En kvinne mente å ha blitt utsatt for trakassering da hun skulle ta drosje. Kvinnen hevdet at hun ble nektet transport på grunn av hennes nedsatte funksjonsevne.

Drosjesjåføren bekreftet at det hadde oppstått en ubehagelig situasjon mellom han og kvinnen, men avviste at det hadde skjedd trakassering eller diskriminering. Årsaken til at han ikke kunne ta med kvinnen i drosjen, var i utgangspunktet at hans bil var innesperret av andre biler. Da det etter hvert var anledning til å kjøre, og han fortsatt nektet kvinnen å bli med i drosjen, var dette i følge han selv begrunnet i frykt for bråk under kjøreturen.

Slik saken stod for ombudet, var det påstand mot påstand. Det er i henhold til lang forvaltningspraksis ikke tilstrekkelig med kun en påstand om at man har blitt utsatt for diskriminering. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller omstendigheter i saken.

Ombudet konkluderte med at det ikke var grunn til å tro at det hadde skjedd diskriminering eller trakassering.

Saksnr; 09/2501
Lovanvendelse; Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven §§ 4, 6.
Dato; 05.03.2010

Spørsmål om diskriminering og trakassering på grunn av nedsatt funksjonsevne.

Likestillings- og diskrimineringsombudet viser til As henvendelse av 8. desember 2009.

A mener drosjesjåfør B handlet i strid med forbudet mot trakassering på grunn av nedsatt funksjonsevne ved uttalelser og nektelse av transport den 7. desember 2009.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har vurdert om A ble trakassert og/eller diskriminert på grunn av sin nedsatte funksjonsevne i forbindelse med at A skulle ta drosje den 7. desember 2009. Slik saken står, er det As påstand mot Bs påstand. Ombudet finner at det ikke er grunn til å tro at drosjesjåfør B nektet A drosjetransport på grunn av hennes nedsatte funksjonsevne den 7. desember 2009.

Sakens bakgrunn

Likestillings- og diskrimineringsombudets framstilling av sakens bakgrunn bygger på partenes skriftlige redegjørelser.

Mandag 7. desember 2009 skulle A ta drosje sammen med en venninne som er As brukerstyrte personlige assistent. A benytter førerhund. As opplevelse var at hun ble nektet å benytte den første drosjen hun henvente seg til, men måtte benytte en annen drosje. B var sjåfør i den første drosjen. Partene er ikke enige om hendelsesforløpet.

Partenes anførsler

A oppfattet situasjonen slik at B ikke ville transportere henne og venninnen i bilen fordi hun benytter førerhund og at hun var blind.

A mener sjåførene snakket nedlatende om henne på morsmålet sitt. Da A ba dem snakke på et språk hun forsto, skal sjåførene ha uttalt at hun ville få straff av gud. De skal også ha gitt uttrykk for at hun allerede hadde fått straff  fordi hun var blind.

A mener videre at sjåførene utvekslet løyve- eller telefonnummer, og at de flere ganger skal ha sagt at de skulle støtte B i hans forklaring av episoden. A ønsker ikke å involvere sin brukerstyrte personlige assistent i saken, og har derfor ikke noe vitne til episoden.

B har gjennom Oslo Taxi AS forklart seg om saken. Han har bekreftet at det oppstod en ubehagelig episode i forbindelse med at A skulle ta drosje. B kjenner seg imidlertid ikke igjen i As beskrivelse av hva som skjedde.

B hevder at årsaken til at han i utgangspunktet ikke kunne ta med A i drosjen, var at hans bil var innestengt av andre biler. Når bilen etter hvert hadde plass, var det en for anspent stemning til at han ønsket å ta med A i drosjen. B var redd for at det skulle bli mer bråk i bilen.

B mener at A plutselig skrek til sjåførene at dere må snakke norsk, siden hun ikke forstod dem når de snakket på morsmålet sitt. En annen sjåfør skal da ha uttalt at A ikke hadde noe med hva sjåførene snakket om. Det skal da ha oppstått krangling mellom passasjerene og sjåførene. B hevder at han ikke blandet seg inn i denne diskusjonen.

B hevder videre at drosjesjåførene pleier å snakke med hverandre på morsmålet sitt. B mener at han ikke har diskriminert og/eller trakassert A i forbindelse med episoden 7. desember 2009.

Rettslig grunnlag

Etter diskrimineringsombudsloven § 4 tredje ledd, jf. lovens § 1 annet ledd, nummer 3, kan ombudet uttale seg om et forhold er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 4. Med direkte diskriminering menes at en person på grunn av nedsatt funksjonsevne behandles dårligere enn andre blir, har blitt eller ville blitt i en tilsvarende situasjon. Det er et vilkår at trakasseringen har skjedd gjentatte ganger.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr også trakassering. Med trakassering menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende eller ydmykende, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 6 annet ledd.

I Ot.prp. nr. 44 2007-2008 side 255, annen spalte, er det presisert:

”For å regnes som trakassering må det dreie seg om gjentatte eller vedvarende handlinger, unnlatelser eller ytringer. Ofte vil trakassering kunne være en kombinasjon av handlinger, unnlatelser og ytringer. Det avgjørende vil være om den samlede atferden fremstår som krenkende.”

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13 inneholder en regel om delt bevisbyrde: Dersom det legges fram opplysninger i saken som gir ”grunn til å tro” at diskriminering har skjedd, må arbeidsgiver sannsynliggjøre at diskrimineringen likevel ikke har skjedd. Likestillings- og diskrimineringsnemnda har i sak 26/2006 uttalt:

”For at det skal foreligge omstendigheter som gir grunn til å tro at det har funnet sted en indirekte forskjellsbehandling i saken, må klagers påstand støttes av hendelsesforløpet og sakens ytre omstendigheter. Dette må bero på en konkret vurdering. En påstand fra klager, eller den omstendighet at hun [ikke fikk ta den konkrete drosjen] […], er ikke i seg selv nok til at bevisbyrden går over på innklagede. Klageren har i utgangspunktet bevisføringsrisikoen.”

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om B og de andre drosjesjåførene handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven §§ 4 og 6 ved nektelsen av å transportere A den 7. desember 2009.

A hevder hun ble trakassert av B og de andre drosjesjåførene ved at de skal ha uttalt at hun ville bli straffet av gud, og at hun allerede var straffet, ettersom hun var blind.

Trakassering på grunn av nedsatt funksjonsevne regnes som diskriminering. Det fremgår av forarbeidene til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven at det bare er ”gjentatte eller vedvarende handlinger, unnlatelser eller ytringer” som regnes som diskriminering, i motsetning til forbudet mot trakassering i likestillingsloven. Den påståtte handlingen og/eller uttalelsene rammes derfor ikke av forbudet mot trakassering på grunn av nedsatt funksjonsevne.

Ombudet mener det er uheldig at reglene om trakassering er forskjellige i de forskjellige likestillings- og diskrimineringslovene, og har påpekt dette for myndighetene ved flere anledninger.

Selv om uttalelsen og/eller handlingen av A ikke rammes av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 6, reiser saken spørsmål om drosjesjåførens opptreden uansett vil være i strid med det alminnelige forbudet mot diskriminering, jf.  diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4.

I denne saken står det påstand mot påstand. Som det fremgår av lang forvaltningspraksis fra blant annet Likestillings- og diskrimineringsnemnda, er det ikke tilstrekkelig med en påstand om at man er utsatt for diskriminering eller trakassering, jf. blant annet nemndas sak 26/2006. Det er A som i utgangspunktet har bevisføringsrisikoen. A har ikke fremlagt opplysninger og/eller omstendigheter som støtter hennes framstilling. Ombudet finner derfor ikke grunn til å tro at A ble diskriminert på grunn av sin nedsatte funksjonsevne, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13.

Konklusjon

Likestillings- og diskrimineringsombudets finner at det ikke er grunn til å tro at drosjesjåfør B nektet A drosjetransport på grunn av hennes nedsatte funksjonsevne den 7. desember 2009.