Den ene saken gjaldt en kvinne som var seksjonsleder for personal- og serviceavdelingen i en kommunen. Hun var avlønnet i lønnstrinn 38. Leder for drift og anlegg, en mann, var plassert i lønnstrinn 43. Organisasjonen mente de to utførte arbeid av lik verdi.

Arbeidsgiver forklarte den ulike lønnen ut fra to forhold. For det første mente kommunen at det var forskjeller i arbeidsoppgaver og ansvarsforhold i de to stillingene. For det andre hadde kommunen problemer med å rekruttere ingeniører. Lønn var ett av virkemidlene for å tiltrekke seg teknisk personale. For kvinnens stilling var det ikke rekrutteringsproblemer.

Likestillingsombudet konkluderte først med at de to ikke utførte arbeid av lik verdi. Hun mente det var forskjeller i arbeidsoppgaver og ansvar, og la også vekt på forskjeller i utdanningskrav. Organisasjonen klaget på avgjørelsen. På bakgrunn av nye opplysninger om kvinnens arbeids- og ansvarsområde valgte Likestillingsombudet å vurdere saken på nytt. Det viste seg at kvinnen hadde mer ansvar og myndighet enn det som tidligere var kommet fram. Likestillingsombudet mente dermed at kvinnen og mannen utførte arbeid av lik verdi.

Likestillingsombudet fastholdt at avlønningen av kvinnen ikke var i strid med loven. I sin konklusjon la hun vekt på kommunens opplysninger om rekrutteringsproblemer. Å heve lønnen for å tiltrekke seg eller beholde personale som er vanskelig å rekruttere er i utgangspunktet en kjønnsnøytral begrunnelse, og dermed ikke i strid med loven. Likestillingsombudet mente kommunens problemer med å rekruttere ingeniører var dokumentert, blant annet ved at stillingen som seksjonsleder måtte utlyses tre ganger før den kunne besettes.

Organisasjonen klaget avgjørelsen inn for Klagenemnda. I sin konklusjon var Klagenemnda i tvil om de to utførte arbeid av lik verdi i likestillingslovens forstand. Nemnda sa seg imidlertid enig med Likestillingsombudet i at kommunen har sannsynliggjort at lønnsforskjellen skyldes rekrutteringsproblemer for den ene stillingen. Klagenemnda konkluderte derfor med at likestillingsloven ikke var brutt.

Den andre saken gjaldt sammenlikning av lønnen til tre andre ledere i kommunen. To av lederne var kvinner og en av dem var mann. Mannen hadde høyere lønn enn kvinnene, og organisasjonen mente lønnsforskjellen skyldtes kjønn. Likestillingsombudet konkluderte med at avlønningen av den ene kvinnen var i strid med likestillingsloven, men at den andre kvinnens lønn ikke var i strid med loven.

Likestillingsombudet la i sin avgjørelse til grunn at de tre utfører arbeid av lik verdi. Arbeidsgiver har ikke lagt fram opplysninger som tyder på noe annet.

Arbeidsgiver begrunnet lønnsforskjellen i to forhold:
1. Markedshensyn. Mannen er ingeniør, og kommunen har rekrutteringsproblemer når det gjelder denne yrkesgruppen
2. Mannen hadde høyere kompetanse og erfaring enn de to kvinnene.

Likestillingsombudet mente arbeidsgiver hadde dokumentert at kommunen generelt har problemer med å rekruttere ingeniører. I denne saken var det imidlertid ikke snakk om en nyansettelse. Mannen har arbeidet i stillingen i relativt lang tid, og det var ikke framlagt dokumentasjon på at han hadde framsatt et lønnskrav. Etter Likestillingsombudets syn er ikke generelle oppfatninger av ingeniørers markedsverdi en akseptabel grunn for ulik lønn. Likestillingsombudet mente derfor at markedslønn ikke var relevant i denne saken.

Kommunen fremhevet også mannens erfaring som konstituert byggesjef. Likestillingsombudet sa seg enig i at erfaring og kompetanse kan være et argument for høyere lønn. Også den ene kvinnen har ledererfaring, og Likestillingsombudet mente denne kunne sidestilles med mannens erfaring. Likestillingsombudet mente det derfor ikke var akseptable grunner til at de to hadde ulik lønn.

Den andre kvinnen har ikke tilsvarende erfaring, og Likestillingsombudet mente dette var en akseptabel grunn til at hun var lønnet lavere enn mannen.

Avgjørelsen ble klaget inn for Nemnda, som kom til et annet resultat. Klagenemnda mente kommunen hadde sannsynliggjort at rekrutteringsproblemer var årsaken til at ingeniøren var høyere lønnet. Nemnda viste til at flere ingeniørstillinger hadde vært vanskelig å få besatt. Nemnda mente det ikke kunne stilles krav om at vedkommende ville ha sluttet i stillingen dersom lønnen ikke ble forhøyet. Hensynet til ulike yrkesgruppers markedsmessige posisjon må gjelde generelt. Når markedet presser opp begynnerlønningene er det god personalpolitikk å ta hensyn også til dem som allerede er ansatt.

Saksnummer: 1999/038
Emne: markedslønn, ingeniør
Klager: organisasjon
Lovanvendelse: § 3.0