Ombudet tok stilling til om skolen diskriminerte klager på grunn av manglende individuell tilrettelegging da klager ikke ble innkalt til møter med sine faglærere for samtale og veiledning om egnede tilretteleggingstiltak.

Ombudet kom også til at B ikke hadde dokumentert at tilretteleggingstiltakene ble fulgt opp. Ombudet la her til grunn at det var skolen som hadde det overordnede ansvaret for å sikre individuell tilrettelegging.

Konklusjon

B handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 17 ved at avtalte tiltak ikke ble iverksatt høsten 2014, ettersom at A ikke ble innkalt til møter med sine faglærere for samtale og veiledning om egnede tilretteleggingstiltak.

• Saksnummer: 15/305
• Lovgrunnlag: Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 17
• Dato for uttalelse: 07.05.2015

OMBUDETS UTTALELSE

Sakens bakgrunn

A gikk studiet BA i Animasjon ved Bi B (heretter B).

A har diagnosen ADHD. A informerte B om diagnosen høsten 2013 samtidig som hun søkte om individuell tilrettelegging. A fikk da ekstra skrivetid til eksamen.

Det ble avholdt møte mellom B og A 9. april 2014 for å diskutere tilrettelegging for A. Følgende tiltak ble foreslått:

Behov for tilrettelegging

• Informasjon til faglærere om As situasjon.
• Utvidede frister for innlevering av obligatoriske oppgaver
• Muligheter for å sitte på et mindre rom når det er laboratoriearbeid
• Mentor

Forslag til tiltak

• Studiekonsulent C sørger for at både studieleder og alle faglærerne til A er orientert om As situasjon.
• Faglærere avtaler egne innleveringsfrister på obligatoriske arbeidskrav for A, slik at A får en god studieprogresjon tilpasset henne.
• C tar kontakt med studieleder angående tilrettelegging av laboratoriearbeid på egnet rom for A, når det er hensiktsmessig og mulig i forhold til faglig veiledning.
• A kontakter DPS og foreslår at de innkaller B til et dialogmøte. o A vurderer å kontakte NAV for å få bevilget ressurser til en mentor. Hvis det innvilges, kan B skaffe en mentor.

Det ble avholdt nytt møte 6. mai 2014 hvor følgende tiltak ble foreslått:

• Studiekonsulent C gir informasjon om As situasjon til studieleder og faglærerne ved oppstart av hvert semester
• Hver faglærer bør ha et møte med A ved semesterstart for å bli klar over hennes utfordringer
• A kan få alternative innleveringsfrister så langt det er mulig på obligatoriske arbeidskrav, slik at hun får en studieprogresjon tilpasset henne.
• B kan tilrettelegge for gruppearbeid og individuelt arbeid i mindre klasserom/grupperom når det er tilgjengelig
• A kan få eget eksamensrom på skriftlige skoleeksamener når det er praktisk mulig.
• A er ansvarlig for å kontakte studieadministrasjonen ved C når hun har behov for endringer i utdanningsplanen sin

A kontaktet skolen høsten 2014 fordi hennes faglærere ikke hadde tatt kontakt for samtale og veiledning om mulige tilretteleggingstiltak. B ga beskjed om at det var As ansvar å kontakte faglærerne for samtale.

A ble sykmeldt i november 2014 og måtte avslutte studiet.

Partenes syn på saken

A:

A mener at hun ikke har fått den tilrettelegging hun har krav på etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 17.

A opplyser at hun i oktober 2013 tok kontakt med studentsamskipnaden for å opplyse om sin diagnose. A fikk i november tilrettelegging i form av en ekstra time på en eksamen. B hadde imidlertid foran vårsemesteret 2014 ikke fremlagt noen plan eller kommet med forslag når det gjaldt eventuelle ytterligere tilretteleggingstiltak overfor A.

A tok etter hvert på ny kontakt med skolen, hvilket medførte at en faglærer blant annet ga utsetting på mappeoppgave og andre oppgaver. Etter møter i april og mai 2014 ble det enighet om flere tilretteleggingstiltak som skulle iverksettes neste semester. A opplyser imidlertid at ingenting skjedde da høstsemesteret startet. A hevder at faglærerne ikke ble informert i henhold til planen. A tok i oktober på ny kontakt med høgskolen. A fikk da beskjed om at hennes lærere skulle informeres og at hun ville bli kontaktet når dette var gjort. Det skjedde imidlertid ingenting.

Den vanskelige studiehverdagen førte til at hun utviklet en depresjon og ble sykmeldt fra studiet i november 2014. Hun mener at depresjonen skyldes at hun ikke fikk tilstrekkelig bistand fra B i studiesituasjonen. Hun slet akademisk og tok ikke sjansen på å fortsette på et studium hvor hun var så forsinket, og ikke kunne stole på at hun fikk hjelp fra høgskolen.

B:

B avviser påstand om at de har handlet i strid med plikten til å sikre egnet individuell tilrettelegging.

B påpeker at det skal tilrettelegges, i den grad det er mulig, slik at studenter kan få vist sine kunnskaper på en tilfredsstillende måte.

For å tilrettelegge selve undervisningen, kan det avtales en individuell utdanningsplan for studenten. Det gjøres i så fall i fellesskap med studenten, en studiekonsulent og i mange tilfeller også med studielederen for studieprogrammet. Tilrettelegging kan f.eks. være en utvidet studierett, at studenten kan ta færre fag/emner hvert semester og ha alternative frister for innlevering av obligatoriske arbeidskrav.

De tiltak B legger til rette for må tilpasses kravene i de ulike studiene skolen tilbyr. Generelt stilles det visse krav til selvstendighet og egenaktivitet i all høyere utdanning, og tilretteleggingen av undervisningen må ta utgangspunkt i dette.

Det innebærer, ifølge høgskolen, at også for studenter med nedsatt funksjonsevne forventes enn viss grad av eget initiativ. B orienterer for eksempel de berørte faglærere om at de har studenter med behov for særskilt tilrettelegging slik at de er forberedt, men den enkelte student må normalt selv ta kontakt med disse for å avtale hva en slik tilrettelegging innebærer.

B opplyser at de fulgte opp tiltakene som ble foreslått i møter av 9. april og 6. mai 2014 ved å informere As faglærere om hennes situasjon. B påpeker at de høsten 2014 hadde møter med A hvor de ga A beskjed om at det var forventet at A selv oppsøkte faglærerne for samtaler og veiledning om hvordan tilretteleggingen best skulle gjennomføres.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), jf. § 28. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 3.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 første ledd. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig nedsatt funksjonsevne.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 6 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 7.

Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd andre punktum.

Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd tredje punktum. Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 6.

Individuell tilrettelegging

Elever og studenter med nedsatt funksjonsevne ved skole- og utdanningsinstitusjoner har rett til egnet individuell tilrettelegging av lærested, undervisning, læremidler og eksamen for å sikre likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter, jf. § 17 første ledd. Brudd på plikten til individuell tilrettelegging etter § 17 regnes som diskriminering, jf. § 12 første ledd.

Retten gjelder tilrettelegging som ikke innebærer en uforholdsmessig byrde. Ved vurderingen av om tilretteleggingen innebærer en uforholdsmessig byrde skal det særlig legges vekt på tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen og virksomhetens ressurser, jf. § 16 andre ledd/§ 17 andre ledd/§ 26 andre ledd.

Det følger også av universitets- og høyskoleloven av 2005 § 4-3 (5) at «Institusjonen skal, så langt det er mulig og rimelig, legge studiesituasjonen til rette for studenter med særskilte behov. Tilretteleggingen må ikke føre til en reduksjon av de faglige krav som stilles ved det enkelte studium.»

Bevisregler

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 30.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om B handlet i strid med plikten til å sikre egnet individuell tilrettelegging i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 17 overfor A.

A har diagnosen ADHD. Det er enighet mellom partene om at A har nedsatt funksjonsevne i lovens forstand og krav på egnet individuell tilrettelegging. A mener at B ikke tilrettela godt nok for henne, og at dette medførte at hun ble sykemeldt og deretter måtte slutte på høgskolen.

For at ombudet skal kunne ta stilling til om høyskolen har handlet i strid med plikten til individuell tilrettelegging, må først klageadgangen etter universitets- og høyskoleloven være benyttet, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) side 183. Selv om det konkrete forholdet ikke er påklaget til høyskolens klagenemnd, jf. universitets- og høyskoleloven § 5-1, så kontaktet A skolen i oktober 2014 for å klage på at tiltakene ikke var iverksatt. A ble imidlertid sykemeldt kort tid etter og er ikke lenger student ved høyskolen. Ombudet finner på denne bakgrunn at ombudet kan foreta en vurdering av tilretteleggingen selv om saken ikke er blitt behandlet i Bs klageorganer.

Det er i utgangspunktet opp til A å vise til forhold som gir ombudet grunn til å tro at B ikke har oppfylt plikten sin til individuell tilrettelegging etter dtl. § 17. Det er ikke nok å hevde at diskriminering har skjedd, A må også kunne vise til faktiske omstendigheter som underbygger påstandene.

Det er ikke bestridt at verken As faglærere eller andre ved B tok kontakt med A for å diskutere mulige tilretteleggingstiltak da høstsemesteret 2014 startet. A klaget til universitetet i oktober samme høst på at tiltakene ikke ble iverksatt. Ombudet finner at dette gir grunn til å tro at B ikke har oppfylt sin plikt etter lovens § 17. Bevisbyrden går dermed over på B, som må sannsynliggjøre at B ikke har handlet i strid med tilretteleggingsplikten.

I henhold til universitets- og høyskoleloven § 4-3 (5) skal B, så langt det er mulig og rimelig, legge studiesituasjonen til rette for studenter med særskilte behov. Dtl § 17 pålegger skole og utdanningsinstitusjon å foreta en egnet individuell tilrettelegging av lærested og undervisning for å sikre at elever med nedsatt funksjonsevne får likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter. Både lærestedet og undervisningsopplegget skal være gjenstand for plikten, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) s. 264.

Spørsmålet ombudet skal ta stilling til er om B handlet i strid med plikten til individuell tilrettelegging ved at tilretteleggingstiltakene ikke ble iverksatt høsten 2014. Med andre ord om det var høyskolen som var ansvarlig for å sikre at As faglærere tok kontakt med henne for samtale og veiledning om mulige tilretteleggingstiltak, og ikke A selv. Sentralt i ombudets vurdering vil derfor være hvor langt tilretteleggingsansvaret for høyskolen rekker, sett opp mot studentens medvirkningsplikt.

A har ikke anført at de konkrete tiltakene som ble foreslått i møtene av 9. april og 6. mai 2014 ikke var egnede tilretteleggingstiltak. A mener imidlertid at det var høgskolens ansvar å informere hennes faglærere om hennes situasjon, slik at faglærerne kunne ta kontakt med henne for samtale og veiledning om mulige tilretteleggingstiltak. B hevder at de informerte faglærerne og studieveilederne om As situasjon, men mener at det var As ansvar å ta kontakt med faglærerne for samtale/veiledning.

Utgangspunktet for tilretteleggingsplikten er at det skal legges til rette for studenten slik at dens behov imøtekommes, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) side 181. Ofte kan det være flere måter å foreta en individuell tilrettelegging på, og det kan velges mellom ulike tilpasninger og tiltak. Utgangspunktet er at den som er ansvarlig kan velge mellom ulike tiltak som har som formål å dekke tilretteleggingsbehovet. Det er imidlertid en forutsetning at dette skjer i samråd med den som skal nyttiggjøre seg tiltaket og at vedkommende sine synspunkt blir hørt, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) s. 181.

B opplyser at det på generelt grunnlag stilles visse krav til selvstendighet og egenaktivitet i all høyere utdanning, og tilretteleggingen av undervisningen må ta utgangspunkt i dette. Det innebærer at B forventer en viss grad av eget initiativ også fra studenter med nedsatt funksjonsevne. B hevder at de orienterte A sine faglærere om hennes situasjon og at hun har behov for tilrettelegging. B mener imidlertid at det er den enkelte student, i dette tilfellet A, som selv må ta kontakt med sine lærere for å avtale hva en slik tilrettelegging innebærer.

Ombudet påpeker at det er høyskolen som er ansvarssubjekt etter både universitets- og høyskoleloven og dtl. I henhold til universitets- og høyskoleloven plikter B å tilrettelegge for studenter med særskilte behov. Forarbeidene til dtl presiserer at skoler og utdanningssituasjoner har et særskilt ansvar i forhold til studenter med nedsatt funksjonsevne og plikter å foreta tilrettelegging av lærested og undervisning, Ot. prp. nr. 44 (2007-2008) side 183.

Samtidig er det et krav etter dtl om at den som krever tilrettelegging medvirker til at læringsinstitusjonen kan tilrettelegge så langt som det er mulig og rimelig. Forarbeidene til dtl beskriver nærmere medansvaret for kartlegging av tilretteleggingsbehovet. Plikten til tilrettelegging forutsetter et samarbeid mellom den som tilrettelegger og den det tilrettelegges for. Den som det tilrettelegges for skal opplyse om og så langt som mulig bistå i kartleggingen av behovet. Forarbeidene presiserer imidlertid at det er utdanningsinstitusjonen som er ansvarlig for tilretteleggingen, jf. Ot.prp. nr. 44 side 181.

Ombudet legger til grunn at det er høgskolen, som ansvarssubjekt etter loven, som har det overordnede ansvaret for å sikre egnet tilrettelegging, hvilket i dette tilfellet blant annet innebærer å sørge for dialog mellom A og hennes faglærere. I møtereferatene står det også at studiekonsulent skal gi informasjon om As situasjon til hennes faglærere og studieleder, og at hver faglærer bør ha et møte med A ved semesterstart for å bli klar over hennes utfordringer.

Ombudet mener at en normal språklig forståelse av referatene er at det var B som skulle informere faglærerne og sørge for at hver faglærer har et møte med A ved semesterstart for å bli klar over hennes utfordringer. Av møtereferatene fremgår at det er As ansvar å eventuelt kontakte DPS og/eller NAV, samt kontakte studieadministrasjonen når hun har behov for endringer i utdanningsplanen sin. Dersom B forventet at A også var ansvarlig for å skulle ta kontakt med faglærerne for samtale/veiledning, burde dette vært bedre formidlet til A.

Ombudet har for øvrig merket seg at A høsten 2013 informerte Bom sin diagnose, og at hun hadde behov for tilrettelegging, uten at skolen tok initiativ til møter hvor mulige tilretteleggingstiltak for vårsemesteret 2014 ble vurdert. Det var først da A på ny tok kontakt i april 2014 at hun ble innkalt til møter for å diskutere tilrettelegging. B har også beklaget at A ble fulgt opp noe sent i prosessen og viser til at studiekonsulenten med ansvar for As studier var sykmeldt i store perioder høsten 2013.

Ombudet er kommet til at B har ikke oppfylt sin bevisbyrde ettersom skolen ikke har dokumentert at tilretteleggingstiltakene ble fulgt opp. Som nevnt over er det B som har det overordnede ansvaret for å sikre individuell tilrettelegging. På denne bakgrunn legger ombudet til grunn at høyskolen har handlet i strid med plikten til egnet individuell tilrettelegging i dtl § 17.

Konklusjon

B handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 17 ved at avtalte tiltak ikke ble iverksatt høsten 2014, ettersom at A ikke ble innkalt til møter med sine faglærere for samtale og veiledning om egnede tilretteleggingstiltak.