Sunniva Ørstaviks innlegg i Aftenposten 15. januar 2010.
Alle arbeidsgivere har en plikt til å avgi et likestillingsregnskap for sin virksomhet. Dette er det viktigste verktøyet vi har for å få likestilling fra ord til handling. Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD) er ett av departementene som ikke får godkjent på grunn av mangelfull rapportering. FAD som den største arbeidsgiveren i staten burde vært lokomotivet i dette arbeidet, men i stedet avgir de en rapport til strykkarakter. Det betyr brudd på likestillingsloven.
Det er myndighetene selv som har vedtatt dette viktige likestillingsverktøyet, ved å lovfeste en aktivitets- og rapporteringsplikt i likestillingsloven. Den forplikter private arbeidsgivere, offentlige myndigheter og arbeidslivets organisasjoner til å jobbe aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering. Gjennom rapporten kan man identifisere likestillingsproblemer, hva som ikke gir resultater, hva som er framgang og hva som er barrierer.
Det forutsettes en systematisk beskrivelse av stillingsstatus mellom kvinner og menn, for å avdekke utilsiktede og uønskede kjønnsforskjeller. Det er viktig å få fram opplysninger som fordeling av kvinner og menn i avdelinger, på ulike nivåer, gjennomsnittslønn for kvinner og menn, lønn i kvinnedominerte stillingskategorier kontra mannsdominerte, kjønnsfordeling blant de høyeste og lavest lønnede. Videre er det viktig å få fram fordeling av heltid, deltid, ubekvem arbeidstid og overtidsbruk, bruk av permisjoner, sykefravær og kompetanseheving, samt virksomhetens likestillingsaktiviteter.
Som alle bedrifter må få godkjent sitt årlige økonomiregnskap, må de også avlevere et likestillingsregnskap. Det handler om å få likestillingsarbeidet inn i de daglige rutinene, slik de har rutiner for arbeidet med helse, miljø og sikkerhet.
LDO har ansvar for å kontrollere. Så langt har vi konsentrert oss om offentlige virksomheter, og nå er to departementer, 46 kommuner og enkelte høyskoler og universitet kontrollert. Rapportene fra både FAD og Fiskeri- og kystdepartementet er så mangelfulle at de ikke kan godkjennes. Vi forventer at offentlige myndigheter går foran og viser vei, men dessverre gjør de ikke det her. Det er pinlig og skuffende.
Departementene har hatt flere år på seg til å få på plass rutiner for likestillingsrapporteringen. Helt siden 2002 har de måttet levere den årlige rapporten. Dette er dessuten en plikt myndighetene selv har vedtatt, og spesielt derfor burde de være de første til å få på plass gode rutiner i likestillingsarbeidet. Sist, men ikke minst viktig er det faktum at FAD er statens største arbeidsgiver med ansvar for 140.000 ansatte, og det hviler derfor et helt spesielt ansvar på departementet for å følge opp lovpålagte plikter som arbeidsgiver.
Departementene mangler systematikken som trengs for å få oversikt over likestillingssituasjonen. De mangler rutiner. Tallene er ikke gjennomarbeidet, og kan ikke brukes til å gi målbare og sammenlignbare fakta. Her ligger begrunnelsen for at departementene får stryk. Rapportene blir dessverre et godt eksempel på tilfeldig og ustrukturert likestillingsarbeid, og de blir ikke de fyrtårnene i likestillingsarbeid som vi forventer at de skal være.
Vi er ikke i mål i likestillingsarbeidet. Vi vet om lønnsgap, om forskjellene i uttak av foreldrepermisjon, om ufrivillig deltid, om kvinnefraværet i toppledelsen, Vi ønsker ikke at det skal være slik. Ligger det noe i strukturen, barrierer som vi ikke ser, som vi ikke tror er der? Vi vet ikke nok om forskjellene før vi går inn og systematisk identifiserer problemene, gapene, barrierene. Først da kan det settes i gang tiltak og planer, mål kan tidfestes og tallfestes.
Fra i år skal det i tillegg til rapportering på kjønnslikestilling rapporteres på etnisitet og funksjonsevne. Nå må departementene generelt og FAD spesielt bli lokomotivet i dette arbeidet. For et samfunn med likestilling og mangfold, uten diskriminering.