En kvinne mente seg forbigått ved ansettelse av lensmannsførstebetjent. Til stillingen var det to interne søkere, en kvinne og en mann. I første omgang ble søkerne vurdert og rangert av deres felles overordnede. Mannen ble innstilt som nummer en og kvinnen som nummer to. På denne bakgrunn ble begge søkerne innkalt til intervju av tilsettingsrådet. Tilsettingsrådet kom frem til samme innstilling som tidligere. Kvinnen klaget så saken inn for Likestillingsombudet, fordi hun mente hun hadde bedre kompetanse enn mannen. I tillegg mente hun at hennes manglende personlige egnethet til stillingen ikke var tilstrekkelig godtgjort og dokumentert, samt at hun ble forskjellsbehandlet i intervjusituasjonen ved at hun fikk andre spørsmål enn mannen.
Likestillingsombudet sammenlignet først søkernes formelle kvalifikasjoner (utdanning og erfaring) sett i lys av utlysningsteksten, for å vurdere om det kunne påvises ulik behandling. Etter Ombudets mening fremsto ikke forskjellene i de formelle kvalifikasjonene som så fremtredene i favør av kvinnen, at dette ga grunnlag for å konstatere at hun var bedre formelt kvalifisert enn mannen. Spørsmålet ble derfor om kjønn ellers hadde blitt brukt som moment i ansettelsesprosessen.
Søkerne ble i tillegg til formell kompetanse, vurdert ut fra personlig egnethet. En slik vurdering må nødvendigvis være skjønnsmessig og subjektiv, men for at Ombudet likevel skal kunne etterprøve om man har lagt vekt på kjønn i denne vurderingen, må den konkretiseres.
Likestillingsombudet konkluderte med at det var sannsynliggjort at det var andre forhold enn kjønn som hadde vært avgjørende for innstillingen, og påpekte at tilsettingsrådet hadde lagt avgjørende vekt på det inntrykket søkerne ga under intervjuet. Når det gjaldt behandlingen av søkerne i intervjusituasjonen, dreide deg seg, etter Ombudets mening, mer om ulik dreining på spørsmålsstillingen enn om ulik behandling på grunn av kjønn.
Saksnummer: 2001/337
Emne: ansettelse, lensmannsførstebetjent, politi, personlig egnethet
Klager: kvinne
Lovanvendelse: § 4.2