Ombudet har som mandat å arbeide for likestilling og mot diskriminering på grunn av bla. nedsatt funksjonsevne og etnisitet. Ombudet har også tilsynsansvar med at norsk rett og forvaltningspraksis er i samsvar med de forpliktelsene Norge har etter FNs diskrimineringskonvensjoner, deriblant FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) og FNs konvensjon mot rasediskriminering (CERD)
Ombudet finner utredningen svært nyttig og mener den bidrar med viktig kunnskap, men avdekker også behovet for ytterligere forskning om tegnspråkets status i Norge, tegnspråkbrukeres og andre minoritetsspråkbrukeres livssituasjon og samfunnsdeltagelse, ikke minst med blikk på tilgang til og bruk av tegnspråk og tolk i offentlig tjenesteyting.
Utvalget har utarbeidet en rekke tiltak og foreslår seks løft for å verne og fremme norsk tegnspråk: 1) å sørge for opplæring i tegnspråklige miljøer, 2) å sikre tidlig tilgang til tegnspråk, 3) å styrke kvaliteten i opplæringen, 4) å heve den tegnspråklige kompetansen, 5) å sikre tilgang til likeverdige tjenester og 6) å sørge for mer forskning på norsk tegnspråk og språkdokumentasjon.
Ombudet støtter utvalgets anbefalinger, men ønsker likevel å trekke frem enkelte tiltak og kommentere disse.
Om diskriminering og barrierer for deltakelse
Ombudet er bekymret for at brukere av tegnspråk oftest blir forstått som en gruppe med funksjonsnedsettelser heller enn en språklig minoritet. En slik medisinsk tilnærming, som de fleste grupper med visse funksjonsvariasjoner blir møtt med, illustrerer manglende forståelse for det paradigmeskifte som spesielt Konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) forutsetter. Ombudet har god kjennskap til den diskrimineringen døve og hørselshemmede møter i samfunnet. Gruppen møter på barrierer under skole og utdanning, i arbeidslivet – i møte med offentlige tjenester og på kultur og fritidsarenaer. Det handler om stereotypier og fordommer, men også at det norske samfunnet er basert på og forutsetter at innbyggerne er hørende. Menings,- og informasjonsrett og ytringsfrihet er grunnleggende sivile rettigheter som stadig brytes mot døve og hørselshemmede.
Juridiske rammer
Retten til tegnspråk og offentlig forvaltnings plikt til å bruke tolk er regulert i folketrygdloven og tolkeloven. En rekke internasjonale konvensjoner slår fast retten til deltagelse på alle samfunnsarenaer. Konvensjonen om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) inneholder artikler som konkret nevner tegnspråk spesielt. I tillegg har døve og hørselshemmede diskrimineringsvern i likestillings- og diskrimineringsloven (ldl). Denne loven har også vern mot diskriminering på grunnlag av etnisitet, herunder språk. Ombudet støtter forslaget om å utvide vernet til språk uavhengig av etnisitet. Vi mener også, som utvalget at det må utarbeides en samlet oversikt over offentlige organers ansvar for tegnspråkbruk og tegnspråkbrukere.
Bred informasjon og tidlig innsats
Foreldre til barn som har nedsatt hørsel må kunne ta informerte valg på vegne av sine barns kommunikasjonsmuligheter i fremtiden. Ombudet er kjent med at i flere tilfeller er foreldre blitt rådet til å avvente med eventuell opplæring i tegnspråk. Dette har vist seg å være uheldig. For en å sikre bred og lik informasjon til alle, støter ombudet forslaget om en informasjonspakke til alle foreldre så fort barnets hørselshemming er avdekket.
Opplæring sentralt og lokalt
Ettersom tegnspråkkompetansen er et knapphetsgode, foreslår utvalget å samle ressursene i større språkmiljøer. Det er ingen tvil om at nedleggelsen av døveskoler fikk store konsekvenser for tegnspråk og døve / hørselhemmede elever. Ombudet er enig i at staten må ta større ansvar for å sikre bedre opplæring i og på tegnspråk i både barnehage og skole ettersom flere kommuner i Norge ikke innfrir rettighetene til døve og hørselshemmedes rett til opplæring i og på tegnspråk.
Ombudet er kjent med at kommuner ikke vil kjøpe opplæringstjenester i andre kommuner der det finnes større miljøer som benytter tegnspråk eller alternative kommunikasjonsformer og som har spesialkompetanse på spesielt hørselshemming og tegnspråk, fordi kommunene er av den oppfatning at de kan gi forsvarlig opplæring og tjenester lokalt. Dessverre viser det seg ofte at dette ikke er tilfelle. Ombudet kjenner til barn som blir isolert og ensomme, får dårligere språkkompetanse og forverret livskvalitet og ute av stand til å kommunisere med andre på egne premisser.
Utvalget foreslår at tegnspråkopplæringen sentraliseres. Større enheter vil isolert sett kunne bidra til en mer bærekraftig fremtid for tegnspråket, hjelpe mange elever å unngå isolasjon og ensomhet og heve læringsutbytte for mange elever. På den annen side er ombudet enig i utvalgets antagelse om at få foreldre ønsker å sende fra seg yngre barn til større skolemiljø med boenheter. Vi er kjent med familier som, flytter for å kunne bo nærmere et slikt et sentralisert opplæringsmiljø. Dette er selvfølgelig ikke mulig eller ønskelig for alle. Slik ombudet ser det vil det være en risiko for de familiene som ikke har mulighet eller ikke ønsker å sende sitt barn til en sentral enhet, at de heller vektlegger talespråklig utvikling fremfor tegnspråk. Dette vil kunne være uheldig for barnet som etter hvert vil kunne få enda større barrierer i sosiale situasjoner med både hørende og tegnspråkbrukere.
Ombudet mener derfor kommunene fortsatt må ha et ansvar for opplæring «i og på» tegnspråk, i tillegg til sentralisert tegnspråkopplæring. Retten kan innfris enten i elevens nærskole eller i et samlet tilbud for alle tegnspråklige elever i bostedskommunen eller en kommune den samarbeider med.
Uansett er det en stor og forpliktende oppgave for staten å sørge for en kraftig opptrapping av satsingen på utdanningstilbud og kompetansehevende tiltak for lærere og andre skoleansatte lokalt og ved de sentrale tilbudene.
Tegnspråkopplæring for familiemedlemmer
Å kommunisere med sine nærmeste er en forutsetning for samhold og trygghet. Ombudet støtter forslaget om at barn av døve og søsken til døve må få rett til opplæring i tegnspråk. Vi mener også at tegnspråkopplæringen må styrkes. Her vil vi fremsnakke kurset «Se mitt språk». For at alle skal ha mulighet for å delta på disse kursene vil vi støtte at dekning av reiseutgifter lovfestes. At terskelen for deltagelse i slike kurs er lav er ikke minst avgjørende for nyankomne flyktninger og innvandrere, men også alle minoritetsspråklige pårørende til døve barn og barn til døve foreldre.
Innvandrere og asylsøkere
Døve og hørselshemmede flyktninger og innvandrere til Norge møter på en rekke barrierer og utfordringer. De har behov for tolkning til og fra andre språk enn norsk tegnspråk.
Utvalget mener det må tas hensyn til nyankomne døve flyktningers behov for et tegnspråklig miljø. Utvalget foreslår at døve flyktninger og familier med døve barn som hovedregel bosettes i en av de få kommunene som kan tilby et tegnspråklig skole- eller opplæringstilbud, tegnspråklige tiltaks- og arbeidsplasser og tegnspråklige arenaer som foreninger og/eller menigheter de kan føle tilknytning til. Ombudet støtter dette. Vi støtter også behovet for en gjennomgang av situasjonen til hørselshemmede og døve flyktninger og innvandrere med henblikk på kvaliteten på opplæring og de tjenester som tilbys.
Avsluttende kommentarer
Som utvalget påpeker, er det et stort behov for mer forskning og kunnskap om bruken av tegnspråk. Ombudet vil understreke offentlige organers ansvar for å verne og fremme norsk tegnspråk. Det betyr at det er behov for tegnspråkopplæring i flere yrkesgrupper som helsearbeidere, lærere, politi osv. Det er et skrikende behov for kompetanseheving og å bedre utdanningstilbudet i tolking på norsk, men også til og fra andre språk. Vi har ved flere anledninger også pekt på at for å rekruttere flere tolkere må lønn og arbeidsforhold til tegnspråktolkere være på linje med talespråktolkere.
Vennlig hilsen
Bjørn Erik Thon
likestillingsombud
Eli Knøsen
fagdirektør