En kvinne søkte på en stilling som avdelingssjef ved et sykehus. Hun og en mannlig søker ble innkalt til intervju. Under intervjuet ble søkerne forespurt om sine sterke og svake sider. Den kvinnelige søkeren svarte blant annet at hun var følsom, men understreket at denne følsomheten ikke sto i motsetning til styrke. Hun presiserte også at hun var i stand til å ta upopulære avgjørelser.
På bakgrunn av intervjuene ble den mannlige søkeren foretrukket. Sykehuset begrunnet dette med at mannen ble vurdert som bedre personlig egnet. Man var redd for at kvinnens følelsesmessige engasjement kunne få negative følger i utøvelsen av lederrollen.
Likestillingsombudet sammenlignet først de formelle kvalifikasjonene til den mannlige og kvinnelige søkeren, det vil si utdannelse og erfaring, og kom frem til at begge søkerne var godt kvalifisert til jobben. De stilte altså likt eller tilnærmet likt på det punktet. Spørsmålet ble så om det hadde skjedd en forskjellsbehandling på grunn av kjønn i vurderingen av personlig egnethet.
Ombudet mente at ansettelsesutvalget hadde godtgjort at det ikke var lagt vekt på kjønn, og konkluderte med at sykehuset ikke hadde handlet i strid med likestillingsloven. Selv om man kan hevde det oftest er kvinner som vil være ærlige om følelsesmessige sider ved jobber, så hadde ansettelsesutvalget her lagt avgjørende vekt på opplysninger kvinnen selv kom med. Utvalget la altså ikke generelle fordommer om at ”kvinner er følsomme” eller lignende til grunn. Ombudet uttalte videre at nær sagt alle egenskaper kan kategoriseres som typisk mannlige eller typisk kvinnelige, og man ville få en uholdbar situasjon dersom slike egenskaper skulle være irrelevante i en ansettelsessituasjon.
Saksnummer: 2002/007
Emne: ansettelse, personlig egnethet, avdelingssjef, sykehus
Klager: kvinne
Lovanvendelse: § 4.0