En mann henvendte seg til ombudet fordi han mente at vedtektene til et boligselskap er i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av kjønn. Boligselskapets vedtekter tillater kun at kvinner kan kjøpe eller bo i leilighetene i boligselskapet. Boligselskapet ble stiftet i 1923 der formålet var å løse problemer kvinner hadde med å skaffe seg leiligheter.

Ombudet vurderte først om salg av leiligheter utgjør ”personlige forhold” som ombudet ikke har mandat til å håndheve jf. likestillingsloven § 2 andre ledd. Likestillings- og diskrimineringsnemndas praksis tolker denne bestemmelsen strengt. Med mindre en kjenner til kjøper av bolig som selges eller skal bo i boligen etter at den er solgt, kommer loven til anvendelse på salg av bolig. Dette, sammenholdt med at leilighetene i boligselskapet legges ut for salg til allmennheten, førte til at ombudet konkluderte med at likestillingsloven kommer til anvendelse.

Videre vurderte ombudet om boligselskapet er en forening som ivaretar særlige behov for kvinner slik at boligselskapet lovlig kan etableres kun for kvinner etter likestillingsloven § 8. Ombudet konkluderte med at det ikke foreligger særlige behov for kvinner i dag som kan legitimere forskjellsbehandlingen av kvinner og menn. Kvinner og menn har samme mulighet til å skaffe seg leilighet i boligmarkedet i dag.

Videre konkluderte ombudet med at vedtektene faktisk stiller menn dårligere enn kvinner. Selv om menn har mulighet til å skaffe seg leilighet andre steder i Oslo, oppleves det som uheldig at klausulen gir inntrykk av at menn ikke er ønsket i boligselskapet. Man må være varsom med å ekskludere bestemte typer av grupper i å bosette seg der de selv ønsker.

Ombudet mener at ulovfestede saklighetsprinsipper ikke kan legitimere forskjellsbehandlingen. Boligselskapet påberoper seg hensynet til bluferdighet, at kvinnene skal slippe å dele toalett og bad med menn, og hensynet til trygghet. Ombudet konkluderte med at disse hensyn ikke er saklige formål som kan legitimere forskjellsbehandlingen.

Konklusjon
Ombudet konkluderte med at boligselskapets vedtekter er i strid med forbudet mot direkte forskjellsbehandling på grunn av kjønn.

Diskrimineringsgrunnlag: Kjønn
Saksnummer: 08/909
Lovanvendelse: Likestillingsloven § 3

Hele uttalelsen:

UTTALELSE - MENN FÅR IKKE KJØPE LEILIGHET I BORETTSLAG

Likestillings- og diskrimineringsombudet viser til henvendelse fra Kim Stenslie av 5. juni 2008.

Vedtektene til Kvindernes Boligselskap AS´ tillater at kun kvinner kan kjøpe leilighet i boligselskapet, og at kun kvinner bor i leilighetene. Stenslie mener at vedtektene er i strid med forbudet mot direkte diskriminering på grunn av kjønn jf. likestillingsloven § 3.

Ombudet har vurdert saken og konkluderer med at vedtektene forskjellsbehandler menn og at det ikke foreligger saklige grunner som legitimerer forskjellsbehandlingen. Vedtektene til KBS er derfor i strid med likestillingsloven § 3. 

Likestillings- og diskrimineringsombudets uttalelse kan bringes inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda innen tre uker fra det tidspunktet Kvindernes Boligselskap AS har mottatt ombudets brev, se vedlagte orientering.

Sakens bakgrunn

Kim Stenslie henvendte seg til Likestillings- og diskrimineringsombudet ved     e-post av 5. juni 2008. Han mener boligselskapet Kvindernes Boligselskap AS (KBS) diskriminerer menn når de har en klausul i sine vedtekter om at menn ikke har adgang til å kjøpe leilighet i boligselskapet. Han viser til annonse på nettsiden, www.finn.no, hvor det fremgår at:

”leiligheten er klausulert for beboelse/eierskap av ugifte kvinner. Bygården ble bygget av høyesterettsadvokat Elise Seim, som mente det var urettferdig at kvinner i 1920-årene ikke hadde lov til å kjøpe egen leilighet. Alle leilighetene ble derfor forbeholdt økonomisk uavhengige, enslige kvinner og ble symbol på likestilling.”

KBS, som er et aksjeselskap, ble stiftet i 1923 med formål om å løse problemet kvinner hadde med å skaffe seg leiligheter på egen hånd.

Tidligere og nåværende håndhevingsorganer har vurdert om klausulen er i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av kjønn. Klagenemnda for likestilling vurderte klausulen i 2003 i sak nr. 8/2003. Sentralt for nemnda var om klausulen, selv om den forskjellsbehandler menn og kvinner, likevel kan tillates etter de ulovfestede saklighetsprinsippene. Klagenemnda konkluderte enstemmig med at Kvindernes Boligselskap AS ikke brøt likestillingslovens forbud mot direkte forskjellsbehandling av menn. Begrunnelsen for avgjørelsen var at spørsmålet lå i ”grenseområdet av det loven tar sikte på å regulere”. Nemnda vektla også at foreninger ”i dag lovlig kan etableres for medlemmer av ett kjønn, hvor formålet etter omstendighetene blant annet vil kunne være å skaffe boliger til veie som tilfredsstiller særlige behov”. Klagenemnda uttalte at ”når disse forholdene sammenholdes med den omstendighet at et vedtak etter de linjer ombudet har truffet vil få dyptgripende konsekvenser for etablerte forhold, senkes terskelen for å anvende ulovfestede unntaksregelen i dette tilfellet”. 

Stenslie henvendte seg til Likestillings- og diskrimineringsombudet i 2006 med påstand om at klausulen er diskriminerende overfor menn. I avgjørelse av 20. september 2006 henla ombudet Stenslies klage under henvisning til at det ikke forelå vesentlige endringer som tilsa en annen vurdering enn den Klagenemnda foretok i sak nr. 8/2003. Stenslie henvendte seg på ny til ombudet i 2008, og ombudet henla også denne klagen 16. juni 2008 med samme begrunnelse som i henleggelsesavgjørelsen fra 2006. Ombudet mente at Stenslies argument om at den leiligheten som da ble lagt ut for salg, har både dusj og toalett, ikke endret vurderingen av klausulen. Ombudet viste til at den tidligere klagenemnda tilla bluferdighetsmomentet svært begrenset betydning i sin vurdering av om klausulen var lovlig. Ombudet mente at de øvrige momentene som Klagenemnda la vekt på i 2003, fortsatt hadde gyldighet. 

Stenslie påklaget ombudets avgjørelse for Likestillings- og diskrimineringsnemnda, og ombudet oversendte saken til nemnda ved brev av 1. juli 2008. I vedtak av 14. november 2008 tok nemnda klagen til følge. Ombudet ble pålagt å realitetsbehandle saken på nytt.  Nemnda mente det foreligger nye omstendigheter i saken som tilsier en ny behandling.

Nemnda viser til at det etter 2003 er etablert et nytt håndhevingsapparat som ”må ha en viss frihet til å fravike vurderinger – herunder vekting av ulike hensyn – gjort av tidligere Ombud og Nemnd”. Videre anfører nemnda at minst én av leilighetene i bygården har fått eget bad og toalett siden den tidligere Klagenemnda behandlet saken i 2003. Til slutt påpeker nemnda at tidligere Klagenemndas argument om at forholdet lå i grenseland for likestillingsloven, ikke nødvendigvis kan gjøres gjeldende i dag. Forholdet må vurderes ”opp mot etterfølgende lovendringer og nemndpraksis vedrørende andre diskrimineringsgrunnlag på boligområdet”.

Partenes anførsler

Kim Stenslie fastholder at klausulen om at bare kvinner kan kjøpe og bo i leilighetene i KBS, er strid med likestillingslovens forbud mot diskriminering på grunn av kjønn.

Stenslie viser til en rekke forhold han mener taler for at forbudet mot at menn kjøper og bor i leiligheter i KBS ikke lenger kan opprettholdes.

For det første viser Stenslie til at salg og kjøp av leiligheter i KBS ikke kan regnes for å være et ”privat boforhold” som ligger i grenseland for lovens virkeområde.

For det andre viser Stenslie til at aksjeselskapets formål om å tilby kvinner som ellers ikke hadde mulighet til å komme inn på boligmarkedet, adgang til å kjøpe leilighet, ikke lenger gjør seg gjeldende. Kvinner har i dag den samme rettslige adgangen til å kjøpe leilighet som menn. Stenslie mener at spørsmålet om kvinners adgang til boligmarkedet tilhører fortiden og ikke lenger er en reell problemstilling. Stenslie mener at det ikke er tilstrekkelig å henvise til tradisjon, skikk eller tilsvarende for å legitimere klausulen.

For det tredje hevder Stenslie at KBS ikke kan høres med at bluferdighets-hensyn legitimerer et forbud mot at menn kjøper og bebor leilighetene. Han viser til at det er flere bygårder i Oslo hvor beboere av begge kjønn må dele bad og toalett, uten at det er begrensninger i hvem som kan kjøpe leilighetene. Det samme gjelder etter Stenslies syn i vanlige kollektiv, dubletter/tripletter m.m. i studentsammenheng, hvor beboerne deler bad-/toalettfasiliteter. Han påpeker også at selv om de fleste leilighetene i KBS ikke har egne toalett og bad, er det flere leiligheter som har vært til salgs, som har delt toalett og/eller bad på gangen. Han mener dessuten at KBS uansett kan organisere det slik at kvinner og menn kan bruke atskilte bad og toalett.

For det fjerde hevder Stenslie at det ikke er slik at alle kvinner i KBS er fornøyde med at kun kvinner kan bo der. I den sammenheng viser han til at det var en kvinnelig beboer som klaget forholdet inn for Likestillingsombudet i 2003.

Avslutningsvis stiller Stenslie spørsmål ved om klausulen også må anses å diskriminere to kvinner som ønsker å bo sammen (som er lesbiske eller samboere uten å være lesbiske). Stenslie etterlyser svar på om to kvinner kan bo sammen i KBS. Han mener at leilighetene er store nok til at to personer kan bo sammen der (44 kvm primærrom og 50 kvm bruttoareal), og at det må være opp til eier å ta stilling til om flere enn en skal bo i leiligheten.

Kvindernes Boligselskap AS (KBS) avviser at det er i strid med likestillingsloven at kun kvinner har rett til å kjøpe og bo i leilighetene i boligselskapet.

KBS hevder at reguleringen av boligselskapet uansett må anses som et privat boforhold, og at klausulen av den grunn faller utenfor likestillingslovens virkeområde. KBS viser til Klagenemndas uttalelse i 2003 om at ”private boforhold må være i grenseland for hva loven tar sikte på å regulere”.

KBS hevder videre at dersom likestillingsloven likevel kommer til anvendelse, er det saklige grunner til å reservere retten til å kjøpe og bo i leilighetene til kvinner. KBS påpeker at selskapet er et unikt boligselskap, hvor trygghet for beboerne er et sentralt moment. KBS viser til at boligmiljøet i KBS oppleves som trygt og foretrekkes av kvinnene i alle aldersgrupper som bor der, nettopp fordi det ikke bor menn der. Flere kvinner har bodd der størsteparten av sitt voksne liv. Kvinnene kjenner hverandre og kan ved hjelp av naboene ta vare på seg selv. KBS opplyser at ”dette gjelder spesielt de eldre kvinnene som ellers måtte flyttet inn i omsorgsboliger eller lignende. Unge nyutdannete kvinner trives også godt i borettslaget, og det samme gjør kvinner midt i livet”. KBS viser til at kvinnene som flytter inn til denne bygården, orienteres om at det kun er kvinner som bor der.

KBS viser videre til at de fleste leilighetene ikke har egne bad og toaletter. Boligselskapet har 58 leiligheter. Av disse deler 43 av dem bad og toaletter. 15 leiligheter har eget bad. Av de 15 har 9 eget toalett. Tre av disse 9 har kverntoalett, så eierne av disse leilighetene bruker i hovedsak toalett i korridoren. Leilighetene med egne bad og toalett, ligger vegg i vegg med leilighetene uten bad og toalett.

KBS mener at det ikke er mulig å reservere noen bad til menn og noen til kvinner. Boligselskapets arkitektur er verneverdig. Det har tidligere blitt gjort undersøkelser om det er mulig å bygge bad i tilknytning til leilighetene, men generalforsamlingen vedtok at dette ikke var gjennomførbart. Selskapet hevder videre at det er urimelig å lage en ordning der en setter opp skilt som ”dametoalett” og ”herretoalett” ettersom hver korridor har ett eget bad med dusj/toalett i enden. Dette ville betydd at noen av beboerne måtte bruke badet i en annen etasje enn den de bor i.

De fleste beboerne må med andre ord ut i korridorene for å bruke bad og toalett. Etter KBS sin vurdering, tilsier bluferdighetshensyn at det er saklig å forbeholde retten til å kjøpe og bo i leilighetene til kvinner. KBS hevder at det vil få konsekvenser som vil kunne krenke den private sfæren dersom boligselskapet åpnes for menn. Dette vil medføre en utrygghet for mange. Selskapet er av den oppfatning at bruk av bad/toalett er ”et svært privat anliggende, det å måtte gå ut av leiligheten for å gå på toalettet eller dusje kan i seg selv oppleves som en ulempe, ved sykdom eller aldersbesvær vil det være en ekstra belastning”.

KBS presiserer at ”beboerne har kjøpt leilighet under forutsetning av at de bare behøver å dele dusj med samme kjønn. Å pålegge mennesker som har gått inn i et eierforhold under aksept av gjeldende vedtekter å innordne seg slike nye retningslinjer kan ikke sees på som annet enn overtramp.” 

KBS mener at det ikke er relevant å sammenlikne boligselskapet med studenthybler. KBS mener det er vesentlig forskjell på en ”studentbolig hvor man bor i en kortere periode av sitt liv og et boligselskap hvor man kjøper en bolig og etablerer et hjem”.

I brev av 17. juni 2009 viser KBS til at det er vedtektsfestet at kun én person kan bo i en leilighet i boligkomplekset, verken to av samme kjønn eller en mann og en kvinne. Selskapet hevder at leilighetene dessuten er så små at det ikke er anledning til at mer enn én person bor i hver leilighet og at dette gjelder uavhengig av kjønn.
 
KBS påpeker avslutningsvis at en del av beboerne under den tidligere klagenemndas behandling av samme sak, gav uttrykk for at de ville flyttet dersom de ikke hadde fått medhold i saken fra 2003.

Rettslig grunnlag

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med likestillingsloven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd første punktum, jf. § 1 annet ledd nr. 1.

Formålet med likestillingsloven er ”å fremme likestilling mellom kjønnene” og særlig ”å bedre kvinnenes stilling” jf. likestillingsloven § 1.

Loven gjelder på alle områder, med unntak av blant annet familieliv og ” rent personlige forhold” jf. lovens § 2 andre ledd jf. § 2 første ledd.

Likestillingsloven § 3 forbyr direkte og indirekte forskjellsbehandling på grunn av kjønn. Med direkte forskjellsbehandling menes handlinger som ”stiller kvinner og menn ulikt fordi de er av forskjellig kjønn”.

Forbudet mot forskjellsbehandling har et ulovfestet unntak der den ulike behandlingen skyldes saklige grunner. I følge forarbeidene til loven er forskjellsbehandling som har en saklig begrunnelse likevel tillat, dvs. en begrunnelse som er ”både sann og relevant (eller akseptabel) i sin sammenheng”. Dette unntaket har vært praktisert strengt, og Ot.prp. nr. 77 2000-2001 signaliserer at adgangen til unntak fra § 3 skal være svært snever.

Ombudets vurdering

Det første ombudet må ta stilling til, er om salg av bolig til kun kvinner gjelder et forhold som ombudet har mandat til å håndheve, eller om det faller inn under begrepet ”personlige forhold” som unntas fra lovens virkeområde. 

Av forarbeidene til likestillingsloven fremgår det at det som skjer innenfor hjemmets fire vegger og ellers ”nære personlige forhold” faller utenfor håndhevingsorganenes mandat, jf. Ot.prp. nr. 1 (1977-78) pkt. 3.2.2. s. 7. Kvinnene i boligselskapet har skapt en levemåte med nære relasjoner til hverandre der de også tar vare på hverandre. Dette, sammen med at Klagenemnda for likestilling i sak nr. 8/2003 konkluderte med at forholdet er i ”grenseland” for lovens virkeområde, taler for at boligselskapets klausul skal falle utenfor likestillingslovens virkeområde.

Det følger imidlertid av Likestillings- og diskrimineringsnemndas praksis at unntaket for personlige forhold må tolkes snevert. I en sak for nemnda, sak nr. 7/2007 som gjaldt salg av en enebolig, uttalte nemnda at forholdet lå innefor lovens virkeområde og at salg av enebolig ikke dreide seg om ”personlige forhold”. Nemnda fastslår at med mindre man kjenner kjøper av boligen som skal selges, eller selv skal bo i boligen etter at den er solgt, kommer loven til anvendelse på salg av bolig. Selv om saken gjaldt et annet diskriminerings-grunnlag enn det som gjelder i denne saken, taler dette likevel for at KBS sine klausuler omfattes av loven.

Selv om leilighetene i KBS kun kan kjøpes av og bebos av kvinner, legges de like fullt ut for salg til allmennheten. Ombudets vurdering er derfor at salg av leiligheter i KBS ikke er et ”personlig forhold” som unntas fra likestillingslovens virkeområde. Likestillingsloven kommer derfor til anvendelse i denne saken.

Det neste spørsmålet ombudet skal vurdere, er om KBS må vurderes som en forening som ivaretar særlige behov for det ene kjønn, jf. likestillingsloven § 8.

Hovedregelen etter likestillingsloven § 8 er at foreninger skal være åpne på like vilkår for begge kjønn. Unntak fra regelen følger av bestemmelsens annet ledd. Foreninger kan etableres for medlemmer av ett kjønn hvor formålet er å tilfredsstille særlige behov for det ene kjønn. Et spørsmål i denne sammenheng er om KBS i det hele tatt kan sies å være en slik ”forening” som etter sitt formål lovlig kan forskjellsbehandle kvinner og menn. Ombudet finner ikke grunn til å gå inn i en vurdering av om KBS er en forening, da det uansett må stilles spørsmål ved om det foreligger slike særlige behov i dag som legitimerer at kvinner og menn forskjellsbehandles.

Da selskapet ble stiftet i 1923, var det vanskelig for kvinner å skaffe egen bolig, og formålet med etableringen av selskapet var nettopp å legge til rette for at enslige, økonomisk uavhengige kvinner kunne skaffe seg egen bolig. Dette er ikke et problem i dag. Kvinner har de samme mulighetene til å kjøpe bolig som menn. Ombudet er altså av den oppfatning at KBS sin klausul om at kun kvinner kan kjøpe og bo i selskapets leiligheter, ivaretar interesser som ikke gjør seg gjeldene i dag. Uavhengig av om KBS anses som en forening eller ikke, er de hensynene KBS ivaretar ved klausulen, ikke av en slik art at likestillingsloven § 8 annet ledd ville komme til anvendelse.

Det ombudet deretter skal ta stilling til, er om den påklagete klausulen fører til en forskjellsbehandling av menn i strid med likestillingsloven. Det første spørsmålet er om menn rent faktisk stilles dårligere ved at menn ikke har adgang til å kjøpe leilighet i KBS.

Ombudet vil innledningsvis fastslå at ettersom menn ikke har tilgang til boligene i KBS, stilles de ulikt fra kvinner. Likevel finnes det mange andre leiligheter som menn har tilgang til i Oslo. Det kan reises spørsmål ved om menn i realiteten stilles dårligere på boligmarkedet enn kvinner fordi de ikke har adgang til å kjøpe en av de 58 leilighetene i KBS. Det er et lite antall leiligheter det er snakk om, og menn vil i praksis ha tilnærmet like gode forutsetninger til å skaffe seg egen bolig som kvinner, selv om leilighetene i KBS er forbeholdt kvinner.

En bolig er imidlertid et sentralt velferdsgode, og en utelukkelse av menn fra bestemte boligseskaper kan i seg selv oppleves som at menn stilles dårligere enn kvinner, rett og slett fordi klausulen gir uttrykk for at menn ikke er ønsket i boligselskapet. Ombudet mener dessuten at hensynet til sammenhengen med det øvrige diskrimineringsregelverket tilsier at man må være svært varsom med å tillate at boligselskaper utestenger bestemte grupper i samfunnet fra å bosette seg der de selv ønsker. Diskrimineringsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven gjelder også på alle samfunnsområder, også i boligmarkedet. Dersom et boligselskap vedtok vedtekter om at eierne måtte bekjenne seg til den kristne tro, ville det lett kunne anses i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av religion i diskrimineringsloven. 

Ombudets vurdering er derfor at KBS stiller menn dårligere enn kvinner, når menn ikke har adgang til å kjøpe leilighet der, og det foreligger derfor en direkte forskjellsbehandling som i utgangspunktet er i strid med likestillingsloven § 3.

Spørsmålet ombudet deretter må ta stilling til, er om klausulen likevel kan tillates etter ulovfestede saklighetsprinsipper. For at direkte forskjellsbehandling på grunn av kjønn skal være tillatt, må forskjellsbehandlingen være nødvendig for å oppnå et saklig formål, og forskjellsbehandlingen må ikke være uforholdsmessig inngripende overfor den som rammes. Det må foretas en interesseavveining mellom partene.

Ombudet vil først ta stilling til om KBS har vist til saklige formål for klausulen. KBS hevder at beboerne har kjøpt leilighet under forutsetning av at de kun behøver å dele dusj med samme kjønn, og at det dermed vil få negative konsekvenser å pålegge mennesker som har gått inn i et eierforhold under aksept av disse vedtektene, å innordne seg etter nye retningslinjer. KBS viser i denne sammenheng særlig til hensynet til bluferdighet og trygghet.

Av forarbeidene til likestillingsloven, Ot.prp. nr. 33 (1974-75) 3.2. s. 31, fremgår det at hensynet til bluferdighet kan legitimere forskjellbehandling mellom kjønnene. Spørsmålet er om hensynet til bluferdighet kan anses som et saklig formål for boligselskapet i dag. Oppfatningene om hva som er anstendig endrer seg, og i forarbeidene presiseres det at det skal en del til for å tillate forskjellsbehandling av denne grunn. Etter forarbeidene fremgår det videre at bluferdighetshensyn i større grad kan legitimere en forskjellsbehandling der kvinner og menn gis samme, men et separat tilbud, enn i de tilfeller der forskjellsbehandlingen består i at kvinner og menn ikke får samme tilbud begrunnet ut ifra bluferdighetshensyn. Denne saken dreier seg om en forskjellsbehandling der bluferdighetshensyn brukes som argument, hvor menn ikke gis samme tilbud som kvinner. Dette tilsier at bluferdighetshensynet ikke kan tillegges like stor vekt som tidligere. I sin behandling av saken i 2003, vektla heller ikke Klagenemnda hensynet til bluferdighet i særlig stor grad.

At forholdene har endret seg ved at noen av leilighetene i boligselskapet nå har eget bad og toalett, kan etter ombudets syn også tale mot å tillegge bluferdighetshensynet like stor vekt i dag, ettersom færre beboere nå deler slike fasiliteter. Det som eventuelt taler for at forskjellsbehandling skal tillates på grunn av bluferdighet er at det bor noen eldre i bygningen som kan holde fast ved det eldre synet på anstendighet og dermed kan ha større problemer med å dele bad med andre. Etter ombudets vurdering kan imidlertid dette hensynet ikke tillegges avgjørende vekt ved vurderingen av om bluferdighet er et saklig formål for begrensningen i hvem som kan kjøpe leiligheter i KBS.

Det har vært reist spørsmål om KBS kan bygge bad/toalett til hver enkelt leilighet. KBS har gjort undersøkelser om dette har vært mulig, og det har vist seg vanskelig å gjennomføre. Ombudet finner ikke grunn til å gå inn i denne vurderingen. KBS viser uansett til at arkitekturen er verneverdig.

Stenslie mener også at KBS har mulighet for å tilordne noen dusjer for menn og noen for kvinner. Ettersom det kun er ett bad/toalett i hver gang, ser ombudet at det kan medføre praktiske problemer ved å gjennomføre dette. Dette argumentet kan derfor ikke tillegges avgjørende vekt.

KBS mener videre at det å bruke toalett/bad er ”et svært privat anliggende, det å måtte gå ut av leiligheten for å gå på toalettet eller dusje kan i seg selv oppleves som en ulempe, ved sykdom eller aldersbesvær vil det være en ekstra belastning”. Etter ombudets vurdering er det vanskelig å se at anførselen om at ekstra belastning ved sykdom eller alder har sammenheng med vurderingen av om klausulen kan sies å oppfylle et saklig formål i lys av likestillingsloven. Dersom særlig kvinner med sykdom eller eldre kvinner stilles enda dårligere enn andre kvinner, er dette forhold som i utgangspunktet ikke direkte har sammenheng med kjønn. Ombudet ser ikke at det er en særlig belastning at kvinner med sykdom eller at eldre kvinner deler bad med menn ut over det forhold at de må dele med andre, uavhengig av kjønn.

Ombudet legger dessuten til grunn at det ikke er forbudt for beboerne å ha besøk av mannlige gjester, og som det tidligere Likestillingsombudet, forutsetter ombudet at disse har adgang til å bruke felles toalett/bad i korridoren. Dette innebærer at beboerne uansett må dele bad/toalett med menn som er på besøk hos andre beboere.

Etter dette er ombudet kommet til at hensynet til bluferdighet ikke er et saklig formål som tillater forskjellsbehandling i dette tilfellet.

Ved siden av hensynet til bluferdighet viser KBS til at beboerne har kjøpt leilighet under forutsetning av de gjeldene klausuler og det unike miljøet. KBS viser til at beboerne opplever boligmiljøet som trygt og at flere kvinner har bodd der størsteparten av sitt voksne liv. Spørsmålet er om hensynet til beboernes trygghet må anses som et saklig formål som kan legitimere forskjellsbehandlingen.

Ombudet ser at boforholdene har vært etablert gjennom lang tid og at trygghet har vært sentralt for flere av beboerne ved valg av bosted. En endring i vedtektene slik at også menn får adgang til å kjøpe leilighet, vil naturlig nok oppleves som en betydelig endring av forutsetningene for å bosette seg i nettopp dette boligselskapet.

Likevel mener ombudet at hensynet til et trygt bosted ikke er god nok grunn til at klausulen kan opprettholdes. Det at det dreier seg om et ”trygt” miljø, kan ikke objektivt tolkes slik at en tillatelse av menn i KBS automatisk vil føre til et utrygt miljø. Ombudet er kjent med at det også finnes andre bygårder som har felles toalett/bad, hvor beboerne må ut i fellesarealer for å komme til toalett og bad, og hvor det bor både kvinner og menn.

Stenslie viser til at det finnes kolletiv i studentsammenheng der både kvinner og menn deler bad-/toalettfasiliteter. Ombudet tillegger imidlertid ikke argumentet med studentkollektiver særlig vekt og er enig med KBS i at boforhold i studentlivet ikke kan sammenlignes med fastere boforhold senere i livet.

Ombudet mener derfor at heller ikke hensynet til et trygt bomiljø er et saklig formål som legitimerer et generelt forbud mot at menn kjøper leilighet i KBS.
 
Stenslie stiller avslutningsvis spørsmål ved om klausulen også diskriminerer lesbiske kvinner som ønsker å bo sammen, eller kvinner som ønsker å bo sammen uten å være lesbiske. Stenslie påpeker at dette spørsmålet ble reist under Likestillings- og diskrimineringsnemndas gjennomgåelse av saken i 2008. Forskjellsbehandling av beboere på grunn av deres seksuelle orientering reiser spørsmål om mulig diskriminering på grunn av seksuell orientering, jf. eierseksjonsloven § 3 a annet ledd. Det følger av den bestemmelsen at vedtektene ikke kan sette som vilkår for å være sameier ”som tar hensyn til seksuell orientering. Slike omstendigheter kan ikke regnes som saklig grunn til å nekte godkjenning av en sameier eller bruker av eiendommen eller tillegges vekt ved bruk av eventuell forkjøpsrett.” 

Vedtektene fastslår at leilighetene kun kan bebos av én person, og at denne personen må være en kvinne. Begrunnelsen for begrensningen er at KBS mener at leilighetene er for små til at flere enn en person kan bo i dem. Stenslie mener at det må være opp til eieren å avgjøre om leiligheten er stor nok til at to personer kan bo i den sammen.

Ombudet kan ikke se at begrensningen reiser spørsmål om diskriminering på grunn av seksuell orientering. Begrensningen rammer også to homofile menn eller to menn som ønsker å bo sammen, uten å være homofile. Det sentrale i denne sammenheng er at klausulen begrenser hvor mange personer som kan bo i leilighetene. Begrensningen reiser ikke spørsmål om diskriminering, og det ligger utenfor ombudets mandat å ta stilling til om det bør være tillatt at flere enn én person kan bebo leilighetene i KBS.

*****

Ombudet vil avslutningsvis bemerke følgende:

Ombudet er ikke kjent med at det finnes andre boligselskap i Oslo som utelukker det ene kjønn fra å kjøpe leilighet. I utgangspunktet vil et forbud mot at menn kjøper leilighet i KBS, derfor ikke få særlig inngripende praktiske konsekvenser for menn.

På tross av dette, mener ombudet at det prinsipielt ikke bør være adgang til en total ekskludering av menn i et boligselskap. Det er særlig ut fra et hensyn til sammenheng i lovgivningen, at ombudet mener boliger bør være tilgjengelig for alle, uten hensyn til særlige forhold, som har et vern etter diskrimineringslovgivningen. Alle som ønsker å kjøpe egen bolig, bør kunne stille likt i boligmarkedet. Nemnda har i sin behandling av sak nr. 7/2007, understreket betydningen for den enkelte av å kunne kjøpe bolig der man selv ønsker. Nemnda uttaler at ”adgang til bolig er grunnleggende og viktig for den enkelte. Det norske boligmarkedet består i stor grad av utbud av private boliger. For å oppfylle lovens formål er det derfor viktig å motvirke diskriminering når det gjelder salg av bolig”. Denne saken gjaldt spørsmål om diskriminering på grunn av etnisitet. Saken har likevel overføringsverdi til denne saken når det gjelder å understreke betydningen av en likeverdig tilgang til boliger.

Konklusjon

KBS sine vedtekter om at kun kvinner kan kjøpe og bo i boligselskapets leiligheter, er i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av kjønn, jf. likestillingsloven § 3.

Med vennlig hilsen

Beate Gangås
Likestillings- og diskrimineringsombud