En mann henvendte seg til ombudet fordi han mente seg forbigått til stilling som tingrettsdommer på grunn av kjønn. Mannen mente han var klart bedre kvalifisert enn kvinnen som ble utnevnt.
Mannen ble innstilt som nr. 1 til stillingen av innstillingsrådet for dommere. Som nr. 2 innstilte rådet en kvinnelig søker. Domstolleder uttalte at hun mente den kvinnelige søkeren var best kvalifisert. Innstillingen ble satt til side av Justis- og politidepartementet og kvinnen som var innstilt som nr. 2, ble utnevnt.
Ombudet vurderte om vilkårene for bruk av positiv særbehandling var oppfylt, jf. likestillingsloven § 3a. Ombudet fant at særbehandlingen var rettet mot det underrepresenterte kjønn. Ombudet uttalte at det er gode grunner til å vurdere kvinneandelen i domstolene samlet sett, og ikke bare ved den aktuelle domstol.
Myndighetenes uttalte målsetting er å øke antallet kvinnelige dommere i første instans. Det er nødvendig å legge til grunn representasjonen av kvinner i tingrettene samlet sett for å oppnå målet. På landsbasis er det kun 33 % kvinnelige dommere i førsteinstans.
Ombudet fant videre at kvinnen som ble utnevnt var tilnærmet like godt kvalifisert som den mannlige søkeren. Ombudet viste til Likestillings- og diskrimineringsnemndas sak 23/2009. Ombudet mente det avgjørende spørsmålet var om domstolleders og senere departementets avveining av kandidatenes kvalifikasjoner var å anse som en urimelig eller uforsvarlig kvalifikasjonsvurdering.
Ombudet kom til at innstillingsrådet og domstolleder hadde en ulik vekting av kvalifikasjonene. Dermed fant ikke ombudet at innstillingsrådets vektlegging var mer riktig enn domstolleders og departementets anbefaling.
Departementet vurderte det slik at den mannlige og den kvinnelige søkeren var like godt kvalifisert til stillingen, og ombudet fant at vilkårene for positiv særbehandling var oppfylt.
Saksnummer: 08/1982
Diskrimineringsgrunnlag: Kjønn
Lovanvendelse: Likestillingsloven § 3a