For mye likestilling?

Denne uken har vi lest om det noen fremstiller som likestillingens skyggesider. Om menn som føler seg avmaskulinisert, om høyrepolitiker Torbjørn Røe Isaksen som mener økonomisk uavhengighet gjør at kvinner har lavere terskel for å skille seg. Vi har lest om sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen, som mener det ikke er stuerent å debattere likestilling med skepsis.

For første gang på lang tid har vi fått en frisk meningsutveksling om likestilling. Det var etterlengtet. Jeg ønsker meg mer debatt. Hvorfor det? Jo, fordi debatt er avgjørende for å endre maktstrukturer, og dermed drive arbeidet for likestilling og mot diskriminering fremover.

Jeg opplever ofte det stikk motsatt av debatt: tilfredshet og likegyldighet. Likestillingsprosjektet i Norge blir ufarlig. Det truer ingen og endrer derfor heller ikke noen ting.

Jeg synes det ensidige kvinnefokuset og forestillingen om at vi er i mål hemmer debatten. Likestilling blir alt for ofte gjort til et kvinnespørsmål. I debatter om småbarnsliv og karriere, er det spørsmålet om kvinner kan få til begge deler som dominerer. Sjeldent settes fokus på både mor og far.

Norge er ikke et likestilt samfunn. En av de største barrierene mot likestilling, er forestillingen om at vi er i mål. Det skaper en likegyldighet og en handlingslammelse som lar urett og diskriminering bestå.

Noen mener også at likestillingen har gått for langt, og at menn lider under dette. Likestilling handler om grunnleggende menneskerettigheter og er ikke et prosjekt vi kan velge oss bort fra. Viktige seire på likestillingsfeltet har ført til at menn, kvinner, homofile, rullestolbrukere og mange andre har muligheter i dag som de ikke hadde tidligere.

Å gi fra seg makt og innflytelse vil alltid være vondt og føre til bråk. Det ble det da svarte fikk mer makt i USA, og det ble det da kvinner fikk stemmerett i Norge.

Jeg ønsker meg en likestillingsdebatt med mer temperatur, og med flere og nye stemmer. Det er som Kristin Clemet, lederen av tankesmien Civita, sier i Dagbladet; debatten er preget av få alternative stemmer. Det gjelder både manns- og kvinnestemmer. Likestilling har betydning for alle, og alle kan mene noe om det, ikke bare politikere, forskere og ombud. Likegyldigheten må erstattes av engasjement for å stoppe urett.

“Å si at likestilling har gått på bekostning av menn er som å si at det gikk på bekostning av rike hvite menn da alle fikk stemmerett”, sier @krikkert på Twitter. Jeg er enig. I et menneskerettighetsperspektiv er det meningsløst å snakke om at noen har fått rettigheter på bekostning av andre, eller at folk har fått for mange rettigheter og for gode livsvilkår.

Debatten om likestillingsprosjektet må handle om er hvordan vi stopper diskriminering, og gir alle i samfunnet vårt like muligheter.

Følg debatten i Dagbladet:

 

Sunniva Ørstavik er likestillings- og diskrimineringsombud. I serien "Signert Sunniva" vil hun med jevne mellomrom skrive om likestilling, diskriminering og saker som engasjerer henne.

Tidligere innlegg i serien:

Følg Sunniva på Twitter: @sorstavik