En kvinne henvendte seg på vegne av seg selv og to andre kollegaer som var i fødselspermisjon fra et revisjonsfirma. Ved lønnsoppgjøret det året hadde disse tre kvinnene fått lavere lønnstillegg enn de andre ansatte. Kvinnene opplevde dette som diskriminerende og lurte på om forholdet var lovregulert.

Likestillingsombudet informerte om lovverket. Likestillingslovens § 3 slår fast at direkte eller indirekte forskjellsbehandling av kvinner og menn ikke er tillatt. Med direkte forskjellsbehandling menes blant annet handlinger som setter en kvinne i en dårligere stilling enn hun ellers ville ha vært på grunn av graviditet (herunder sykefravær som skyldes graviditet) eller fødsel, eller setter en kvinne eller en mann i en dårligere stilling enn vedkommende ville ha vært på grunn av utnyttelse av permisjonsrettigheter som er forbeholdt det ene kjønn.

Dersom en arbeidsgiver forskjellsbehandler ansatte som er i fødselspermisjon, vil det være indirekte forskjellsbehandling av kvinner, fordi kvinner i større grad enn menn tar ut fødselspermisjon. Indirekte forskjellsbehandling kan være tillatt dersom handlingen har et saklig formål uavhengig av kjønn, og det middel som er valgt, er egnet, nødvendig og ikke uforholdsmessig inngripende i forhold til formålet. Det stilles her strenge krav for at forholdet ikke skal være i strid med loven.

Det er i strid med likestillingsloven dersom man automatisk utelukker personer i fødselspermisjon fra å komme i betraktning ved de lokale forhandlingene.

At lokale lønnstillegg gis ut fra vurderinger av siste års innsats er ikke i strid med likestillingsloven. Ansatte som er ute i permisjon på forhandlingstidspunktet, eller som har hatt permisjon deler av året, har krav på å bli vurdert ut fra innsatsen de har gjort i tiden de har jobbet.

Et sentralt spørsmål kan da være hvor stor del av året en har vært i aktiv tjeneste før en gikk ut i permisjon. Arbeidsgiver må ha en viss periode å forholde seg til for å kunne vurdere innsatsen til den enkelte arbeidstaker. Dette innebærer altså at man i praksis har akseptert at personer som har vært i fødselspermisjon hele, eller store deler av året, ikke har nådd opp i like stor grad som deres aktivt arbeidende kollegaer. Ansatte som er i fødselspermisjon skal ikke behandles strengere enn ansatte som har vært borte av andre årsaker.

Dersom de lokale tilleggene gis uavhengig av individuelle vurderinger av innsatsen i året som har gått skal ansatte som er eller har vært i fødselspermisjon behandles på samme måte som andre.

Utgangspunktet for ansattes lønn under fødselspermisjon er folketrygdens utbetalinger. Fødselspenger etter folketrygden beregnes normalt ut fra lønn permisjonens start, og reguleres ikke i løpet av permisjonstiden. Arbeidstakere som har avtalefestet rett til lønn under permisjon har derfor ingen automatisk rett til lønnsøkning mens de er i permisjon. I stat og kommune forstås avtalene om ”full lønn” under permisjon slik at man har rett til å få utbetalt lønnstillegg som måtte komme i løpet av permisjonstiden fra samme tidspunkt som sine kolleger. I privat sektor avhenger dette av hvordan de ulike avtalene skal tolkes. Det avgjørende etter likestillingsloven er at kvinner og menn i fødselspermisjon behandles likt, og at fravær i fødselspermisjon ikke behandles strengere enn annet fravær.

Saksnummer: 2004/287
Emne: fødselspermisjon og lønnsøkning
Klager: kvinne
Lovanvendelse: § 3.0