Høringssvar fra LDO om endringer i straffeprosessloven og straffeloven

 

Likestillings- og diskrimineringsombudet viser til høringsbrev av 31. august 2020, der Justis- og beredskapsdepartementet har sendt høring om endringer i straffeprosessloven og straffeloven (etterforsknings- og påtaleplikt i store straffesaker, nytt straffebud om serieovergrep mv.) på høring, med høringsfrist 1. desember 2020.

 

1. Innledning

Likestillings- og diskrimineringsombudet har som mandat å arbeide for likestilling og mot diskriminering på grunnlag av blant annet kjønn, etnisitet, religion, alder, seksuell orientering og nedsatt funksjonsevne.

Ombudet har også tilsynsansvar med at norsk rett og forvaltningspraksis er i samsvar med de forpliktelsene Norge har etter FNs rasediskriminerings-konvensjon (CERD), FNs kvinnediskrimineringskonvensjon (CEDAW) og FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD).

I lys av vårt mandat har vi visse merknader til høringen.

 

2. Om endringer i etterforskningsplikten og påtaleplikten - kapittel 2

Departementet vurderer å gjøre endringer/presiseringer i straffeprosessloven §§ 224, 62 a og 70, slik at det går klart frem at etterforskning og påtale, herunder kretsen av fornærmede, ansvarssubjekter og straffbare forhold, kan avgrenses i gitte tilfeller.

Ombudet har forståelse for at det i noen omfattende saker kan være nødvendig å avgrense hvilke subjekter og lovbrudd etterforskningen og den videre forfølgningen skal omfatte, slik at ressurser hos politi og påtalemyndighet benyttes på en hensiktsmessig måte. Dersom sakene ikke avgrenses, kan det blant annet få negative konsekvenser for de skadelidte, fordi det da kan ta svært lang tid å ferdigstille saker. Det kan også gå utover andre kriminalitetsutsatte, ved at saker kan bli henlagt på grunn av manglende kapasitet hos politi eller påtalemyndighet. En presisering kan også bidra til mer ensartet skjønnsutøvelse.

Samtidig har staten etter Kvinnediskrimineringskonvensjonen (CEDAW) og Istanbul-konvensjonen, en plikt til å treffe tiltak som er nødvendige for å sikre at etterforsking og rettsforfølging av vold og seksuallovbrudd blir gjennomført uten opphold, og for å sikre voldsutsattes rett til å kreve oppreisning/erstatning for straffbare forhold.[1]

Det fremgår av høringsnotatet at departementet finner at en avgrensning av fornærmede, særlig vil kunne bidra til en mer «hensiktsmessig allokering av etterforskningsressursene». Dersom kretsen av fornærmede avgrenses, vil imidlertid det blant annet kunne medføre at fornærmede mister retten til å bli hørt i sin sak og til å få representasjon av bistandsadvokat. Dette mener ombudet at kan få betydning for fornærmedes opplevde anerkjennelse for overgrepene de har vært utsatt for.

Departementet skriver videre at en slik tilskjæring vil kunne føre til at fornærmede mister retten til å fremme sivile krav i straffesaken. Selv om de fornærmede muligens kan reise sivil rettssak på eget initiativ, er terskelen for dette høy. Ombudet har også merket seg forslaget til ny voldsoffererstatningslov, som nå er ute på høring. Dersom forslaget til ny voldsoffererstatningslov vedtas, vil det medføre at fornærmede som holdes utenfor straffesaken, mister retten til voldsoffererstatning.

Forskning viser samtidig at det for den enkelte oppleves som svært betydningsfullt å motta erstatning/oppreisning etter å ha blitt utsatt for en kriminell handling. I sammendraget i NKVTS sin rapport om hvordan de overlevende etter terrorangrepet på Utøya opplevde å få utbetalt voldsoffererstatning, står det blant annet: «Det viste seg at det å motta oppreisning hadde stor betydning for mange av de overlevende etter terrorangrepet på Utøya, både som en konkret, finansiell støtte som forenklet deres hverdag, og også som en symbolsk handling, ved at de opplevde at voldsoffererstatningen kommuniserte noe på vegne av staten.»[2]

Ombudet er etter dette bekymret for om forslag vedrørende avgrensning av kretsen av fornærmede, i realiteten kan svekke kriminalitetsutsattes rettigheter og opplevde anerkjennelse. Vi er dermed kritiske til departementets forslag. Et alternativ som delvis kan bidra til at kriminalitetsutsattes rettigheter ivaretas, vil kunne være at den nye voldsoffererstatningsloven, dersom den vedtas, gjør spesifikt unntak for vilkåret om dom for erstatningskravet i disse tilfellene.

Når det gjelder straffeprosesslov § 62 a, uttaler Riksadvokaten at bestemmelsen slik den lyder i dag, spiller en begrenset rolle i nettovergrepssakene fordi den bare kommer til anvendelse der strafferammen er to år eller mindre.

Riksadvokaten ønsker således at bestemmelsen utvides, slik at den også kan anvendes for mer alvorlige forhold. Departementet bemerker til dette at i NOU 2016:24 Ny straffeprosesslov, foreslås det en adgang til å henlegge saker når straffeforfølging «ikke er i det offentliges interesse».

Ombudet er også her bekymret for om en utvidelse av bestemmelsen, eller en endring i tråd med forslag i NOU 2016:24 Ny straffeprosesslov, kan svekke kriminalitetsutsattes rettigheter og opplevde anerkjennelse. Vi er dermed kritiske til slike endringsforslag.

Ombudet vil videre understreke at dersom samfunnsutvikling og teknologisk utvikling medfører nye typer kriminalitet som krever omfattende ressursbruk, mener ombudet at det er en oppgave for ansvarlige myndigheter å sørge for at det blir satt av tilstrekkelige ressurser til dette arbeidet. Å bevilge tilstrekkelige ressurser til politi og påtalemyndighet bør være den overordnede strategi for å løse kapasitetsutfordringene.

 

3. Om nytt straffebud om serieovergrep – kapittel 3

Når det gjelder forslaget om et nytt straffebud om serieovergrep, har ombudet forståelse for at det kan være et behov for dette.

Ombudet er imidlertid bekymret for at forslaget vil føre til svekkede rettigheter og beskyttelse for voldsutsatte, for eksempel når det gjelder retten til erstatning/oppreisning. Det er ikke redegjort tydelig for hvilke konsekvenser innføringen av et slik straffebud får for fornærmede/ofre i saken.

Vi har imidlertid igjen merket oss at i forslaget til ny lov om voldsoffererstatning foreslås det at ny § 1 skal lyde slik: «den som har fått rettskraftig dom for erstatning for handling, eller forsøk på handling, nevnt i straffeloven §§ 131, [155 a], 252, 253, 255, 257, 259, 264, 272, 273, 275, 281, 282, 284, [290,] 291, 294, 295, 296, 299, 302, 304, 312, 313, 314 eller 328 kan kreve å få erstatningen dekket av staten».

Hvis seriesakene avgrenses på en slik måte at noen fornærmede holdes utenfor straffesaken, vil de i utgangspunktet også miste sin rett på voldsoffererstatning, dersom forslag til ny lov om voldsoffererstatning vedtas. For å utforme lovverket best i samsvar med våre konvensjonsforpliktelser, bør en eventuell innføring av et slikt straffebud derfor i alle fall suppleres med en endring i forslaget til ny voldsoffererstatningslov, slik at personer som er rammet av straffbare handlinger som subsumeres under et slikt kollektivt straffebud, ikke mister sin rett til å søke om voldsoffererstatning.

 

4. Oppsummering

Ombudet har forståelse for at det kan være behov for å avgrense etterforsknings- og påtaleplikten, og å innføre et nytt straffebud, på grunn av mangelfulle ressurser hos politi og påtalemyndigheter. Vi mener imidlertid at det som utgangspunkt er en oppgave for de ansvarlige myndigheter å avsette nok ressurser til å kunne etterforske og forfølge lovbrudd på en tilfredsstillende måte. Det må være den overordnede strategi for å løse kapasitetsutfordringene.

Både når det gjelder forslag om å presisere retten til å avgrense etterforsknings- og påtaleplikten, og når det gjelder forslaget om å innføre et nytt straffebud om serieovergrep, er ombudet bekymret for konsekvensene forslagene vil få for de fornærmede/ofrene, herunder for deres opplevelse av anerkjennelse og rett til eksempelvis erstatning. Basert på det som framgår i høringsnotatet, er ombudet derfor kritiske til endringsforslagene.

 

Vennlig hilsen

 

Hanne Bjurstrøm

likestillings- og diskrimineringsombud

                                                                              Ingeborg Aa. Fjeldstad

                                                                                               rådgiver

 

 

[1] Kvinnediskrimineringskonvensjonen artikkel 2 (c), jf. generell anbefaling nr. 19 avsnitt 24 (b), (i), Istanbul-konvensjonen artikkel 30, 49 og 50

[2] https://www.nkvts.no/rapport/men-hva-er-det-egentlig-ment-for-voldsoffererstatning-til-de-overlevende-etter-terrorangrepet-pa-utoya-22-juli-2011/