Barnehage påstand om omskjæring av jentebarn

Familiens etniske bakgrunn er imidlertid trukket fram i bekymringsmeldingen, men ombudet mente at koblingen mellom etnisitet og de fysiske observasjonene av jentas underliv ble gjort for å underbygge en konkret mistanke om kjønnslemlestelse. Etnisitet var ikke fremhevet som årsak til å sende bekymringsmeldingen i seg selv. Siden kjønnslemlestelse er knyttet til kulturelle praksiser i bestemte land/landområder, må nødvendigvis slik familietilknytning fremheves i bekymringsmeldinger om kjønnslemlestelse. På bakgrunn av dette kunne ikke ombudet se at jenta og foreldrene hennes var blitt stilt dårligere ved at bekymringsmeldingen også var knyttet familiens etnisitet.

Ombudet kunne heller ikke se at familien var stilt dårligere enn andre ville blitt i en tilsvarende situasjon der det er mistanke om overgrep/alvorlig omsorgssvikt. I barnehageloven går det frem at barnehagepersonale har plikt til å melde i fra til barnevernet ved mistanke om mishandling eller annen alvorlig omsorgssvikt. Ombudet la til grunn at det objektive avviket i jentas underliv som barnehagen beskrev, også kunne vært tegn på annen form for vold/overgrep. Ombudet mente derfor at det ikke var sannsynlig at familien ble behandlet dårligere på grunn av etnisitet da barnehagen sendte bekymringsmelding til barnevernet. Fordi kommunen har rutiner som tilsier at foreldre ikke skal kontaktes ved mistanke om alvorlig omsorgssvikt, mente ombudet at heller ikke i denne sammenhengen ble familien behandlet dårligere enn andre ville ha blitt når de ikke ble kontaktet om situasjonen på et tidligere tidspunkt.

Ombudet konkluderte med at barnehagen ikke handlet i strid med diskrimineringsloven om etnisitet da den sendte bekymringsmelding til barnevernet.  

• Lovgrunnlag: Diskrimineringsloven om etnisitet § 6
• Dato for uttalelse: 20. mars 2015
• Saksnummer: 14/1503
• Dato for nemndas vedtak: 4. oktober 2016
• Nemndas saksreferanse:Nemnda behandlet også saken. Nemnda konkluderte også med at forholdet ikke var i strid med loven. 60/2015

 Sakens bakgrunn

Likestillings- og diskrimineringsombudets presentasjon av sakens bakgrunn bygger på partenes skriftlige redegjørelse i saken.

A går i X barnehager. Hun er norsk statsborger, født 06.06.2010. Faren, B, er jordansk statsborger, og moren, C, er norsk statsborger med somalisk opprinnelse. A har også 2 andre søsken, en tvillingbror og en yngre søster. Familien er bosatt i Y.

Den 27. januar 2014 sendte D, spesialpedagog i X barnehager, en bekymringsmelding til Barne- og familietjenesten med mistanke om omskjæring av A. Bekymringsmeldingen er utfylt i et standardskjema og har følgende ordlyd:

Barnet bor sammen med mor og far, tvillingbror og lillesøster. Og kanskje en tante, og kanskje også en bestemor.

Mor er fra Yemen, far er fra Jordan.(krysset av for behov for tolk)

Spesialpedagog ved enheten, D, skiftet bleie på jenta. Hun oppdaget da en annerledeshet ved jentas underliv. Denne beskrives som et avvik fra hvordan vi erfarer at jenter i sammenlignbar alder ser ut. Avviket kjennetegnes ved at åpningen til vagina er unormalt synlig, og huden rundt åpningen er svært rød. Jentas slimhinner/indre kjønnsorgan er godt synlig ved vanlig bleieskift, noe vi ikke tidligere har observert hos andre jenter i vår barnehage. Andre ansatte kan bekrefte observasjonen. En av de andre ansatte beskriver i tillegg at kanten rundt slimhinnene har en «ren» kant, som blottlegger de indre kjønnsorganene uten at man er i berøring med barnets underliv.

Ved første observasjon tok barnehagen kontakt med barneverntjenesten i Y v/E. Observasjonen ble beskrevet, og barnehagen ba om råd for hvordan vi skulle håndtere denne saken i forhold til foreldrene. Barnevernet ville i samråd med Barnehuset at jenta skulle undersøkes av spesialist ved Z hospital. Barnehagen har ingen myndighet til å pålegge foreldrene dette, og sender derfor saken over til barnevernet for videre behandling.

Barnehagen ønsker råd og veiledning for å håndtere eventuelle reaksjoner fra foreldrene i etterkant av denne bekymringsmeldingen.

Jenta har en lillesøster som nettopp har fylt to år. Dersom kjønnslemlestelse har skjedd, er det stor sannsynlighet for at den yngre jenta vil bli utsatt for det samme. Saken er derfor også viktig for å skjerme lillesøster.

Barne- og familietjenesten Æ (BFT) åpnet etter dette undersøkelsessak og anmeldte forholdet til politiet 3. mars 2014. Politiet tok deretter telefonisk kontakt med barnehagen og informerte dem om at politiet hadde besluttet at A skulle undersøkes medisinsk. Barnehagen ble gitt to alternativer. Det ene var at barnehagen besørget transport til undersøkelsen, og det andre var at politiet hentet A og fraktet henne til sykehuset.

Den 2. april 2014 ble A fraktet til Z hospital i taxi sammen med to av barnehagens ansatte for underlivsundersøkelse.

B og C fikk kjennskap til dette av ansatte i barnehagen den 3. april 2014. De hadde før dette tidspunkt hverken fått kjennskap til barnehagens bekymring, til bekymringsmeldingen til BFT, til anmeldelsen til politiet, eller til den initierte underlivsundersøkelsen. Barnehagen har forklart at de inviterte foreldrene til et møte den 3. april 2014, men at dette ble avslått av foreldrene. Foreldrene har ikke tilbakevist dette.

Partenes syn på saken

B og C

hevder at de ble utsatt for diskriminering fra X barnehager fordi det er overveiende sannsynlig at det er familiens etnisitet som har vært avgjørende for barnehagens vurderinger og handlinger. Videre hevder de at barnehagens handlinger ikke oppfyller lovens krav til saklig forskjellsbehandling.

B og C legger vekt på at barnehagens vurderinger i hovedsak har basert seg på observasjoner gjort av spesialpedagog D i barnehagen. De mener at disse observasjonene objektivt sett ikke var tilstrekkelig til å sende bekymringsmelding og gjennomføre en underlivsundersøkelse uten foreldrenes samtykke. De viser til at observasjonene i seg selv ikke gir indikasjon på omskjæring. Videre viser de til at D hadde liten kjennskap til foreldrene, herunder om familieforholdet, foreldrenes bakgrunn og språkkunnskaper, og til deres holdning til omskjæring. Når de objektive observasjonene ikke i seg selv ga grunnlag for iverksettelse av disse tiltakene, finnes ingen andre plausible forklaringer enn at deres etnisitet har vært avgjørende for barnehagens handlinger.

B og C mener videre at denne forskjellsbehandlingen ikke var lovlig. Selv om den tjente et saklig formål, var den ikke nødvendig og i alle tilfelle uforholdsmessig inngripende overfor A og hennes foreldre. De viser særlig til den påkjenning det er å bli urettmessig beskyldt for et slikt forhold, og at det da må foreligge objektive forhold som støtter mistanken. Videre viser de til det inngrepet det er ikke å involvere foreldrene på et tidligere tidspunkt. As familie har ikke fått anledning til å tilbakevise påstanden eller å gjøre rede for sin holdning til omskjæring. De mener på denne bakgrunn at barnehagen kunne fått avkreftet mistanken med mindre inngripende midler enn å sende en bekymringsmelding.

X barnehager

avviser foreldrenes påstander om at deres handlinger er begrunnet i As og/eller foreldrenes etnisitet. De anfører at det var de fysiske observasjonene som ble foretatt som gav grunnlag for at barnehagen tok kontakt med BFT, og at ordet «kjønnslemlestelse» ikke ble nevnt før under samtalen med mottakskonsulenten hos BFT. Barnehagen hevder at de ville gått videre med en slik sak uavhengig av nasjonalitet og etnisitet. Videre viser barnehagen til lokale rutiner når de tok kontakt med BFT og drøftet saken anonymt. Barnehagen påpeker at alle bekymringer knyttet til barnets omsorgssituasjon rutinemessig tas opp med foreldrene før en eventuell bekymringsmelding sendes. Unntak gjelder imidlertid for mistanke om vold og/eller overgrep. I henhold til Y kommunes rutiner er kjønnslemlestelse karakterisert som seksuelt overgrep. I slike tilfeller skal bekymringen ikke drøftes med barnets foreldre. Dette er bakgrunnen for at barnehagen ikke har involvert foreldrene på et tidligere tidspunkt.

X barnehager viser til at ut fra opplysningene i saken hadde de meldeplikt etter lov om barneverntjenester § 4 og lov om barnehager § 22, og at unnlatelse av å melde fra ville være tjenesteforsømmelse.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion og livssyn (diskrimineringsloven om etnisitet), jf. § 23 i loven. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 2.

Diskrimineringsloven om etnisitet

Diskrimineringsloven om etnisitet forbyr diskriminering på grunn av etnisitet, religion eller livssyn, jf. § 6 første ledd første punktum. Diskriminering på grunn av nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk regnes også som diskriminering på grunn av etnisitet, jf. § 6 første ledd andre punktum.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 7 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 8.

Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person eller foretak blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes etnisitet, religion eller livssyn, jf. § 6 andre ledd andre punktum.

Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av etnisitet, religion eller livssyn, jf. § 6 andre ledd tredje punktum.

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 7.

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 24.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om bekymringsmeldingen X barnehager sendte til Barne- og familietjenesten Æ (BFT) innebærer diskriminering på grunn av A og foreldrenes etnisitet.

Når det gjelder barnehagens bistand til gjennomføring av legeundersøkelsen, var dette basert på en ordre fra politiet. Ombudet finner at barnehagen ikke kan være ansvarlig for det eventuelt ulovlige ved en slik gjennomføring. Videre valgte barnehagen det minst inngripende av de to alternativene som ble gitt for gjennomføring av bistanden. Ombudet tar derfor ikke nærmere stilling til dette, og vil i det følgende kun vurdere grunnlaget for bekymringsmeldingen. BFTs håndtering av saken vurderes av ombudet i egen uttalelse, se sak 14/1511.

For at en handling skal kunne karakteriseres som diskriminering er det et vilkår at noen blir dårligere behandlet eller stilles dårligere enn andre, jf. definisjonen i § 6. Det kreves ikke en konkret sammenlikningsperson. I forarbeidene til bestemmelsen er det uttalt at det er tilstrekkelig at vedkommende blir behandlet på en måte andre ikke ville blitt, jf. Ot. prp. nr. 33 (2004-2005) punkt 10.3.2.3, s. 94. Videre må denne dårlige behandlingen ha sammenheng med etnisitet.

Ombudet vil innledningsvis slå fast at å sende bekymringsmeldinger til barnevernet med begrunnet mistanke om omsorgssvikt i utgangspunktet ikke reiser spørsmål om diskriminering. Dette gjelder også bekymringsmeldinger som gjelder mistanke om kjønnslemlestelse, så lenge de er saklig begrunnet i andre forhold enn barnets etnisitet alene. Annerledes stiller det seg dersom mistanken ikke er begrunnet, eller dersom begrunnelsen bare knyttes til etnisitet eller nasjonal opprinnelse. Det kan også reise spørsmål om diskriminering dersom man ved mistanke om kjønnslemlestelse blir behandlet dårligere enn ved mistanke om annen type omsorgssvikt, se ombudets sak 09/1654 og Likestillings- og diskrimineringsnemndas sak 49/2011.

Spørsmålet er dermed for det første om det var en begrunnet mistanke som gav grunnlaget for en bekymringsmelding, eller om den manglet objektivt grunnlag, og at bekymringen derfor var knyttet til A/familiens etnisitet alene.

Barnehagen har beskrevet sine observasjoner i bekymringsmeldingen:

«Hun oppdaget da en annerledeshet ved jentas underliv. Denne beskrives som et avvik fra hvordan vi erfarer at jenter i sammenlignbar alder ser ut.»

Videre forklarer barnehagen i sin redegjørelse av 10. september 2014:

«To erfarne ansatte reagerte på at hun så annerledes ut i kjønnsorganet enn alle andre jenter de tidligere har sett. Bekymringen som oppsto, handlet om hvorvidt jenta kunne være utsatt for noe som kunne forårsaket denne annerledesheten. […] Det er derfor viktig for barnehagen å påpeke at det var det fysiologiske avviket i seg selv som vakte bekymring, og at et slikt avvik også ville vakt bekymring om det var observert på en etnisk norsk jente – og at barnehagen ville gått videre med saken uavhengig av nasjonalitet og etnisitet.»

Barnehagen ble etter samtale med BFT anbefalt å sende en bekymringsmelding på bakgrunn av observasjonene som var gjort. Når det gjelder den øvrige informasjonen som ble gitt, blant annet om foreldrenes bakgrunn og As lillesøster, hevder barnehagen at dette var motivert av BFTs vurdering av observasjonene. Barnehagen viser selv til at de manglet faglig kompetanse til å håndtere og vurdere saken mer konkret, og at dette var motivasjonen for å kontakte BFT og få deres vurdering av saken. Barnehagen fastholder at det var de objektive observasjonene ved bleieskift og ikke familiens etnisitet som var årsaken til at barnehagen først tok kontakt med BFT, og at de i etterkant sendte en bekymringsmelding.

Ombudet mener at observasjonene som er beskrevet er nok til å konstatere at bekymringsmeldingen først og fremst bygget på objektive forhold, og ikke til etnisitet alene.

Familiens etniske bakgrunn er imidlertid trukket frem i bekymringsmeldingen. Videre har barnehagen i redegjørelsen til ombudet informert om at kjennskap til familiens nært forestående utenlandsreise ledet til bekymringen for lillesøsteren. Klagerne mener innholdet i bekymringen holdt opp mot barnehagens manglende kjennskap til foreldrene underbygger påstanden om at det er familiens etnisitet som gav grunnlaget for bekymringsmeldingen.

I Likestillings- og diskrimineringsnemndas sak 49/2011 (ombudets sak 09/1654) vurderte nemnda blant annet barnevernets åpning av undersøkelsessak basert på bekymringsmelding fra en lærer. I saken var det ingen fysiske observasjoner, men jentas atferd, som gav grunnlag for bekymringsmeldingen. Læreren mente atferden medførte bekymring for omsorgssituasjonen, herunder mistanke om mishandling/fysisk avstraffelse hjemme. Nemnda sammenliknet familien med andre familier som får en bekymringsmelding mot seg, og kom til at det hverken var grunnlag for å si at familien ble stilt dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, eller at mistanken bygget på familiens etnisitet alene. Det ble lagt særlig vekt på vilkårene i barnevernloven for å åpne barnevernssak, herunder barneverntjenestens særlige plikt til å følge opp bekymringsmeldinger som knytter seg til omsorgssvikt.

Selv om ovennevnte sak handlet om åpningen av undersøkelsessak, mener ombudet at vurderingen er relevant også når det gjelder å sende bekymringsmelding om det samme. Ut fra formålet med opplysningsplikten, kan det ikke være høyere terskel for å sende en bekymringsmelding enn for å åpne undersøkelsessak.

Slik ombudet forstår bekymringsmeldingen i denne saken er koblingen mellom etnisitet og de fysiske observasjonene gjort for å underbygge en konkret mistanke om kjønnslemlestelse. Etnisitet er ikke fremhevet som årsak til å sende bekymringsmelding i seg selv. Siden kjønnslemlestelse er knyttet til kulturelle praksiser i bestemte land/landområder, må nødvendigvis slik familietilknytning fremheves ved bekymringsmeldinger om kjønnslemlestelse. Det følger av kjønnslemlestelsesloven § 2 at personalet i barnehagen har en særlig plikt til å melde fra ved mistanke om kjønnslemlestelse.

Ombudet kan etter dette ikke se at A og foreldrene har blitt stilt dårligere ved at bekymringsmeldingen også er knyttet til familiens etnisitet.

Ombudet kan heller ikke se at familien har blitt stilt dårligere enn andre ville blitt i en tilsvarende situasjon der det er mistanke om overgrep/alvorlig omsorgssvikt. Det er naturlig å sammenlikne A og foreldrene med en etnisk norsk familie som får en bekymringsmelding knyttet til seg. Det er derfor av betydning å se på hvilke rutiner barnehagen har for å melde fra om mistanker knyttet til overgrep eller annen alvorlig omsorgssvikt, og hvordan de er blitt fulgt i denne saken.

Det følger av barnehageloven § 22 at personalet i barnehagen skal melde fra til barnevernet når det foreligger «grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt». I tillegg har barnehagen som nevnt en særlig plikt til å melde fra ved mistanke om kjønnslemlestelse. Formålet med disse pliktene er å sikre at barneverntjenesten får kunnskap om og mulighet til å gripe inn ved mishandling og alvorlig omsorgssvikt av barn.

I henhold til Y kommunes rutiner er kjønnslemlestelse kategorisert som seksuelt overgrep. Det må derfor sidestilles med annen form for overgrep/mishandling. Barnevernloven § 4-12 c gjelder der barn blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet. Bestemmelsen omfatter blant annet situasjoner der barnet blir utsatt for seksuelle overgrep eller andre former for vold. En barnehage har opplysningsplikt overfor barnevernet «når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker», jf. rundskriv § 24 (2005) Barnevernet og taushetsplikten, opplysningsretten og opplysningsplikten pkt. 8.

I punkt 8.3 i rundskrivet vises det til hva som skal til for at det foreligger grunn til å tro at mishandling eller omsorgssvikt har funnet sted, slik at det inntrer en opplysningsplikt for barnehagen: «Det kreves ikke at den som skal gi opplysningene har sikker viten om at situasjonen er så alvorlig som beskrevet, men vedkommende må ha noe mer enn en vag mistanke».

Ombudet finner grunn til å presisere at vurderingen av grunnlaget for å sende bekymringsmelding ikke må forveksles med vurderingen av om observasjonene gav reell grunn til bekymring. Denne vurderingen er det barnevernet, og ikke barnehagepersonalet, som skal foreta. Ombudet mener derfor at det ikke kan legges vekt på at de etterfølgende undersøkelsene av A viste at underlivet var innenfor et normalavvik. Det var den konkrete observasjonen og mistanken knyttet til dette som gav grunnlag for en bekymring.

Ombudet mener at selv om man skulle sett bort fra opplysningene som knyttes til etnisitet/nasjonal opprinnelse i meldingen, slik at saken hadde handlet om et etnisk norsk barn, er det ikke grunnlag for å anta at barnehagen ville opptrådt annerledes. Det må legges til grunn at det objektive avviket som barnehagen beskrev, også kunne vært tegn på annen form for vold/overgrep. Mistanke om vold/overgrep er alvorlig, og ombudet har ikke opplysninger som tilsier at barnehagen ikke tar mistanker om vold og overgrep like alvorlig, uavhengig av barnets bakgrunn.

Ombudet mener etter dette at det ikke er sannsynliggjort at A og hennes foreldre ble behandlet dårligere på grunn av etnisitet ved at barnehagen tok kontakt med BFT og sendte bekymringsmelding enn en etnisk norsk familie ville blitt i tilsvarende situasjon.

Det følger av kommunens rutiner at foreldre ikke skal kontaktes ved mistanke om alvorlig omsorgssvikt. Dette gjelder både ved mistanke om kjønnslemlestelse og ved mistanke om annen vold/mishandling. Det er dermed heller ikke grunnlag for å si at barnehagen behandlet A og hennes foreldre dårligere ved ikke å kontakte dem på et tidligere tidspunkt.

Ombudet har forståelse for at hendelsen oppleves krenkende for foreldrene. Det er likevel av stor betydning at barnehagene ikke kvier seg for å ta kontakt med barnevernet dersom de får mistanke om omsorgssvikt eller mishandling. Det må være lav terskel for å melde fra til barnevernet. Dette er også presisert av Likestillings- og diskrimineringsnemnda i sak 49/2011. Det betyr ikke at barnehagen kan ta kontakt ved enhver mistanke, og det er ikke nok til å melde fra at barnet eller foreldrene kommer fra et land hvor kjønnslemlestelse skjer. I denne saken var det imidlertid objektive forhold som lå til grunn for bekymringsmeldingen. At det i ettertid viste seg at bekymringen var grunnløs fordi A ikke var blitt utsatt for kjønnslemlestelse eller annen omsorgssvikt, er ikke tilstrekkelig til å si at hun og foreldrene har blitt diskriminert.

Konklusjon

X barnehager handlet ikke i strid med diskrimineringsloven om etnisitet overfor B og C da den sendte bekymringsmelding til barnevernet.