakteristika har betydning for barnets oppvekst (fremme livskvalitet, unngå mobbing), utvikling av kjønnsidentitet og opplevd kjønnsidentitet (*192).

Behandlingstjenesten hadde ufullstendig tallmateriale og oversikt over antall barn og hvilke inngrep som hadde blitt utført i perioden før og etter 2013. Behandlingstjenesten uttalte imidlertid at kun klitorisplastikk (*193) på jentebarn med en spesifikk genetisk diagnose (medfødt forstørrelse av binyrebarken/CAH) ble oppfattet som behandling på psykososialt grunnlag. Behandlingstjenesten oppga at ingen inngrep hadde blitt utført på psykososialt grunnlag i perioden 2013 til 2015.

Ut fra behandlingstjenestens redegjørelse er det uklart hvilke andre inngrep som vurderes som medisinsk nødvendige, hvilke som er akutte eller kan utsettes, samt i hvilke tilfeller behandling med hormoner anses som medisinsk nødvendig.

Ifølge behandlingstjenestens redegjørelse vil unge selv delta i avgjørelsen når det er aktuelt med kirurgi på psykososialt grunnlag, «i praksis når barnet blir myndig». Barnets mening skal imidlertid gradvis tillegges større vekt fra fylte 12 år (*195), og den «helserettslige myndighetsalderen» er 16 år. En praksis med å avvente eventuell behandling til myndighetsalder (18 år) kan også reise spørsmål om brudd på menneskerettighetene.

Dersom behandling utsettes for å ivareta barnets rettigheter, er det viktig at barnet senere i livet gis tilbud om helsehjelp dersom dette er ønskelig, ut fra hva som etter en medisinsk vurdering på dette tidspunktet er å anse som nødvendig helsehjelp. Det må videre skilles mellom kjønnsbestemmende behandling og kjønnsbekreftende behandling, hvor barn og unge med kjønnsidentitetstematikk kan ønske sistnevnte (*196).

8.3.5 Faglig forsvarlig helsehjelp

Helsedirektoratet løftet i brevet til departementet problemstillingen om hva som er faglig forsvarlig helsehjelp (behandling med dokumentert nytte) for barn med interkjønn. Vurderingen av hva som er faglig forsvarlig helsehjelp skal være basert på medisinsk forskning som dokumenterer at helsehjelpen gir forventet nytte. Helsedirektoratet viste til at den overordnede målsettingen med medisinsk, kirurgisk og psykologisk behandling, ifølge behandlingsveilederen (*197), er å «styrke kjønnsrollen». Helsedirektoratet viste til at det ikke foreligger forskning som viser at behandlingen gir slik effekt, og at dette kan være problematisk sett opp mot kravet til faglig forsvarlig helsehjelp.

8.3.6 Registrering og endring av juridisk kjønn - barn med interkjønn

I Norge må barnets kjønn (jente eller gutt) registreres i Folkeregisteret kort tid etter fødselen. Foreldre til et barn under 6 år med en interkjønntilstand kan søke om endring av juridisk kjønn (*198). Helsepersonell må dokumentere at barnet har en medfødt usikker somatisk kjønnsutvikling. Se nærmere omtale under eget punkt om endring av juridisk kjønn for barn over.

Tyskland har åpnet for at foreldre kan vente med å registrere barnets kjønn til barnet selv kan ta et valg dersom det ikke er mulig å fastslå kjønnet ut fra barnets kjønnskarakteristika (*199). Dette innebærer imidlertid at barnet kan «outes» til utenforstående som interkjønn, som blant annet reiser problemstillinger knyttet til barnets rett til privatliv.

8.3.7 Reproduktiv helse for personer med interkjønn

I noen tilfeller kan det være nødvendig å fjerne barnets indre kjønnsorganer på grunn av risiko for sykdom, for eksempel kreftutvikling. Barnet vil da i voksen alder ikke vil ha mulighet til å få egne barn. Dette reiser spørsmål om adgangen til lagring av kjønnsceller for barn. Se for øvrig punktet om reproduktiv helse over.

8.3.8 Veiledningssak – interkjønn

Ombudet har mottatt én henvendelse på veiledningsnivå fra en person med interkjønnstematikk. Hevendelsen kom før SKK-loven (*200) trådte i kraft. Saken belyser hvilke konsekvenser kjønnsbestemmende behandling kan ha når behandlingen utføres på et tidspunkt hvor kjønnsidentiteten ikke klart har kommet til uttrykk. I tillegg viser saken manglende kunnskap og sensitivitet om emnet hos arbeidsgiver og kollegaer. Saken er også omtalt i kapittelet om trakassering i arbeidslivet.

13/1156 Veiledning – interkjønn

Saken gjaldt: Personen som kontaktet ombudet for veiledning ble født med både kvinnelig og mannlig kjønnskarakteristika. Han ble kjønnsbestemt til jente og operert i henhold til dette, i tråd med daværende behandlingspraksis. Dette førte til store utfordringer i oppveksten, ettersom han var gutt. Han gjennomgikk derfor kjønnsbekreftende behandling i tenårene. Han fortalte at han opplevde mobbing og trakassering på jobb etter at han fortalte om dette til noen kollegaer. Blant annet skal en kvinnelig kollega ha kommet med seksuelle tilnærmelser, for deretter å komme med negative uttalelser om kjønnsorganet hans. Da han forsøkte å ta dette opp med ledelsen, skal han ha blitt avvist og fått trusler om gjengjeldelse dersom han gikk videre med saken. Mannen fortalte at han reagerte psykisk negativt på hendelsene, og ble sykemeldt.

Merknad: Personen fikk veiledning ut fra det gjeldende regelverket. Utover dette ble ikke saken fulgt opp, da personen ikke tok ytterligere kontakt.

(*157 Thorsnes, Ingrid Egeland (2016), Rettane til LHBTI-barn i Noreg – vurdering og tilrådingar i lys av FN sin barnekonvensjon. Rapporten er skrevet på oppdrag for LLH (nå organisasjonen FRI), Skeiv ungdom og Redd Barna.)

(*158 Saken gjaldt spørsmål om diskriminering etter diskrimineringsloven om etnisitet)

(*159 Brev til Barne- og likestillingsdepartementet av 20. juni 2014, sak 14/225-3.)

(*160 Generell kommentar nr. 14 (2013) om barnets rett til at hans eller hennes beste skal være et grunnleggende hensyn, CRC/C/GC/14 avsn. 55.)

(*161 The Rights of LGBTI Children under the Convention on the Rights of the Child, Kirsten Sandberg. Nordic Journal of Human Rights Vol. 33, Iss. 4, 2015.)

(*162 Thorsnes, Ingrid Egeland, Rettane til LHBTI-barn i Noreg – Vurdering og tilrådingar i lys av FN sin barnekonvensjon (2016). Skrevet på oppdrag for LLH, Skeiv ungdom og Redd Barna.)

(*163 Rettane til LHBTI-barn i Noreg, s. 14.)

(*164 Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn (2015) s. 125.)

(*165 Sondrup, Anders Skjellerudsveen, Har barnet en rett til rett kjønn? En vurdering av hvorvidt barnet har krav på pubertetsutsettende og feminiserende eller maskuliniserende hormonbehandling ved kjønnsinkongruens, Kvinnerettslig skriftserie nr. 97 (2015), punkt 5.7.)

(*166 Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn (2015) s. 49.)

(*167 Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn (2015) s. 37.)

(*168 Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn (2015) s. 11.)

(*169 Diskrimineringsloven om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk)

(*170 Helsenorge.no, Uavklart kjønn ved fødsel (usikker somatisk utvikling), sist oppdatert 29. mars 2017. https://helsenorge.no/sykdom/sjeldne-diagnoser/uavklart-kjonn-ved-fodsel (3. juni 2017))

(*171 Prop.88 L (2012-2013) s. 111.)

(*172 Prop.88 L (2012-2013) s. 121)

(*173 Se for eksempel ombudets veiledningssak omtalt under.)

(*174 Se for eksempel oversikt i Rettane til LHBTI-barn i Noreg (2016), s. 14-15 og Amnesty International, Ensuring the rights of children with variations of sex characteristics in Denmark and Germany (2017).)

(*175 Se for eksempel Sandberg, Kirsten, Interkjønnbarn, Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål, 04/2016 (Volum 14), s. 301-304. Tilgjengelig på https://www.idunn.no/tidsskrift_for_familierett_arverett_og_barnevernrettslige_sp/2016/04/interkjoennbarn.)

(*176 Se utfyllende oversikt i Europarådets kommisær for menneskerettigheters rapport Human rights and intersex people (2015), kapittel 3.)

(*177 Foreldrenes samtykkekompetanse på vegne av barnet er vurdert i Nina L. Samuelsens masteravhandling (2016), Foreldresamtykke som rettslig grunnlag for behandling av barn med atypisk somatisk kjønnsutvikling.)

(*178 UN General Assembly, Report of the Special Rapporteur on torture and other cruel, inhuman or degrading treatment or punishment, Juan E. Mendez, A/HRC/22/53 (1. februar 2013), anbefaling nr. 3, avsnitt 88.))

(*179 UN General Assembly, Report of the Special Rapporteur on torture and other cruel, inhuman or degrading treatment or punishment, Juan E. Mendez, A/HRC/22/53 (1. februar 2013), avsnitt 77.)

(*180 UN General Assembly, Special Rapporteur on the right of everyone to the highest attainable standard of physical and mental health, Dainius Puras, A/70/213 (30. juli 2015), avsnitt 84-86. Oversatt fra engelsk.)

(*181 Barnekomiteens avsluttende bemerkninger til Irland (2016) CRC/C/IRL/CO/3-4.)

(*182 Rettane til LHBTI-barn i Norge (2016) s. 14-15.)

(*183 Equinet, Malta adopts ground-breaking gender identity, gender expression and sex characteristics law, 2. april 2015. http://www.equineteurope.org/Malta-adopts-ground-breaking (6. juni 2016))

(*184 Trygghet, mangfold, åpenhet. Regjeringens handlingsplan mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk 2017-2020, tiltak 1d og 29.)

(*185 Barne- og likestillingsdepartementet, The Rights of the Child in Norway – Norway’s fifth and sixth periodic reports to the UN Committee on the Rights of the Child – 2016.)

(*186 Helsedirektoratet viser i brev 1. juni 2016 til Helse- og omsorgsdepartementet til at Kirsten Sandberg i sin artikkel The Rights of LGBTI Children under CRC (2016) har bedt komiteen om å ta opp rettigheter til barn med interkjønn i sine avsluttende merknader til Norge. Problemstillingen er også aktuell i ikke-statlige organisasjoners skyggerapporter.)

(*187 Helsedirektoratet, brev 1. juni 2016 til Helse- og omsorgsdepartementet, Rettane til LHBTI-barn i Noreg (2016), Samuelsen, Nina L., Foreldresamtykke som rettslig grunnlag for behandling av barn med atypisk somatisk kjønnsutvikling (2016).)

(*188 Den medisinske samlebetegnelsen er «disorders of sex development», som forkortes DSD. En betegnelse som oppleves som mindre stigmatiserende er «diversity/differences of sex development».)

(*189 Se informasjon på helsenorge, https://helsenorge.no/sykdom/sjeldne-diagnoser/uavklart-kjonn-ved-fodsel)

(*190 Brev fra Helsedirektoratet (16/15593-2) 1. juni 2016 til Helse- og omsorgsdepartementet.)

(*191 E-post fra Helse- og omsorgsdepartementet 7. juli 2016. Besvart i brev 12. september 2016.)

(*192 Helsedirektoratets definisjon i brev 1. juni 2016.)

(*193 Kosmetisk forminskning av forstørret klitoris på jenter utsatt for økt nivå av mannlig kjønnshormon i fosterlivet, oppgitt å være vanlig rundt år 2000.)

(*194 Se imidlertid informasjon på Oslo universitetssykehus’ nettsider om behandling av medfødt binyrebarksvikt (CAH), sist oppdatert i 2013. http://ous.prod.fpl.nhn.no/pasient/diagnoser-og-sykdommer/medf%C3%B8dt-binyrebarksvikt-(cah) (6. juni 2017).)

(*195 Foreslås senket til 7 år i Helse- og omsorgsdepartementets høringsnotat Barn sin rett til medverknad og medråderett etter pasient- og brukarrettslova, helsepersonell si ivaretaking av barn som pårørande og etterlatne, diverse andre endringar i helsepersonellova m.m. (2016).)

(*196 Samuelsen, Nina L., Foreldresamtykke som rettslig grunnlag for behandling av barn med atypisk somatisk kjønnsutvikling (2016) s. 38.)

(*197 Bjerknes, Robert, Myhre m. fl., Generell veileder i pediatri, feil i somatisk kjønnsutvikling, sist revidert 2016. Helsebiblioteket.no http://www.helsebiblioteket.no/retningslinjer/pediatri/endokrinologi/feil-i-somatisk-kj%C3%B8nn (5. juni 2017).)

(*198 Lov om endring av juridisk kjønn § 4, tredje ledd.)

(*199 Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn (2015) s. 96.)

(*200 Diskrimineringsloven om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.)