Om konvensjonen
I 1979 ble FNs konvensjon for avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner vedtatt. Konvensjonen forkortes CEDAW på engelsk.
Konvensjonen er rettslig bindende. Den inneholder internasjonalt anerkjente prinsipper og tiltak for å beskytte kvinner mot alle former for diskriminering. Dette gjelder sivile, sosiale, økonomiske og politiske rettigheter.
Konvensjonen gir et vern mot direkte, indirekte, strukturell og multippel diskriminering av kvinner. Norge ratifiserte konvensjonen 21. mai 1981.
Konvensjonen er inntatt i norsk rett gjennom menneskerettsloven. Det betyr at hvis det er motstrid mellom konvensjonen og annen norsk lovgivning, skal konvensjonen gå foran.
Norge har også ratifisert tilleggsprotokollen til FNs kvinnediskrimineringskonvensjon. Tilleggsprotokollen gir individer og grupper av enkeltpersoner muligheten til å få sin sak hørt av kvinnediskrimineringskomiteen. Den ble vedtatt 6. oktober 1999 og Norge ratifiserte den 5. mars 2002.
Les kvinnekonvensjonen på norsk i lenken under.
FNs generelle anbefalinger
I tillegg til å behandle rapporter fra enkeltland, gir FNs kvinnediskrimineringskomité uttalelser om ulike temaer, «såkalte general comments».
Konvensjonen er et dynamisk regelverk og komiteen kommer derfor ved behov med kommentarer som redegjør for komiteens forståelse av ulike artikler eller viktige temaer. De generelle anbefalingene tar også opp temaer som ikke eksplisitt er nevnt i konvensjonsteksten, for eksempel vold mot kvinner (anbefaling nr. 19).
Uttalelsene fra komiteen er ikke juridisk bindende, men gir et viktig bidrag ved tolkning av konvensjonen. Du finner de generelle anbefalingene på FNs kvinnediskrimineringskomité sidene.
Rapportering til FN
I tillegg til komiteenes generelle anbefalinger og individklager gjennomføres det en dialog mellom komiteen og hvert enkelt land. Dette innebærer at Norge rapporterer hvert fjerde år inn sin likestillingstilstand til komiteen.
På bakgrunn av rapportene utfører komiteene muntlige høringer av Norge. Både offentlige myndigheter og sivilt samfunn deltar på slike eksaminasjoner. Deretter kommer komiteene med anbefalinger til tiltak som Norge bør gjennomføre. Det er en sentral oppgave for ombudet å føre tilsyn med hvordan staten følger opp komiteenes merknader og ha kommunikasjon med norske myndigheter om dette.
Individklager
Tilleggsprotokollen gir individer og grupper av enkeltpersoner muligheten til å få sin sak hørt av kvinnekomiteen dersom deres rettigheter har blitt krenket. Tilleggsprotokollen gir også komiteen anledning til å starte undersøkelser på eget initiativ der det foreligger en mistanke om alvorlige eller systematiske brudd på kvinners rettigheter.
Utgangspunktet for individklager er at alle nasjonale rettsmidler må være utprøvd før kvinnediskrimineringskomiteen kan behandle klagen. Det vil si at saken må være prøvd for alle instanser i norske domstoler før komiteen kan vurdere den.