15/1684 Pionerdykkere bosatt i utlandet ble ikke diskriminert

Nordsjødykker Alliansen hevdet at nordsjødykkere bosatt i utlandet ble utsatt for diskriminering ved at de ikke fikk tilstrekkelig informasjon om kompensasjonsordningene som ble opprettet for pionerdykkerne. I tillegg hevdet de at dykkerne bosatt i utlandet ble diskriminert ved at de ikke fikk tilbud om helseundersøkelse ved Haukeland universitetssykehus.

Ombudet fant at dykkerne bosatt i utlandet ikke var stilt dårligere enn de bosatt i Norge fordi de hadde hatt tilstrekkelig mulighet til å gjøre seg kjent med kompensasjonsordningene. Ombudet viste også til at Pionerdykkernemnda viste romslighet overfor søknader som kom inn for sent fordi søkeren fikk kunnskap om ordningen på et sent tidspunkt.

Fordi helseundersøkelsen ikke hadde noen betydning for adgangen til å få kompensasjon, og heller ikke hadde noen andre rettsvirkninger, fant ombudet at dykkerne bosatt i utlandet ikke var stilt dårligere enn dykkere bosatt i Norge. Konklusjon 1. Pionerdykkere bosatt i utlandet ble ikke diskriminert ved kunngjøring av kompensasjonsordningen for pionerdykkere. 2. Pionerdykkere bosatt i utlandet ble ikke diskriminert ved ikke å bli tilbudt helseundersøkelse ved Haukeland universitetssykehus.

Saken ble påklaget til Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Nemnda opprettholdt ombudets uttalelse. Referanse: 17/2016

• Saksnummer: 15/1684
• Lovgrunnlag: Diskrimineringsloven om etnisitet § 3
• Dato for uttalelse: 16. mars 2016

OMBUDETS UTTALELSE

Sakens bakgrunn

Saken gjelder kompensasjonsordningen for pionerdykkere. Klagen fra Nordsjødykker Alliansen er rettet mot Arbeids- og sosialdepartementet som ansvarlig for kompensasjonsordningen.

Som følge av at det ble kjent at flere tidligere pionerdykkere som hadde utført dykkeroppdrag i Nordsjøen hadde pådratt seg helseplager, oppnevnte Regjeringen i 2001 en uavhengig granskingskommisjon, Lossius-kommisjonen, for undersøkelse av alle forhold i tilknytning til dykking i forbindelse med oljevirksomheten i Nordsjøen i pionertiden. Kommisjonen skulle benytte seg av pågående helseundersøkelser av dykkere ved Haukeland universitetssykehus i Bergen, og også hente inn opplysninger på annen måte.

Helseundersøkelsene ved Haukeland universitetssykehus ble tilbudt tidligere nordsjødykkere fra 1999. Undersøkelsen ble tilbudt norske yrkesdykkere og utenlandske yrkesdykkere bosatt i Norge. Formålet var undersøkelse av yrkesdykkere med spørsmål om følgetilstand etter dykkeraktivitet, utferdigelse av legeerklæringer, mv.

Lossius-kommisjonens rapport, publisert i NOU 2003:5 «Pionerdykkerne i Nordsjøen», pekte på at om lag 3 av 4 dykkere er blitt utsatt for dykkerulykker eller dykkersykdommer. Over halvparten har hatt trykkfallsyke, mange en rekke ganger. Hele 83 prosent har opplevd livsfarlige situasjoner, noe som kan utløse posttraumatisk stressyndrom. At nær en femtedel av dykkerne var blitt uføretrygdet, og et relativt stort antall hadde psykiske plager, tydet ifølge kommisjonen på at mange dykkere hadde hatt en belastning som er kraftigere enn de aller fleste møter i vanlig arbeidsliv. Lossius-kommisjonen anslo at det var ca. 365 dykkere med varig tilknytning til Norge på norsk sokkel i perioden 1965 til 1990.

I Innst. S. nr. 137 (2003-2004) ble det vedtatt en kompensasjonsordning for pionerdykkerne. Kompensasjonsordningen var frivillig og søknadsbasert. Kompensasjonsordningen ble opprettet for å gi pionerdykkerne den oppreisning og økonomiske kompensasjon Stortinget og Regjeringen mente de hadde krav på. Regjeringens vurdering var at det ikke forelå et rettslig ansvar for staten, men uavhengig av dette opplevde Regjeringen en særskilt moralsk og politisk forpliktelse overfor pionerdykkerne.

Kompensasjonsordningen gjaldt dykkere som hadde utført dykkeroppdrag i Nordsjøen underlagt norsk petroleumslovgivning i perioden 1965 til 1990. Retten til kompensasjon var knyttet til at vedkommende var påført yrkesskade eller sykdom under dykkeraktiviteten. Det ble også stilt krav til at vedkommende var medlem av norsk folketrygd på søknadstidspunktet, eller hadde vært medlem i perioden mellom 1965 og 1990.

Ordningen trådte i kraft 1. juli 2004, og søknader måtte være innkommet innen 1. juli 2006, jf. Innst. S. nr. 137 (2003-2004) punkt 2.3. Pionerdykkernemnda skulle imidlertid også behandle søknader etter søknadsfristens utløp dersom det forelå særlige omstendigheter og fristoversittelsen ikke var forsettlig.

I punkt 2.3 ble det også slått fast at «ordningen kunngjøres ved ikrafttredelse i egnede medier, slik at alle aktuelle dykkere gis anledning til å søke». I Norge ble kompensasjonsordningen kunngjort i flere riksdekkende medier, og det ble utarbeidet og distribuert en pressemelding om ordningen. I tillegg informerte Kontakttelefonen for pionerdykkere om ordningen gjennom sine ansatte og på sine nettsider.

Arbeids- og sosialdepartementet forespurte Utenriksdepartementet om hvordan man på beste måte kunne nå eventuelle kompensasjonsberettigede i utlandet. Utenriksdepartementet anbefalte at det ble lagt ut informasjon på Norgesportalen. Pressemeldingen, og alle relevante data for å fremme søknad, ble oversatt til engelsk og lagt ut på Norgesportalen i oktober 2004. Utenriksstasjonene forsøkte også på annen måte å komme i kontakt med tidligere kompensasjonsberettigede dykkere, blant annet ved å forsøke å spore opp gjenlevende pionerdykkere eller etterlatte av disse, og ved å distribuere informasjon om kompensasjonsadgangen gjennom kontakt med 15 humanitære organisasjoner.

Sivilombudsmannen behandlet i sak 2007/271 spørsmålet om forvaltningen har gjort tilstrekkelig for å informere om ordningen til personer som kan ha rett til kompensasjon etter ordningen. Sivilombudsmannen fant at det knyttet seg begrunnet tvil til om departementets tiltak for å informere om kompensasjonsordningen for pionerdykkere har vært tilstrekkelig overfor personer bosatt i utlandet. Arbeids- og sosialdepartementet ble bedt om å vurdere å sende ut informasjon om kompensasjonsordningen til alle som ifølge Petroleumstilsynets registre hadde fått utstedt klokkedykkersertifikat i det aktuelle tidsrommet. Departementet vurderte dette som ikke hensiktsmessig fordi det ikke var grunnlag for å trekke den konklusjon at antall klokkedykkersertifikater korresponderte med antall dykkere i norsk petroleumsvirksomhet. Sivilombudsmannen la opprinnelig til grunn at registeret over utstedte klokkedykkersertifikater også inneholdt adresser. På bakgrunn av opplysninger fra departementet om at verken registeret eller myndighetene hadde kontaktopplysninger til personer som hadde fått utstedt klokkedykkersertifikat i den aktuelle perioden, fant Sivilombudsmannen ikke grunn til å kritisere departementets standpunkt om at det ikke var hensiktsmessig å forsøke å sende ut informasjon til alle som hadde fått utstedt klokkedykkersertifikat i det aktuelle tidsrommet.

I 2009 og 2010 stevnet syv dykkere Norge inn for den Europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD). Flertallet i domstolen la til grunn at Norge hadde krenket EMK artikkel 8 om retten til privatliv overfor de syv dykkerne. EMD påla Norge å betale de syv klagerne 8000 euro for kompensasjon for ikke-økonomisk skade. På bakgrunn av denne saken ble det vedtatt at en oppreisning på 8000 euro skal betales til tidligere dykkere som har befunnet seg i en tilsvarende situasjon som klagere i saken for EMD.

Pionerdykkersaken fikk sin endelige politiske avslutning ved Stortingets vedtak 16. juni 2014. Løsningen innebar blant annet at den enkelte dykker eller etterlatte skal tilbys en ny kompensasjon med 25 G, i tillegg til kompensasjonen og andre tiltak som er iverksatt tidligere.  Informasjon om denne ordningen ble lagt ut på departementets hjemmeside, og sendt til dykkerne som var registrert i forbindelse med kompensasjonsordningen etablert i 2004.

Stortinget vedtok at Nemnda for pionerdykkere skulle avvikles når søknadene var ferdig behandlet, jf. Innst. 273 S (2013-2014). Før avviklingen tilkjente nemnda kompensasjon til rundt 270 dykkere og etterlatte.

Partenes syn på saken

Nordsjødykker Alliansen (NSDA):

Kunngjøringen av kompensasjonsordningen:

Nordsjødykker Alliansen (NSDA) hevder at dykkere bosatt i utlandet er utsatt for diskriminering på grunn av nasjonal opprinnelse ved at myndighetene ikke har oppfylt sin informasjonsplikt. De hevder at disse dykkerne ikke har fått tilstrekkelig informasjon om kompensasjonsordningen for pionerdykkerne, og at dette har stilt dem i en særlig ufordelaktig situasjon sammenlignet med de som er bosatt i Norge.

NSDA mener det er underlig at Arbeids- og sosialdepartementet ikke har forsøkt å nå dykkere ved hjelp av lister for å informere om ordningen, men at de heller benyttet Norgesportalen til å publisere informasjon, en portal som er ukjent også for norske dykkere.

I tillegg hevder NSDA at dykkerne bosatt i utlandet ikke fikk tilstrekkelig informasjon om at de kan motta 8000 euro i kompensasjon, en ytterligere kompensasjon på 25 G eller en symbolsk takk for deres avgjørende innsats for Norge før dykkesaken fikk sin endelige politiske avslutning.

NSDA anfører også at kompensasjonsordningen utgjør brudd på dykkernes rettigheter etter EMK og FNs konvensjon om rasediskriminering.

Helseundersøkelsen:

NSDA hevder at de dykkerne som ikke er tilbudt helseundersøkelse på Haukeland universitetssykehus er stilt ufordelaktig sammenlignet med de som har fått tilbud om slik undersøkelse.

NSDA viser til at det var betydelig flere utenlandske enn norske dykkere i Nordsjøen, og at disse dykkerne var involvert i 76 prosent av alle ulykkene i perioden 1965-1990. Når helseundersøkelser ved Haukeland universitetssykehus av 130 dykkere påviste at 98 prosent av dykkerne har fått betydelig redusert livskvalitet, hevder NSDA at det er rimelig å anta som et minimum at det samme skadebildet og nedsatte funksjonsevne som fremkommer av undersøkelsene er representative for utenlandske dykkere. Fordi det i 2010 ble vitenskapelig bevist at nordsjødykkingen påførte dykkerne signifikante hjerneskader, utgjør dette en så begrensende faktor for alle involverte at det bør være statens ansvar å finne alle dykkere/etterlatte.

NSDA mener at «når slike omfattende yrkesskader dokumenteres, vil det å ekskludere utenlandske arbeidstakere ikke fast bosatt i Norge fra undersøkelsen, samt det å begrense saken til før 1990 fremstå som overlagt diskriminering og økonomisk skadebegrensning». 

Arbeids- og sosialdepartementet:

Kunngjøringen av kompensasjonsordningen av 2004:

Arbeids- og sosialdepartementet avviser NSDAs påstand om at dykkere bosatt i utlandet har blitt diskriminert. Departementet viser til at det er et mål at flest mulig av de som berøres av en ordning blir gjort kjent med den, uten at det kunne legges opp til å garantere at alle pionerdykkere med utenlandsk opprinnelse var kjent med kompensasjonsordningen som var opprettet i Norge.

Departementet mener at det ikke er grunn til å tro at mange berørte ikke er orientert om ordningen, og viser blant annet til at arbeidet som er gjennomført av NSDA for å spore opp dykkere i utlandet ikke har ført til mange nye søknader om kompensasjon.

Departementet bemerker at Pionerdykkernemnda viste romslighet overfor søknader som kom inn etter søknadsfristens utløp som følge av at søkeren på et sent tidspunkt fikk kunnskap om konsesjonsordningen.

Departementet viser også til at Sivilombudsmannen i sin uttalelse ikke fant grunn til å kritisere departementets standpunkt om at det ikke var hensiktsmessig å forsøkt å sende ut informasjon til alle som har fått utstedt klokkedykkersertifikat i perioden 1965-1990.

Helseundersøkelsen:

Departementet viser til at helseundersøkelsen ved Haukeland universitetssykehus ikke var en del av kompensasjonsordningen. Undersøkelsen var en av flere måter dykkere kunne dokumentere skader eller sykdom for å bli tilkjent kompensasjon etter ordningen, og ikke et vilkår for kompensasjon.

Rettslig grunnlag

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med diskrimineringslovgivningen eller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 2.

Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) håndheves ikke av ombudet, og det vil derfor ikke bli tatt stilling til om dykkernes rettigheter etter denne konvensjonene er brutt. Ombudet fører tilsyn med FNs rasediskrimineringskonvensjon, jf. diskrimineringsombudsloven § 1 tredje ledd. Konvensjonen gjelder som norsk lov, jf. diskrimineringsloven om etnisitet § 5.

Diskrimineringsloven om etnisitet

Lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven) trådte i kraft 1. januar 2006 og ble opphevet 1. januar 2014. Fra samme tidspunkt trådte diskrimineringsloven om etnisitet av 21. juni 2013 i kraft. Den nye loven videreførte i hovedsak gjeldende rett.

Diskrimineringsloven forbyr forskjellsbehandling på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn, jf. loven § 6 første ledd.

Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer eller foretak på grunnlag som nevnt over blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon.

Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av forhold som nevnt over stilles dårligere enn andre, jf. § 6 andre ledd. Diskrimineringsloven av 2005 hadde samme ordlyd ved indirekte diskriminering i arbeidslivet. Utenfor arbeidslivet var vilkåret at forskjellsbehandlingen medførte at personer ble stilt særlig ufordelaktig sammenliknet med andre, jf. § 4 andre ledd. Diskrimineringsloven av 2013 var imidlertid ikke ment å medføre noen endring i gjeldende rett, jf. Prop. 88 L side 84.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om pionerdykkere bosatt i utlandet har blitt diskriminert ved at myndighetene ikke har oppfylt sin informasjonsplikt om kompensasjonsordningen for pionerdykkere, og ved at dykkere bosatt i utlandet ikke ble tilbudt helseundersøkelse ved Haukeland universitetssykehus.

Spørsmål om diskrimineringsloven 2005 kommer til anvendelse:

Diskrimineringsloven av 3. juni 2005 trådte i kraft 1. januar 2006. Stortingsvedtaket om kompensasjonsordningen ble fattet i 2004 og trådte i kraft 1. juli samme år, og altså før diskrimineringslovens ikrafttredelse. Vedtakstidspunktet kan i seg selv tilsi at ordningen ikke på et senere tidspunkt måtte ta hensyn til diskrimineringsforbudet. Stortingsvedtaket gjelder en enkeltstående ordning med kompensasjon for en avgrenset gruppe individer på bakgrunn av hendelser som ligger tilbake i tid i et avgrenset tidsrom. Vilkårene for kompensasjonsordningen ble fastsatt før lovens ikrafttredelse. Stortinget hadde dermed ikke noen diskrimineringsbestemmelse å vurdere vilkårene opp imot.

Ombudet har likevel under tvil kommet til at diskrimineringslovgivningen kommer til anvendelse i dette tilfellet. Det avgjørende har for ombudet vært at kunngjøringen av kompensasjonsordningen og tilbudet om helseundersøkelsen har blitt praktisert også etter diskrimineringslovens ikrafttredelse. Informasjonen om kompensasjonsordningen ble slettet en god stund etter søknadsfristens utløp 1. juli 2006, men ettersom søknader etter ordningen også kunne behandles etter søknadsfristens utløp dersom det forelå særlige omstendigheter og fristoversittelsen ikke var forsettlig, ba Arbeids- og sosialdepartementet Utenriksdepartementet om å publisere informasjon om ordningen igjen 2. juli 2007.  Også helseundersøkelsene ved Haukeland ble foretatt og anvendt som dokumentasjon i kompensasjonssakene etter lovens ikrafttredelse. I den grad praktiseringen har funnet sted etter lovens ikrafttredelse, omfattes den av diskrimineringslovgivningen.

Informasjonen om avslutning av saken i henhold til Innst. 273 S (2013-2014) ble publisert i 2014, og omfattes dermed av diskrimineringsloven om etnisitet som trådte i kraft 1. januar 2014.

Ble dykkere bosatt i utlandet forskjellsbehandlet?

For at det skal foreligge diskriminering etter diskrimineringsloven 2005 § 4 må dykkerne bosatt i utlandet for det første ha blitt stilt dårligere enn dykkerne bosatt i Norge. Hvorvidt forskjellsbehandlingen har skjedd innenfor eller utenfor arbeidslivet, jf. den særlig snevre adgangen til å forskjellsbehandle i arbeidslivet, er det innledningsvis ikke nødvendig å sta stilling til, i og med at inngangsvilkåret uansett er at gruppen må ha blitt stilt dårligere enn andre. For det andre må den dårligere stillingen direkte eller indirekte skyldes etnisitet/nasjonal opprinnelse. Det vil si at det må foreligge årsakssammenheng mellom etnisiteten/den nasjonale opprinnelsen og den dårligere stillingen dykkerne har blitt satt i.

Kunngjøringen av kompensasjonsordningen av 2004:

Grunnen til at dykkerne bosatt i utlandet ikke har hatt tilgang til samme informasjon som dykkerne bosatt i Norge er deres etnisitet/nasjonale opprinnelse. Også norske dykkere bosatt i utlandet kan ha fått mindre informasjon om ordningen enn utenlandske dykkere. Forholdet angår imidlertid i all hovedsak utenlandske dykkere, både på grunn av oppmerksomheten saken fikk i Norge, både politisk og i media, og på grunn av at mye av denne informasjonen i hovedsak var gitt på norsk. Forholdet rammes dermed av forbudet mot indirekte diskriminering i diskrimineringsloven.

Spørsmålet er videre om dykkerne bosatt i utlandet er stilt dårligere enn dykkerne bosatt i Norge.

I Norge fikk kompensasjonsordningen for pionerdykkere stor medieoppmerksomhet, og den ble kunngjort i flere riksdekkende medier. Det ble sendt ut en pressemelding, og kontakttelefonen for pionerdykkere informerte om ordningen gjennom sine ansatte og på sine nettider. Til tross for at kunngjøringsordningen ikke fikk like stor oppmerksomhet utenfor Norge, har Arbeids- og sosialdepartementet i samarbeid med Utenriksdepartementet forsøkt å gjøre ordningen kjent for flest mulig bosatt utenfor Norge.

Informasjonen er lagt ut på Norgesportalen og internettsidene til den norske ambassaden i London og generalkonsulatet i Houston. Informasjonen er også distribuert til 15 humanitære organisasjoner, og det er blitt bedt om bistand til å spore opp pårørende til en rekke navngitte, døde britiske statsborgere.

Ut fra dokumentasjonen som er fremlagt i saken legger ombudet til grunn at dykkere bosatt utenfor Norge har hatt mulighet til å gjøre seg kjent med ordningen, og til å få bistand fra Dykkerkontakten til å søke om kompensasjon. Til tross for at Arbeids- og sosialdepartementet ikke kan garantere at alle dykkere bosatt utenfor Norge har fått informasjon om ordningen, er det ikke holdepunkter for å slå fast at dykkerne er stilt dårligere enn de som er bosatt i Norge ved kunngjøring av denne informasjonen. Flere dykkere har dessuten blitt tilkjent kompensasjon til tross for at de har sendt inn søknad for sent. Dette skjedde ved at Pionerdykkernemnda viste romslighet fordi søkeren fikk kunnskap om ordningen på et sent tidspunkt.

Ombudet viser også til Sivilombudsmannens brev til det daværende Arbeids- og inkluderingsdepartementet 9. september 2009. Sivilombudsmannen fant ikke grunn til å kritisere departementets standpunkt om at det ikke var hensiktsmessig å sende ut informasjon til alle som hadde fått utstedt klokkedykkersertifikat i det aktuelle tidsrommet.

NSDA har heller ikke i sin klage vist til at manglende informasjon faktisk har ført til at noen dykkere ikke har fått søkt om kompensasjon.

Kunngjøringen av kompensasjonsordningen av 2014:

Informasjonen om at pionerdykkerne som avslutning av saken kunne få utbetalt ytterligere kompensasjon i 2014 ble gitt til den enkelte dykker som hadde fått innvilget kompensasjon etter ordningen av 2004, samt til barn av dykkere som hadde fått avslag da de ikke oppfylte kravet til barnepensjon. Informasjon om ordningen ble i tillegg lagt ut på departementets hjemmeside.  Det ble lagt til grunn at det ikke var behov for ytterligere kunngjøring på grunn av medieomtalen saken hadde hatt de siste 10 år, og at informasjon om ordningen spredte seg raskt innad i dykkermiljøet.

Kunngjøringen av denne informasjonen omfattes av diskrimineringsloven om etnisitet som trådte i kraft 1. januar 2014. Diskrimineringsforbudets rekkevidde er ikke endret med den nye loven.

Spørsmålet er om dykkere bosatt i utlandet er stilt dårligere enn de som er bosatt i Norge, jf. diskrimineringsloven om etnisitet 2013 § 6, 2. ledd.

Ombudet har kommet til at utenlandske dykkere fikk tilstrekkelig informasjon om kompensasjonsordningen vedtatt i 2004, jf. drøftelsen ovenfor.

Vilkårene for å få tilleggskompensasjonen av 2014 var de samme som vilkårene for å få kompensasjon etter 2004-ordningen. Departementet kontaktet alle som hadde fått kompensasjon etter 2004-ordningen og informerte om muligheten for å få ytterligere kompensasjon, i tillegg til å legge informasjonen ut på departementets nettside. Ombudet legger dermed til grunn at de utenlandske dykkerne har fått tilstrekkelig informasjon også om denne ordningen.

Helseundersøkelsen:

Bakgrunnen for helseundersøkelsen var å undersøke yrkesdykkere med spørsmål om følgetilstand etter dykkeraktivitet, å utferdige legeerklæringer til trygdemyndigheter, forsikringsselskaper o.l., og å presentere resultatet av undersøkelsene i en rapport og i vitenskapelige publikasjoner, jf. NOU 2003:5 punkt 3.13.1. 

Helseundersøkelsen ved Haukeland ble tilbudt norske yrkesdykkere og utenlandske dykkere bosatt i Norge. Grunnen til at dykkerne bosatt i utlandet ikke har fått tilbudet, er deres etnisitet/nasjonale opprinnelse, og forholdet omfattes dermed av forbudet mot indirekte diskriminering i diskrimineringsloven.

Spørsmålet er videre om dykkerne bosatt i utlandet er stilt dårligere enn dykkerne bosatt i Norge.

Helseundersøkelsen ga norske dykkere en god mulighet til å få utredet sine skader hos spesialister på området. Det var imidlertid ikke noe vilkår for å få kompensasjon å ha gjennomført helseundersøkelsen. Arbeids- og sosialdepartementet viser til at i rundt 25 % av sakene hvor Pionerdykkernemda tilkjente kompensasjon, hadde dykkerne ikke gjennomført helseundersøkelse ved Haukeland universitetssykehus. NSDA har ikke vist til at søknader om kompensasjon har blitt avvist på grunn av at dykkeren har fremlagt annen dokumentasjon på sine skader enn fra Haukeland sykehus. 

Helseundersøkelsen ved Haukeland ga ingen goder og hadde heller ingen andre rettsvirkninger for dykkerne. NSDA har ikke fremlagt dokumentasjon på eller vist til omstendigheter som tilsier at manglende helseundersøkelse på Haukeland har fått negative konsekvenser for pionerdykkere bosatt i utlandet.

Ombudet bemerker at ikke enhver forskjellsbehandling kvalifiserer til at noen er «stilt dårligere». At pionerdykkere bosatt i utlandet for eksempel måtte ta initiativ til og betale for helseundersøkelse selv, er i utgangspunktet ikke tilstrekkelig til å oppfylle vilkåret om at de har blitt stilt dårligere. Det må være forhold av en viss betydning for at det skal rammes av loven. Ombudet kan ikke se at klagerne har lagt frem opplysninger som viser en slik negativ virkning.

Ombudet kan dermed ikke se at dykkerne bosatt i utlandet har blitt stilt dårligere enn dykkere bosatt i Norge, både fordi helseundersøkelsen ikke har hatt noen betydning for adgangen til kompensasjon, og fordi undersøkelsen heller ikke har ført til at dykkerne har blitt stilt dårligere enn de som er bosatt i Norge på andre måter.

I og med at ombudet ikke kan se at det foreligger brudd på diskrimineringsloven 2005 § 4 og diskrimineringsloven 2013 § 6, ser vi ikke grunn til å drøfte forholdet til rasediskrimineringskonvensjonen nærmere.

Konklusjon

1. Pionerdykkere bosatt i utlandet ble ikke diskriminert ved kunngjøring av kompensasjonsordningen for pionerdykkere.

2. Pionerdykkere bosatt i utlandet ble ikke diskriminert ved ikke å bli tilbudt helseundersøkelse ved Haukeland universitetssykehus.