En rullestolbruker påsto seg diskriminert i strid med forbudet mot forskjellsbehandling i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4. Han anførte at han ble nektet adgang til en kafe fordi han satt i rullestol og kafeeieren ikke ønsket rullestolen inn i lokalene.
Ombudet innhentet redegjørelse fra begge parter. Det var enighet om at rullestolbrukeren ikke hadde fått komme inn i kafeen på den angitte datoen, men det var uenighet om tidspunktet.
Kafeeieren påsto at det var rett før stengetid og at heller ingen andre kunder fikk komme inn i kafeen. Klager oppga to vitner, men deres utsagn ble gitt kun på generelt grunnlag ettersom de ikke var tilstede ved den aktuelle hendelsen. Ombudet kunne derfor ikke tillegge vitnenes utsagn vekt i vurderingen.
Det følger av reglene om delt bevisbyrde at for at bevisbyrden skal gå over på innklagede, må klager først dokumentere omstendigheter som gir grunn til å tro at det har funnet sted brudd på loven, jf. § 13. Det er ikke tilstrekkelig med en påstand alene, det må underbygges av andre forhold i saken, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) s. 191. Ombudet kom i denne saken til at klager ikke i tilstrekkelig grad underbygget sin påstand om diskriminering. Bevisbyrden gikk dermed ikke over på innklagede.
Ombudet konkluderte med at det ikke var grunn til å tro at det hadde skjedd brudd på diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4, jf. § 13.
Saksnummer: 09/1293.
Diskrimineringsgrunnlag: funksjonsevne.
Lovanvendelse: diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4, jf. § 13