Glemt av alle?

Jeg hadde sett den systematiske negative forskjellsbehandlingen folk med psykiske lidelser utsettes for. Jeg hadde møtt utallige eksempler på hvordan folk undertrykkes, usynliggjøres, umyndiggjøres, latterliggjøres og også farliggjøres på grunn av sin psykiske helse. Jeg hadde erfart hvor vanlig det var i arbeidslivet å legge søkeren med “hull i cven” nederst i bunken, hvordan Per plutselig ikke lenger var Per, men han med bipolar lidelse. Jeg hadde hørt historiene om at fordommene ofte var langt tøffere å bære enn symptomene på lidelsen. Og jeg hadde møtt mange flotte folk som hver eneste dag arbeidet for at åpenhet, synliggjøring og myteknusing var veien å gå for å hindre utestenging og diskriminering. De ti årene i Rådet for psykisk helse ga meg den viktigste erfaringen – og den største kamplysten – for å arbeide mot diskriminering.

Men i likestillings- og diskrimineringsverdenen var det lite fokus på den type forskjellsbehandling. Vi hadde akkurat fått en lenge tilkjempet lov – diskriminerings- og tilgjengelighetsloven – som skal verne folk med nedsatt funksjonsevne mot diskriminering. Men det var «rullestol-loven», og handlet mer om ramper og tilrettelegging, enn om diskriminering, tenkte mange.

I Norge har vi liten tradisjon for å jobbe mot diskriminering av folk med nedsatt funksjonsevne generelt og folk med psykiske lidelser spesielt. Verken myndighetene, mediene, organisasjonene eller vi i Likestillings- og diskrimineringsombudet har klart å løfte psykisk helse inn i menneskerettighets- og antidiskrimineringsarbeidet.  Illustrerende nok er det fortsatt helse- og omsorgsministeren som snakker om folk med nedsatt funksjonsevne, mens antidiskrimineringsministeren stort sett er stille.

Det er lett å skylde på alle de andre. Og si at det er deres feil at likestillingskampen for folk med psykiske funksjonsnedsettelser er kommet så kort. Men det vil være å kaste stein i glasshus. Selv har jeg sittet for mye for stille i den offentlige debatten (eller mangelen på den!) om psykisk helse og diskriminering. Derfor ble jeg ekstra truffet av Gunn Pounds innlegg på Nye meninger om at Likestillings- og diskrimineringsombudet diskriminerer. Jeg burde bruke mer av min tid til å slåss for mennesker som historisk sett har vært - og er - særlig utsatt for diskriminering, trakassering og negative fordommer i vårt samfunn.

Visst har vi sagt vårt i flere høringer, og vi har støttet enkeltmennesker som sier i fra - som Natalie Eriksen. Hun klaget til oss da hun mistet jobben i Fredrikstad kommune etter at hun fortalte om psykiske lidelser i ungdomstiden. Det var diskriminering.

3. juni ratifiserer Norge FNs konvensjon mot diskriminering av mennesker med nedsatt funksjonsevne. Den konvensjonen levner ingen tvil om at folk med psykiske helseutfordringer er særlig utsatt for diskriminering – og at statene forplikter seg ekstra til å ivareta deres menneskerettigheter og vern mot diskriminering.

Jeg tar utfordringen om å bidra til økt oppmerksomhet om den diskrimineringen folk med psykiske funksjonsnedsettelser utsettes for. Men jeg trenger drahjelp fra flere av dere. Jeg trenger hjelp fra enkeltmennesker som opplever diskriminering. Si ifra til oss. Jeg trenger hjelp fra organisasjonene. Fortell om diskrimineringen, fortell om at vi har et vern mot diskriminering også for folk med psykiske lidelser i Norge. Og ikke minst trenger jeg hjelp av våre politikere. Bruk den ferske FN-konvensjonen til å sette Norge i førersetet i kampen mot diskriminering av mennesker med psykiske funksjonsnedsettelser. Tiden er overmoden.