Forskrift til opplæringsloven diskriminerende for dyslektikere

Klager hevder at kravet om at alle elever på studiespesialisering ved videregående skole må ha to fremmedspråk er indirekte diskriminerende overfor elever med dysleksi, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (dtl) § 5annet ledd.

Ombudet legger til grunn at elever med dysleksi, fordi deres vansker er knyttet til språk og avkoding, opplever kravet om to fremmedspråk som spesielt krevende og utfordrende. Ombudet legger til grunn at elever med dysleksi som får tilstrekkelig individuell tilrettelegging i utgangspunktet ikke stilles dårligere enn andre elever i lovens forstand. Det ombudet skal ta stilling til, er om forskriften til opplæringsloven § 1-10 er diskriminerende overfor de elever som er så hardt rammet av dysleksi at tilrettelegging ikke vil kunne sikre likeverdige opplæringsmuligheter ettersom regelverket ikke åpner for å gjøre unntak for kravet om to fremmedspråk

Ombudet finner at de formål som ligger bak kravet er saklig. Ombudet går ikke nærmere inn på en vurdering av om kravet er nødvendig for å oppnå de saklige formål, ettersom ombudet mener at det vil være uforholdsmessig inngripende overfor elever som er så hardt rammet av dysleksi at tilrettelegging ikke vil være tilstrekkelig, at regelverket ikke åpner for at det kan foretas konkrete og individuelle vurderinger av om det kan gjøres unntak fra kravet om to fremmedspråk.

Saken ble påklaget til Likestillings- og diskrimineringsnemnda, der nemnda opprettholdt ombudets konklusjon. Saksreferanse er 73/2015

Konklusjon:

Likestillings- og diskrimineringsombudet har kommet frem til at regelverket, ved at det ikke åpner for å gjøre unntak for kravet om to fremmedspråk ved studiespesialiserende studieprogram i videregående skole, er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5.

• Saksnummer: 14/2458
• Lovgrunnlag: Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5
• Dato for uttalelse:11. juni 2015

OMBUDETS UTTALELSE 

Sakens bakgrunn

Saken gjelder hvorvidt kravet til to fremmedspråk på studiespesialiserende i videregående skole medfører en indirekte diskriminering av elever med dysleksi.

Alle elever i studiespesialisering må ha to fremmedspråk for å få studiekompetanse. Krav til fremmedspråk er regulert i forskrift til opplæringsloven § 1-10 «Opplæring i framandspråk i vidaregåande opplæring»:

«Elevar i vidaregåande opplæring som held fram med det same framandspråket som dei har hatt i grunnskolen, skal følgje læreplanen for framandspråk fellesfag, nivå II. Elevar som begynner med eit nytt framandspråk, skal følgje læreplanen for framandspråk fellesfag, nivå I. Elevar som på ungdomstrinnet ikkje har hatt opplæring i framandspråk i grunnskolen, skal ha opplæring både i nivå I og i nivå II i læreplanen når dei begynner med framandspråk i vidaregåande opplæring.»

Partenes syn på saken

A:

Klager hevder at kravet til to fremmedspråk på studiespesialiserende i videregående skole medfører indirekte diskriminering av elever med dysleksi. Dette kravet fører til at elever med dysleksi i praksis må velge bort studiespesialiserende fag. Dysleksi Norge har også uttalt seg i saken og støttet opp under klagen til A.

Klager påpeker at alle elever som ønsker å ta studiespesialiserende utdanningsprogram må ha et fremmedspråk i tillegg til engelsk. Det å mestre norsk hovedmål og engelsk er allerede krevende for en dyslektiker. På ungdomsskolen blir elever med dysleksi derfor rådet til å ta fordypning i engelsk i stedet for ett fremmedspråk til. Utfordringen blir at dersom en elev ikke velger fremmedspråk på ungdomstrinnet, må han/hun ta igjen dette på videregående skole. Dette innebærer i praksis at elever med dysleksi får et svært krevende utdanningsforløp dersom de ønsker å ta studiespesialiserende utdanningsprogram. Gjeldene regler innebærer at elever som er hardt rammet av dysleksi i praksis utestenges fra muligheten til å velge utdanningsprogram for studiespesialisering, idrettsfag og musikk, dans og drama. Klager anfører at kravet om to fremmedspråk innebærer at valget om studieprogram for dyslektikere i realiteten ikke handler om å velge etter evner og interesser, men etter funksjonshemming.

Elever som ikke har valgt fremmedspråk på ungdomsskolen får også kortere tid til å gjennomføre kompetansemålene i fremmedspråk, ettersom de må gjennomføre de samme målene på kun tre år.

Klager hevder at elever med dysleksi også stilles dårligere ettersom de ikke har samme mulighet til å mestre språket, og således bruker enormt mye tid og krefter på et ekstra fremmedspråk på videregående skole. Dette går ut over hva de presterer i andre fag. Kravet om flere fremmedspråk står ikke i forhold til dyslektikeres belastning i form av økt risiko for å stryke (i andre fremmedspråk) og dermed droppe ut av videregående, redusert mulighet til å kvalifisere seg til høyere utdanning (på grunn av et karaktersnitt som trekkes ned grunnet svake prestasjoner i to fremmedspråk og feilprioritering av elevens tid og krefter som kan gi svakere prestasjoner også i andre fag), og redusert mulighet til å kvalifisere seg og delta i arbeidslivet uten krav til andre fremmedspråk.

Når det gjelder dyslektikeres krav på tilpasset opplæring, spesialundervisning og tilrettelegging, så mener klager at denne tilretteleggingen ikke i tilstrekkelig grad gjør det mulig for hardt rammede dyslektikere å lære seg et nytt fremmedspråk. For noen elever vil det selv ikke med tilrettelegging og spesialundervisning være mulig å klare to språkfag. Klager påpeker at det i andre tilfeller åpnes for at en kan oppnå generell studiekompetanse uten å ha to språkfag. Det vises til at for elever som velger yrkesfag med allmennfaglig påbygning er det ikke et krav med to fremmedspråk. At det finnes andre veier til studiekompetanse taler imot at det er nødvendig å ha et konsekvent krav til to fremmedspråk på studiespesialiserende. Klager påpeker at dyslektikere i dag kan søke fritak fra sidemål, slik at de kan konsentrere seg om å mestre hovedmål på et funksjonelt nivå, uten at dette går utover vitnemål og poengberegning. Kun en fritaksordning fra to fremmedspråk vil kunne gi denne gruppen elever like utdanningsmuligheter som elever uten nedsatt funksjonsevne.

Når det gjelder inntaksordninger som skal fungere som sikkerhetsventil påpeker klager at man ikke har garanti for at man kommer inn gjennom
sikkerhetsventilen i samordna opptak. Å være avhengig av sikkerhetsventilen
for å få tilgang til utdanning og arbeidsliv, skaper stor usikkerhet og lite
motivasjon.

Kravet om to fremmedspråk medfører, ifølge klager, at elevene utsettes for en omfattende psykisk belastning gjennom manglende mestring i skolehverdagen. Det medfører en uforholdsmessig belastning å kreve at en elev går gjennom 3 år på skole med daglige nederlag fordi de kanskje kan benytte seg av en sikkerhetsventil. Dette er ikke et reelt valg, og fører til at mange i stedet velger yrkesfag. Det kan være ødeleggende for en elevs psykiske helse å bli utsatt for flere år med fagvansker og nederlag i skolen.

Klagerne påpeker at elever med dysleksi uansett ikke vil ha mulighet til å tilegne seg god kompetanse i faget. I beste fall kan de med hardt arbeid få ståkarakter. Opparbeidet kompetanse vil de ikke ha praktisk nytte av videre i livet. Å måtte fokusere på et tredje språk vil tvert imot kunne medføre at de får dårligere kunnskaper i norsk eller engelsk, som de kunne hatt mer fokus på gjennom fordypning.

Klagerne stiller spørsmål om hvorvidt et tredje språk er en så viktig «forutsetning for kommunikasjon og deltagelse på flere områder», at det kan forsvare sin rolle som avgjørende for å oppnå studiekompetanse, og sterkt begrense elever med lese- og skrivevansker sine utdannings- og yrkesvalg. De etterspør dokumentasjon på nødvendigheten av at alle elever må mestre et fremmedspråk i tillegg til engelsk for å kunne gå på studiespesialiserende utdanningsprogram. Klager mener det urimelig med et regelverk som medfører at dyslektikere får store problemer med å kvalifisere seg for høyere utdanning og arbeidsliv som IKKE krever andre fremmedspråk.

Kunnskapsdepartementet:

Departementet avviser påstanden om at kravet om to fremmedspråk er i strid med forbudet mot diskriminering i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Departementet opplyser at det i dag ikke er noe regelverk som gir elever med dysleksi eller andre lese- og skrivevansker rett til å bli fritatt fra opplæring i noen fag i videregående opplæring. Det finnes ikke noen rett til å bli fritatt for opplæring eller vurdering i språkfag på studieforberedende, for verken dyslektikere eller andre.

Departementet påpeker at samordna opptak har ordninger som gjør at elever kan komme inn på videre studier selv om han eller hun har for lav poengsum eller ikke har generell studiekompetanse. Disse ordningene fungerer som en sikkerhetsventil for elever som av ulike bestemte årsaker ikke fikk høy nok poengsum eller vitnemål på videregående. Elever med dysleksi kan omfattes av disse ordningene.

Departementet planlegger ikke å endre kravet til to fremmedspråk i de studieforberedende utdanningsprogrammene. Departementet påpeker at dagens ordninger er et uttrykk for at språkfag, sammen med lese- og skriveferdigheter, er viktige og prioriterte områder. Språkkompetanse gir mulighet til samfunnsdeltakelse i en videre forstand enn bare innenfor Norge. I en verden med økende mobilitet og samhandling er kompetanse i flere språk og forståelse for kulturer en forutsetning for kommunikasjon og deltagelse på flere områder. Bakgrunnen for å styrke språkopplæringen i fremmedspråk utover engelsk var blant annet undersøkelser som viser at gode kunnskaper i engelsk og andre fremmedspråk er viktige for den enkeltes deltagelse i arbeidslivet, i forbindelse med studier, i sin øvrige samfunnsdeltakelse og i sitt private liv. Satsningen på fremmedspråk har hatt bred støtte i både fagmiljøer og på Stortinget, se blant annet St. meld. Nr 23 (2007-2008) og Innst. S. nr. 10 (2008-2009).

Departementet påpeker at dagens regelverk ivaretar og balanserer flere ulike hensyn og behov. Satsningen på språkferdigheter er en ønsket politikk, og regleverket reflekterer dette. På samme tid er elever med dysleksi ivaretatt gjennom en rekke ordninger. Departementet mener at individuelle behov for støtte og tilrettelegging for elever med dysleksi i videregående skole er ivaretatt gjennom blant annet mulighet til å velge ulike utdanningsprogrammer, tilpasset opplæring og spesialundervisning, tilgang til utstyr og særskilte regler for blant annet eksamenssituasjon, fritak for vurdering i visse fag og særskilte ordninger for inntak til høyere utdanning. Sammen med tilpasset opplæring skal spesialundervisning, som kan innebære avvik fra den ordinære læreplanen, gi den enkelte elev tilfredsstillende utbytte av opplæringen, og bidra til at den enkelte elev kan gjennomføre sitt opplæringsløp og få den kompetansen dette innebærer. Departementet er derfor uenig i anførselen om at elever med dysleksi ikke har en reell rett til studiekompetanse.

Departementet har også flere konkrete satsninger og tiltak rettet mot elever mot skrive- og lesevansker. Blant annet skal disse elevene sikres gratis tilgang til PC og nødvendig programvare. Departementet vil også bevilge midler til utvikling av talegjenkjenningsprogrammer. Regjeringen skal dessuten lage en ny lesestrategi for hele grunnskolen, hvor innsatsen skal rettes mot lese- og skriveopplæring på de første årstrinnene, samt at kvaliteten på lærerutdanningen skal heves, hvilket vil bidra til at elever med dysleksi fanges opp tidligere og får den støtte, veiledning og tilrettelegging som de behøver.

Departementet erkjenner at regelverket ikke oppfylles like godt i alle skoler og kommuner, og at ikke alle elever opplever at regelverkets minstekrav etterleves i det daglige. Dette er et problem som departementet vil møte på flere ulike måter. Årsaken til at regelverket ikke oppfylles fullt ut er sammensatt. Departementet påpeker imidlertid at svak regelverketterlevelse ikke behøver bety at regelverket eller forutsetningen det bygger på er feil, og at regelverket må endres.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), jf. § 28. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 3.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr diskriminering på grunn avnedsatt funksjonsevne, jf. § 5 første ledd. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig nedsatt funksjonsevne.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 6 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 7.

Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd andre punktum.

Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd tredje punktum. Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 6.

Elever og studenter med nedsatt funksjonsevne ved skole- og utdanningsinstitusjoner har rett til egnet individuell tilrettelegging av lærested, undervisning, læremidler og eksamen for å sikre likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter, jf. § 17 første ledd. Brudd på plikten til individuell tilrettelegging etter § 17 regnes som diskriminering, jf. § 12 første ledd.

Retten gjelder tilrettelegging som ikke innebærer en uforholdsmessig byrde. Ved vurderingen av om tilretteleggingen innebærer en uforholdsmessig byrde skal det særlig legges vekt på tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen og virksomhetens ressurser, jf. § 17 andre ledd.

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 30.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)

FNs konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne artikkel 24 innfører plikten til å sikre et inkluderende utdanningssystem for å virkeliggjøre retten til utdanning. De sentrale delene av artikkel 24 er her artikkel 24 nr. 1 bokstav a), b) og c) og nr. 2 bokstav a), som har følgende ordlyd i den norske oversettelsen:

1. Partene erkjenner at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til utdanning. Med sikte på å virkeliggjøre denne rettigheten uten diskriminering, og på basis av like muligheter, skal partene sikre et inkluderende utdanningssystem på alle nivåer, samt livslang læring, som tar sikte på:

a) at menneskets potensial og forståelsen av dets verdighet og egenverdi utvikles fullt ut, og at respekten for menneskerettighetene, de grunnleggende friheter og det menneskelige mangfold styrkes,

b) at mennesker med nedsatt funksjonsevne får utvikle sin personlighet, sine anlegg og sin kreativitet, så vel som sine psykiske og fysiske evner, fullt ut,

c) at mennesker med nedsatt funksjonsevne blir i stand til å delta effektivt i et fritt samfunn.

2. For å virkeliggjøre denne rettighet skal partene sikre

a) at mennesker med nedsatt funksjonsevne ikke stenges ute fra det allmenne utdanningssystemet på grunn av nedsatt funksjonsevne, og at barn med nedsatt funksjonsevne ikke stenges ute fra obligatorisk og gratis grunnskoleundervisning eller fra videregående opplæring på grunn av sin nedsatte funksjonsevne.

Konvensjonen ble ratifisert av Norge 3. juni 2013. Likestillings- og diskrimineringsombudet skal føre tilsyn med at norsk rett og praksis oppfyller de forpliktelser som følger av konvensjonen, jf. diskriminineringsombudsloven § 1 tredje ledd nr. 3. Ratifikasjon tilsier at norsk rett, så langt mulig, skal tolkes slik at den blir i samsvar med de forpliktelser som følger av konvensjonen.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om kravet i forskrift til opplæringsloven § 1-10 om at alle elever på studiespesialisering ved videregående skole må ha to fremmedspråk er indirekte diskriminerende overfor elever med dysleksi, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (dtl) § 5 annet ledd.

Likestillings- og diskrimineringsnemnda har i sak 9/2006 lagt til grunn at nemnda har kompetanse til å uttale seg om det foreligger strid mellom diskrimineringslovene og annen lovgivning. Nemnda viser til forarbeidene til diskrimineringsombudsloven hvor nemndas kompetanse kun er begrenset når det gjelder domstolenes dømmende virksomhet. Nemnda la også i sak 45/2013 til grunn at den hadde kompetanse til å gi en uttalelse om det forelå motstrid mellom diskrimineringslovene og annen lovgivning.

Ombudet finner på denne bakgrunn at ombudet har kompetanse til å komme med en uttalelse om det foreligger motstrid mellom forskrift til opplæringsloven § 1-10 og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Ombudet vil kort slå fast at dysleksi er å anse som nedsatt funksjonsevne i lovens forstand.

Det er ikke bestridt at elever med dysleksi, fordi deres vansker er knyttet til språk og avkoding, opplever kravet om to fremmedspråk som spesielt krevende og utfordrende. Ombudet legger til grunn at kravet om to fremmedspråk stiller elever med dysleksi dårligere enn andre elever som ikke har lese- og skrivevansker.

Ombudet har merket seg departementets opplysninger om at elever med dysleksi har rett til tilpasset opplæring og spesialundervisning, og hvilke tilretteleggingstiltak som tilbys. Det må derfor legges til grunn at elever med dysleksi som får tilstrekkelig individuell tilrettelegging i utgangspunktet ikke stilles dårligere enn andre elever i lovens forstand. Det ombudet skal ta stilling til, er etter dette om forskriften til opplæringsloven § 1-10 er diskriminerende overfor de elever som er så hardt rammet av dysleksi at tilrettelegging ikke vil kunne sikre likeverdige opplæringsmuligheter ettersom regelverket ikke åpner for å gjøre unntak for kravet om to fremmedspråk

Ombudet legger til grunn at regelverket virker indirekte diskriminerende overfor disse elevene og at forskjellsbehandlingen har sammenheng med nedsatt funksjonsevne. Spørsmålet ombudet deretter skal ta stilling til er om forskjellsbehandlingen er tillatt etter unntaksbestemmelsen i dtl § 6. Det fremgår av bestemmelsen at forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering.

Saklig formål?

Departementet opplyser at dagens ordninger er et uttrykk for at språkfag, sammen med lese- og skriveferdigheter, er viktige og prioriterte områder. Departementet viser til at språkkompetanse gir mulighet til samfunnsdeltakelse i en videre forstand enn bare innenfor Norge. I en verden med økende mobilitet og samhandling er kompetanse i flere språk og forståelse for kulturer en forutsetning for kommunikasjon og deltagelse på flere områder. Departementet opplyser at styrking av språkopplæringen i fremmedspråk utover engelsk er viktige for den enkeltes deltagelse i arbeidslivet, i forbindelse med studier, i sin øvrige samfunnsdeltakelse og i sitt private liv. Ombudet legger til grunn at de formål som ligger bak kravet om to fremmedspråk er saklige.

Nødvendig?

Det neste spørsmålet er om et absolutt krav om to fremmedspråk er nødvendig for å oppnå disse formål, eller om disse formål kan sikres tilstrekkelig på annen måte.

Departementet opplyser at satsningen på fremmedspråk har hatt bred støtte i både fagmiljøer og på Stortinget, og viser blant annet til St. meld. nr. 23 (2007- 2008) og Innst. S. nr. 10 (2008-2009), og at dagens regelverk ivaretar og balanserer flere ulike hensyn og behov. Satsningen på språkferdigheter er en ønsket politikk, og regelverket reflekterer dette.

Ombudet har merket seg klagers anførsler om at det i andre tilfeller åpnes for at en kan oppnå generell studiekompetanse uten å ha to språkfag. Ombudet er enig i at det faktum at det finnes andre veier til studiekompetanse, uten to fremmedspråk, taler imot at det er nødvendig å ha et konsekvent krav til to fremmedspråk på studiespesialiserende retning.

Ombudet har også merket seg klagers bemerkning om at elever med dysleksi uansett ikke vil ha mulighet til å tilegne seg god kompetanse i det tredje språket som de vil ha praktisk nytte av videre i livet. I beste fall kan de med hardt arbeid få ståkarakter. Å måtte fokusere på et tredje språk vil tvert imot kunne medføre at de får dårligere kunnskaper i norsk eller engelsk, som de kunne hatt mer fokus på gjennom fordypning.

Ombudet ser det det kan reises spørsmål om det er nødvendig å kreve at elever med sterk dysleksi skal ha to fremmedspråk for å oppnå de saklige formål, herunder i hvilken grad begrensede kunnskaper i et tredje fremmedspråk vil bidra til å oppnå de saklige formål, og om de saklige formålene bedre kan oppnås på annen måte, for eksempel ved at disse elevene heller fordyper seg ytterligere i engelsk. Ombudet finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn i en vurdering av dette spørsmålet her, ettersom ombudet finner at kravet om to fremmedspråk, slik det praktiseres i dag, er uforholdsmessig inngripende overfor elevers om er hardt rammet av dysleksi.

Uforholdsmessig inngripende?

Ombudet må foreta en avveining av det positive formålet som sikres ved forskjellsbehandlingen og den negative virkningen for den eller de som forskjellsbehandles. Forskjellsbehandlingen må fremstå som en rimelig løsning, samlet sett.

Ombudet har i sin vurdering lagt vekt på at elever med sterk grad av dysleksi, ettersom de ikke har samme mulighet til å mestre språket, vil bruke mye tid og krefter på et ekstra fremmedspråk på videregående skole, og at dette går ut over hva de presterer i andre fag. Klager har påpekt at kravet om flere fremmedspråk medfører økt risiko for å droppe ut av videregående og redusert mulighet til å kvalifisere seg til høyere utdanning. Bakgrunnen for det er at karaktersnittet vil kunne trekkes ned grunnet svake prestasjoner i det andre fremmedspråk og feilprioritering av elevens tid og krefter som kan gi svakere prestasjoner også i andre fag. Kravet medfører også redusert mulighet til å kvalifisere seg og delta i arbeidslivet innenfor yrker der dyslektikere i utgangspunktet har gode muligheter til å lykkes. Kravet til et tredje språkfag medfører i praksis at elever med sterk grad av dysleksi som ønsker akademisk utdannelse blir tvunget til å velge yrkesfaglige linjer. Klager har også påpekt at kravet om to fremmedspråk vil kunne medføre at elevene utsettes for en omfattende psykisk belastning gjennom manglende mestring i skolehverdagen.

Departementet mener at elever med dysleksi har en reell rett til studiekompetanse, og viser til at elever med dysleksi ivaretas gjennom en rekke ordninger. Klager har på sin side påpekt at for noen elever vil det selv ikke med tilrettelegging og spesialundervisning være mulig å klare to språkfag. Departementet viser også til at Samordna opptak har særskilte ordninger for inntak til høyere utdanning som gjør at elever kan komme inn på videre studier selv om han eller hun har lav poengsum eller ikke har generell studiekompetanse. Klager påpeker at man ikke har garanti for at man kommer inn gjennom sikkerhetsventilen i samordna opptak, og at det å være avhengig av sikkerhetsventilen for å få tilgang til utdanning og arbeidsliv, skaper stor usikkerhet og lite motivasjon.

Skole- og utdanningsinstitusjoner har etter opplæringsloven og dtl § 17 en plikt til å foreta egnet individuell tilrettelegging av lærested og undervisning for å sikre at en elev med nedsatt funksjonsevne får likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter. Ombudet legger imidlertid til grunn, som nevnt over, at for de av elevene som er sterkt rammet av dysleksi, så vil ikke individuell tilrettelegging være tilstrekkelig for å sikre likeverdige opplæringsmuligheter. Ombudet har sett hen til de fordeler som søkes oppnådd ved å pålegge elever som er hardt rammet av dysleksi å ha to fremmedspråk, og veiet disse fordelene opp mot de ulemper dette kravet medfører for disse elevene, herunder hvor mye tid og krefter disse elevene må bruke på dette faget og dets konsekvenser det medfører for andre fag og karakterer, og videre konsekvenser for utdanning og yrkesliv. Ombudet stiller også spørsmål om i hvilken grad de saklige formål oppnås overfor disse elevene ved at de pålegges å ha et tredje språkfag som de, på grunn av sin nedsatte funksjonsevne, uansett har begrenset mulighet til å tilegne seg god kompetanse i. Ombudet har også sett hen til FNs konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne som gir plikt til å sikre et inkluderende utdanningssystem for å virkeliggjøre retten til utdanning. Ombudet finner etter en helhetsvurdering at det er uforholdsmessig inngripende overfor elever som er så hardt rammet av dysleksi at tilrettelegging ikke vil være tilstrekkelig, at regelverket ikke åpner for at det kan foretas konkrete og individuelle vurderinger av om det kan gjøres unntak fra kravet om to fremmedspråk.

Etter en samlet vurdering er ombudet derfor kommet til at vilkårene for tillatt forskjellsbehandling ikke er til stede.

Konklusjon

Forskrift til opplæringsloven § 1-10 er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 ved at den ikke åpner for å gjøre unntak for kravet om to fremmedspråk ved studiespesialiserende studieprogram i videregående skole overfor elever som er så hardt rammet av dysleksi at individuell tilrettelegging ikke vil gi likeverdige opplæringsmuligheter.

Vi ber om tilbakemelding innen 17. juli 2015 om hvordan Kunnskapsdepartementet foreslår å følge opp saken, dersom departementet velger ikke å bringe saken inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda.