Kommune brøt tilretteleggingsplikten

• Saksnummer: 15/1583
• Lovgrunnlag: diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5
• Dato for uttalelse: 13. mars 2017

Sakens bakgrunn

A har nedsatt funksjonsevne. For forflytning bruker hun rullestol. Hun trenger hjelp til hyppig og tilstrekkelig tømming av blæren, både dag og natt.

A har vært innvilget brukerstyrt personlig assistanse (BPA) av B kommune siden 1999. BPA er en alternativ organisering av praktisk bistand for personer med et omfattende og sammensatt bistandsbehov i dagliglivet, både i og utenfor hjemmet. Innenfor kommunens tildelte omfang kan tjenestemottaker selv bestemme hva assistentene skal gjøre, hvor hjelpen skal gis og til hvilke tider den skal gis.

Ettersom A har en funksjonsnedsettelse som stadig endres, revurderes tildelte tjenesteomfang ofte, som regel etter søknad og/eller klage fra tjenestemottaker. Nedenunder følger en kort fremstilling av foretatte vurderinger av bistandsbehovet som er gjenstand for klage i saken her.

I 2013 økte B kommune timetall BPA fra 85 til 89 timer, jf. vedtak av 22. juli 2013. A ble vurdert å være i behov av ytterligere 22 timer til personlige oppgaver per uke. Økningen av det totale omfanget var således beskjedent, sett opp mot fallet i funksjonsevne. Dette skyldtes en samtidig reduksjon av bistand til sosiale aktiviteter og husholdning med henholdsvis 10, 5 og 6,5 timer per uke, jf. nye retningslinjer for utmåling. Det ble ikke lenger gitt egne timer til deltakelse i ulike verv og styrer. Hun ble tilbudt nattpatrulje ved akutte behov, alternativt omsorgsbolig med døgnbemanning, noe hun ikke ønsket.

Etter klage ble ovennevnte vedtak opphevet av Fylkesmannen i C. Klageinstansen viste først til at A selv ønsket en utvidelse av BPA-ordningen til også å gjelde natt. Den mente at det ikke var mulig å gi en fullstendig vurdering av utmålingen, da bistandsbehovet om natten ikke var blitt tilstrekkelig utredet. Dokumentasjon av klagers behov der og da, både på dag og natt, ble etterspurt. Før kommunen fattet nytt vedtak, måtte de kartlegge tjenestebehovet på nytt og prøve ut tiltak.

I 2014 økte kommunen deretter tjenesteomfanget fra 89 til 103 timer per uke. A ble tildelt 99 timer til personlige oppgaver, herunder 12 timer til hvilende nattevakt. Hun fikk BPA om natten som etterspurt, da det ble vurdert som en bedre egnet tjeneste for henne ut i fra trygghetshensyn. Tiden som gikk med på aktiv bistand måtte imidlertid tas fra hennes allerede innvilgede timer. A fikk også utvidet tid til trening fra 4 til 6 timer per uke, da hun hadde prioritert å bruke tid på trening fremfor sosiale aktiviteter. Bistand til husholdning ble videreført med 4 timer per uke.

A påklaget ovennevnte vedtak. Kommunen tildelte da mer nattbistand (tre timer, fem netter per uke), noe som medførte en økning fra 103 til 106 timer totalt. Øvrige vurderinger ble imidlertid opprettholdt.

Fylkesmannen stadfestet deretter utmålingen. Klageinstansen mente tildelingen var gjort ut ifra en konkret og individuell vurdering av bistandsbehovet på dag og natt, sett opp mot sektorlovgivningen og retningslinjer for utmåling i kommunen/likebehandlingsprinsippet. At det ikke forelå opplysninger som tilsa et udekket husholdningsbehov, ble lagt til grunn. Det var heller ikke grunnlag for å overprøve tid til sosiale aktiviteter, selv om det ikke var romslig utmålt etter Fylkesmannens syn. Det ble vist til at kommunen er pliktig til å dekke nødvendige behov, men ikke å yte optimale eller ønskelige tjenester.

I 2015 ble tjenesteomfanget økt fra 106 til 112 timer per uke, jf. vedtak av 26. januar 2015. 108 timer ble tildelt til personlige oppgaver, herunder 21 timer til hvilende nattevakt (3 timer per natt). Tiden som gikk med på aktiv bistand skulle fortsatt tas fra innvilget tid. 4 timer til husholdning ble videreført på nytt.

A påklaget igjen vedtaket. Hun mente at utmålingen ikke tok utgangspunkt i hennes faktiske hjelpebehov, da kommunale retningslinjer for utmåling og tariffavtale for hvilende nattevakter var overstyrende. A viste til at hun nå var i behov av mer hjelp om natten, og dermed ble tvunget til å ta tiden som hun trengte på dagen. Dette var allerede for lavt utmålt. I tillegg til 3 timer hvilende nattevakt, hadde hun behov for 1,5 time aktiv nattevakt.

Fylkesmannen fattet nytt vedtak i saken 20. juli 2015. Klageinstansen vurderte ikke hvorvidt bistand til husholdning var tilstrekkelig utmålt, da forholdet ikke ble vurdert som påklaget. Fylkesmannen omgjorde imidlertid tiden til personlige oppgaver, fra 108 timer til 118,5 timer per uke, herunder 21 timer til hvilende nattevakt (3 timer per natt) og 10,5 timer til aktiv nattevakt (1,5 timer per natt). Begrunnelsen var:

«Fylkesmannen har ikke innvendinger mot at kommunen benytter seg av retningslinjer/standarder for å ivareta likebehandlingsprinsippet. Spørsmålet Fylkesmannen må vurdere er om det foreligger individuelle hensyn som tilsier at kommunen i denne saker er nødt til å fravike sine retningslinjer og innvilge klager mer hjelp til personlig bistand. Etter å ha lest sakens dokumenter og tilleggsinformasjon, finner vi ikke en konkret vurdering fra kommunens side på hvilke hjelpebehov hos klager som er endret siden forrige vedtak på tjenester på dag/tid. Klager får nå hvilende nattevakt hver natt, og kommunen er klar på at dette trenger hun fordi hun må få bistand til tissehjelp også om natten, altså en nødvendig helse- og omsorgstjeneste.

Kommunen har i tidligere vedtak satt opp et regnestykke i forhold til hvor mye bistand klager trenger gjennom dagen til ulike gjøremål. Denne er ikke endret fra kommunens side. Likevel skriver de at brukte aktive timer på natt skal gå til fratrekk fra tildelte timer på dag. Det fremkommer ikke hvilke gjøremål kommunen nå vurderer at klager ikke trenger bistand til. I gjennomsnitt bruker klagers assistenter 1,5 timer hver natt til å bistå henne med tissehjelp. Altså aktive timer. I løpet av en uke blir dette 10,5 timer som må dekkes inn på dag- og kveldstid.

Fylkesmannen vurderer at B kommune ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til klagers behov. Ut fra legeerklæring foreligger det dokumentasjon på at klager trenger tissehjelp døgnet rundt. Kommunen har imidlertid ikke tatt hensyn til dette når de vurderer at aktive timer på natt går til fratrekk fra tildelt bistand på dag- og kveldstid.».

Partenes syn på saken

A:

A mener at B kommune ikke har foretatt en individuell vurdering av hennes ønsker og behov for BPA. I stedet for vektlegges retningslinjer for utmåling av bistand til personlig bistand, sosiale aktiviteter og husholdning over faglige vurderinger. Tjenesten er av den grunn ikke tilpasset hennes konkret behov.

A viser eksempelvis til kommunens tildeling i 2015, hvor timer til hvilende nattevakt måtte tas av et allerede utilstrekkelig timetall på dagtid etter kommunens syn. Hun viser også til kommunens tildeling i 2013, hvor hun fikk tilbud om nattpatrulje ved akutte behov uten hensyn til hennes ønsker og behov. Samtidig ble også bistand til sosiale aktiviteter og hushold redusert til 10 og 4 timer per uke, kun ut ifra kommunens nye retningslinjer for utmåling.

Det tok mange runder med klager før Fylkesmannen til slutt økte tjenesteomfanget til totalt 122,5 timer per uke. Tidligere har klageinstansen kun stadfestet kommunens vedtak, uten å gå nevneverdig inn på spørsmål om kommunens manglende individuell vurdering av bistandsbehovet. Ettersom klageinstansen kun vurderte kommunens utmåling på natt, opplyser A å ikke ha fått en reell utprøving av bistandsbehovet på dag.

Ifølge A er utmålingen fremdeles for lavt ut i fra hennes behov. Dette medfører for det første at hun ikke har nok tid til å delta aktivt i organisasjoner. Over halvparten av tiden går med til nødvendig behandling, så i realiteten har hun nå kun 4 timer til sosiale aktiviteter per uke. Hun må i dag prioritere bort samvær med venner og familie for å kunne delta i organisasjonslivet. For lavt tjenesteomfang medfører for det andre at hun ikke har nok tid til husholdning.

Avslutningsvis viser A til at hennes bistandsbehov ikke passer inn i et normtall. Hun mener kommunens standardsvar om at de tilstreber likebehandling ikke holder mål. Etter As syn betyr likebehandling resultatlikhet og ikke lik mengde hjelp.

B kommune:

B kommune avviser at de ikke har foretatt en tilstrekkelig individuell vurdering av As bistandsbehov.

Først viser kommunen til at plikten til individuell tilrettelegging i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 16 innebærer at en personer som har et hjelpebehov som består over år, ikke kan få avslag på kommunal helse- og omsorgstjeneste med den begrunnelse at funksjonsnedsettelsen krever konkret tilpasning av tjenestetilbudet. I dette ligger det at kommunen ikke kan gi en søker avslag på hjemmesykepleie fordi ansatte mangler tegnespråklig kompetanse. Den kan heller ikke gi avslag på dagsentertilbud til rullestolbruker på grunn av trappeadkomst til dagsenteret.

Kommunen opplyser at BPA gis til dagliglivets gjøremål, og at det som faller utenfor eller går inn under annen organisert virksomhet ikke omfattes av tjenesten. Først kartlegger kommunen hvilke gjøremål søker trenger praktisk bistand til. Deretter beregner de hvor mye tid som må settes av til de ulike oppgavene. Utmålingen skjer med utgangspunkt i en norm for sikring av likebehandling som gjelder uavhengig av diagnose eller funksjonsnedsettelse. Den er imidlertid kun veiledende, da ingen saker er like. Utmålingen må ligge på et nivå som muliggjør et sosialt liv. For personer under 67 år er det satt en øvre grense på 10 timer ekstra fritidsbistand per uke.

Kommunen viser til at A fritt kan disponere sine tildelte timer. Målet er brukerstyring, og A har full kontroll som arbeidsleder. Tjenesten fungerer svært godt for henne, og kommunen kan ikke se at hun har udekket tilretteleggingsbehov. Det vises til at det er gjort individuelle beregninger av bistandsbehovet og at Fylkesmannen i C, som er den som er gitt kompetanse til å vurdere hvorvidt kommunale vedtak oppfyller krav til forsvarlighet og likebehandling, har prøvd flere av utmålingene.

Kommunen viser videre til at økonomien kun tillater tildeling av et forsvarlig, men ikke optimalt bistandsnivå. Selv om A eksempelvis ikke får delta på så mange sosiale arenaer som hun ønsker, ligger utmålingen i øverste sjikt og godt innenfor forsvarlighetskravet. Tjenesten ivaretar i dag hennes bistandsbehov.

Rettslig grunnlag

Ombudets rolle

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (dtl.), jf. § 28.

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 3. Ombudet har ikke kompetanse til å ilegge erstatnings- og/eller oppreisningsansvar, jf. dtl. § 28 bokstav e.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (dtl.)

Det generelle diskrimineringsforbudet følger av § 5. Diskriminering er definert som direkte eller indirekte forskjellsbehandling. § 6 begrenser diskriminering til forskjellsbehandling som ikke har et saklig formål, ikke er nødvendig for å oppnå formålet og ikke er uforholdsmessig inngripende.

Retten til individuell tilrettelegging av kommunale tjenester følger av § 16. Personer med nedsatt funksjonsevne har rett til egnet individuell tilrettelegging av kommunale tjenestetilbud etter helse- og omsorgstjenesteloven av varig karakter for den enkelte, for å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne får et likeverdig tilbud, jf. § 16 første ledd andre punktum. Brudd på plikten til individuell tilrettelegging etter § 16 regnes som diskriminering, jf. § 12 første ledd.

Retten gjelder tilrettelegging som ikke innebærer en uforholdsmessig byrde. Ved vurderingen av om tilretteleggingen innebærer en uforholdsmessig byrde skal det særlig legges vekt på tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmedes barrierer, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen og virksomhetens ressurser, jf. § 16 andre ledd.

Bevisregler

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. dtl. § 30.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Saken her reiser spørsmål om B kommune, som er ansvarlig etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (dtl.) § 16, har handlet i strid med plikten til egnet individuell tilrettelegging av helse- og omsorgstjenestetilbudet overfor A i perioden fra 2013 til 2015.

Det er ikke tvilsomt at A har en nedsatt funksjonsevne i lovens forstand og at den kommunale tjenesten hun har behov for er av varig art. Klager omfattes således av retten til individuell tilrettelegging. Formålet med tilretteleggingsretten er å sikre at hun, og andre med nedsatt funksjonsevne, får et likeverdig kommunalt tjenestetilbud som andre.

Ombudets kompetanse i saker om individuell tilrettelegging Uenigheten i saken her knytter seg til det tildelte tjenesteomfanget. Å overprøve kommunens konkrete vurdering av det nødvendige og forsvarlige timetall BPA ligger imidlertid ikke til ombudets mandat, da vi ikke er klageinstans for kommunens vedtak om helse- og omsorgstjenester etter sektorlovgivningen. Vi mangler også kompetanse til å fatte vedtak om hvordan innklagede skal opptre for å unngå å handle i strid med dtl. § 16. Å endre eller oppheve underliggende forvaltningsvedtak som kommunen eller Fylkesmannen i C har fattet, har ombudet heller ikke mandat til.

Ombudets kompetanse begrenses til å gi en uttalelse om hvorvidt kommunen har opptrådt i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne ved ikke å ha foretatt en individuell bedømming av As bistandsbehov. I den forbindelse bemerker vi at selv om hun er innvilget BPA og dermed i utgangspunktet kan disponere timene fritt, slik kommunen anfører, innebærer ikke dette at kommunen nødvendigvis har foretatt en egnet individuell tilrettelegging. Hvorvidt tilretteleggingsplikten er blitt overholdt i den aktuelle perioden, skal også vurderes ut ifra kommunens begrunnelse for tildelt bistand sett opp mot det særskilte tilretteleggingsbehovet.

Nærmere bestemt skal ombudet vurdere om B kommunes tjenestetilbud til A bygget på en konkret vurdering av hennes særskilte bistandsbehov innenfor det som kan anses som rimelig. Dette følger både av forarbeidene til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 2008, se Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) s. 180 og 186, og av ombudets praksis i tilretteleggingssaker, se eksempelvis 12/225, 15/244, 15/293 og 15/1024. Ombudet mener derfor at kommunen derfor legger en for snever tolkning av tilretteleggingsplikten til grunn ved å anføre at dtl. § 16 kun gir føringer om at tjenestetilbyder ikke kan gi avslag på tjenester fordi den enkeltes funksjonsnedsettelse krever konkrete tilpasninger.

Det framgår videre av forarbeidene at klagemulighetene etter sektorlovgivningen bør være uttømt, slik de er i dette tilfellet, før ombudet realitetsbehandler saken, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) s. 180.

As tjenestetilbud har blitt endret en rekke ganger siden 2013. Grunnen er en gradvis nedsettelse av funksjonsevnen. Det totale tjenesteomfanget har derfor økt fra 85 til 122,5 timer per uke i denne perioden, herunder har hun fått 21 timer til hvilende nattevakt. Bistand til sosiale aktiviteter og husholdning har på den andre siden blitt redusert til henholdsvis 10 og 4 timer per uke. A anfører at kommunen har foretatt en skjematisk vurdering av hennes behov ut ifra gitte normer i denne perioden, og at tildelingen av den grunn er i strid med tilretteleggingsplikten i dtl. § 16.

Er det grunn til å tro at A ikke har fått tilstrekkelig individuell tilrettelegging? Det er i utgangspunktet klager som har bevisbyrden for at kommunen har brutt tilretteleggingsplikten, jf. bevisregelen i dtl. § 30. En påstand fra A, eller den omstendighet at tildelte tjeneste ikke har samsvart med ønskede tjeneste eller at kommunen har vist til retningslinjer for utmåling av BPA, er i seg selv ikke nok til at bevisbyrden snur. Påstanden må også støttes av andre omstendigheter som «gir grunn til å tro» at den tilretteleggingen kommunen har foretatt ikke er tilstrekkelig for klager.

Spørsmålet for ombudet er hvorvidt det er grunn til å tro at B kommune ikke har foretatt en tilstrekkelig individuell vurdering av As behov for hvilende nattehjelp, sosiale aktiviteter og husholdning ved endring av tjenesteomfanget i perioden fra 2013 til 2015.

Tilrettelagt nattbistand?

A anfører at B kommune har lagt for lite vekt på hennes faktiske behov for hvilende nattevakt sett opp mot bistandsbehovet på dag. Hun viser til beslutningen i 2015 om at tid til aktiv nattbistand skulle tas fra tiden som skulle brukes på daglige gjøremål. Dette til tross for at hjelpebehovet hadde økt på natten og uten at hjelpebehovet hadde blitt noe mindre på dagen. Denne omstendigheten, sett i sammenheng med at hun i 2013 fikk tilbud om akutt bistand fra nattpatrulje til å avhjelpe et tilsynelatende vedvarende behov for hjelp til tømming av urinblæren, gir ombudet grunn til å tro at klager ikke har fått tilstrekkelig individuell tilrettelegging av tjenesten.

Er forskjellsbehandlingen lovlig?

Det blir dermed opp til kommunen å sannsynliggjøre at den likevel ikke har handlet i strid med tilretteleggingsplikten i dtl. § 16, jf. bevisbyrderegelen i dtl. § 30. Kommunen viser til at tjenestemottakernes særskilte bistandsbehov alltid kartlegges og at utmålingene gjøres ut ifra forsvarlighetskravet i sektorlovgivningen. Når det gjelder hva som ligger i en forsvarlig minstestandard, så legger ombudet til grunn at det i all hovedsak vil basere seg på faglige skjønnsmessige vurderinger. Ettersom ombudet skal være forsiktig med å overprøve de faglige vurderingene som tas, har vi i praksis kun åpnet for en overprøving i de tilfeller der de er fattet på uriktig eller sviktende grunnlag, jf. ombudets saker 12/255, 15/244, 15/293 og 15/1024. Ombudet mener imidlertid at det er holdepunkter for dette i saken her.

Ombudet konstaterer først at B kommune ikke har fremlagt dokumentasjon som viser at ovennevnte praksis om kartlegging av særskilte bistandsbehov nødvendigvis ble fulgt i klagers tilfelle. Vi konstaterer også at Fylkesmannen i C, som klageinstans, har konkludert med en manglende individuell vurdering av klagers særskilte behov på natten fra kommunens side ved to anledninger, jf. vedtak av 6. desember 2013 og 20. juli 2015. Ombudet legger en lignende betraktning til grunn for vår vurdering etter dtl. § 16. Ombudet finner, i likhet med Fylkesmannen, at kommunen i 2013 ikke hadde kartlagt klagers situasjonen ut ifra hennes konkrete ønsker, behov og utfordringer på der og da, jf. fylkesmannens vedtak av 6. desember 2013. Av den grunn var det heller ikke mulig å vurdere tiltakets egnethet. Som Fylkesmannen, finner vi at kommunen også i 2015 la for mye vekt på sine tildelingsnormer fremfor individuelle hensyn. At kommunen hadde videreført et tidligere gitt regnestykke over klagers bistandsbehov gjennom dagen uten å faktisk foreta en ny vurdering av hva hun ikke lenger trengte bistand til og som således kunne gå i fratrekk for aktiv nattbistand, fremstår som klart også for ombudet. Dette støtter etter vårt syn at kommunen ikke har oppfylt plikten til individuell tilrettelegging overfor klager.

Etter dette er ombudet kommet til at B kommune ikke har klart å sannsynliggjøre at A fikk en egnet individuell tilrettelegging ved tildelingen av 22. juli 2013 og 26. januar 2015.

Tilrettelagt bistand til sosiale aktiviteter og hushold?

A anfører at B kommune har foretatt en skjematisk vurdering av hennes behov for bistand til sosiale aktiviteter og hushold. Hun viser til kommunens betydelige reduksjon av slik bistand i 2013 ut ifra nye retningslinjer for utmåling. Etter klagers syn er ikke omfanget tilpasset hennes konkrete behov. Hun er derfor tvunget til å bortprioritere sosialt samvær med familie og venner og nødvendig renhold av boligen.

Ombudet har forståelse for at reduksjonen i 2013 oppleves som sjablongmessig av A. Vi kan likevel ikke se at det er holdepunkter for at kommunen ikke har foretatt en konkret vurdering av klagers situasjon ved tildelinger av bistand til sosiale aktiviteter og hushold. Fremlagte saksutredninger viser at tildelingene objektivt sett ser ut til å ha bygget på en totalvurdering av opplysninger fra søknader, saksbehandlers kjennskap til henne og vurderinger av hennes fungering og behov. Ombudet viser i den forbindelse til vedtak av 24. juli 2014, hvor det fremgår at A ble tildelt ytterligere timer til trening per uke for å unngå at nettopp timene til fritidsbistand brukes til andre formål.

Kommunen innrømmer at tjenesteomfanget ikke har vært optimale ut ifra klagers ønsker. Likevel understreker kommunen at tildelingsnivået har ligget innenfor sektorlovgivningens krav til nødvendig og forsvarlig bistand. En slik vurdering har også sektormyndighetene lagt til grunn, jf. stadfestelsen av kommunens utmåling gjennom Fylkesmannen i Cs vedtak av 11. desember 2014. Fylkesmannen konstaterte her at klager ikke hadde udekkede nødvendige behov, selv om fritidsbistand ikke var romslig utmålt. Dette er faglige skjønnsvurderinger som ombudet vanskelig kan overprøve som «uriktig eller sviktende» ut ifra fremlagte opplysninger i saken her, jf. ombudets sak 12/255, 15/244, 15/293 og 15/1024. Vi viser også til at ombudet mangler mandat til å utvide kommunens plikter etter sektorlovgivningen, jf. Ot.ptp. nr. 44 (2008-2009) s. 186.

Hvorvidt Fylkesmannen feilaktig unnlot å behandle As klage over utmålingen til fritidsbistand og husholdning i 2015, slik at hun ikke fikk en reell prøving av bistandsbehovet på dag, ligger for øvrig utenfor ombudets kompetanse å vurdere. En klage over forvaltningens eventuelle saksbehandlingsfeil hører inn under Sivilombudsmannens mandat. Fylkesmannen er heller ikke ansvarlig pliktsubjekt etter dtl. § 16. Vi bemerker likevel at det ikke var fremlagt noen opplysninger overfor Fylkesmannen ved klagebehandlingen i 2015 som faktisk tilsa en endring av behovet siden sist klagebehandling i 2014 etter ombudets syn.

Etter dette er ombudet kommet til at kommunen har foretatt en individuell vurdering av klagers bistandsbehov på hva gjelder sosiale aktiviteter og husholdning, og at det ikke er grunn til å tro at den individuelle tilretteleggingen har vært utilstrekkelig i lovens forstand. Ombudet finner ikke at foretatte tildelinger bygger på uriktig eller sviktende grunnlag.

Konklusjon

•  B kommune har ved vedtak av 22. juli 2013 og 26. januar 2015 handlet i strid med plikten til individuell tilrettelegging etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (dtl.) § 16 ved tildeling av nattbistand til A.
•  B kommune har ikke handlet i strid med plikten til individuell tilrettelegging etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (dtl.) § 16 ved tildeling av bistand til sosiale aktiviteter og husholdning til A.