15/2437 Utlendingsmyndighetenes behandling av familiegjenforeningssak var ikke diskriminerende

En mann søkte familiegjenforening, men fikk avslag fordi han ikke fylte underholdskravet i utlendingsforskriften. Han anførte at han hadde nedsatt funksjonsevne som gjorde han ut av stand til å ta inntektsgivende arbeid.

Ombudet viste til uttalelse i sak 15/359, hvor det ble slått fast at underholdskravet i utlendingsforskriften ikke er utformet på en diskriminerende måte. I uttalelsen viste ombudet til at unntaksbestemmelsen må være reell, ved at den ikke tolkes så snevert at ingen i praksis oppfyller vilkårene for den, eller dersom søknader om unntak ikke blir behandlet individuelt.

Ombudet vurderte på den bakgrunn om utlendingsmyndighetene hadde praktisert regelverket på en diskriminerende måte i mannens sak. Ombudet konkluderte med at det ikke var grunnlag for å fastslå at vurderingen var i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, fordi en rekke relevante opplysninger ikke var fremlagt for utlendingsmyndighetene på tidspunktet de behandlet saken.

• Saksnummer: 15/2437
• Lovgrunnlag: Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5
• Dato for uttalelse: 24.06.2016

Sakens bakgrunn

Saken gjelder UNEs avslag på søknad om familiegjenforeningen.

A kom til Norge i 2006 og ble innvilget opphold på humanitært grunnlag etter § 8 i utlendingsloven av 1988. Hans kone og to barn søkte om familieinnvandring etter utlendingsloven kapittel 6. UDI og UNE avslo søknaden fordi A ikke oppfylte underholdskravet i utlendingsforskriften.

Partenes syn på saken

Selvhjelp for innvandrere (SEIF):

A ble diskriminert av UNEs i deres vurdering av hans søknad om familiegjenforening. A har nedsatt funksjonsevne og var ufør da han kom til Norge i 2006. Grunnet arbeidsuførhet vil han ikke kunne oppfylle underholdskravet gjennom arbeid. Det er heller ikke mulig for han å oppfylle underholdskravet ved uførepensjon eller andre trygdeytelser fordi han ikke har forutgående medlemskap i folketrygden. Samlet betyr dette at A, på grunn av sin nedsatte funksjonsevne, aldri vil kunne oppfylle lovens underholdskrav.

Den eneste måten A kan unngå å forsørges av det offentlige er ved at hans arbeidsføre kone får komme til Norge. SEIF kan ikke se at det virker integreringsfremmede å nekte familieinnvandring. Ettersom dette kun vil gjelde et fåtall saker, vil heller ikke innvandringsregulerende hensyn ha noen større betydning. SEIF viser til at gjeldende utlendingslov trådte i kraft 1. juni 2010, og at A sannsynligvis ville ha hatt opphold med flyktningstatus og rett til uføretrygd dersom saken hadde blitt avgjort etter gjeldende regelverk. SEIF mener at diskrimineringen blir direkte vilkårlig.

UNE:

UNE viser til vurderingen som fremgår av deres vedtak datert 28. september 2010. Vilkårene om underhold i utlendingsforskriften § 10-8 var ikke oppfylt på vedtakstidspunktet. I vedtaket er unntaksbestemmelsen i utlendingsforskriften § 10-11 vurdert. Det fremgår av vedtaket side 3 at; “there has not been documented or established as probable that the sponsor is unable to work in the future”.

På vedtakstidspunktet hadde A fremlagt brev fra X kommune Sosialavdelingen Y datert 18. september 2009, og dokument fra fastlege B datert 10. september 2009. NAVs vedtak datert 29. oktober 2013 med avslag på uførepensjon, samt dokument fra fastlege B datert 30. september 2011, forelå ikke på tidspunktet UNE fattet vedtak. Betydningen av disse dokumentene har således ikke vært vurdert av UNE.

Faktum som SEIF har lagt frem for ombudet og som er grunnlaget for påstanden om at A er diskriminert, har ikke vært vurdert av UNE. I forlengelsen av dette påpeker UNE at resonnementet til SEIF bygger på det faktum at A ikke vil kunne oppfylle underholdskravet ved uføretrygd, noe som det først ble klart etter UNEs vedtak i NAVs vedtak av 29. oktober 2013.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), jf. § 28. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 3.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 første ledd. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig nedsatt funksjonsevne.

Forbud mot forskjellsbehandling:

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 6 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 7.

Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd andre punktum.

Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd tredje punktum.

Lovlig forskjellsbehandling:

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 6.

Ombudets vurdering

Ombudet skal i denne saken vurdere om A ble utsatt for forskjellsbehandling på grunn av nedsatt funksjonsevne gjennom UNEs avslag på søknad om familiegjenforening.

Ombudet har i uttalelse av i dag slått fast at underholdskravet i utlendingsloven og utlendingsforskriften ikke er utformet på en diskriminerende måte. I uttalelsen viste ombudet til at unntaksbestemmelsen må være reell, ved at den ikke tolkes så snevert at ingen i praksis oppfyller vilkårene for den, eller dersom søknader om unntak ikke blir behandlet individuelt. Det gjenstår derfor for ombudet å vurdere hvorvidt UNE har praktisert utlendingsforskriften § 10-11 på en diskriminerende måte i saken til A.

Ombudet skal i denne saken vurdere utlendingsforvaltningen sitt vedtak, herunder de skjønnsmessige vurderingene som er gjort etter utlendingsforskriften. I slike saker har ombudet ikke kompetanse til å overprøve de vurderingene utlendingsmyndighetene gjør utover det diskrimineringsrettslige. Spørsmålet for ombudet er om UNEs vurdering innebærer en indirekte forskjellsbehandling ved at skjønnet er praktisert på måte som ikke tar hensyn til den særlige situasjonen A befinner seg i.

SEIF har anført at denne saken dreier seg om en mann som aldri vil kunne oppfylt underholdskravet ved å jobbe. Han er også avskåret fra å få uførepensjon fordi han ikke oppfyller kravet til forutgående medlemskap i folketrygden, jf. folketrygdloven § 12-2.

Vurderingene UNE gjorde i sitt vedtak datert 28. september 2010 bygget på de opplysninger som forelå på vedtakstidspunktet. Opplysningene som SEIF har påberopt som grunnlag for at vedtaket var diskriminerende, forelå ikke på vedtakstidspunktet. Blant annet var det ikke dokumentert at A ikke ville kunne jobbe i fremtiden.

Spørsmålet om A skulle vært omfattet av unntaket i forskriften § 10-11 er ikke vurdert med utgangspunkt i de opplysningene SEIF har fremlagt for ombudet. Ombudet har derfor ikke grunnlag for å fastslå at UNEs vurdering er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Konklusjon

Utlendingsnemnda handlet ikke i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 da den avslo søknad om familiegjenforening i vedtak av 28. september 2010.