Høgskole skikkethetsvurdering for student med antatt diagnose

Sakens bakgrunn

 Saken gjelder forhold før B fusjonerte med C.

A er student på tredje året på studiet for grunnskolelærerutdanning 5.-10. trinn ved daværende B, nå C.

Om studiet

Utdanningen er underlagt forskrift om rammeplan for grunnskolelærerutdanningene for 1.-7. trinn og 5.-10. trinn. Rammeplanen regulerer utdanningens omfang og sammensetning. Gjennom studiet skal studentene gjennomføre flere praksisperioder. Praksisopplæringen skal være veiledet og vurdert. Det kreves progresjon i kunnskapsutviklingen i praksis underveis i studiet, og kriteriene for vurderingen av studenten blir strengere jo lengre studenten har kommet i studiet.

Veiledningen og vurderingen gjøres av en lærer ved skolen hvor studenten har praksis, samt en oppfølgingslærer fra C. Oppfølgingslæreren tar del i og observerer deler av praksisgjennomføringen. Det aktuelle studieåret hadde studentene totalt syv uker med veiledet elevpraksis på en grunnskole. Studentene utplasseres i grupper, normalt på fire studenter.

Grunnskolelærerutdanningen er omfattet av forskrift om skikkethetsvurdering.

A sin studiesituasjon

Studieåret 2014/2015 hadde A hele praksisperioden sin ved en ungdomsskole. Praksisen ble avsluttet med endelig rapport 27. mars 2015. Denne ble utarbeidet av praksislærer D og vedtatt av A.

I praksisrapportens individuelle del er As prestasjoner sett opp mot læringsutbyttebeskrivelsene og rangert etter følgende system:

• I stor grad
• I forventet grad - I liten grad

Det er anledning til å tilføye merknader til hvert punkt. I tillegg er det et eget felt på slutten av rapporten, hvor man kan tilføye flere merknader.

A prestasjoner på de enkelte punktene er fordelt på følgende vis:

• I stor grad: 5 punkter
• I forventet grad: 7 punkter
• I liten grad: 1 punkt.

Det er skrevet en merknad på dette punktet om at hun ikke har blitt prøvd i dette, da det ut fra sammensetningen av elever på skolen ikke har vært mulig å vurdere det.

Av betydning for denne saken fremhever ombudet følgende punkter:

Studenten har

• I forventet grad kunnskap om elevenes utvikling og bakgrunn som utgangspunkt for læring(…)
• I stor grad kunnskap om kommunikasjon, samhandling og gruppeprosesser(…)
• I forventet grad møte mangfold og elevvariasjon gjennom differensiert opplæring(…)
• I forventet grad utviklet bevissthet rundt egen kommunikasjons- og relasjonskompetanse
• I forventet grad innsikt i egen utvikling som lærer (…)
• I forventet grad være tydelig leder og lede læringsarbeid ved å differensiere og variere arbeidsmåter etter gruppestørrelse og undervisningens hensikt

I en tvilsmelding datert 30. april 2015 ble det fra praksislærer D og oppfølgingslærer E, anført at A har problemer med kommunikasjonen med elevene, at hun har fokus på faglig sterke elever og at hun ikke viser de faglig svake elevene like mye oppmerksomhet. Tvilsmeldingen ble mottatt av daværende B 20. mai 2015.

Av tvilsmeldingen fremgår følgende:

 Studenten viser manglende vilje eller evne til å kommunisere og samarbeide med barn, unge og voksne.

Hun jobber hardt og er engasjert, men det virker som hun har store problemer med depresjon. På grunn av problemer med psykisk helse er det vanskelig for henne å delta i gruppearbeid med andre studenter i praksis. Kommunikasjon med elevene i klasserommet virker å være vanskelig generelt. I all hovedsak er det hennes egen psykiske helse som legger begrensninger på henne i dette yrket.

Humor er ikke et verktøy som hun mestrer lett. Hun kan misoppfatte/misforstå situasjoner rundt seg, der hun trekkes seg unna sine studiekolleger, der tårer og frustrasjon blir resultatet fra hennes side.

Studenten viser i for liten grad av selvinnsikt i forbindelse med oppgaver i lærerstudiet og kommende yrkesrolle.

Det virker at hun har utfordringer med å innse hva som fungerer best for henne selv, og derfor vil det bli en utfordring å fungere som lærer. Vi er bekymret for å ha henne som en voksen rollemodell for elevene, da spesielt de urolige/ikke-fungerende elevene.

Hun gir uttrykk for at det er i klasserommet hun trives, men hun har i liten grad vist at det stemmer. Hun fremstår usikker og utrygg opp mot enkeltelever. Hun trekker seg unna undervisningssituasjoner, ønsker ikke å ta noe ansvar.

Hun har for mye fokus på den såkalte «sterke eleven». Det virker som det fører til at hun ikke ser de andre elevene i gruppa.

A har vedlagt et referat hun nedtegnet fra en samtale med E 30. april 2015. Av referatet fremgår det at E opplyste A om at hun og D hadde sendt en tvilsmelding om henne. E begrunnet dette med at de var bekymret for hennes psykiske helse og at hun ikke var komfortabel med selv å vurdere situasjonen, da hun ikke har kompetanse til det. Møtet ble avsluttet med at E uttrykte at de mente det var til As beste at det ble sendt tvilsmelding, da helsen hennes måtte være førsteprioritet.

I forbindelse med tvilsmeldingen ble det gjennomført vurderingssamtale 3. juni 2015. Begge parter har skrevet egne referater fra møtet, hvor daværende B sin referent var F, mens As referat er nedtegnet av G. I etterkant av vurderingssamtalen ble det gjennomført enkelte tilretteleggingstiltak, se nedenfor.

Partenes syn på saken

A:

Ombudet forstår As klage slik at hun mener at C har diskriminert henne på grunn av en antatt nedsatt funksjonsevne. I det videre vil det veksles mellom å omtale universitetet som C og B. Det er ikke tilsiktet noen forskjell ved begrepsbruken.

A mener at tvilsmeldingen ikke er tilstrekkelig begrunnet eller belyst, og at den bygger på antagelser om hennes helse fremfor dokumenterte forhold. Hun bestrider ikke at hun har hatt en depresjon og opplyser at dette er noe hun har vært åpen om overfor B, men hun var ikke kjent med innholdet i tvilsmeldingen før hun i en samtale med E 30. april 2015 ble gjort oppmerksom på at den var blitt sendt.

Hun mener tvilen bygger på generelle påstander uten eksempler eller annen dokumentasjon. I løpet av praksisperioden opplevde hun samarbeidet i gruppen som utfordrende, med det hun opplevde som en negativ og useriøs gruppedynamikk med lite faglig fokus. Dette dårlige samarbeidet mener hun startet allerede i august 2014, da gruppen ble satt sammen. Det er på grunn av det dårlige samarbeidet i gruppen at hun fikk en depressiv episode. Videre mener hun at frustrasjonene hennes knyttet til gruppesamarbeidet kan ha blitt forvekslet med depresjon på grunn av hennes depressive episode.

Slik A ser det, har veilederne hennes sett det omvendt, nemlig at hennes depressive episode har vært utløsende for samarbeidsproblemene i gruppen. Hun mener dette er noe hun burde blitt informert om tidligere, for på den måten å rydde opp i uklarheter og misforståelser, og slik at hun kunne fått bedre veiledning. Slik hun ser det, har det ikke vært dialog mellom henne og oppfølgings- eller praksislærer om utfordringene underveis.

Dette underbygges av at praksisperioden ble godkjent og at hun jevnt over fikk gode resultater i praksisrapporten. Det fremkom ingen merknader av betydning og observasjonene D og E gjorde av henne i undervisningssituasjonen er ikke nevnt. Dette er påfallende, da tvilsmeldingen delvis bygger på nettopp slike observasjoner.

Når det gjelder fokuset hennes på enkelte elever, viser hun til at studentene måtte gjennomføre en obligatorisk oppgave i løpet av praksisperioden. Oppgaven var at studenten «skal velge ut en elev fra praksisklassen som du skal følge resten av praksisåret. Utvelgelsen skal foregå i tett samarbeid med praksislærer.»

Hennes ambisjon er å levere forsvarlig undervisning og å få forsvarlig utbytte av praksisen som veiledningsarena. Hun erkjenner at man i en situasjon lik hennes – hvor studenten er deprimert – kan gjøre observasjoner av handlinger eller situasjoner som kan være forenelig med å vurdere studentens skikkethet. Videre undersøkelser kan i så måte bidra til å avklare skikketheten. Det hun reagerer på er at hun nå er «på prøve» på ubestemt tid, da saken kan tas videre dersom hun ikke viser nødvendig endring og utvikling. Dette kan igjen resultere i utestengelse eller at hun ikke får utstedt vitnemål.

C:

Saken er behandlet hos B. C avviser at A har blitt diskriminert på grunn av nedsatt funksjonsevne.

Vurderingene som ligger til grunn for tvilsmeldingen fremkommer av den. C er av den oppfatning, gjennom observasjoner under praksisperioden, at A hadde problemer med kommunikasjonen med elever, og at hun ikke viet de faglig svake elevene like mye oppmerksomhet som de faglig sterke elevene.

Formuleringen i tvilsmeldingen var uheldig. Det er ikke slik at hennes helsesituasjon i seg selv ligger til grunn for tvilsmeldingen, men snarere observasjonene av henne i klasserommet og samhandlingen med andre praksisstudenter, oppfølgings- og praksislærer. D og E bekrefter denne fremstillingen.

Det D og E observerte var at A trakk seg unna konflikter og støyfylte situasjoner fremfor å forsøke å løse situasjonen. Både medstudenter og lærere reagerte på dette og hennes fokus på faglig sterke elever, hvor hun overså de svakere elevene og elevene som laget støy. Videre tilpasset hun ikke verbalspråk, stemmebruk og kroppsspråk til elevene som målgruppe. Denne vurderingen viser til momentet om kommunikasjonsutfordringer i tvilsmeldingen.

Høgskolen var ikke kjent med grunnlaget for tvil før de mottok tvilsmeldingen. Det var derfor D og E som hadde anledning til å ta opp dette med A i løpet av praksisperioden. D bekrefter at hun tok bekymringene opp med A underveis og at hun orienterte om at hun ville varsle daværende B om dette.

Tilretteleggingstiltak i praksisperioden

I en situasjon hvor studenten er underveis i en praksisperiode er det to tilretteleggingstiltak som er aktuelle:

•  Styrket individuell tilrettelegging
• Omplassering i praksis (bytte av praksisgruppe eller individuell praksis)

D bekrefter overfor C at hun ga A veiledning, særlig om de områdene hun oppfattet som problematiske for A, og som også tvilsmeldingen bygger på. E og D bekrefter også at de hadde diskutert situasjonen seg imellom.

Høgskolen vurderte å omplassere A underveis i praksisen, men anså ikke dette som mulig. Dette fordi hun var midt i en to ukers praksisperiode og et bytte midt i praksisperioden ikke er praktisk mulig. I en slik situasjon vil det være vanskelig å gi en helhetlig vurdering av praksisen ettersom studenten bytter mellom to praksislærere og to oppfølgingslærere.

Etter studieplanen er et av kravene til læringsutbytte at studenten skal opparbeide seg ferdigheter til å «selvstendig og sammen med andre planlegge, gjennomføre og vurdere undervisning i et flerkulturelt læringsfellesskap» (Cs kursivering). At praksisen foregår i grupper er derfor en forutsetning for å oppnå læringsmålene.

 Tilretteleggingstiltak i etterkant av praksisperioden

Det er institusjonsansvarlig for skikkethet, H, og praksisansvarlig ved fakultetet, instituttleder I, som har ansvar for og mulighet til å vurdere tilrettelegging.

Det har blitt vurdert og iverksatt flere tilretteleggingstiltak etter vurderingssamtalen. Disse innebærer at A får erfarne praksis- og oppfølgingslærere i videre praksis, at A kan ta direkte kontakt med I ved behov for hjelp, at A skal reflektere over egen kommunikasjon og samhandling og at hun fortsetter samarbeidet med fastlegen sin.

A har blitt direkteplassert på en ny praksisskole. Dette innebærer at I har plassert henne der særskilt, at det i denne plasseringen tas særskilte hensyn til at studenten skal sikres en ny praksisgruppe og at hun får erfarne oppfølgings- og praksislærere.

C ser at omfanget av og kvaliteten på veiledningen som gis ved en høgskole alltid kan være gjenstand for diskusjon og ulike oppfatninger. Veiledningen som er gitt og som vil gis fremover er av forsvarlig kvalitet, omfang og tilpasset As behov og egenart. Videre har A fått utvidet veiledning i tråd med forskrift om skikkethetsvurdering § 9.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), jf. § 28. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 3.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 første ledd. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig nedsatt funksjonsevne.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 6 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 7.

Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd andre punktum.

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 6.

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 30.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er” grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Saken reiser spørsmål om diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne og antatt fremtidig nedsatt funksjonsevne. Ombudet skal ta stilling til om C diskriminerte A i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 da de vektla hennes psykiske helse i tvilsmeldingen.

Ombudet presiserer at diskrimineringsforbudet kan være overtrådt selv om den som diskriminerte ikke hadde til hensikt å diskriminere. Dette fordi også handlinger, unnlatelser og ytringer som har en diskriminerende virkning er forbudt, jf. § 5.

Hvem er parter i saken og hvor ligger ansvaret?

Ombudet vil innledningsvis kommentere partsforholdet i saken. BogC fusjonerte underveis i klagebehandlingen, slik at B nå er en del av C. Dette innebærer at C er å anse som part i saken, jf. forvaltningsloven § 2 bokstav e.

Videre ser ombudet det som nødvendig å ta stilling til om C er ansvarlig for praksis- og oppfølgingslærernes handlinger overfor A. Oppfølgingslæreren i praksisperioden, E, var ansatt ved B, mens praksislæreren, D, jobbet ved ungdomsskolen. Ungdomsskolen er underlagt kommunen, ikke høgskolen eller C. I klagen til ombudet har A spesifikt rettet klagen mot daværende B. Det er ikke anført fra B at kommunen er rette part i saken og ombudet har heller ikke kontaktet kommunen angående saken.

Slik ombudet ser det, er det naturlig at et eventuelt ansvar gjøres gjeldende overfor C, ikke kommunen. Dette fordi praksisperioden var en del av As studier ved C og tvilsmeldingen ble sendt til og behandlet av daværende B. Slik ombudet forstår det, samarbeidet kommunen med C om å tilby praksisplasser til studentene. Ombudet ser ikke at et slikt samarbeid i utgangspunktet kan utløse ansvar for kommunen i denne saken.

Har A en nedsatt funksjonsevne og har hun blitt dårligere behandlet?

Ombudet går så over til å vurdere om innholdet i tvilsmeldingen var diskriminerende overfor A. Ombudet presiserer at vi ikke kan ta stilling til hvorvidt A er skikket til læreryrket eller ikke. Vi vurderer utelukkende om D og E la vekt på en nedsatt funksjonsevne og/eller en antatt fremtidig nedsatt funksjonsevne da de sendte tvilsmeldingen.

Innledningsvis legger ombudet til grunn at dersom det sendes inn tvilsmelding knyttet til ens skikkethet for yrket, stilles man dårligere i diskriminerings- og tilgjengelighetslovens forstand. Dette fordi en tvilsmelding er det første skrittet i en videre prosess som i ytterste konsekvens kan resultere i at studenten utestenges helt eller delvis fra utdanningen, eller at man ved fullført utdanning ikke får utstedt vitnemål. Konsekvensen av en skikkethetsvurdering kan derfor være såpass dramatisk for studenten at ombudet mener A ble stilt dårligere allerede da tvilsmeldingen ble sendt inn.

Slik ombudet ser det, er det ikke nødvendig å ta stilling til om A har en nedsatt funksjonsevne eller hadde det i praksisperioden. A har ikke påstått at hun ble utsatt for diskriminering på grunn av en eventuell nedsatt funksjonsevne i praksisperioden eller for øvrig i studiet forut for at tvilsmeldingen ble sendt inn, og klagen knytter seg til denne.

En skikkethetsvurdering er i all hovedsak fremtidsrettet. Vurderingen knytter seg derfor til hvorvidt eventuelle observasjoner underveis i studiet kan gi indikasjoner på om studenten må antas å være uskikket til å fungere i yrket etter endt studium.

Problemstillingen er derfor hvorvidt tvilsmeldingen bygger på antakelser om at A i fremtiden kan ha en nedsatt funksjonsevne som gjør henne uegnet for læreryrket.

De videre spørsmålene som da må vurderes er følgende:

• Har B gjort antakelser om As funksjonsevne og vektlagt dette i tvilsmeldingen?
• Hvis ja, var det likevel lovlig å vektlegge den nedsatte funksjonsevnen?

Har B gjort antakelser om As funksjonsevne i tvilsmeldingen?

Ut fra A sin fremstilling av saken, forstår ombudet henne slik at hun mener depresjonen var situasjonsutløst og således forbigående, samt at enkelte uttrykk for frustrasjon kan ha blitt forstått som depresjon. Imidlertid virker det ut fra tvilsmeldingen som om E og D mente at hennes psykiske helse i all hovedsak er årsaken til at hun kan ha begrensninger i læreryrket. Som nevnt ovenfor, reiser saken derfor spørsmål om antatt fremtidig nedsatt funksjonsevne.

Det første spørsmålet er om det er årsakssammenheng mellom antakelsene om hennes fremtidige funksjonsevne og det at det ble sendt inn tvilsmelding om hennes skikkethet. Dersom det ikke kan påvises en årsakssammenheng, er det ikke grunnlag for å konstatere at diskriminering har funnet sted.

Det er i utgangspunktet A som må føre bevis for dette, men dersom det ut fra bevisføringen er grunn til å tro at hennes nedsatte funksjonsevne har blitt vektlagt, går bevisbyrden over på B. De må da sannsynliggjøre at hennes nedsatte funksjonsevne likevel ikke har hatt betydning.

Av tvilsmeldingen som er forelagt ombudet fremgår det som et eget punkt at «det virker som hun har store problemer med depresjon. På grunn av problemer med psykisk helse er det vanskelig for henne å delta i gruppearbeid med andre studenter i praksis. (…) I all hovedsak er det hennes egen psykiske helse som legger begrensninger på henne i dette yrket.» (Ombudets kursivering)

I det neste punktet omtales forhold fra undervisningssituasjonen og samhandlingen med elevene som praksis- og oppfølgingslærerne mener kan gi grunn til å vurdere hennes skikkethet. Ingen av disse forholdene er tatt opp i praksisrapporten, selv om denne ble utarbeidet i etterkant av praksisoppholdet og i forkant av tvilsmeldingen.

På bakgrunn av tvilsmeldingens innhold under punkt 1 mener ombudet det er grunn til å tro at C har antatt at A har en nedsatt funksjonsevne som vil kunne få betydning i fremtidig yrkesutøvelse, og at de har vektlagt dette i tvilsmeldingen. Bevisbyrden går derfor over på C.

C erkjenner at formuleringene om As helsesituasjon i tvilsmeldingen kan ha vært uheldige. De mener likevel at de har tilstrekkelig med observasjoner fra undervisningssituasjonen til at det var grunnlag for å sende inn en tvilsmelding, uavhengig av hennes helsetilstand.

Formuleringen om at det er As psykiske helse som «i all hovedsak» legger begrensninger på henne i yrket levner liten tvil om at en antatt fremtidig nedsatt funksjonsevne har vært en viktig grunn til at det ble sendt inn tvilsmelding. Ombudet anser det som usannsynlig at en såpass utvetydig formulering kan ha vært uheldig og ment å uttrykke noe annet enn at antakelser om As psykiske helse var et sentralt moment.

Videre har A lagt frem omfattende dokumentasjon som underbygger hennes fremstilling, blant annet praksisrapporten og e-postkorrespondanse som viser at hun var tydelig misfornøyd med hvordan studentgruppen fungerte i praksisperioden og hvordan gruppen var blitt fulgt opp. Ombudet ser det som påfallende at det ikke er samsvar mellom oppsummeringen av hennes praksisperiode i praksisrapporten og forholdene som beskrives i tvilsmeldingen. Dette fordi praksisrapporten er utarbeidet av D, som også undertegnet tvilsmeldingen.

Ombudet ser det som nærliggende at slike forhold tas opp i rapporten, da den er ment som en vurdering av studentens praksisperiode. Videre ser ombudet at vurderinger om As helse ikke nødvendigvis egner seg i en slik praksisrapport, men observasjonene E og D gjorde om hvordan hun har fungert i undervisningssituasjonen, ville etter ombudets syn vært naturlig å innta i rapporten, selv om ikke den antatte årsaken ble nevnt.

Sett i sammenheng med tvilsmeldingen, ser ombudet imidlertid ikke grunn til å betvile D og E sine forklaringer om deres observasjoner i praksisperioden. Ombudet kan likevel ikke se at C i tilstrekkelig grad har klart å sannsynliggjøre at antakelsene om hennes psykiske helse ikke hadde betydning da tvilsmeldingen ble sendt inn. Dette på grunn av hvordan tvilsmeldingens første punkt er utformet, samt at hun fikk jevnt over gode vurderinger i praksisrapporten, uten at observasjonene til D og E ble nevnt.

Ombudet finner det derfor ikke sannsynliggjort at det uansett ville blitt sendt inn tvilsmelding om forholdene under punkt 2 i tvilsmeldingen, dersom praksis- og oppfølgingslærerne ikke hadde vært kjent med at hun hadde hatt en depressiv episode. Det er derfor ombudets syn at skolen har vektlagt en antatt fremtidig nedsatt funksjonsevne i tvilsmeldingen.

Utgangspunktet er derfor at C har forskjellsbehandlet A i strid med § 5.

Var det lovlig å vektlegge As nedsatte funksjonsevne i tvilsmeldingen?

Etter § 6 vil forskjellsbehandling i strid med § 5 likevel være lovlig dersom den har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå dette formålet og ikke er uforholdsmessig inngripende overfor A. Vilkårene er kumulative, det vil si at alle tre vilkårene må være oppfylt for at forskjellsbehandlingen skal være tillatt.

Ombudet mener det i utgangspunktet er saklig å vektlegge psykisk helse når man sender inn en tvilsmelding. Dette fordi et av hensynene bak en skikkethetsvurdering er at personer som ikke er skikket for læreryrket på grunn av sin psykiske helse ikke bør få utstedt vitnemål.

Det neste spørsmålet er da om det var nødvendig og ikke uforholdsmessig inngripende overfor A å bygge tvilsmeldingen på antakelser om hennes fremtidige funksjonsevne. Ombudet behandler disse to vilkårene samlet, da vurderingene i stor grad er overlappende.

Forarbeidene til § 5 går ikke videre inn på innholdet i denne vurderingen, men bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett etter den tidligere diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Forarbeidene til den gamle loven vil derfor være av betydning for forståelsen av nødvendighets- og forholdsmessighetsvilkårene. Av disse forarbeidene fremgår det at vilkårene ikke er oppfylt dersom det saklige formålet kan sikres tilstrekkelig på annen måte eller dersom forskjellsbehandlingen samlet sett virker urimelig, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) s. 107.

Ombudet vil understreke at vi ikke kan overprøve medisinskfaglige vurderinger. Ombudet kan heller ikke vurdere hvorvidt det var grunnlag for å sende inn en tvilsmelding på bakgrunn av praksisperioden. Vurderingstemaet her er om det var nødvendig å sende inn en tvilsmelding, der antakelser om As fremtidige psykiske helse ble tillagt stor vekt, eller om det forelå handlingsalternativer.

Spørsmålet er om vurderingene ble eller kunne blitt formidlet til A på andre måter forut for at tvilsmeldingen ble sendt. En slik dialog kunne ha bidratt til å avklare usikkerhet rundt As psykiske helse og skikkethet.

C har opplyst at bekymringene ble tatt opp med A underveis. Det er likevel ikke fremlagt dokumentasjon eller vist til andre forhold som kan underbygge at dette ble gjort. I Høyesteretts dom inntatt i Rt. 2012 s. 424 uttalte retten i avsnitt 40 at etterfølgende forklaringer som ikke kan underbygges av tidsnære beviser eller andre mer objektive forhold, vil ha liten selvstendig bevisverdi. I den saken ble de etterfølgende forklaringene vektlagt, da de kunne underbygges av øvrige omstendigheter. I vår sak er det imidlertid ikke samsvar mellom den tidsnære dokumentasjonen og forklaringen om at observasjonene ble tatt opp med A. Ombudet mener derfor det ikke er tilstrekkelig dokumentert at observasjonene ble tatt opp med A.

Som nevnt ovenfor, anser ombudet det som påfallende at det er et såpass markert misforhold mellom vurderingene som fremkommer i praksisrapporten og vurderingene som legges til grunn i tvilsmeldingen. Etter ombudets syn er studentens faglige utvikling og prestasjoner i undervisningssituasjonen i kjerneområdet av hva en praksisrapport skal beskrive. Når observasjonene E og D gjorde ikke er nevnt i praksisrapporten, ser ombudet det som nærliggende at vurderingene som ligger til grunn for tvilsmeldingen er uforholdsmessig inngripende overfor A. Dette fordi A må anses å ha hatt en berettiget forventning om, senest ved ferdigstillelsen av praksisrapporten, å få informasjon om at observasjoner knyttet til hennes faglige utvikling eller prestasjoner i praksisperioden ville følges videre opp fra C.

Ettersom ombudet ut fra en helhetlig bevisvurdering ikke finner det sannsynliggjort at slik dialog har blitt gjennomført eller forsøkt gjennomført, fremstår det som at virkemiddelet som ble valgt – tvilsmelding – var unødvendig og innebærer et uforholdsmessig stort inngrep i As studiesituasjon og potensielt også fremtid i læreryrket.

På bakgrunn av en helhetlig vurdering har ombudet derfor kommet til at vilkårene for at det var lovlig å vektlegge en antatt fremtidig nedsatt funksjonsevne i tvilsmeldingen, ikke er oppfylt. At C sentralt ikke var kjent med disse utfordringene før tvilsmeldingen ble mottatt, fritar ikke for ansvar. Dette fordi arbeidsgiveransvaret gjør seg gjeldende, og C er derfor også ansvarlig dersom selve tvilsmeldingen bygger på diskriminerende forhold.

Konklusjonen

er derfor at C diskriminerte A i strid med § 5.

Konklusjon C diskriminerte A i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 17, jf. § 5 da de sendte inn tvilsmelding om hennes skikkethet.

 Den som er blitt diskriminert kan kreve oppreisning og erstatning, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 31. Ansvaret gjelder dersom den som har diskriminert kan bebreides for dette.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har ikke kompetanse til å ilegge erstatnings- og/eller oppreisningsansvar, jf. loven § 28 bokstav e). Spørsmål om erstatning og/eller oppreisning avgjøres av domstolene.

Ombudet vil likevel oppfordre partene til å komme frem til en minnelig løsning i saken. Vi ber om tilbakemelding innen 8. april 2016 om hvordan C foreslår å løse saken dersom de velger ikke å bringe saken inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda.