Arbeidstakeren fikk ikke utdelt permanent adgangskort for arbeid hos innleiebedrift, noe som førte til at han mistet sin stilling. Avslaget var i følge arbeidstaker begrunnet i hans etnisitet, og han mente derfor at han ble utsatt for diskriminering.

Innleiebedriften hevdet at avslaget var begrunnet i at arbeidstaker, som på den tiden var asylsøker, ikke hadde personnummer, og dermed ikke kunne registreres i deres systemer.

Ombudet mente at kravet om personnummer var en tilsynelatende nøytral regel som ikke var ment å virke diskriminerende. Likevel førte praksisen til at klager ble stilt dårligere, da det var en klar sammenheng mellom hans mangel på personnummer og hans nasjonale opprinnelse.

Ombudet konkluderte med at det forelå indirekte diskriminering.

Innleiebedriften endret senere sin praksis, slik at personer som mangler personnummer, men har DUF-nummer og arbeidstillatelse kan ta arbeid i bedriften.

Saksnr; 09/892
Lovanvendelse; Diskrimineringsloven § 4
Dato; 05.03.2010

Sammendrag av uttalelse:

Spørsmål om diskriminering av statsløse på grunn av manglende personnummer

Likestillings- og diskrimineringsombudet viser til As klage av 15. april 2009.

A mener Y har diskriminert ham på grunn av nasjonal opprinnelse da han ikke fikk tildelt permanent adgangskort for å arbeide som innleid arbeidstaker gjennom X på Ys anlegg. Avslaget førte til at A mistet sin stilling.

Likestillings- og diskrimineringsombudet konkluderer med at Y har handlet i strid med diskrimineringsloven § 4 ved å nekte A permanent adgangskort til bedriftens område, jf. § 4 første ledd, jf. § 4 tredje ledd.

Likestillings- og diskrimineringsombudets uttalelse kan bringes inn for Likestillings- diskrimineringsnemnda for full overprøving innen tre uker fra det tidspunktet Y mottar ombudets uttalelse, se vedlagt veiledning.

Sakens bakgrunn

Likestillings- og diskrimineringsombudets framstilling av sakens bakgrunn bygger på partenes skriftlige redegjørelser.

A er opprinnelig fra Palestina. A har fremlagt innvilget midlertidig arbeidstillatelse for ”borger av statløs – A – F. xx.xx.xx”. A har også fremlagt ”asylsøkerbevis” med DUF-nummer.

A inngikk arbeidsavtale med X 26. mars 2009. I henhold til arbeidsavtalen skulle A arbeide som rengjører. X ønsket å leie ut A til Y hvor selskapet hadde oppdrag.

As arbeidsforhold ble avsluttet noen få dager etter at avtalen ble inngått. Årsaken til dette var at A ikke fikk permanent adgangskort til Y. Begrunnelsen var at A ikke hadde personnummer, men et såkalt DUF-nummer.

Partenes syn på saken

A hevder at han er diskriminert på grunn av sin nasjonale opprinnelse. Han får ikke personnummer før han har fått oppholdstillatelse. A mener at Y ikke har noen saklig grunn til å nekte ham permanent adgangskort, og at nektelsen innebærer en ulovlig forskjellsbehandling etter norsk lovgivning. A har rett til å arbeide i Norge, noe den midlertidige tillatelse for arbeid viser.

Y har hevdet at årsaken til at A ikke kunne arbeide var at bedriften stilte krav til at personer kunne identifisere seg ved en eller annen form for legitimasjon. Dette har blitt praktisert slik at arbeidstakere og/eller arbeidssøkere måtte oppgi personnummer. Arbeidstakerne ble på denne måten registrert i Ys datasystem. Y begrunner dette med sikker identifisering av alle personer, dels kontroll med betaling til kontraktsparter og dels sikkerhetsforhold.

I brev av 6. januar 2010 opplyste Y om at deler av virksomhetens område er godkjent internasjonal havn. Y har tolket forskrift om sikring av havner og havneterminaler mot terrorhandlinger mv. (havnesikringsforskriften) § 17 slik at for å få permanent adgangskort til området, må man ha personnummer. Videre framgår det av ”asylsøkerbeviset” som inneholder DUF-nummer, at det ikke er et id-kort. Y mente derfor at de ikke kunne godkjenne dette som identifikasjonsbevis.

Ombudet kontaktet Fiskeri- og kystdepartementet i forbindelse med tolkningen av havnesikringsforskriften § 17. I brev av 4. februar 2010 skrev departementet at ”[h]avnesikringsforskriften § 17 stiller ikke krav om at personer må ha personnummer for å få permanent adgangskort. Xs forståelse av § 17 er således ikke korrekt”.

Y har etter dette bekreftet at de vil endre sin praksis. Bedriftens system for registrering skal etter dette fungere ved bruk av fødselsdato eller eventuelt DUF-nummer.

Selv om Y endrer praksisen i henhold til departementets tolkning av havnesikringsforskriftens § 17, opprettholder bedriften sin påstand om at A ikke er diskriminert. Y erkjenner at praksisen fører til at A kan bli stilt i en dårligere stilling enn personer med personnummer, men også at han vil være i samme stilling som andre personer som heller ikke har personnummer.

Y hevder derfor at bedriftens praksis med å kreve personnummer for sikker identifisering faktisk ikke virker slik at en arbeidssøker stilles dårligere enn andre på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse mv. Grunnen har vært manglende personnummer og ikke at personen er fra et annet land (nasjonal opprinnelse). Y mener at kravet til personnummer ikke kan falle inn under det som er ment rammet av ”på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse m.v”. Y hadde heller ikke kjennskap til bakgrunnen for at A manglet personnummer.

Y hevder også at bedriften har vært i god tro ved å kreve personnummer ved registrering av innleide arbeidstakere i forbindelse med arbeid på bedriften. Bedriften har i den forbindelse lagt fram et brev fra Datatilsynet hvor det ble gitt lov til å registrere personnummer i forbindelse med sikker identifisering.

Rettslig grunnlag

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med diskrimineringsloven eller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 2.

Diskrimineringsloven forbyr forskjellsbehandling på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn, jf. loven § 4 første ledd. Loven stiller ikke krav om en diskriminerende hensikt eller motiv.

Med indirekte diskriminering i arbeidslivet menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som faktisk virker slik at en arbeidssøker eller arbeidstaker stilles dårligere enn andre arbeidssøkere eller arbeidstakere på grunn av forhold som nevnt over.

Forskjellsbehandling som er ”nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles”, jf. § 4 fjerde ledd, er tillatt.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om Y har diskriminert A på grunn av hans nasjonale opprinnelse, da Y nektet A permanent adgangskort til bedriftens anlegg. Nektelsen medførte at A ikke kunne utføre arbeid som innleid arbeidstaker gjennom X.

Y har etter at bedriften er blitt gjort kjent med Fiskeri- og kystdepartementets tolkning av havnesikringsforskriftens § 17, endret bedriftens praksis. Andre personer i samme stilling som A, vil derfor i framtiden ikke bli nektet permanent adgangskort. Ombudet vil understreke at det er positivt at Y endrer sin praksis slik at personer med lovlig arbeidstillatelse i Norge med DUF-nummer, kan ta arbeid hos Y.

Ombudet vil likevel ta stilling til om den tilsynelatende nøytrale praksisen med å kreve personnummer faktisk har ført til at personer med annen nasjonal opprinnelse blir stilt dårligere. Ombudet viser til Likestillings- og diskrimineringsnemndas vurdering i sak nr. 18/2006. Her uttaler nemnda:

”Indirekte forskjellsbehandling kjennetegnes ved at det isolert sett ikke er noe galt med en bestemmelsen, betingelse[, praksis] mv. Bestemmelsen, betingelsen mv. er tilsynelatende nøytral, men får i praksis en negativ virkning for visse grupper. Indirekte forskjellsbehandling blir noe forenklet beskrevet som likebehandling av ulike tilfeller, mens direkte forskjellsbehandling ofte beskrives som ulik behandling av like tilfeller.

Indirekte forskjellsbehandling skiller seg fra direkte forskjellsbehandling ved at den i en viss utstrekning forutsetter en sammenlikning av grupper av personer. Personer tilhørende en gruppe kan komme systematisk dårligere ut som følge av krav eller praksis som slår uheldig ut i forhold til gruppen.”

Praksisen med å kreve personnummer er nøytral og har ikke til formål å diskriminere personer på grunn av nasjonal opprinnelse. Praksisen har imidlertid ført til at A ble stilt dårligere enn personer med personnummer. Hadde A hatt personnummer, og ikke et såkalt DUF-nummer, ville han ha kunnet utført arbeidsoppgaver i henhold til sin arbeidsavtale med X. Y har erkjent dette.

Y avviser imidlertid at det er noen årsakssammenheng mellom As nasjonale opprinnelse og forskjellsbehandlingen, og hevder at det kun har med hans manglende personnummer å gjøre. Slik ombudet ser det, kan ikke Ys syn føre fram. Etter ombudets vurdering er at det en klar sammenheng mellom As manglende personnummer, hans nasjonale opprinnelse og den forskjellsbehandlingen han ble utsatt for.

Alle norske statsborgere har personnummer. Da A skulle tiltre sin stilling som rengjører gjennom X, var han asylsøker. Søknaden om permanent oppholdstillatelse var ikke endelig avgjort. A hadde derfor ikke fått tildelt personnummer, men et DUF-nummer. A hadde imidlertid fått innvilget midlertidig arbeidstillatelse, og hadde derfor rett til å ta seg arbeid i riket.

Et tilsynelatende nøytralt regelverk som stiller krav om norsk personnummer, vil derfor, etter ombudets vurdering,  virke indirekte diskriminerende overfor personer med annen nasjonal opprinnelse, som ikke har fått tildelt norsk personnummer som i A sitt tilfelle.  Spørsmålet blir etter dette om praksisen likevel var lovlig etter diskrimineringslovens unntak, jf. lovens § 4 fjerde ledd.

Y hevdet at årsaken til at bedriften nektet A permanent adgangskort, var at de mente det var et krav til personnummer etter havneforskriften § 17. Havneforskriften § 17 ga ikke hjemmel til å kreve at personer som skulle få permanent adgangskort måtte ha personnummer. Ansvarlig departement for forskriften, Fiskeri- og kystdepartementet, har konkludert med at det er tilstrekkelig med DUF-nummer. Y sin beslutning om å nekte A permanent adgangskort, vil derfor ikke kunne anses som lovlig forskjellsbehandling, jf. diskrimineringslovens unntak i § 4 fjerde ledd.

Y påberoper i tillegg seg å ha handlet i ”god tro”. Bedriften mener at de kun har handlet i henhold til de opplysninger de har mottatt fra Datatilsynet, samt at de var i unnskyldelig rettsvillfarelse ved å kreve personnummer. Ombudet mener at Y ikke kan bli hørt med dette. Det følger av forarbeidene til diskrimineringsloven og lang forvaltningspraksis at det ikke stilles krav om diskriminerende hensikt for å bli rammet av lovens forbud. Som det følger av blant annet Likestillings- og diskrimineringsnemndas sak nr. 18/2008, er det tilstrekkelig at det oppstår en diskriminerende virkning, og denne skyldes for eksempel språk eller etnisitet.

Ombudet vil påpeke at selv om Y har endret praksisen i henhold til tolkningen fra Fiskeri- og kystdepartementet, mener ombudet det er klart at det ikke fantes saklig grunn for at Y skulle kreve at A hadde norsk personnummer for at A kunne arbeide på bedriftens anlegg.

Konklusjon

Likestillings- og diskrimineringsombudet konkluderer med at Y handlet i strid med forbudet mot indirekte diskriminering i diskriminerings-loven § 4 ved å ikke gi A permanent adgangskort til bedriftens område.

* * *

Diskrimineringsloven § 14 gir arbeidstaker som har blitt behandlet i strid med diskrimineringsloven § 4 rett til oppreisning uten hensyn til arbeidsgivers skyld. Erstatning for økonomisk tap som følge av brudd på diskrimineringsloven kan kreves etter de alminnelige erstatningsbestemmelser. Likestillings- og diskrimineringsombudet håndhever ikke bestemmelsene om oppreisning og erstatning. Dersom A ønsker å kreve oppreisning og/eller erstatning, må hun reise søksmål for de alminnelige domstoler.

Ombudet vil likevel oppfordre Y om å komme fram til en minnelig ordning med A og gi ham erstatning for et eventuelt økonomisk tap og oppreisning. Ombudet ber om tilbakemelding på om Y vil følge ombudets oppfordring innen 1. april 2010.