Stopp hatprat
“Asylsøkeran kryr som lopp og lus og bur i forsamlingshus”, sang Hans Rotmo for noen uker siden. Og det ble ramaskrik. Heldigvis.
Politikere, organisasjoner, myndigheter og privatpersoner slåss om å si i mot og vise avsky mot det rasistiske utsagnet. Med god grunn.
Hatefulle ytringer fører til flere hatefulle ytringer, og de gjør livet verre for de som rammes. Hatpraten får folk til å føle seg mindreverdige, maktesløse og utrygge. Den får folk til å slutte å skrive avisinnlegg og takke nei til å la seg intervjue.
Men Rotmo-saken er faktisk også en gladsak i denne sammenhengen. Fordi vi sa fra. Fordi ytringsfriheten i dette tilfellet fungerte slik det er meningen den skal fungere: Usaklige og krenkende utsagn ble imøtegått av bred, saklig kritikk.
Alle som har lest kommentarfelt under hvilken som helst nyhetssak om likestilling, integrering, samer, islam, lhbt, romfolk eller uføre, vet at det stort sett er det motsatte som skjer. Hatefulle ytringer blir stående igjen - skremmende uimotsagt.
Så hva gjør vi når vi har en samfunnsdebatt som med all mulig tydelighet forteller store deler av Norges befolkning at de er uønsket? Vi roter oss inn i en teknisk diskusjon for eller mot straffelovens 135 a. Det er en avsporing. Straffeloven brukes, og skal bare brukes, til å bekjempe en forsvinnende liten andel av hatpraten: Den aller groveste. Vi må også alle de andre ytringene til livs.
Jeg har lenge krevd en omfattende og helhetlig nasjonal strategi for å motarbeide skadevirkningene av både de «lovlige» og «ulovlige» hatefulle ytringer. Den trenger vi sårt. Myndighetene er på defensiven og gjør ikke nok.
Men det fritar ikke hver og en av oss for ansvar. Etter 22. juli ble det snakket mye om ytringsansvar. Noen mente det handlet om at vi hadde ansvar for å unngå å si krenkende ting. Andre mente det handlet om vårt ansvar for å imøtegå slike utsagn med saklig og riktig informasjon. Jeg tror begge deler er viktig.
Derfor er jeg glad for at bevegelsen mot hatprat lanseres i Norge i dag. For vi har alle et ansvar. For at ytringsfriheten er reell for alle. For at folk ikke skremmes til taushet av hets og trakassering. Og for at reaksjonene Rotmo fikk på sangen sin etter hvert blir regelen i norsk samfunnsdebatt, ikke unntaket.