Høgskolen i Buskerud og Vestfold diskriminerer ved å avslå opptak til alle søkere med iransk statsborgerskap

•  Saksnummer: 14/1436
• Lovgrunnlag: diskrimineringsloven om etnisitet § 6
• Dato for uttalelse: 25. februar 2015

Sakens bakgrunn

A er iransk statsborger, og er bosatt i Norge sammen med sin ektemann og datter. A har midlertidig oppholdstillatelse i Norge. Hun har bodd i Norge siden oktober 2013.

A søkte våren 2014 om opptak til masterstudie i «Systems Engineering with Embedded Systems» ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold. I mai 2014 fikk hun avslag. Begrunnelsen var at søkere med iransk statsborgerskap skal nektes opptak til enkelte studieprogrammer med bakgrunn i eksportkontrollregelverket. Klagenemnda opprettholdt avslaget med samme begrunnelse.

Den 19. mars 2014 mottok Høgskolen i Buskerud og Vestfold et brev fra Kunnskapsdepartementet. Brevet ble sendt til alle statlige og private universiteter og høyskoler som en påminnelse om eksportkontrollregelverket. Utdanningsinstitusjonene ble oppfordret til å identifisere sensitive studier. Brevets formål var også å skape klarhet om regelverket slik at det ikke oppstår unødige problemer for studenter fra Iran og Nord-Korea som ønsker å studere fag som ikke er relatert til spredning av masseødeleggelsesvåpen.

Norske utdanningsinstitusjoner har en plikt til å forhindre lovstridig overføring av kunnskap innen fagområder som er relevant for spredning av masseødeleggelsesvåpen eller leveringsmidler for slike. Plikten følger av eksportkontrolloven, eksportkontrollforskriften, forskrift om sanksjoner mot Nord-Korea og forskrift om sanksjoner og tiltak mot Iran. Sammen med EUs restriktive tiltak, som også er gjennomført i norsk rett, utgjør Sikkerhetsrådets bindende vedtak grunnlaget for det norske sanksjonsregimet mot Iran. Det fremgår av eksportkontrolloven og eksportkontrollforskriften at iranske personer skal avvises fra bestemte studier.

Det fremgår av brevet fra Kunnskapsdepartementet at årvåkenheten særlig bør rettes mot høyere studienivåer (masterprogram og doktorgradsstipendiater) innenfor de fagområdene som omfattes av kategoriene i Utenriksdepartementets liste II (www.eksportkontroll.mfa.no). Videre understrekes det at det må foretas en konkret og individuell vurdering av hver enkelt studiesøknad. Studiestedene oppfordres til å ta kontakt med Utenriksdepartementet og Politiets Sikkerhetstjeneste for veiledning om hvem som omfattes av regelverket.

Partenes syn på saken

Høgskolen i Buskerud og Vestfold:

Høgskolen i Buskerud og Vestfold har redegjort for bakgrunnen for avslaget på As søknad om opptak til studiet Systems Engineering.

Den 4. april 2014 sendte Seksjon for opptak ved Høgskolen et brev til alle fakulteter ved Høgskolen. Dekanen for hvert fakultet ble bedt om å vurdere hvilke studieprogram som var omfattet av sanksjonsforskriftene. Det ble nevnt at Systems Engineering, nanoteknologi og mikroteknologi sannsynligvis ville være omfattet. Seksjon for opptak bestemte seg for å avvente med å gi tilbud om opptak til disse studieprogrammene til iranske søkere i påvente av dekanenes vurderinger.

Dekanen ved fakultet for teknologi og maritime fag vurderte at samtlige av mastergradsprogrammene ved fakultetet er omfattet av eksportkontrollregelverket.

Sanksjonsforskriftene mot Iran gir utdanningsinstitusjonene rett og plikt til å nekte en student å ta bestemte fag som gir kunnskap som representerer en uakseptabel risiko for uønsket militær bruk i utlandet. Alle iranske søkere behandles likt. Det anses som urimelig å innvilge iranske søkere opptak til studieprogrammer der de ikke kan følge undervisningen eller ta eksamen i ett eller flere fag slik at de ikke får vitnemål. A er iransk statsborger, og etter Høgskolens vurdering er hun dermed en iransk person etter forskriften. Høgskolen understreker at A er velkommen til å søke opptak til andre studieretninger som ikke er omfattet av sanksjonsforskriftene.

As søknad ble vurdert på individuelt grunnlag med hensyn til fagområde og nivå/grad. Høgskolen har lagt ved en e-post fra avdelingsleder ved fakultet for teknologiske og maritime fag som bekrefter at sentrale deler, det vil si minst tre emner, bryter bestemmelser i Utenriksdepartementets liste II.

I forbindelse med ombudets behandling av klagesaken, opplyser Høgskolen at A ville uansett ikke ha kommet inn på studieretningen Systems Engineering fordi hun ikke oppfyller karakterkravene.

A:

A hevder at hun er blitt utsatt for diskriminering på grunn av nasjonal opprinnelse i strid med diskrimineringsloven § 5. A viser til FNs verdenserklæring om menneskerettigheter art. 2 om ikke-diskriminering og art. 26 om rett til utdanning og UNESCOs konvensjon mot diskriminering i utdanning art. 1, og mener hun fratas retten til utdanning på grunn av bakgrunnen sin.

A og hennes ektemann har konkrete planer om å bosette seg permanent i Norge. Hun ønsker å bli norsk statsborger i fremtiden. Ektemannen jobber allerede i Norge. Sammen har de en datter som går i barnehage og snakker norsk. A har bakgrunn fra olje- og gassindustrien og ønsker å øke sin kompetanse slik at hun kan øke mulighetene for å få arbeid i Norge. Hun søkte på studieprogrammet i Systems Engineering på grunn av hennes bakgrunn som ingeniør. Hennes formål med utdannelsen er å bruke kunnskapen i Norge, ikke i Iran. Hun har ingen tilknytning til Iran eller den iranske regjeringen.

A avviser at utdanningen hun søkte på representerer noen risiko for at hun vil drive virksomhet i strid med eksportkontrollregelverket. Det står ikke noe uttrykkelig om Systems Engineering eller Engineering generelt i sanksjonene. Både FNs og USAs sanksjoner omhandler Irans atomvåpenprogram. EUs sanksjoner følger sanksjonene til FN og USA. Systems Engineering er ikke kunnskap som kan brukes til å utvikle masseødeleggelsesvåpen. A viser til EU direktiv 428/2009 der det fremgår at teknologikontroll ikke omfatter teknologi som er allment tilgjengelig. Høgskolen har ikke dokumentert at Systems Engineering gir kunnskap som kan brukes til å utvikle masseødeleggelsesvåpen eller kunnskap som ikke er allment tilgjengelig. A mener at dersom studieprogrammet inneholder sensitiv informasjon så burde ikke denne informasjonen deles med noen personer av en annen nasjonalitet.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion og livssyn (diskrimineringsloven om etnisitet), jf. § 23 i loven. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 2.

Diskrimineringsloven om etnisitet

Diskrimineringsloven om etnisitet forbyr diskriminering på grunn av etnisitet, religion eller livssyn, jf. § 6 første ledd første punktum. Diskriminering på grunn av nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk regnes også som diskriminering på grunn av etnisitet, jf. § 6 første ledd andre punktum.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 7 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 8.

Denne saken reiser spørsmål om indirekte diskriminering. Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av etnisitet, religion eller livssyn, jf. § 6 andre ledd tredje punktum.

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 7.

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 24.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om Høgskolen i Buskerud og Vestfold har handlet i strid med diskrimineringslovens forbud mot diskriminering på grunn av nasjonal opprinnelse ved å avslå As søknad om opptak til masterstudiet i Systems Engineering.

Høgskolen har dokumentert at dekanen for fakultetet har gjort en konkret vurdering av om studieretningen Systems Engineering er omfattet av sanksjonsregelverket. Ombudet kan ikke overprøve denne faglige vurderingen. Det må anses som tilstrekkelig at det faktisk er foretatt en individuell vurdering av studieretningen opp mot flerbrukslisten.

Ombudet presiserer at det ikke har kompetanse til å vurdere om A oppfyller kvalifikasjonskravene for opptak ved høgskolen. Ombudet har heller ikke kompetanse til å vurdere As tilknytning til Iran.

Det første ombudet må ta stilling til er om A er stilt dårligere enn andre og om dette har sammenheng med hennes nasjonale opprinnelse.

I forskrift om sanksjoner og tiltak mot Iran § 2 nr. 1 er det bestemt at «det er forbudt å selge, levere, overføre eller eksportere, direkte eller indirekte, varer og teknologi som er oppført i vedlegg I eller II, uansett om disse har norsk opprinnelse eller ikke, til iranske personer, enheter eller organer eller til bruk i Iran.» Dette omfatter også overføring av kunnskap og opplæring. Iranske personer er definert i § 1 bokstav o) som «enhver fysisk person i eller med bopel i Iran» (pkt. ii)). I følge PST og UD er det tilknytningen til Iran som er det avgjørende for hvorvidt en skal anses som en iransk person etter forskriften. Det er ikke tilstrekkelig at personen har iransk statsborgerskap.

Sanksjonsregelverket har den virkning at personer med iransk opprinnelse stilles dårligere enn andre. Dette innebærer en direkte forskjellsbehandling på grunn av nasjonal opprinnelse.

I lys av de opplysningene som ombudet mottok senere i saksbehandlingen kan en stille spørsmål ved om A er ‘stilt dårligere’ i lovens forstand når hun uansett ikke ville kommet inn på studiet på grunn av hennes karakterer. I følge prinsippet i Kontreadmiral-dommen (Rt. 2014 s. 402) må det ha blitt lagt avgjørende vekt på et diskrimineringsgrunnlag. Ombudet mener likevel at Høgskolen har lagt avgjørende vekt på As iranske opprinnelse. A ville uansett fått avslag på opptak, uavhengig av om hun forbedret karakterene sine.

På denne bakgrunn finner ombudet at A er stilt dårligere enn andre utenlandske statsborgere på grunn av sin iranske opprinnelse.

Det neste ombudet må ta stilling til er om forskjellsbehandlingen likevel er lovlig.

Diskrimineringsloven § 7 sier at ikke all forskjellsbehandling på grunn av etnisitet er ulovlig. Dersom forskjellbehandlingen har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå, og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er, er forskjellsbehandlingen ikke i strid med diskrimineringsforbudet.

Saklig formål?

Spørsmålet er om avslaget om opptak til studiet er begrunnet i et saklig formål.

Eksportkontrollreglene er innført for å hindre spredning av kunnskap som kan brukes til produksjon av masseødeleggelsesvåpen (atomvåpen). Norske myndigheter har plikt til å hindre spredning av atomvåpen som del av internasjonale sanksjoner mot blant annet Iran. Dette innebærer at også utdanningsinstitusjoner har plikt til ikke å gi opptak til iranske personer.

Ombudet legger til grunn at avslaget er begrunnet i saklige formål om sikkerhet.

Nødvendig?

Det neste spørsmålet er om avslaget er nødvendig for å oppnå ovennevnte saklige formål. Det avgjørende er om hensynene bak sanksjonsregelverket kan oppnås med mindre inngripende tiltak.

Ombudet ser at det er nødvendig for å oppnå hensynet til å hindre spredning av kunnskap som kan brukes til å produsere masseødeleggelsesvåpen, at det er klare begrensninger i hvem som kan tas opp til disse studiene. At eksportkontrollforskriften fastslår at iranske personer ikke kan tas opp til studier som er omfattet av eksportkontrollregelverket, må anses som et nødvendig tiltak. Spørsmålet i denne saken er likevel om det må anses nødvendig for å oppfylle disse hensynene, å avslå søknad til disse studiene fra alle iranske statsborgere.

Både Kunnskapsdepartementet, PST og UD krever at det foretas en individuell vurdering av hver studiesøknad. PST og UD har understreket i telefonsamtale med ombudet at ikke alle iranske statsborgere nødvendigvis er iranske personer i forskriftens forstand. Det må noe mer til enn at vedkommende har iransk statsborgerskap. Det avgjørende er om vedkommende har en slik tilknytning til Iran, at det kommer i konflikt med sanksjonsregelverket å gi vedkommende opptak på visse studier. Den enkelte studieinstitusjonen må derfor foreta en konkret vurdering av om søkeren har en slik tilknytning til Iran at det vil være til hinder for opptak til studiet. I følge PST vil eksempelvis en iransk statsborger som har bodd i Norge i 20 år, i utgangspunktet ikke anses som en iransk person i forskriftens forstand.

Feil vurderinger av søkere fra bestemte land, som Iran, kan få alvorlige sikkerhetsmessige konsekvenser både nasjonalt og internasjonalt. Det gir regelverket om eksportkontroll og begrensninger i adgangen til enkelte studier uttrykk for. På den annen side vil likebehandling av alle iranske statsborgere kunne få urimelige følger for enkeltpersoner som ikke har noe tilknytning til Iran. Ombudet legger i den sammenhengen vekt på at en iransk statsborger kan aldri si fra seg sitt iranske statsborgerskap. Når utdanningsinstitusjonene har ansvar for å håndheve en del av sanksjonsregelverket må det forventes at de konkret vurderer søkerens tilknytning til Iran, slik forskriften legger opp til.

Ved å avslå søknad fra alle søkere med iransk statsborgerskap, ser det derfor ut som at Høgskolen går lenger med hensyn til å ivareta sikkerhet enn det eksportkontrollregelverket legger opp til.

Ombudet ser at A har bodd i Norge siden 2013. Ombudet antar at botid utenfor Iran vil være et av momentene som kan ha betydning for vurderingen av om en person har en slik tilknytning til Iran at vedkommende ikke kan tas opp til enkelte studier. Slik ombudet ser det, har Høgskolen en klar oppfordring til å konkretisere, for eksempel gjennom å vise til kort botid i Norge, hvorfor A må anses å ha slik tilknytning til Iran at hun ikke kan tas opp ved studiet. Slik redegjørelse har ombudet ikke mottatt fra Høgskolen, til tross for oppfordring om å konkretisere begrunnelsen for avslaget. På denne bakgrunnen er ombudet kommet til at Høgskolens avslag på As søknad om opptak til studie, med begrunnelse i at ingen søkere med iransk statsborgerskap får opptak til disse studiene, er i strid med diskrimineringslovens forbud mot diskriminering på grunn av nasjonal opprinnelse. Myndighetene stiller krav til at det foretas en individuell vurdering. Det har ikke Høgskolen gjort.

Konklusjon

Likestillings- og diskrimineringsombudet har kommet frem til at Høgskolen i Buskerud og Vestfold har handlet i strid med diskrimineringsloven § 6 ved å avslå opptak til studiet Systems Engineering for A uten å foreta en konkret vurdering av hennes tilknytning til Iran.

Den som er blitt diskriminert kan kreve oppreisning og erstatning, jf. diskrimineringsloven om etnisitet § 25. I ansettelsesforhold gjelder ansvaret uavhengig av om arbeidsgiver kan bebreides for diskrimineringen. På andre samfunnsområder gjelder ansvaret gjelder dersom den som har diskriminert kan bebreides for dette.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har ikke kompetanse til å ilegge erstatnings- og/eller oppreisningsansvar, jf. diskrimineringsloven om etnisitet § 23 bokstav c). Spørsmål om erstatning og/eller oppreisning avgjøres av domstolene.

Ombudet oppfordrer Høgskolen til å foreta en konkret vurdering av om A er en «iransk person» i henhold til forskrift om sanksjoner og tiltak mot Iran § 1 bokstav o). Ombudet oppfordrer også Høgskolen til å utvikle retningslinjer for konkret vurdering av søkere fra land som omfattes av eksportkontrollregelverket, slik at ikke statsborgerskap alene legges til grunn.

Ombudet vil oppfordre partene til å komme frem til en minnelig løsning i saken. Vi ber om tilbakemelding innen 20. mars om hvordan Høgskolen i Buskerud og Vestfold foreslår å løse saken, dersom Høgskolen i Buskerud og Vestfold velger ikke å bringe saken inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda.

Ombudet bemerker også at norske myndigheter har en oppfordring til å utforme nasjonale retningslinjer for å sikre en lik praktisering av regelverket ved alle utdanningsinstitusjonene. Slik regelverket er utformet i dag, overlates for mye av den konkrete vurderingen til utdanningsinstitusjonene, uten at de har nødvendige forutsetninger for å gjøre slike vurderinger. Dette vil ombudet følge opp overfor de ansvarlige myndighetene.