Avslag på forsikring ikke diskriminerende

Saken gjaldt spørsmål om avslag på uføreforsikring på grunn av ADHD var i strid med diskrimineringsforbudet.

Ombudet la til grunn at avslaget i utgangspunktet innebar diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Ombudet kom imidlertid til at avslaget var saklig, nødvendig og ikke uforholdsmessig inngripende. Avslaget innebar derfor lovlig forskjellsbehandling.

Ombudet mente at det er saklig å legge vekt på risiko for uførhet ved vurdering av søknad om forsikring. I dette tilfellet var det heller ikke nødvendig å begrense risikoen for uførhet på grunn av ADHD og assosierte lidelser ved å ta forbehold eller kreve høyere premie. Videre opplyste forsikringsselskapet at vedkommende kunne søke på nytt og få en ny individuell vurdering dersom helsetilstanden hans skulle endre seg. Det fantes også andre forsikringstyper som vedkommende kunne søke om. Ombudet la i tillegg vekt på at Nemnda for helsevurdering frarådet forsikringsselskapet om å tegne forsikringsavtale med vedkommende, og at Finansklagenemnda opprettholdt avslaget som saklig.

• Saksnummer: 16/1326
• Lovgrunnlag: diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5
• Dato for uttalelse: 9. desember 2016

 Sakens bakgrunn

A fikk diagnosen ADHD. Han søkte på uføreforsikring fra If Skadeforsikring. If sendte øknaden og helseerklæringen til Nemnda for helsevurdering. Nemnda for helsevurdering ga en helsefaglig uttalelse den 13. august 2015, og anbefalte ikke å tilby forsikring til A. A fikk derfor avslag på forsikring. Han klaget til Finansklagenemnda, men Finansklagenemnda opprettholdt avslaget i vedtak av 24. mai 2016.

Partenes syn på saken

A:

A hevder at det er i strid med forbudet mot diskriminering å gi han avslag på uføreforsikring på grunn av hans ADHD.

Da A søkte om forsikringen, var han helt åpen på at han ble diagnostisert med ADHD ett år tidligere, og ga forsikringsselskapet lov til å snakke med hans behandler. Søknaden ble avslått uten å ta høyde for hans situasjon spesifikt, og uten å snakke med hans behandler.

A mener at mesteparten av forskningen som er gjort på ADHD, er basert på personer som ikke har klart å ta seg utdannelse, og mange av disse har vært borti rus i et forsøk på å selvmedisinere. I disse gruppene er det hevet over enhver tvil at lavere utdannelse, utagerende oppførsel siden barndom, intim kjennskap til rusmiljøer osv. er et faresignal. At dette skal påvirke hans muligheter til å få forsikring, kan ikke være annet enn diskriminering. Det blir som å si at en afroamerikaner ikke får jobb fordi sjansen er større for at han skal ende opp på trygd enn for gjennomsnittsamerikaneren. A opplyser at han har høyere utdannelse, en god jobb der han tjener bra, og bruker energien sin i positiv retning.

I tillegg opplyser A at grunnen til at han fikk diagnosen sent i livet, er at han aldri har vist symptomer på hyperaktivitet. Så lenge han har jobbet med noe som har vært interessant, har han heller aldri slitt med oppmerksomheten.

A kan ikke se en eneste forskjell på hans sak og hvordan bilforsikring for unge tidligere var delt opp. Der gutter og jenter er relativt homogene grupper, må man kunne si at ADHD i høyeste grad er en heterogen gruppe med alt for store mørketall til at statistikken gir noen som helst mening.

At If trekker frem at han bruker legemidler mot ADHD, ser ut til å være propaganda for å "vise hvor alvorlig ting er". Det de indirekte sier er at det er bedre med udiagnostiserte enn stabile, medisinerte mennesker. Legemidlene gjør han mer konsentrert, og han bruker det kanskje en eller to ganger i uken om det er mye møtevirksomhet. Basert på de de sier, vil det faktisk lønne seg å være en som ikke tar helsen sin alvorlig og holder seg unna legen, til tross for at man føler noe er feil.

Videre viser A til at det å ha ADHD ikke kan sammenlignes med for eksempel det å ha opplevd to hjerteattakk. Det å påstå at det er større sjanse for han å utvikle en psykisk lidelse, blir også for dumt. Saken er at det er mange med ADHD som har flere lidelser, men de havner da i "den andre gruppen igjen". Det som gjør problemet her enda større, er at om han hadde tegnet forsikringen for et år siden, ville han ha fått den. Det var da han hadde større fare for å overarbeide seg selv eller ta sjanser som kunne være skadelige.

If Skadeforsikring:

If viser til at avslag på uføreforsikring til A er begrunnet i en særlig risiko for uførhet blant personer med ADHD. Dette er i samsvar med råd fra Nemnda for helsevurdering. Også Finansklagenemnda er enig i at avslaget er saklig begrunnet etter forsikringsavtaleloven § 12-12. Et avslag på personforsikring begrunnet i særlig risiko etter § 12-12 er ikke i strid med diskrimineringslovgivningen.

Ved tegning av forsikring foretas det ikke en finmasket individuell risikovurdering, men en vurdering basert på en noe grovere gruppebetraktning. Tilhører forsikringssøker den aktuelle gruppen, vil statistikk for gruppen som viser særlig risiko være saklig å vektlegge etter FAL § 12-12.

At A tilhører gruppen ADHD synes ikke å være omstridt. Hvilke grupper som vurderes som risikoutsatt i forsikringssammenheng, vurderes normalt av Nemnda for helsevurdering, som skal sikre en enhetlig vurdering av sykdomsrisiko blant forsikringsselskapene. Nemnda for helsevurdering har ingen generelle retningslinjer for ADHD når det gjelder voksne søkere, og foretar da en mer konkret vurdering. Dette har også vært tilfelle i aktuelle sak.

Det er vektlagt at forsikrede er utredet i det psykiske helsevern og fikk stilt diagnosen ADHD i 2013, etter å ha hatt symptomer/plager fra sin adferdsforstyrrelse hele livet. Det foreligger en 3 måneders sykmelding i 2014. Han behandles nå med legemidler. I den konkrete vurderingen uttaler Nemnda for helsevurdering at ADHD er en gruppe tilstander «som er forbundet med svært økt risiko for en rekke psykiske lidelser» og risikoen for «arbeidsuførhet hos personer med denne diagnosen er markert øket.» Nemnda for helsevurdering viser i sin uttalelse til en nylig publisert norsk studie hvor det var overhyppighet av arbeidsuførhet i den aktuelle gruppen. Etter også å ha vurdert de individuelle opplysninger om forsikrede, ble det konkludert slik:

«Selv om søker er i arbeid og har fått diagnosen i voksen alder, vil risikoen for arbeidsuførhet være betydelig. Tilbud om uføredekning med reservasjon for ADHD eventuelt med følger frarådes da tilstanden er forbundet med arbeidsuførhet med mange ulike årsaker til grunn.»

Finansklagenemnda var enig i at det i denne saken ikke var tilrådelig å tilby uførerente med reservasjon for ADHD, og var således enig med anbefalingen fra Nemnda for helsevurdering.

I denne forbindelse bemerker If at det omsøkte produktets uførerente dekker løpende uførepensjon ved uførhet uavhengig av årsak. Hva som er årsak til en ervervsmessig uførhet, er utfordrende å ta stilling til, da mange faktorer, både medisinske, sosiale, arbeidsmarked mv., gjerne virker sammen. Det er riktig som Finansklagenemnda uttaler, at med den aktuelle tilstanden vil det kunne være vanskeligere å tåle ulike belastninger som andre friske individer normalt vil tåle.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), jf. § 28. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 3.

Forbudet mot diskriminering

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 første ledd. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig nedsatt funksjonsevne.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 6 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 7.

Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd andre punktum.

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 6.

Bevisregler Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 30.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om If Skadeforsikring har handlet i strid med forbudet mot diskriminering i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 ved å avslå uføreforsikring til A.

If har ikke en praksis som gjør at selskapet generelt avslår dekning for personer med ADHD. Vurderingen baserer seg både på en gruppebetraktning og individuelle forhold. Selv om det i realiteten ser ut til at anbefalingen til Nemnda for helsevurdering innebærer at svært få personer med ADHD vil kunne få uføreforsikring, vil ombudet kun ta stilling til om det konkrete avslaget er diskriminerende.

A har fått avslag på uføreforsikring på grunn av at han har diagnosen ADHD. ADHD faller klart innunder begrepet nedsatt funksjonsevne, jf. blant annet nemndas sak 25/2011 om Forsvarets sesjonsordning.

Avslag på forsikring på grunn av ADHD innebærer at A er stilt dårligere enn andre som søker om forsikring, og det har sammenheng med hans nedsatte funksjonsevne. I utgangspunktet foreligger det altså direkte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.

Bevisbyrden går over på If Skadeforsikring, som må sannsynliggjøre at forskjellsbehandlingen likevel er tillatt. Det er tre vilkår for at forskjellsbehandling skal være lovlig. Forskjellsbehandlingen må være nødvendig for å oppnå et saklig formål, og ikke uforholdsmessig inngripende overfor A.

If har anført at et avslag som Finansklagenemnda har opprettholdt som saklig etter forsikringsavtaleloven § 12-12 ikke kan være i strid med diskrimineringsregelverket. Ombudet bemerker at ombudet skal legge betydelig vekt på vurderinger fra sektormyndigheter som Finansklagenemnda. Lovgiver har imidlertid lagt opp til at ombudet skal gjøre en selvstendig vurdering, jf. blant annet ombudets sak 14/12 om avslag på barneforsikring på grunn av Aspergers syndrom.

Saklig formål?

For at forskjellsbehandling skal være tillatt, må det ha ett eller flere saklige formål.

A har vist til at saken ikke skiller seg fra saken om ulik forsikringspremie for kvinner og menn. I 2002 konkluderte daværende likestillingsombud med at bruken av kjønn som faktor ved beregning av forsikringspremien ved skade- og sykeforsikringer, er i strid med likestillingsloven. Ombudet kunne ikke se at det forelå tilstrekkelige saklige og relevante argumenter for at kjønn kan tillates brukt som faktor ved skade- og sykeforsikringer.

Foreliggende sak skiller seg imidlertid fra denne. Lovgiver har uttrykkelig bestemt at det er saklig å legge vekt på uførhetsrisiko på grunn av nedsatt funksjonsevne ved tegning av forsikring. I forarbeidene til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven står det at en person som har en høy grad av risiko for uførhet, må kunne nektes forsikring med dekning i denne risikoen (Ot.prp.nr.44 (2007-2008) s. 108). Lovgiver har altså gitt føringer om at lovens forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne ikke er ment å gi personer, som basert på helseopplysninger har en høyere risiko for ulike typer skader enn andre, rett til forsikring med dekning i den konkrete diagnosen, eller skade som kan ha sammenheng med diagnosen. Denne forskjellsbehandlingen er med andre ord ansett som saklig. Ombudet har lagt dette til grunn i sin praksis, jf. sak om forsikringsvilkårene til Vital (sak 09/2) og i sak om forsikringsvilkårene til If (sak 14/12).

Ombudet har forståelse for at det oppleves urettferdig at gruppebetraktninger er en del av grunnlaget for vurderingen av A. Ombudet bemerker imidlertid at både Nemnda for helsevurdering og If også har lagt vekt på individuelle forhold ved As søknad. For øvrig har ombudet i sak 14/12 uttalt at det er saklig å legge vekt på en persons diagnose ved søknad om uføreforsikring, forutsatt at den økte risikoen for uførhet er dokumentert i tilstrekkelig grad. Ombudet skal være varsom med å overprøve medisinskfaglige vurderinger.

Nemnda for helsevurdering har i den aktuelle saken vist til en nylig publisert studie som viser overhyppighet av arbeidsuførhet hos personer med ADHD. Nemnda uttaler at ADHD er en gruppe tilstander «som er forbundet med svært økt risiko for en rekke psykiske lidelser» og at risikoen for «arbeidsuførhet hos personer med denne diagnosen er markert øket.»

Ombudet legger derfor til grunn at det er saklig å legge vekt på risiko for uførhet ved vurdering av As søknad om forsikring.

Nødvendig?

For at forskjellsbehandling skal være tillatt, må den være nødvendig for å oppnå ett eller flere saklige formål. Forskjellsbehandlingen er ikke nødvendig hvis de samme saklige formålene kan oppnås med mindre inngripende tiltak.

I ombudets sak 14/12 kom ombudet til at avslag på uføreforsikring for barn med Aspergers syndrom var begrunnet i saklige hensyn (høy risiko for uførhet). Videre vurderte ombudet om det var nødvendig å avslå søknad, herunder om formålet om risikobegrensning kunne ha blitt oppnådd med mindre inngripende midler, som for eksempel delvis dekning og/eller krav om høyere premieinnbetaling. If hadde sannsynliggjort at risikobegrensning ikke kunne oppnås med å ta forbehold for uførhet som følge av Aspergers og assosierte lidelser. Begrunnelsen var at det ville være vanskelig å finne den konkrete årsaken til arbeidsuførheten. If hadde lagt frem dokumentasjon på sammenhengen mellom Aspergers syndrom og psykiske og fysiske lidelser.

Også i foreliggende sak har If lagt frem dokumentasjon på at det er en sammenheng mellom ADHD og uførhet. Det foreligger en høy risiko for uførhet blant personer med diagnosen ADHD. Selv om det er åpenbart at det er store variasjoner innad i gruppen, er det som nevnt tillatt å legge vekt på gruppebetraktninger. Når risikoen er så høy og det er vanskelig å utelukke at ADHD har vært årsaken til arbeidsuførhet, kan det ikke kreves at If tar forbehold eller krever høyere premie. Ombudet har også vektlagt at Nemnda for helsevurderinger fraråder uføredekning med reservasjon for ADHD, og at Finansklagenemnda har ansett det saklig etter forsikringsavtaleloven å ikke tilby forsikring med reservasjon.

Ombudet har merket seg anførselen til A om at hans situasjon skiller seg betydelig fra de personer som har vært gjenstand for mesteparten av forskningen som foreligger. Nemnda for helsevurdering og If har sett hen til nylig publisert norsk studie, hvor det fremgår at av 414 personer med ADHD, var kun 24 % i arbeid, mot 79 % i resten av befolkningen. Ombudet har ikke forutsetninger til å ta stilling til om, og eventuelt i hvilken grad, As situasjon skiller seg fra de som deltok i studiet. Dette er medisinskfaglige vurderinger som ombudet skal være varsom med å overprøve. Ombudet bemerker at If i tillegg har gjort en individuell vurdering av As søknad. Det ble ikke lagt utelukkende vekt på gruppebetraktninger. Helseopplysningene til A ble sendt til Nemnda for helsevurdering. Nemnda for helsevurdering gjorde en konkret vurdering basert på de opplysningene som de hadde mottatt om A.

Ombudet finner derfor at avslag på uføreforsikring er nødvendig fordi risikobegrensning ikke kan oppnås med mindre inngripende tiltak, som blant annet å ta forbehold eller krav om høyere premie.

Ikke uforholdsmessig inngripende?

For at forskjellsbehandling skal være tillatt, må den ikke være uforholdsmessig inngripende overfor den det gjelder. Ombudet må gjøre en interesseavveining og resultatet må være rimelig, samlet sett.

Ombudets sak 09/2 gjaldt spørsmål om reservasjon for dekning for uførhet som følge av bestemte sykdommer var diskriminerende. I foreliggende sak har ikke If tatt forbehold om å dekke uførhet som følge av ADHD. A har fått avslag på forsikringsdekning i sin helhet. Det skal derfor være sterke argumenter for at forsikringsselskapets interesser må veie tyngre enn As interesse i å få forsikring for uførhet.

I ombudets sak 14/12 la ombudet vekt på at A hadde en annen forsikringsordning, og at han hadde mulighet til å søke om uføredekning etter individuell vurdering i voksen alder. If opplyser at også A vil kunne søke på nytt og få en ny individuell vurdering dersom helsetilstanden hans skulle endre seg. Videre opplyser If at det finnes andre forsikringstyper som A kan søke om, som for eksempel forsikring for kritisk sykdom (hjerteinfarkt, kreft mv.).

Ombudet har i vurderingen sett hen til at de ulemper det medfører for A ikke å få forsikring, satt opp mot den økte risikoen for arbeidsuførhet hos personer med denne diagnosen, og at If har gjort en individuell vurdering av As søknad. Ombudet har i tillegg lagt vekt på at Nemnda for helsevurdering har frarådet If å tegne forsikringsavtale med A, og at Finansklagenemnda har opprettholdt avslaget som saklig.

På denne bakgrunn mener ombudet at avslaget ikke er uforholdsmessig inngripende overfor A.

Konklusjon

If Skadeforsikring har ikke handlet i strid med forbudet mot diskriminering i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 ved å avslå uføreforsikring til A på grunn av ADHD.