Mor er best

Hvorfor er det en selvfølge at sønnen følger mor? De har delt omsorg for sønnen, og begge ønsker at han skal fortsette å få hjelp i fars bydel. Hvorfor i all verden er det en automatikk i at det er mors bosted som bestemmer? Er det fordi vi tenker at mor alltid er best?

Som ombud blir jeg stadig overrasket over hvordan menn forskjellsbehandles som omsorgspersoner.

Menn opplever diskriminering når de utfordrer tradisjonelle kvinneroller. De møter forestillingen om at mor er best. Dette er grunnen til at

• sønnen til vennen min automatisk blir flyttet med mor
• menn blir stilt kritiske spørsmål når de vil ta ut mer foreldrepermisjon enn «sine» tre måneder
• sjefen blir opprørt når en mann ønsker tilpasset arbeidstid for å rekke å hente i barnehagen
• menn blir møtt med ordninger de opplever er tilpasset mor ved samlivsbrudd

Vi i Likestillings- og diskrimineringsombudet får mange henvendelser fra menn som føler de kjemper en håpløs kamp mot gammeldagse ordninger som favoriserer mødre.

Jeg forstår deres frustrasjon. For selv om loven er klar på at verken kvinner eller menn skal diskrimineres på grunn av sitt kjønn, holder store deler av regelverket vårt fast ved en tradisjonell rolleforståelse.

Hvorfor er det for eksempel slik at fars rett til permisjon sammen med barnet sitt er avhengig av at mor har vært i jobb? Har vi ikke er kommet lengre enn det i 2012?

Forestillingen om at mor er best, lever fortsatt. Både i systemene, i regelverket og i mange av oss. Den hindrer menns valgfrihet, gjør det vanskeligere å være en god pappa, og den fratar barn to likeverdige omsorgspersoner.

Det store likestillingsprosjektet har alt å vinne på å gi menn likestilte rettigheter. Det kjemper jeg for hver dag.