Klager mener at han diskrimineres når han vil fullføre sin utdannelse med å ta siste år i utlandet. Grunnen til dette er at det gjennom utdanningsstøtteordningen via Lånekassen ikke utbetales mer enn et ekstrastipend på 3300 kroner per måned til studenter med nedsatt funksjonsevne. Dette dekker ikke klagers nødvendige utgifter til assistenthjelp.

Ombudet finner det klart at det forhold at den universelle utdanningsstøtteordningen via Lånekassen er begrenset, slik at den i klagers tilfelle ikke dekker hans individuelle utgifter til assistenthjelp, ikke i seg selv fører til at klager blir utsatt for diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Spørsmålet om klager stilles dårligere enn andre studenter når det gjelder retten utdanning kan ikke vurderes isolert kun ut i fra utdanningsstøtteordningen via Lånekassen.

Ut ifra klagen tar ombudet kun stilling til spørsmålet om klager utsettes for diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne fordi utdanningsstøtteordningen via Lånekassen er begrenset. Ombudet ser at dersom klagers store utgifter til assistenthjelp heller ikke vil bli dekket gjennom andre støtteordninger i folketrygdloven, så vil dette kunne vanskeliggjøre klagers studieopphold i utlandet. De diskrimineringsrettslige spørsmål dette ville kunne reise har ombudet på bakgrunn av denne klagen ikke funnet grunnlag for å vurdere.

Konklusjon

A utsettes ikke for diskriminering etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 ved at utdanningsstøtteordningen via Statens lånekasse for utdanning ikke dekker hans utgifter til nødvendig assistenthjelp under studier i utlandet.

Behandling i Likestillings- og diskrimineringsnemnda

Klager brakte saken inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Nemnda kom til samme resultat som ombudet.

Les nemndas vedtak her.

• Saksnummer: 13/969
• Lovgrunnlag: Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 20. juni 2009 § 4
• Dato for uttalelse: 7. november 2013

OMBUDETS UTTALELSE

Sakens bakgrunn

A har cerebral parese og bruker rullestol. Da A sendte inn klagen i mai 2013, var han i ferd med å fullføre en toårig fagskoleutdanning ved X Fagskole. Han opplyste at han aktet å benytte seg av samarbeidsavtalen X har med et universitet i utlandet og ta en internasjonal bachelorgrad. Dette er, i følge klager, eneste mulighet for at han kan fullføre bachelorgraden.

A opplyste videre at han var blitt akseptert som student ved dette universitetet, og at han hadde funnet sted å bo. A trenger assistanse til en rekke daglige gjøremål. Universitetet har vært behjelpelige med å legge til rette for ham i skoletiden, men etter skoletid, på kvelden og i helgene, trenger han assistanse. Universitetet vil kunne bidra med å finne assistenthjelp for tiden han ikke er på skolen og kunne ordne med ansettelse via universitetet. Men universitetet kan ikke dekke utgiftene til assistenthjelpen, som er i underkant av kroner 500 000 for det året A skal oppholde seg der.

Partenes syn på saken

A:

A mener at Kunnskapsdepartementet diskriminerer ham når han vil fullføre sin utdannelse med å ta siste året i utlandet. Grunnen til dette er at det gjennom utdanningsstøtteordningen via Lånekassen ikke utbetales mer enn et beløp på kroner 3300 ekstra per måned til studenter med nedsatt funksjonsevne.

A viser til § 1 i Lov om utdanningsstøtte, som sier at utdanningsstøttens formål er å bidra til like muligheter til utdanning uavhengig av geografiske forhold, alder, kjønn, funksjonsdyktighet, økonomiske og sosiale forhold og å sikre samfunnet og arbeidslivet tilgang på kompetanse. A stiller spørsmål ved om det er Kunnskapsdepartementets hensikt at funksjonshemmede som har mye større utgifter enn de ekstra kroner 3300 ikke skal ta en utdannelse eller, dersom de skal det, må betale disse utgiftene selv.

A påpeker videre at den assistenthjelp han får her hjemme kan han ikke ta med til utlandet, og dermed sparer kommunen mange hundre tusen på at han reiser. Disse utgiftene som stat og kommune sparer fordi han ønsker å ta en utdannelse som kan gjøre ham til en skattebetaler, hevder A at Kunnskapsdepartementet mener at han må dekke selv.

Kunnskapsdepartementet:

Kunnskapsdepartementet opplyser at utdanningsstøtteordningen er et sentralt virkemiddel for å gi alle like muligheter til utdanning.

Utdanningsstøtteordningen er en universell ordning med forskriftsfastsatte satser for stipend og lån som gjelder for alle, uten individuelle vurderinger av den enkeltes utgifter. Det foreligger imidlertid visse særregler i utdanningsstøtteordningen for studenter med nedsatt funksjonsevne. Kunnskapsdepartementet opplyser blant annet at:

«(…) ”Funksjonshemming” i utdanningsstøtteregelverkets forstand ble definert til å være at søkeren har nedsatt funksjonsevne, og er funksjonshemmet i studiesituasjonen fordi læringsmiljøet eller studiesituasjonen ikke er tilpasset søkerens nedsatte funksjonsevne. Disse søkerne har rett til utvidet støtteperiode ved forsinkelse i utdanningen, samt rett til å få all støtte som stipend dersom han eller hun blir mer enn ett år forsinket i utdanningen. Hensikten med ordningen er å ikke lånebelaste en gruppe som er forsinket i utdanningen på grunn av nedsatt funksjonsevne og manglende tilpasning ved lærestedet.

I tillegg ble det innført rett til støtte i tolv måneder i året samt et ekstra månedlig stipend for studenter med nedsatt funksjonsevne som ikke kan arbeide eller får anledning til å arbeide ved siden av utdanningen.»

Kunnskapsdepartementet opplyser at stipendet ikke er ment å dekke ekstra utgifter på grunn av den nedsatte funksjonsevnen, men skal bidra til at disse studentene stiller likt med andre studenter når det gjelder vanlige utgifter til livsopphold. Departementet opplyser videre at:

«Kunnskapsdepartementet mener at utdanningsstøtteregelverket gir alle mulighet til å ta utdanning, også studenter med nedsatt funksjonsevne. Utdanningsstøtteordningen dekker imidlertid ikke nødvendigvis alle utgifter til akkurat den utdanningen den enkelte student velger hvor som helst i verden. Det er begrensninger i støtteordningen som medfører at en del studenter ikke får økonomisk mulighet til å ta den utdanningen de har som førstevalg.»

Rettslig grunnlag

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven eller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 3.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 første ledd.

Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon, jf. § 4 annet ledd.

Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre, jf. § 4 tredje ledd.

Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering etter loven, jf. § 4 fjerde ledd.

Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering, skal det legges til grunn at diskriminering har funnet sted, hvis ikke den som er ansvarlig for handlingen eller unnlatelsen eller ytringen sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd diskriminering, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om A blir utsatt for diskriminering fordi han gjennom Lånekassen kun får utbetalt et beløp på kroner 3300 ekstra per måned, og ikke et beløp som dekker hans reelle utgifter til nødvendig assistenthjelp, når han skal fullføre sin utdannelse med å ta siste år i utlandet.

Kunnskapsdepartementet har i sin redegjørelse opplyst om at utdanningsstøtteordningen som Lånekassen forvalter er en universell ordning med forskriftsfastsatte satser for stipend og lån som gjelder for alle, uten individuelle vurderinger av den enkeltes utgifter. Ordningen har imidlertid visse særregler for studenter med nedsatt funksjonsevne, herunder et ekstrastipend på kroner 33oo per måned (for studieåret 2013-2014) for studenter med nedsatt funksjonsevne som ikke kan arbeide eller får anledning til å arbeide ved siden av utdanningen. Kunnskapsdepartementet opplyser at dette stipendet ikke er ment å dekke ekstra utgifter på grunn av nedsatt funksjonsevne, men skal bidra til at disse studentene stiller likt med andre studenter når det gjelder vanlige utgifter til livsopphold.

Kunnskapsdepartementet opplyser videre at det gjennom Lånekassen ikke gis støtte til å dekke andre utgifter utover støtte til livsopphold, reise og skolepenger. Utgifter til assistenthjelp dekkes ikke gjennom utdanningsstøtteordningen, verken ved utdanning i Norge eller i utlandet. Dette er begrunnet med utdanningsstøtteordningens universelle karakter, og at individuelle utgifter av denne typen blir vurdert etter folketrygdloven.

Det ombudet må ta stilling til er om det forhold at utdanningsstøtteordningen via Lånekassen ikke dekker andre utgifter enn de ovenfor nevnte, medfører at klager blir utsatt for diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne i strid med forbudet i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4.

Utdanningsstøtteordningen følger av Lov om utdanningsstøtte av 3. juni 2005. Det følger under første del av lovens § 1 at utdanningsstøtteordningens formål er å bidra til like muligheter til utdanning uavhengig av geografiske forhold, alder, kjønn, funksjonsdyktighet, økonomiske og sosiale forhold. Kunnskapsdepartementet har i sin redegjørelse opplyst om hvordan utdanningsstøtteordningens særregler spesielt skal bidra til like muligheter til utdanning uavhengig av funksjonsdyktighet.

Ombudet finner det klart at det forhold at den universelle utdanningsstøtteordningen via Lånekassen er begrenset, slik at den i klagers tilfelle ikke dekker hans individuelle utgifter til assistenthjelp, ikke i seg selv fører til at klager blir utsatt for diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Spørsmålet om klager stilles dårligere enn andre studenter når det gjelder retten utdanning kan ikke vurderes isolert kun ut i fra utdanningsstøtteordningen via Lånekassen.

Ut ifra klagen tar ombudet kun stilling til spørsmålet om klager utsettes for diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne fordi utdanningsstøtteordningen via Lånekassen er begrenset. Kunnskapsdepartementet viser til at individuelle utgifter, slik som utgifter til assistenthjelp, blir vurdert etter folketrygdloven. Ombudet ser at dersom klagers store utgifter til assistenthjelp heller ikke vil bli dekket gjennom andre støtteordninger, så vil dette kunne vanskeliggjøre klagers studieopphold i utlandet. De diskrimineringsrettslige spørsmål dette ville kunne reise har ombudet på bakgrunn av denne klagen ikke funnet grunnlag for å vurdere.

Konklusjon

A utsettes ikke for diskriminering etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 ved at utdanningsstøtteordningen via Statens lånekasse for utdanning ikke dekker hans utgifter til nødvendig assistenthjelp under studier i utlandet.