Kapittel 5 Internasjonal praksis

5.1 Avgjørelser fra EU-domstolen

The Court of Justice of the European Union (EU-domstolen) har behandlet få saker om diskriminering på grunn av religion. En grunn til det kan være at mange medlemsland ikke har implementert religion og livssyn i sin nasjonale lovgivning og at derfor finnes få eksempler på saker som ligger innenfor EU-domstolens mandat å vurdere. En annen grunn er antakelig muligheten for å få saker vurdert av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), se neste avsnitt.

Joined cases C-71/11 and C-99/11, av 5. september 2012

EU-domstolen har tidligere behandlet en sak om EMK artikkel 9, og vist til at denne er i samsvar med EU-charteret artikkel 10 (*160). Saken gjaldt to muslimer som tilhørte en nyere bevegelse i Islam kalt ahmadiyya, og som flyktet fra Pakistan og søkte om asyl i Tyskland. De viste til at de i følge pakistansk lov kan straffes med fengsel eller bøter dersom de hevder at de tilhører Islam. De viste også til at de hadde blitt truet og hadde opplevd vold for sin religiøse tilhørighet. Tysk rett ba EU-domstolen om en prejudisiell avgjørelse, særlig for å få klarlagt hvilke konkrete inngrep i religionsfriheten etter EMK’s artikkel 9 som må regnes som forfølgelse og som derfor må føre til anerkjennelse av flyktningstatus.

Domstolen bemerker at det ikke er slik at ethvert inngrep i religionsfriheten kan regnes som forfølgelse, men at det både kan gjelde religionsfrihetens indre og ytre kjerne (retten til å ha en religion, og til å uttrykke den offentlig). Det er hvor alvorlig krenkelsen er, som er avgjørende. Videre skriver domstolen at det ikke vil være relevant å ta inn i vurderingen om asylsøkerne vil være trygge i hjemlandet om de avstår fra å praktisere religionen sin.

General case C-157/15, Samira Achbita & Centre v G4S, av 14. mars 2017

Sakens bakgrunn

Saken gjelder adgangen til å forby religiøse hodeplagg i en privat virksomhet i Belgia. Den belgiske domstolen (The Belgian Court of Cassation) ba EU-domstolen om en «preliminary ruling» (*161).

Klager ble fast ansatt som resepsjonist i sikkerhetsselskapet GS4 i 2003. Selskapet har lenge hatt en uskreven regel om at ansatte ikke kan bruke hodeplagg til uniformen. Klager hadde fram til 2006 kun brukt hijab utenom arbeidstid, men annonserte i 2006 at hun ville bruke hijab på jobb. I 2006 bestemte selskapets styre at forbudet mot hodeplagg skulle skriftliggjøres i «Code of conduct». Etter en sykeperiode ble klager, fordi hun insisterte på å bruke hijab, sagt opp fra selskapet. Hun fikk med seg et sluttvederlag.

EU-domstolens vurdering

Domstolen la til grunn at saken ikke reiste spørsmål om direkte diskriminernig, fordi klager ble behandlet likt med andre. Spørsmålet var imidlertid om den indirekte forskjellsbehandlingen et slikt regelverk utgjør, var lovlig. Spørsmålet er dermed om forskjellsbehandlingen er

«objectively justified by a legitimate aim and if the means of achieving that are appropriate and necessary», jf. artikkel 2 i 2000/78/EF.

Om saklig formål uttalte domstolen:

«The desire to display, in relations with both public and private sector customers, a policy of political, philosophical or religious neutrality must be considered legitimate», jf. avsnitt 37.

De viste videre til EU-charteret (2000/C 364/01), artikkel 16: «The freedom to conduct a business» – i prinsippet saklig formål, særlig dersom bare de som har kundekontakt er omfattet. Forbudet må imidlertid håndheves konsekvent og systematisk.

Dersom forbudet håndheves konsekvent og er begrunnet i det legitime hensynet, må den belgiske domstolen videre ta stilling til om forbudet er strengt nødvendig («strictly necessary for the purpose of achieving the aim pursued»?). Domstolen bemerket at et krav i alle fall kan anses strengt nødvendig dersom det praktiseres overfor ansatte som har direkte kundekontakt, jf. avsnitt 42. (Domstolen tar ikke stilling til hvordan et krav skal vurderes for andre typer stillinger med mindre kundekontakt.)

Til slutt viste domstolen til at det må foretas en interesseavveing. Inngrepet kan ikke være uforholdsmessig inngripende overfor den som rammes. For eksempel må arbeidsgiver vurdere om de kunne tilbudt henne annen stilling (uten kundekontakt) i stedet for å si henne opp, jf. avsnitt 43.

Proporsjonalitetsvurderingen krever en konkret begrunnelse med blikk på nasjonale forhold. Dette gjenspeiler igjen den vide skjønnsmarginen nasjonalstatene har i slike saker.

Merknad:Det gjenstår å se hvordan den belgiske domstolen vil vurdere disse vilkårene i den konkrete saken. Det er per i dag  (*162) ikke satt dato for behandling av saken i belgisk rett.

Saken kan sammenliknes med nemndas sak 2/2014 (forbud mot hijab som sikkerhetskontrollør) og 46/2014 (forbud mot langt skjegg som sikkerhetskontrollør) (*163). Begge sakene omhandler forbud mot personlige religiøse uttrykk i et sikkerhetsselskap. Det som skiller sakene, er at den ansatte her er resepsjonist, og dermed ikke i en like utsatt posisjon som sikkerhetskontrollørene vil være. Spørsmålet er hvilken betydning det vil ha for vurderingen av forbudets legitimitet.

At EU-domstolen konkluderer med at et forbud kan være legitimt også overfor en resepsjonist, er en ytterligere utvikling i retning av å tillate forbud av hensyn til et ønske om nøytralitet. Se mer om nøytralitet i kapittel 6, punkt 6.6.3. Det gjenstår å se om dette vil få betydning for nemndas og ombudets praksis. EU-direktivet er et minimumsdirektiv, og Norge kan velge å ha strengere vern enn domstolens tolkning tilsier.

General case C-188/15, Asma Bougnaoui (ADDH) v. Micropole SA, 14. mars 2017

Sakens bakgrunn

Saken gjaldt adgangen til å forby religiøst hodeplagg (hijab) i et privat selskap. En kvinnelig ansatt i et IT-konsulentfirma i Frankrike ble sagt opp fra sin stilling fordi hun nektet å la være å bruke hijab. Kvinnen hadde brukt hodeplagg så lenge hun jobbet der, men etter klager fra en klients kunder som fant hodeplagget forstyrrende, ble hun bedt om å ta av hijaben, og deretter sagt opp fra sin stilling. Fransk rett ba om en vurdering fra EU-domstolen. Spørsmålet var om et krav om ikke å bruke hijab i arbeidet som IT-konsulent i et privat firma, kunne anses for å være «genuine and determining occupational requirement» i henhold til EU direktivet 2000/78.

EU-domstolens vurdering

Domstolen bemerket at dersom bedriften hadde et reglement om nøytralitet, måtte saken vurderes ut fra et spørsmål om indirekte diskriminering, jf. sak C-157/15. I denne saken var det imidlertid ikke noen slik regel i selskapet. Domstolen viste til at krav overfor en enkelt ansatt reiser spørsmål om direkte diskriminering på grunn av religion og i utgangspunktet er i strid med EU-direktivet. Spørsmålet er om et krav om ikke å bruke hijab i arbeidet som IT-konsulent i et privat firma, kan anses for å være «genuine and determining occupational requirement» i henhold til EU direktivet 2000/78.

Domstolen bemerket videre at det aldri er religionen i seg selv, men en «characteristic related to» religion, som kan utgjøre et avgjørende yrkesmessig krav. En slik vurdering skal være streng:

It is only in very limited circumstances that a characteristic related, in particular, to religion may constitute a genuine and determining occupational requirement, jf. avsnitt 38.

Dessuten fremhevet domstolen at det må følge av oppgavene eller konteksten at en slik «characteristic» kan utgjøre et krav. Et ønske fra en kunde er altså ikke nok.

Generaladvokaten fremhevet følgende i sin vurdering:

In particular, there is nothing to suggest that Ms Bougnaoui was unable to perform her duties as a design engineer because she wore an Islamic headscarf. Indeed, Micropole’s letter terminating her employment had expressly referred to her professional competence.

Merknad:Dommen fastslår altså at et kundeønske ikke i seg selv er nok til å begrense religionsfriheten. Også her gjenstår det for den franske domstolen å vurdere saken nasjonalt.

5.2 EU-domstolens betydning for norsk rett

Vi er ikke direkte bundet av EU-domstolens praksis, men vi ser til EU-rettspraksis når vi tolker norsk rett. I tillegg må forholde oss til øvrige relevante rettskilder som Grunnloven, diskrimineringslovene, FN-konvensjonene og EMK.

Det er videre viktig å understreke at EU-direktivene legger opp til en minimumsstandard når det gjelder grad av beskyttelse for den som blir utsatt for diskriminering. Det betyr at vi ikke kan ha svakere vern enn hva EU-direktivet gir uttrykk for. Det er imidlertid ikke noe i veien for at Norge velger å ha et sterke vern overfor utsatte grupper enn hva som kreves i EU generelt. At vi har et bedre vern enn EU, finnes det eksempler på også på en rekke andre rettsområder.

Samtidig vil EUs krav kunne ha betydning for rettsutviklingen i Norge, særlig dersom det er et ønske om å stramme inn den norske praksisen.

5.3 Avgjørelser fra den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD)

5.3.1 Retten til å bruke hodeplagg og andre religiøse symboler på arbeidsplassen

Dahlab mot Sveits, 15. februar 2001

Sakens bakgrunn

En kvinnelig lærer underviste på en barneskole i Sveits for barn i alderen fire til åtte år. Hun konverterte til Islam og brukte hijab i fire år, før hun ble nektet dette av skolemyndighetene. Det ble vist til hensynet til et livssynsmessig nøytral utdanningssystem og til en sekularisert stat.

EMDs vurdering

Domstolen fant at nektelsen av hijab utgjorde et inngrep i Dahlabs religionsfrihet, men at nektelsen hadde et legitimt formål som var «nødvendig i et demokratisk samfunn». En lærer i den offentlige skolen representerer staten og dette har betydning for kravene som stilles. I tillegg la domstolen vekt på elevenes og deres religionsfrihet. Elevene var unge og derfor en lett påvirkelig gruppe. EMD uttalte seg også om den symbolverdi hijab har og at bruken av et slikt hodeplagg bygger på stereotype kjønnsrolleoppfatninger.

Domstolen anerkjente at forbudet utgjorde et inngrep i hennes religionsfrihet etter artikkel 9, men fordi forbudet var begrunnet med nøytralitet i undervisningssammenheng, var dette et legitimt formål som nødvendiggjorde inngrepet.

Konklusjon

EMD avviste saken som «åpenbart ugrunnet».

Merknad:Forbudet gjaldt en barneskole. Det er antakelig rimelig å tolke avgjørelsen slik at resultatet ville blitt annerledes om et tilsvarende forbud ble innført for lærere på et høyere utdanningsnivå (*164).

Kurtulmus mot Tyrkia, 24. januar 2006

Sakens bakgrunn

En kvinnelig professor benyttet hijab på arbeidsplassen ved Universitetet i Istanbul. Uniformsreglementet sa at offentlig ansatte ikke skulle synliggjøre sin religiøse tilhørighet. Det ble igangsatt disiplinærvedtak. Hun ble sagt opp fordi hun ikke rettet seg etter forbudet, og tapte i alle instanser i tyrkisk rettsapparat.

EMDs vurdering

Domstolen innrømmet at oppsigelsen utgjorde et inngrep som hadde sammenheng med Kurtulmus’ religionsfrihet. Spørsmålet for EMD var om forbudet mot å bruke hijab var «nødvendig i et demokratisk samfunn». Betydningen av at en stat kan sikre sekularitet i offentlige utdanningsinstitusjoner ble særlig vektlagt. Dette ble sett i sammenheng med sekularisme som et sentralt prinsipp i Tyrkia. Domstolen vektla også at når en person velger å bli ansatt, kan en si å ha sluttet seg til de regler som gjelder for bekledning på arbeidsplassen. Domstolen viste videre til statenes vide skjønnsmargin og konkluderte med at det ikke forelå brudd på EMK artikkel 9.

Konklusjon

Saken ble avvist som åpenbar grunnløs.

Eweida m.fl. mot Storbritannia , 15. januar 2013

Klager 1 – kors til uniform i British Airways

Den første klageren, Eweida, jobbet i innsjekkingsstaben til British Airways. Hun ble sendt hjem fra jobb i september 2006 da hun nektet å ta av seg eller dekke til korset hun hadde rundt halsen som var i strid med selskapets uniformkode. Etter en måneds tid ble hun tilbudt en administrativ stilling uten krav til uniform. Klager takket nei og ble hjemme fra jobb inntil februar 2007 da selskapet endret reglene for uniformsbruk og tillot henne å vise fram korset.

EMDs vurdering

Ønske fra British Airways om å kommunisere et visst image av selskapet og å fremme anerkjennelsen av selskapets omdømme og besetning ble anerkjent som saklige formål av domstolen. Forbudet mot å bruke kors ble imidlertid ikke ansett nødvendig for å oppnå formålet. Ulempen ved at Eweida viste korset med uniformen måtte ha minimal innvirkning på virksomhetens image. Videre ble det vektlagt at bruk av andre religiøse plagg var tillatt, uten at det hadde hatt en negativ effekt på selskapets omdømme. Til slutt hadde det betydning at British Airways hadde endret reglementet før avgjørelsen i EMD, slik at kors likevel var tillatt.

Domstolen diskuterte betydningen av «contracting out», en presumsjon om at arbeidstaker har gitt avkall på deler av sin religionsfrihet ved inngåelse av arbeidsavtalen. Dersom arbeidet eksempelvis krever bruk av en bestemt uniform eller utførelse av visse plikter, presumeres arbeidstaker å ha akseptert at dette medfører begrensninger i den personlige frihet. En annen måte å si det på, er at religionfriheten ikke er begrenset, fordi arbeidstaker står fri til å bytte jobb.

Domstolen presiserte at dette ikke kan legges til grunn en slik presumsjon. At en ansatt på forhånd er kjent med arbeidsoppgaver og uniformsregler, kan imidlertid ha betydning i forholdsmessighets-vurderingen av om inngrepet må tåles.

Konklusjon

Korsforbudet medførte en krenkelse av artikkel 9.

Merknad:EMD justerer med dette standpunktet i Kurtulmus mot Hellas, hvor EMD la til grunn at begrensninger begrunnet i arbeidsplikten i utgangspunktet ikke medfører et inngrep i religionsfriheten.

Klager 2 – kors til uniform på pleiehjem

Den andre klageren, Ms. Chaplin, var kristen og brukte halssmykke med kors til uniformen hun hadde som sykepleier ved et pleiehjem. Pleiehjemmets kleskode var basert på retningslinjer fra Helsedepartementet. Forbudet mot halssmykker var der for å beskytte helsen og sikkerheten til sykepleiere og pasienter. Klager nektet å fjerne korset på forespørsel fra arbeidsgiver, og ble flyttet til en annen stilling som ble nedlagt noen år senere.

EMDs vurdering

Domstolen fant også her at uniformsreglementet utgjorde et inngrep i klagers religionsfrihet. EMD sammenliknet begrunnelsene for uniformsreglene i denne saken og i saken med British Airways, og viste til at begrunnelsen i denne saken måtte veie tyngre i avveiningen av om inngrepet må tåles. De uttalte at den offentlige myndighets skjønnsmargin må være vid når det gjelder å vurdere helse og sikkerhet. Sykehuset var bedre i stand til å vurdere behovet for reglement av helsemessige grunner. Inngrepet ble ansett nødvendig.

Konklusjon

Uniformreglementet utgjorde ingen krenkelse av artikkel 9.

Ebrahimian mot Frankrike, 26. november 2015

Sakens bakgrunn

En kvinnelig sosialarbeider ansatt på en psykiatrisk avdeling ved et offentlig sykehus i Frankrike fikk ikke fornyet kontrakten sin etter at hun begynte å bruke hijab på jobb. Arbeidsgiver hadde fått klager både fra pasienter og fra kollegaer. Arbeidsgiver minnet om uttalelelsen fra den øverste administrative domstolen som sa at selv om offentlig ansatte var vernet av samvittighetsfriheten medførte statens sekulære karakter at ansatte ikke kunne gi uttrykk for sin religion mens de utførte sine arbeidsoppgaver. Å bære religiøse symboler ville dermed medføre brudd på pliktene til offentlig ansatte.

EMDs vurdering

Domstolen uttalte innledningsvis at avgjørelsen om ikke å fornye kontrakten til klageren skyldtes at hun nektet å fjerne sløret sitt, som var et uttrykk for hennes muslimske tilknytning. Domstolen slo fast at dette medførte et inngrep i hennes rett til å gi uttrykk for sin religion. Domstolen viste til kravet om nøytralitet blant offentlig ansatte og bemerket at det kunne være nødvendig å begrense klagerens rett til å gi uttrykk for sin religion for å sikre lik behandling av pasienter. Når det gjaldt forholdsmessigheten, viste domstolen til statens skjønnmargin, herunder Frankrikes prinsipp om at staten er nøytral (Laïcité). Domstolen viste til at staten selv er nærmest til å vurdere forholdsmessigheten av inngrepet, og at hensynet til nøytralitet og upartiskhet ikke overskred skjønnsmarginen.

Konklusjon

Hijabforbudet utgjorde ingen krenkelse av artikkel 9.

5.3.2 Rett til fri på religiøs helligdag

Kosteski mot tidligere republikk av Makedonia, 13. april 2006

Sakens bakgrunn

Klager ble straffet av sin arbeidsgiver etter at han tok en dag fri for å feire «Bayram», en muslimsk religiøs festival. Den makedonske retten kom til at klager ikke hadde blitt diskriminert, og viste til at en festival ikke har med trosutøvelse å gjøre og at han ikke hadde lagt fram noen bevis som tilsa at han var religiøs.

EMDs vurdering

Domstolen viste først til at retten til å utøve sin religion, ikke omfatter enhver aktivitet som har sammenheng med en religion. Å delta på en festival for muslimer, er ikke i seg selv religionsutøvelse. Videre mente retten at de ikke var overbevist om at straffen klager hadde fått, medførte et inngrep i religionsfriheten. At unnlatelse av å møte på jobb uten tillatelse, fikk konsekvenser, fremstod ikke urimelig.

Konklusjon

Sanksjonene mot klager utgjorde ingen krenkelse av artikkel 9 eller artikkel 14.

Francesco Sessa mot Italia, 3. april 2012

Sakens bakgrunn

Klager var troende jøde, og advokat. I forbindelse med en pågående sak, ble klager bedt om å møte i retten angående bevissituasjonen i saken. Det ble foreslått to datoer for høringen, og klager innvendte at begge datoer kolliderte med en religiøs festival han mente han ut fra sin jødiske tro var forpliktet til å delta på. Han ba derfor om utsettelse av saken. Begjæringen ble imidlertid avslått, og klager unnlot å møte på dagen for høringen.

EMDs vurdering

Domstolen mente at det var tvilsomt om å få avslag på en utsettelse av en høring i retten på grunn av en religiøs festival, medfører et inngrep i klagers religionsfrihet. Men selv om det skulle regnes for å være et inngrep, kom domstolen til at hensynet til andres rettigheter og friheter, herunder at en sak skal behandles innen rimelig tid, var et legitimt formål.

Konklusjon

Inngrepet utgjorde ingen krenkelse av artikkel 9.

5.3.3 Retten til å nekte å utføre visse arbeidsoppgaver

Eweida m.fl. mot Storbritannia, 15. januar 2013

Klager 3 (*165) - registrering av partnerskap

Den tredje klager i saken, Ms. Ladele, var kristen og jobbet som Notarius Publicus. Hun anså forhold mellom likekjønnede for å være i strid med Guds vilje, og mente hun derfor ikke kunne bidra til aksept for likekjønnet ekteskap. Da likekjønnet ekteskap ble innført i Storbritannia, nektet hun å registrere sivile partnerskap. En tid lot dette seg gjøre ved at andre kollegaer hun hadde inngått avtale med utføre den delen av jobben hun av samvittighetsgrunner ikke ville utføre. Etter en tid klaget imidlertid kollegaene og mente at hennes unnlatelse var diskriminerende. Det ble iverksatt en disiplinærsak mot henne som endte med at hun, fordi hun fastholdt sitt standpunkt, mistet jobben.

EMDs vurdering

Domstolen fastslo at klagerens nektelse var direkte motivert av hennes religiøse overbevisning om at ekteskapet var en institusjon forbeholdt mann og kvinne. Videre vurderte domstolen krenkelse av artikkel 14 sammenholdt med artikkel 9, altså om hennes arbeidsplikt medførte indirekte diskriminering av hennes religiøse overbevisning.

Formålet med reaksjonen fra arbeidsgiver som offentlig organ, var å sørge for likebehandling og ikke-diskriminering. Domstolen minnet om at forskjellsbehandling på bakgrunn av seksuell orientering krever særlig alvorlige grunner for å kunne rettferdiggjøres. Mrs. Ladele var ansatt i offentlig stilling til å utføre sekulære oppgaver.

Til tross for at inngrepet var alvorlig for arbeidstakeren, måtte formålet med inngrepet anses nødvendig og inngrepet dermed forholdsmessig. De lokale myndighetene søkte å sikre rettighetene til andre som også var beskyttet etter konvensjonen. Domstolen minnet om at det generelt er en vid skjønnsmargin når det gjelder å treffe en rimelig balanse mellom konkurrerende rettigheter i konvensjonen.

Konklusjon

Oppsigelsen utgjorde ingen krenkelse av artikkel 9.

Klager 4 – parrådgivning for likekjønnede par

Den fjerde og siste klageren i saken, Mr. McFarlane, jobbet som rådgiver i Relate, en privat organisasjon som tilbyr rådgivning om seksualliv til par. Selskapet hadde en politikk s om påla arbeidstakere å tilby like tjenester til heteroseksuelle og homoseksuelle par. Klager nektet å forplikte seg til å tilby psyko-seksual rådgivning til likekjønnede par, og dette resulterte i en disiplinærsak mot ham. Klager tapte i alle instanser i nasjonal rett.

EMDs vurdering

Domstolen måtte vurdere om staten hadde oppnådd en rimelig balanse mellom de konkurrerende interessene i saken. På den ene siden var oppsigelsen en alvorlig sanksjon med alvorlige konsekvenser for klager. På den andre siden hadde klager fra ansettelsen meldt seg på Relates utdanningsprogram vel vitende om Relates likestillingspolitikk og at avvisning av homofile par ikke ville være mulig. Det avgjørende for domstolen var at arbeidsgivers reaksjon var initiert av for å sikre implementeringen av en politikk hvor formålet er å tilby tjenester uten å diskriminere. Domstolen mente at skjønnsmarginen måtte være vid i slike tilfeller.

Konklusjon

Sanksjonene mot klager utgjorde ingen krenkelse av EMK artikkel 9 verken alene eller sammenholdt med artikkel 14.

5.3.4 Retten til religionsuttrykk utenfor arbeidslivet

Kokkinakis mot Hellas, 25. mai 1993

Sakens bakgrunn

Klager var dømt for ulovlig misjonering av den greske domstolen. Bakgrunnen for dette var at han tilhørte Jehovas vitne, og at han hadde snakket med en nabo, kona til en gresk-ortodoks prest, om sin religiøse tilhørighet.

EMDs vurdering

Domstolen mente at det forelå et inngrep i klagers religionsfrihet, ved at hans rett til å gi uttrykk for sin religion ble begrenset. Videre kom retten til at den greske domstolen ikke hadde sannsynliggjort at inngrepet var nødvendig, herunder på hvilken måte klagers handlemåte hadde medført at naboen ble forsøkt overbevist på en upassende måte.

Konklusjon

Begrensningene i klagers religionsfrihet utgjorde en krenkelse av artikkel 9.

Phull mot Frankrike, 11. januar 2005

Sakens bakgrunn

Phull var britisk statsborger og praktiserende shik. Under en sikkerhetskontroll på Entzheim flyplass, ble han bedt om å ta av turbanen sin for inspeksjon. Phull mente hans rett til religionsutøvelse ble krenket.

EMDs vurdering

Domstolen aksepterte at klageren var blitt utsatt for et inngrep i sin religionsfrihet, men viste til at sikkerhetsmessige tiltak på en flyplass er åpenbart nødvendig for å ivareta allmenne interesser (public safety). De viste videre til at staten har en vid skjønnsmargin ved vurderingen av hvilke sikkerhetstiltak som er nødvendige.

Konklusjon

Saken ble avvist som åpenbart grunnløs.

Leyla Sahin mot Tyrkia, 10. november 2005

Sakens bakgrunn

Klager, en tyrkisk medisinstudent ved universitetet i Istanbul, ble nektet å ta eksamen og delta på undervisning i mars 1998 fordi hun brukte hijab. Universitetet hadde nylig innført et forbud mot hodeplagget. Tyrkisk rett hadde vist til at bruken av hodeplagget ved universitetet stred mot grunnleggende sekulære prinsipper i Tyrkia.

EMDs vurdering

Storkammeret la til grunn at forbudet mot hijab medførte et inngrep i Sahins rett til å uttrykke sin religion. Spørsmålet var om inngrepet likevel var lovlig. Det ble vist til at restriksjoner på hodeplagg hadde vært håndhevet i lang tid, slik at Sahin var kjent med dette og kunne forvente tilsvarende restriksjoner. Ved vurderingen av om inngrepet var nødvendig, la retten vekt på det sekulære systemet i Tyrkia, likestillingsbetraktninger, hensynet til de som ikke vil bære hijab og den politiske symboleffekten bruk av hijab kan ha. Det ble også vist til statenes skjønnsmargin i slike saker. I forholdsmessighetsvurderingen ble det lagt vekt på at myndighetene hadde forsøkt å unngå at de som ønsket å bære hijab ble utestengt fra universitetene, og at forbudet var begrenset til visse undervisningssammenhenger. I tillegg ble det vist til den spesielle situasjonen i Tyrkia med en sekulær stat som et grunnleggende prinsipp.

Konklusjon

Forbudet mot hijab utgjorde ingen krenkelse av artikkel 9.

Merknad:Det er antakelig grunn til å være tilbakeholden med å gi denne avgjørelsen overføringsverdi til andre stater som ikke er truet av religiøs/politisk ekstremisme på samme måte som Tyrkia.

Folgerø m.fl. mot Norge, 29. juni 2007

Sakens bakgrunn

Saken gjaldt innføringen av KRL-faget i skolen og foreldres mislykkede forsøk på å frita sine barn fra undervisningen som de mente I for stor grad vektla kristen undervisning. Foreldrene påberopte EMKs tilleggsprotokoll artikkel 2 om rett til utdanning og undervisning i samsvar med egen religiøs og filosofisk overbevisning. Høyesterett kom til at ordningen var i overensstemmelse med Norges forpliktelser og saken ble klaget inn for EMD.

EMDs vurdering

Domstolen bemerket først at det i utganspunktet ligger til statens skjønnsmargin å vurdere om mer av undervisningen skal omfatte kristendom enn andre religioner. De kom imidlertid til at KRL-faget, slik det var lagt opp, også kvalitativt hadde en annen tilnærming til kristendom sammenliknet med de andre religionene. Det var dermed uklart for retten hvordan det skulle være mulig å nå målene om respekt, dialog og likeverd på tvers av religioner og livssyn. Domstolen vurderte om en mulighet for å søke om fritak, kunne oppveie for dette inngrepet. De kom til at dette var vanskelig å praktisere uten å legge en uforholdsmessig byrde på foreldrene. Alternativt måtte en slik ordning medføre segregert undervisning, en løsning som var uønsket også av den norske stat.

Konklusjon

KRL-faget var i strid med EMKs tilleggsprotokoll artikkel 2.

Merknad:KRL-faget ble erstattet av RLE (Religion, livssyn og etikk) i 2008. I 2015 ble det imidlertid endret til KRLE (kristendom, religion, livssyn og etikk). Det følger av opplæringsloven § 2-4 at faget skal fremstille ulike relioner og livssyn på en likeverdig måte, og at faget ikke skal være forkynnende. Adgangen til å søke om fritak fra deler av undervisningen, fremkommer av opplæringsloven § 2-3a.

Ahmet Arslan m.fl. mot Tyrkia, 23. februar 2010

Sakens bakgrunn

Klagen gjaldt 127 tyrkiske borgere som ble arrestert på et offentlig sted etter en religiøs seremoni. Borgerne tilhørte en religiøs gruppe som brukte en religiøs bekledning bestående av turban, vide bukser, tunika og stokk. Den nasjonale lovgivningen i Tyrkia forbød religiøs bekledning på offentlige plasser av hensyn til prinsippet om en sekulær stat. Forbudet skulle sikre sekulære og demokratiske verdier, og fremtoningen i gatene var i strid med den nasjonale lovgivningen og gruppen ble arrestert.

EMDs vurdering

Domstolen la til grunn at det forelå et inngrep i borgernes religionsfrihet og dermed et inngrep etter artikkel 9. Hensynet til en sekulær stat og demokratiske verdier ble ansett som saklige, men spørsmålet var om et forbud var nødvendig. Domstolen viste til at dette var vanlige borgere som ikke representerte staten utad og at forbudet skulle gjelde i det offentlige rom, for alle borgere. Videre var nektingen knyttet til den religiøse bekledningen alene og ikke til oppførsel. Domstolen kom til at staten ikke hadde sannsynliggjort at et slikt forbud alene knyttet til bekledning var nødvendig i et demokratisk samfunn og for å beskytte andres rettigheter og friheter.

Konklusjon

Lovgivningen utgjorde en krenkelse i strid med artikkel 9.

Lautsi mot Italia, 18 mars 2011

Sakens bakgrunn

Klagers barn gikk på en offentlig skole hvor det i tråd med lovens påbud hang et krusifiks i hvert klasserom. Klager mente dette var i strid med prinsippene om sekularisering og statens nøytralitet og påberopte EMK første tilleggsprotokoll artikkel 2. Bestemmelsen slår fast at foreldre har rett til å sikre at barna gis «utdanning og undervisning i samsvar med deres egen religiøse og filosofiske overbevisning». I tillegg mente klager at krusifiksene medførte en krenkelse av artikkel 9 og av artikkel 14.

EMDs vurdering

Domstolen bemerket at de vurderte om det forelå en krenkelse av første tilleggsprotokoll artikkel 2 i lys av artikkel 9 og 14. Videre la de til grunn at krusifikser er et religiøst symbol, og at staten er forpliktet til å sikre at undervisningen er nøytral og respekt for foreldrenes rett til å gi barna en sekulær oppdragelse.Selv om det var forståelig at moren følte seg krenket av krusifiksene, var ikke dette nok til å si at det forelå en krenkelse a v første protokoll artikkel 2 . Domstolen viste til Folgerø-saken (se under), hvor de uttalteat det ikke foreligger brudd alene fordi en majoritetsreligion får større plass enn andre religioner eller livssyn. Videre viste de til at krusifikset er et passivt symbol, og at Italia har en inkluderende holdning til religiøse minoritetsgrupper og deres stilling i skolemiljøet. Blant annet er det ikke innført forbud mot hijab eller andre religiøse symboler, og det er lagt til rette for religiøse feiringer etc. Dermed var det ikke noe som tydet på at det offentlige var intolerante mot ulike religioner eller annen overbevisning.

Konklusjon

Synlige krusifikser utgjorde ingen krenkelse av EMK TP1 artikkel 2.

S.A.S mot Frankrike, 1. juli 2014

Sakens bakgrunn

I 2010 innførte Frankrike et nasjonalt forbud mot ansiktsdekkende plagg i det offentlige rom. En kvinne under navnet S.A.S, klaget til EMD på brudd på EMK artikkel 8 (retten til privatliv) og retten til religionsfrihet i artikkel 9. Kvinnen anførte at hun brukte ansiktsdekkende plagg av religiøse grunner, og at forbudet medførte at hun var innesperret i sitt eget land.

Den franske stat anførte at et nasjonalt forbud var nødvendig av hensyn til likestilling mellom menn og kvinner, av hensyn til offentlig trygghet (public safety), hensynet til menneskeverd, og til verdien av sameksistens (living together).

EMDs vurdering

Domstolen bemerket at det ikke kunne legges til grunn at kvinnene som brukte niqab ble tvunget til det. Forbudet rammer kvinner som dekker ansiktet av religiøse grunner, og reiser derfor spørsmål om inngrep i religionsfriheten etter EMK artikkel 9.

Domstolen bemerket at statens oppgave er å kontinuerlig finne den riktige balansen av grunnleggende rettigheter på individnivå som grunnlag for et demokratisk samfunn. I forholdet mellom stat og religion, må staten ha en særlig vid skjønnsmargin i å vurdere når et inngrep i religionsfriheten er nødvendig.

Hensynet til offentlig trygghet, og likestilling og menneskeverd, ble ikke ansett som saklige hensyn i denne sammenheng. Det gjorde imidlertid hensynet til sameksistens. Domstolen uttalte at det måtte være opp til staten å vurdere nødvendige vilkår, herunder hva slags samfunn de ønsker å ha. Særlig ble det vist til at det er liten mellomstatlig enighet (common ground) om dette spørsmålet.

I forholdsmessighetsvurderingen tilla EMD noe vekt at forbudet var rettet mot ansiktsdekkende plagg generelt, og ikke kun mot niqab. Videre viser de til at straffenivået er svært lavt. Til slutt bemerker de sin tilbakeholdenhet med å overprøve statens vurdering av hva de legger i å være en pluralistisk stat.

Konklusjon

Forbudet var ikke i strid med EMK artikkel 9, artikkel 8 eller artikkel 14.

Merknad:EMD uttrykte samtidig bekymring for innføringen av et slikt forbud. Det ble vist til at omfanget av kvinner som brukte niqab i Frankrike var svært lavt (1600 av 65 millioner), og til at et forbud kan skape avstand og intoleranse når statens fremste oppgave er å fremme toleranse.

Osmanoǧlu og Kocabaş mot Sveits, 10. januar 2017

Sakens bakgrunn

Saken gjaldt muslimske foreldres rett til å nekte å sende deres døtre på obligatorisk svømmeundervisning hvor jenter og gutter er samlet. Døtrene gikk på grunnskolen.

EMDs vurdering

Domstolen bemerket at klagernes rett til å utøve (manifest) sin religion ble berørt og at myndighetenes nektelse av å godkjenne unntak fra svømmeundervisningen medførte et inngrep i foreldrenes religionsfrihet.

Domstolen mente imidlertid at skolen hadde en særlig rolle i å bidra til sosialisering og integrering, spesielt når det gjelder elever med utenlandsk opprinnelse. De mente at barnas interesser i en fullverdig utdanning måtte veie tyngre enn foreldrenes ønske om å frita døtrene fra svømmeundervisningen. De viste til at svømmeundervisning ikke bare handler om svømmetrening, men om å delta i et fellesskap på lik linje med andre. Domstolen vektla dessuten at myndighetene hadde vært åpne for fleksible løsninger med foreldrene, og tillot for eksempel at døtrene brukte burkini. Myndighetene hadde også grundig vurdert ønske om fritak. Domstolen mente derfor at statens skjønnsmargin ikke var overskredet i dette tilfelle når det gjaldt å vekte interessene for fullverdig utdanning og god integrering.

Konklusjon

Avslaget var ikke i strid med EMK artikkel 9.

5.3.5 Retten til å ikke avsløre sin religiøse tilknytning og retten til ikke å være religiøs

Alexandridris mot Hellas, 21. februar 2008

Sakens bakgrunn

Alexandridris måtte avlegge ed for å praktisere som advokat i Hellas. Han klaget på at eneste måten han kunne få avlegge en høytidelig ikke-religiøs ed på, var å avsløre at han ikke var ortodoks kristen.

EMDs vurdering

Domstolen kom til at det forelå et inngrep i religionsfriheten. Under henvisning til sin tidligere praksis uttalte Domstolen at religionsfriheten også innebar rettigheter for agnostikere, humanetikere og ateister. De viste til at religionsfriheten omfatter en rett til ikke å avsløre sin religion eller sin overbevisning, og til ikke å være forpliktet til å handle på en slik måte at ens ikke-religiøse tilknytning blir avslørt. Domstolen fant at videre at inngrepet hverken var nødvendig eller forholdsmessig.

Konklusjon

Praktiseringen av edsavleggelsen var i strid med EMK artikkel 9.

Sinan Isik mot Tyrkia, 2. februar 2010

Sakens bakgrunn

Klager ønsket å endre sitt offentlige identitetskort fordi det fremkom av det at hans religiøse tilhørighet var Islam. Alle tyrkiske statsborgere måtte bære et slikt identitetskort hvor religiøs tilhørighet var oppgitt. Klager tilhørte det religiøse samfunnet Alevi og mente det ikke var riktig å kategorisere dette som en del av Islam.

Klager foreslo alternativt at opplysningene om religion ble fjernet fra identitetskortet. Tyrkisk rett avviste klagers ønske og viste til at trosretningen Alevi var en del av Islam. Klager fikk etter en endring i det nasjonale lovverket, mulighet til å fjerne opplysningene fra hans kort, slik at feltet med religion på klagers kort ble stående blankt.

EMDs vurdering

Domstolen vurderte om registrering av religion på identitetskortet medførte et inngrep i klagers religionsfrihet. Domstolen la til grunn at også retten til ikke å være religiøs eller oppgi sin religiøse tilhørighet, er omfattet av EMK artikkel 9.

Domstolen la til grunn at den enkeltes negative religionsfrihet medfører at en demokratisk stat ikke har rett til å innhente informasjon om en enkelt innbyggers religiøse tilhørighet. Staten skal heller ikke favorisere en religiøs tolkning fremfor en annen, og kan dermed ikke overprøve klagers rett til å ville endre sin tilhørighet.

Domstolen bemerket videre at endringen av lovgivningen, slik at det ble mulig å ikke oppgi sin religiøse tilhørighet, ikke kunne gjøre vurderingen annerledes, all den tid religion fortsatt stod oppført som et blankt felt på identitetskortet. Ordningen ville likevel medføre et inngrep hver gang han var forpliktet til å vise identitetskortet.

Konklusjon

Registreringen var i strid med EMK artikkel 9.

Dimitras m.fl. mot Hellas, 3. juni 2013

Sakens bakgrunn

Klagerne, som var vitner i flere rettsaker, ble bedt om å legge hånden på bibelen når de skulle avlegge ed. Da klagerne gav beskjed om at de ikke var ortodokse kristne, fikk de lov til avlegge ed uten bibelen. Klagerne mente likevel at denne avsløringen medførte et brudd på deres rett til ikke å avsløre sin religiøse tilknytning i rettsalen.

EMDs vurdering

Samme vurdering som i Alexandridris-saken (over).

Konklusjon

Praktiseringen av edsavleggelsen var i strid med EMK artikkel 9.

5.3.6 Menneskerettsdomstolens betydning for norsk rett

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har hovedansvaret for å tolke og utvikle konvensjonsteksten, og EMDs rettspraksis vil dermed, i følge Høyesterett, være den viktigste kilden for tolking av rettighetene i konvensjonen (*166). Høyesterett har videre uttalt at «dersom det tolkingsresultat som følger av EMK, fremstår som rimelig klart, må norske domstoler legge konvensjonsbestemmelsen til grunn selv om dette skulle medføre at innarbeidet norsk lovgivning eller praksis blir tilsidesatt» (167).

Det er staten som er forpliktet til å etterleve menneskerettskonvensjonen. Avgjørelser fra EMD er likevel relevante ved tolkningen av det norske diskrimineringsvernet.

Avhengig av typen inngrep, nyter staten etter EMK en viss skjønnsmargin til selv å vurdere om det i det enkelte tilfelle foreligger en krenkelse (*168). Skjønnsmarginen må ses som et utslag av at staten selv er nærmest til å vurdere hvilke formål som er presserende, og hvordan det slår ut i avveiningen. Jo mer grunnleggende krenkelsen er, jo mindre er den statlige skjønnsmarginen.

Når to menneskerettsbestemmelser kommer i konflikt med hverandre og rettighetene skal avveies mot hverandre, har staten ifølge Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) en vid skjønnsmargin (*169). Det er dermed begrenset i hvilken grad EMDs avgjørelser fra andre land har overføringsverdi til norske forhold, og vice versa. Samtidig er klart at menneskerettskonvensjonen (EMK) har betydning for tolkningen av det norske diskrimineringsvernet, noe som også kommer til uttrykk i avgjørelsene fra ombudet og nemnda.

For eksempel vil en vurdering av hvordan staten har regulert sitt forhold til religion og til religiøse minoriteters stilling, ha stor betydning for adgangen til å begrense individers religionsutøvelse i det offentlige rom. Fordi dette varierer fra land til land, vil også statens skjønnsmargin være stor på dette området, se for eksempel EMDs sak S.A.S mot Frankrike i kapittel 5, punkt 5.3.4.

Dette betyr imidlertid ikke at avgjørelser fra EMD har liten betydning. Det innebærer kun at avgjørelsene og vurderingene også må ses i lys av nasjonale forhold.

Nemnda sier følgende om betydningen av relevante avgjørelser fra EMD og om statens skjønnsmargin i den såkalte Blidensol-saken (*170):

«EMD har i flere av de ovennevnte avgjørelsene om forbud mot hijab, vist til at det er svært ulike tradisjoner og oppfatninger knyttet til regulering av forholdet mellom stat og religion blant statene som er parter i EMK. Staten gis derfor generelt en betydelig skjønnsmargin i slike spørsmål. Samtidig viser avgjørelsene at EMD, ved vurderingen av en stats konkrete inngrep i retten til religionsutøvelse, vil legge en viss vekt på den aktuelle statens generelle regulering av forholdet mellom stat og religion i samfunnet. I avgjørelsene om forbud mot hijab i Frankrike og Tyrkia har EMD framhevet betydningen av at organiseringen av disse statene er tuftet på et konstitusjonelt prinsipp om sekularisme. Det vil si et grunnleggende prinsipp om uavhengighet mellom stat og religion.

Fram til i år (2017) hadde Norge en statskirke (*171). Det er fremdeles fastslått i den norske Grunnloven at «vår kristne og humanistiske arv forbliver samfunnets verdigrunnlag» (§ 2), og at «Den norske kirke forbliver Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten» (§ 16 annet punktum). Norge har følgelig ikke tilsvarende lovgivning som Tyrkia, Frankrike og Sveits, og har ikke et konstitusjonelt prinsipp om sekularisme. Det vil derfor kunne være knyttet usikkerhet til hvor stor skj ønnsmargin EMD vil akseptere for Norges del.

Det følger av juridisk teori (se Vibeke Blaker Strand, Diskrimineringsvern og religionsutøvelse (2012) side 313) at det går en skillelinje mellom EMK- og FN-konvensjonene når det gjelder diskrimineringsvernets rekkevidde. Mens sakene i EMK i stor grad har fokus på hvilket spillerom staten har til å gjøre innskrenkninger i individers rett til bruk av religiøse hodeplagg, er praksisen til de ulike FN-komiteene i langt større grad rettet mot enkeltindividenes stilling og muligheter til deltakelse. FN-konvensj onene gir derfor et sterkere individvem når det gjelder adgang til bruk av religiøse hodeplagg enn det som er tilfellet etter EMK. Det sterkere individvernet i FN-konvensjonene innebærer at det må oppstilles et krav til konkretisering av begrunnelsen for å begrense bruk av religiøse symboler. I en konkret vurdering skal det tas utgangspunkt i den faktiske situasjonen innen den enkelte institusjon for at en begrensning i adgangen til bruk av religiøse hodeplagg skal kunne være tillatt. Nemndas praksis er i tråd med dette, se for eksempel nemndas sak 35/2014 og 46/2014.»

 

 

5.4 Andre lands praksis

5.4.1 Sverige – tilpasset uniform for tannlegestudent og fratatt støtte på grunn av manglende håndhilsing

ANM 2014/1987 Dom fra Stockholm tingrett, 16. november 2016

Sakens bakgrunn

En kvinnelig tannlegestudent ved Karolinska Institut ba om å få langermet uniform. Hun viste til at det stred mot hennes muslimske tro å arbeide med bare armer, og ba om enten langermet uniform eller adgangen til å bruke engangsermer. Sykehuset viste til pasientsikkerhet og hygienehensyn, og avslo tilrettelegging av uniformen.

Diskrimineringsombudsmannen i Sverige (DO) undersøkte saken og mente at det burde være mulig å tilpasse uniformen uten at det gikk på bekostning av hygiene og pasientsikkerhet. De mente at saken reiser spørsmål om indirekte diskriminering på grunn av religion, og at Karolinska Institut ikke hadde sannsynliggjort at forskjellsbehandlingen var nødvendig.

DO tok ut stevning i april 2015 dom falt i Stockholms tingrett 16. november 2016.

Rettens vurdering

Tinsretten var enig med DO om at Karolinska institutt ikke hadde sannsynliggjort at risikoen for å spre smitte ville øke ved bruk av engangsermer.Retten kom derfor til at praksisen fra Karolinska institutt innebar indirekte diskriminering.

Konklusjon

Manglende tilrettelegging av uniformen innebar indirekte diskriminering på grunn av religion.

Merknad:Karolinska institutt ble dømt til å betale diskrimineringserstatning (oppreisning) til klager på kr 5 000, og til å betale saksomkostninger for behandlingen i tingretten.

Omed 2006/761 Arbetsförmedlingen i Älmhult, dom fra 8. februar 2010

Sakens bakgrunn

En mann ble fratatt støtte fra arbeidsformidlingen etter at han ikke ville håndhilse på den kvinnelige lederen ved praksisstedet han ble utplassert til. Mannen hilste først på den mannlige lederen, men når den kvinnelige lederen strakk fram hånden, hilste han ved å ta høyre hånd til brystet og bukke, og forklarte at dette hadde sammenheng med hans religiøse overbevisning. Praksisstedet tilbakekalte praksisplass til mannen, og arbeidsformidlingen fulgte opp med å frata mannen plass i arbeidsmarkedsprogrammet. Arbeidsformidlingen begrunnet dette med at han selv var skyld i at han ikke fikk beholde praksisplassen.

Rettens vurdering

Tingretten dømte arbeidsformidlingen for diskriminering på grunn av religion og viste til at mannens religiøse overbevisning, som var arbeidsformidlingens begrunnelse for tilbakekallelsen, ikke er saklig grunn til å frata støtte. Arbeidsformidlingen ble dømt til å betale mannen erstatning.

Konklusjon

Utestengingen fra arbeidsmarkedstiltaket var i strid med diskrimimeringsforbudet på grunn av religion og livssyn

5.4.2 Danmark – forbud mot religiøst hodeplagg i supermarkedkjeden Føtex var lovlig

Dansk høyesterett, 21. januar 2005, sak 22/2004

Sakens bakgrunn

En 26-årig kvinnelig ansatt ved Supermarkedkjeden Føtex ønsket etter seks års ansettelse å bruke hijab på jobb. Føtex hadde generelle uniformsregler for alle ansatte som hadde kundekontakt. Føtex la stor vekt på å integrere personer med annen etnisk bakgrunn enn dansk. På kjøpesenteret hadde over 18 % av de ansatte annen etnisk bakgrunn enn dansk. Kvinnen fikk beskjed om at uniformsreglementet ikke tillot religiøse plagg, og at hun ville bli bortvist om hun begynte å bruke hijab i arbeidstiden. Kvinnen trosset forbudet. Arbeidsgiver gav henne tilbud om å ta en annen stilling som ikke innebar kundekontakt, men ønsket ikke å endre reglementet. Kvinnen ønsket ikke en annen stilling og ble avskjediget.

Rettens vurdering

Høyesterett bemerket at uniformsreglementet i Føtex i særlig grad rammer muslimske kvinner, men kom likevel til at reglene ikke utgjorde en ulovlig forskjellsbehandling.

Føtex begrunnet sine regler med at de ønsket å signalere at firmaet var en politisk og religiøs nøytral virksomhet. Personalreglementet inneholdt også forbud mot for eksempel synlige kors og politiske emblem. Reglementet var begrunnet i forretningsmessige og driftsmessige hensyn. Det ble ansett som viktig å unngå «støy» i relasjonen mellom de ansatte og kundene.

Konklusjon

Retten kom til at bortvisningen av kvinnen, når hun ikke ønsket å etterkomme arbeidsgivers krav, var berettiget.

Merknad:Denne avgjørelsen fremstår strengere enn flere av ombudets og nemndas tidligere uttalelser. Nemnda viser imidlertid til denne dommen i LDN 2/2014 om adgangen til å forby hijab for sikkerhetskontrollører i et sikkerhetsselskap (*172). Det kan virke som om nemnda tar til orde for en større adgang til å vektlegge hensynet til nøytralitet i arbeidslivet. Samtidig er det stor forskjell på et supermarked og en sikkerhetskontroll, slik at det ikke kan legges til grunn at det ville blitt samme utfall om et supermarked i Norge hadde innført et forbud mot religiøse hodeplagg.

5.4.3 Nord-Irland – kristent bakeri nektet å bake «Gay-cake»

Belfast Court of Appeal, dom fra 19. mai 2016

Sakens bakgrunn

Ashers bakery, en familiebedrift i Belfast, nektet å pynte en kake med påskriften «Support gay marriage» på grunn av familiebedriftens religiøse overbevisning. Mannen som bestilte kaken, var selv homofil og tok saken til Irlands Equality commission. Han viste til at han var krenket både fordi han var homofil og på grunn av hans politiske syn om rett til likekjønnet ekteskap.

Ashers bakery tapte både i første instans og i Belfast Court of appeal 19. mai 2016.

Saken ble deretter vurdert av Northern Ireland Court of Appeal den 24. oktober 2016 som kom til samme resultat som Belfast Court of Appeal.

Ny anke ble også avvist 21. desember 2016.

Rettens vurdering

Retten kom til at klager ble diskriminert på grunn av sin seksuelle orientering og på grunn av sitt politiske syn (som også er vernet utenfor arbeidslivet i Nord-Irland). Bakeriet hevdet at det ikke var klagers seksuelle orientering, men budskapet på kaken som var problemet. Retten fant at det måtte legges til grunn at det var klagers seksuelle orientering som medførte at kaken ikke ble laget.

Et bakeri er en bedrift med økonomiske interesser og ikke en religiøs organisasjon. På dette grunnlaget kom retten til at det ikke var rom for en saklighetsvurdering på grunnlag av familiebedriftens religiøse overbevisning. Retten bemerket at Nord-Irland bevisst hadde unnlatt å innføre samvittighetsfritak ved innføringen av diskrimineringsvernet på grunn av seksuell orientering. Å gi familiebedriften medhold, ville dermed undergrave lovgivningen i Nord-Irland.

Konklusjon

Ashers bakery handlet i strid med forbudet mot direkte diskriminering på grunn av seksuell orientering.

Merknad:Saken har skapt stor debatt i Nord-Irland. Både om virksomheters rett til å drive på religiøst grunnlag, og den enkeltes rett til å nekte å utføre en jobb på grunn av sin religiøse overbevisning.

Som resultatet ble i denne saken, kan det neppe tenkes at et bakeri i Norge kunne bli hørt med at de hadde en religiøs overbevisning med behov for vern etter diskrimineringsloven. Saken ville dermed heller ikke i Norge reelt sett handlet om konflikt mellom rettigheter.

5.4.4 Tyskland – søker til førskolelærerstilling ble ikke ansatt fordi hun brukte hijab

Domsslutning fra Arbeidsretten i Berlin-Brandenburg 9. februar 2017

Sakens bakgrunn

En muslimsk førskolelærer ble ikke ansatt fordi hun brukte hijab. Hun ble spurt under intervjuet om hun ville undervise med hodeplagg. Kvinnen svarte ja på dette, og forklarte at hun brukte hijab av religiøse grunner. Skolen mente at hennes religiøse plagg ville forstyrre undervisningen. Saken gikk til Arbeidsretten i Berlin-Brandenburg.

Rettens vurdering

Retten konkluderte med at bruken av hijab ikke ville utgjøre noen trussel for skolen eller dens undervisning. I følge Berlins såkalte “nøytralitetslov”, kan ikke politi, lærere eller juridisk ansatte bruke religiøse klær eller symboler på jobb. Retten refererte imidlertid til en dom fra 2015 avsagt at den tyske føderale, konstitusjonelle domstolen. Dommen konkluderte i 2015 med at et generelt forbud mot religiøse hodeplagg for lærere i North Rhine-Westphalia var i strid med religionsfriheten. Retten mente at et slikt forbud ikke kunne opprettholdes så lenge det ikke var grunnlag for å si at hodeplagget forstyrret undervisningen. Retten bemerket:

«A blanket ban on religious expression in public schools based upon the outward appearance of educators is not compatible with their religious freedoms…»

Skolen måtte dermed sannsynliggjøre en konkret risiko for at de skulle kunne forby bruk av hodeplagg for sine lærere.

Konklusjon

Vektleggingen av kvinnens hodeplagg var i strid med diskrimineringsforbudet

Merknad:Kvinnen fikk nesten 9 000 euro i erstatning. Domsslutningen ble oppfattet som begynnelsen på slutten av Berlins nøytralitetslov (*173) . Dommen falt imidlertid før EU-domstolens avgjørelser i mars 2017.

5.4.5 Frankrike – forbud mot burkini var i strid med fundamentale rettigheter

Avgjørelse fra Conseil d’Etat, Nr. 402742 , 26. august 2016

Sakens bakgrunn

Nærmere tretti franske byer innførte sommeren 2016 et forbud mot badeplagget burkini. Bakgrunnen for forbudene var flere terrorangrep den siste tiden, og dette sett i sammenheng med økt innvandring til Frankrike. Begrunnelsen for et forbud var delvis hensynet til offentlig ro og orden, og delvis hensynet til hygiene, anstendighet og sikkerhet ved svømming. Sanksjonen for overtredelse var pågripelse og bøtelegging.

Rettens vurdering

I slutten av august konkluderte den franske administrative domstolen og grunnlovsrådet (Conseil d’Etat) med at et forbud var i strid med fundamentale rettigheter som frihet til å bevege seg fritt, frihet til samvittighet og til personlig frihet. Et forbud kunne ikke forsvares ut fra hensynet til offentlig ro og orden, og heller ikke av hensyn til hygiene, anstendighet eller sikkerhet ved svømming.

5.4.6 Andre lands praksis betydning for norsk rett

Samtlige land er medlemmer i EU og således bundet av de samme direktivene som Norge har forpliktet seg til å etterleve. I tillegg er landene forpliktet etter menneskerettskonvensjonen (EMK). Rettstilstanden er dermed tilnærmet lik vår egen og sakene kan derfor være av interesse når vi tolker norsk rett, selv om vi selvfølgelig ikke er bundet av andre lands avgjørelser.

Vurderingene gjort hovedsakelig etter nasjonal lovgivning som varierer mellom landene. I tillegg tolkes lovgivningen ut fra den enkelte lands kontekst. Vi må derfor ta høyde for at vurderingen vil kunne bli annerledes i norsk sammenheng.

• (*160 Judgment in Joined Cases C-71/11 and C-99/11, av 5. september 2012)
• (*161 En uttalelse fra EU-domstolen vil ikke være bindende for belgisk rett)
• (*162 23. mai 2017)
• (*163 Se kapittel 6, punkt 6.6.2)
• (*164 Se Jørgen Aall (2004) 2. utg. s. 209)
• (*165 Se resten av saken i avsnitt 5.2.2)
• (*166 Rt.2000 s.996 (Bøhlerdommen)
• (*167 Ibid)
• (*168 Se Eweida m.fl. mot Storbritannia, avsnitt 84
• (*169 Jf. Eweida m.fl. mot Storbritannia premiss 106, se om saken i kapittel 5, punkt 5.3)
• (*170Se kapittel 6, punkt 6.6.2)
• (*171Statskirken ble formelt avviklet i 2012, men har fortsatt en særlig plass, jf. Grunnloven § 16. Se kapittel 1, punkt 1.3)
• (*172 Se kapittel 6, punkt 6.6.2)
• (*173Les om saken her: https://www.rt.com/news/376961-muslim-berlin-discrimination-headscarf/ (lastet ned 2. juni 2017))