Det er et kjent fenomen at sykdommer og pandemier brukes til å rasjonalisere fordommer, og at rasisme rundt om i verden får økt oppslutning i krisetider. Koronapandemien er dessverre ingen unntak, og det er heller ikke det norske samfunnet. På gata, i kommentarfeltene på nettet og i sosiale medier ser vi stadig folk som er på jakt etter syndebukker og som oppriktig mener at etniske minoriteter i Norge har en form for personlig skyld i smittespredningen. Som vanlig går det veldig hardt utover muslimer. Kommentarer som: «de er rotter», «de tenker bare på seg selv», «de burde interneres og sendes rett hjem igjen der de kom fra», er intet mindre enn forkastelig.
21. mars markeres FNs internasjonale dag mot rasediskriminering. I den anledning ønsker jeg som ombud å uttrykke min bekymring for de stygge kommentarene i frykt for at det kan føre til et mer polariserende samfunn. Det vi nå ser er nettopp det FNs generalsekretær Antonio Gutierres advarte oss mot i fjor. Han sa klart og tydelig at koronapandemien ville føre til en tsunami av hat og fremmedfrykt. Selv om denne tsunamien, sett med norske øyne foreløpig er en liten bølge, og handler om en liten del av befolkningen, så må vi som samfunn likevel ta innover oss utfordringene vi har og vie problemet mer oppmerksomhet enn det vi gjør i dag. Det at personer med asiatisk bakgrunn blir mobbet for «kina-viruset», det at mørkhudede får stygge blikk og blir bedt om å ikke ta med seg smitte fra øst til vest i Oslo, eller at polakker blir møtt med hatefulle kommentarer hver gang de lander med fly i Norge, er en form for diskriminering det ikke er plass til og som vi må ta på største alvor.
Det er mange komplekse grunner til at innvandrerbefolkningen er hardere rammet av viruset enn resten av befolkningen som utsatte yrker, trangboddhet og underliggende sykdommer. Å hevde at denne gruppen har en skyld i pandemien, og ikke bryr seg om situasjonen i Norge, i like stor grad som etnisk norske, er ikke riktig. Det er da ingen som velger å være smittet, smitte andre, være innlagt på sykehus, og til og med sveve mellom liv og død. Tenk litt på det neste gang du skriver en kommentar eller ytrer deg i offentligheten.
Hanne Bjurstrøm, likestillings- og diskrimineringsombud