Et angrep på familien
Regjeringen kaller det en politikk for fleksibilitet og frie valg. Jeg kaller det høyt spill med samfunnets viktigste ressurser. Regjeringens forslag til endringer i arbeidslivspolitikken setter likestillingen i revers, skriver Sunniva Ørstavik i et innlegg i Dagens Næringsliv.
Norge er i verdenstoppen i kvinnelig sysselsetting, takket være en aktiv likestillings- og arbeidslivspolitikk. Regjeringen varsler nå et skifte i denne politikken, et skifte som kan få dramatiske konsekvenser:
- For det første foreslår Regjeringen å øke grensen for daglig arbeidstid, øke mulighetene til å pålegge overtid, og åpne opp for mer arbeid på søndager og helligdager. Det vil gi lengre arbeidsdager, mer intensive arbeidsperioder og mer ubekvem arbeidstid, som er vanskelig å kombinere med omsorg for barn.
- For det andre åpner Regjeringen for utvidet bruk av midlertidig ansettelser. Det vil gi flere en underordnet posisjon i arbeidslivet. Midlertidighet er lik mer usikkerhet og større avhengighet av arbeidsgivers velvilje. Terskelen for å si ifra om diskriminering blir dermed høyere. Det er flere kvinner enn menn i midlertidige stillinger, og våre saker viser at det å være midlertidig ansatt gjør deg ekstra utsatt for diskriminering.
- For det tredje vil regjeringen utvide unntaksbestemmelser til fedrekvoten. Det vil bety uthuling av det virkemiddelet som har gitt far mulighet til å være omsorgsperson på lik linje med mor. Fedrekvoten har vært avgjørende for å fremme høy kvinnelig yrkesdeltakelse og likestilling. Den nye politikken vil i praksis gjøre pappauker om til mammauker i mange familier.
Forslagene fra regjeringen er derfor et angrep på likestilling på jobben og i hjemmet.
At kvinner og menn skal ha like muligheter på jobb og på hjemmebane, er et verdispørsmål. Det handler i stort om hva slags familie- og arbeidsliv vi ønsker. Det handler om at hvilket kjønn du har, ikke skal legge begrensninger på de mulighetene du har.
Men det er også et økonomisk spørsmål. Kvinners tilknytning til arbeidslivet er viktig for norsk økonomi og en bærebjelke i den norske velferdsstaten. Derfor har NHO, Spekter og andre arbeidsgiverorganisasjoner satt seg i førersetet i kampen for å beholde fedrekvoten.
Hele samfunnet har en interesse i et arbeidsliv som gjør det mulig å kombinere jobb og barn – både for mor og far. For å få til det trenger vi en aktiv likestillings- og arbeidslivspolitikk. Gjennom avlønning, organisering av arbeidstid og øvrige arbeidsvilkår, legger arbeidslivet i stor grad rammene for hvordan folk velger å innrette privatlivene sine. Det påvirker også fordelingen av arbeid og omsorg mellom mødre og fedre. Derfor er det avgjørende med arbeidstidsordninger som tar hensyn til at folk både er arbeidstakere og omsorgspersoner store deler av sitt yrkesaktive liv.
Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson predikerer at endringene vil bety økt fleksibilitet og valgfrihet for den enkelte arbeidstaker og den enkelte familie. Han hevder at ingen skal bli tvunget inn i en ny arbeidshverdag uten selv å ville det. Det er i beste fall naivt.
Hvordan går det med valgfriheten hvis mor må jobbe til klokken 18.00, far må ta kveldsskiftet og barnehagen stenger kl. 16.00? Hvordan går det med valgfriheten hvis full stilling som sykepleier betyr turnus med jobb annenhver helg?
For mange vil endringene i arbeidslivet bety én ting: Det blir vanskeligere å få hverdagen til å gå opp. Det blir vanskeligere å kombinere det å være mor og far med å være i jobb. Resultatet vil bli dårligere muligheter for mor i arbeidslivet, og dårligere muligheter for far på hjemmebane. Det taper familien på. Det taper arbeidslivet på, og det taper samfunnet på.
Innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv lørdag 25. oktober 2014.