Endelig likestilt nyttår!

Definitivt. Likevel er det ikke festtaler som spilles i hodet mitt denne julemorgenen. Det er seks små ord. Skrevet av Jonas Gardell, lest av en svensk skuespiller, tre mandager på rad:

“Det som fortelles her, har hendt”, sier han. Og jeg skutter meg.

Svik

TV-serien “Tørk aldri tårer uten hansker” traff hundretusener av nordmenn som en knyttneve. Vi gråt for Rasmus, som visnet vekk når han endelig skulle begynne å leve. Vi heiet på Paul, som selv etter sin død insisterte på å vise stolthet, ikke skam. Og vi regelrett hulket for Benjamin, som mistet det kjæreste han hadde, og likevel ble gjort til en ingen i sin elskedes liv da han skulle begraves.

Etterpå fikk vi ikke sove. For Gardell hadde ikke bare fortalt oss historien om en sykdom. Han hadde også holdt opp et speil, og vist oss hvordan vi som samfunn brukte den sykdommen til å marginalisere, kriminalisere og svikte tusenvis av unge menn. Menn som kun hadde begått en forbrytelse: Å elske.

Hvordan kunne vi la det skje? Hvordan kunne vi møte dødssyke med forakt og plasthansker? Og hvordan kunne vi påføre folk så mye skyld og skam at de til slutt hadde valget mellom å bli usynlige eller bli sett på som smittefarlig avfall?

Svaret er urovekkende enkelt. Enkelt, fordi det ligger bak nesten all undertrykkelse. Urovekkende, fordi det siden tidenes morgen har legitimert alt fra diskriminering til folkemord: Vi kunne gjøre det fordi vi allerede hadde definert dem som mindre verdige. De var bøgjævlarna. Homoene. Avvikerne. Og nå hadde homsepesten endelig gitt dem den straffen de fortjente.

Rettferdighet

Å påføre et menneske skyld og skam for å være seg selv, er blant det mest ødeleggende et samfunn kan gjøre. Skam gjør oss usynlige. Den snur samfunnskritikk til selvkritikk, og får urett til å se rettferdig ut. Derfor er Jonas Gardells serie noe av det viktigste som har vært vist på tv i år. Den plasserer skammen der den hører hjemme. Hos oss. Hos samfunnet.

1. januar får Norge en ny diskrimineringslov. Den skal beskytte folk mot usaklig forskjellsbehandling uansett hvilken seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk de har. Jeg mener den loven er viktig fordi den gjør det samme som Gardell gjorde: Den plasserer skammen hos den som utsetter andre for urett.

Det tydeligste beviset på det, er aktivitetsplikten, som jeg vet mange av dere var med å kjempe fram.  Den sier at hovedansvaret for å forebygge diskriminering og trakassering ikke ligger hos enkeltmennesket. Det ligger hos arbeidsgivere og myndigheter. De har ikke bare plikt til å rette opp usaklig forskjellsbehandling. De er også forpliktet til å jobbe aktivt, målrettet og planmessig for å forebygge at slik diskriminering skjer. Det betyr at alle større arbeidsgivere fra 2014 er forpliktet til å jobbe aktivt mot at det slås lesbevitser i kantina. Det betyr at alle utesteder har plikt til å sørge for at kjærester får kysse hverandre, uansett hva slags kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk de har. Og det betyr at hver eneste lærer og helsesøster har ansvar for å fortelle våre barn at kjærligheten er lik, også når den er forskjellig.  

Stolthet

Men det kommer ikke til å skje av seg selv. Vi må hele tiden være der og minne dem på det. Si ifra når loven brytes. Kreve rettferdighet. Hvis ikke blir loven aldri et effektivt verktøy for å stoppe diskriminering. Derfor håper jeg på en innboks full av e-poster fra folk som sier ifra i 2014. Slik at vi kan gjøre loven reell.

Og ja, jeg skjønner godt at det er vanskelig å melde fra om diskriminering. Forferdelig vanskelig. Det kan virke som en umulig øvelse å kombinere stolthet med det å stå fram som en som er utsatt for urett, men det er dessverre også en nødvendig øvelse. Fordi synliggjøring er en forutsetning for endring. Bare se på Rosa Parks, Nelson Mandela eller de tusenvis av kvinner som opp gjennom årene ble brent på bål som hekser, og som dermed startet den lange kampen mot trange kjønnsroller.

Norge har hundrevis av modige lesber, homser, bifile og transpersoner som har spilt en tilsvarende rolle i kampen for likestilling her i landet. De har nektet å skamme seg, nektet å være usynlige og aldri gitt opp retten til å være den de er og elske den de vil. Som Rasmus og Paul gjorde det i Stockholm på åttitallet. Som mange av dere gjør det i dag. Hver eneste dag.

Jeg har ett nyttårsønske i år: Bruk den nye loven til å fortsette den kampen. Og bli med å gjøre 2014 til det mest likestilte året i vår historie.

Godt likestilt nyttår!

Publisert som nyttårstale på nettstedet Gaysir 31. desember 2013