13/2310 Avvisning ved flyreise var diskriminering
A ble nektet å fly til Tenerife på grunn av nedsatt funksjonsevne. Det ble ikke foretatt en konkret individuell vurdering av om A oppfylte de krav som av sikkerhetsmessige grunner stilles ovenfor passasjerer med spesielle behov, som ønsker å reise uten ledsager. Dermed brøt Norwegian diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.
Saken gjelder hvorvidt A ble nektet å fly med Norwegian på grunn av nedsatt funksjonsevne, og at nektelsen medførte at A ble diskriminert etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 2008 § 4.
A ble nektet å fly til Tenerife på grunn av nedsatt funksjonsevne. Det ble ikke foretatt en konkret individuell vurdering av om A oppfylte de krav som av sikkerhetsmessige grunner stilles ovenfor passasjerer med spesielle behov, som ønsker å reise uten ledsager.
Likestillings- og diskrimineringsombudet har kommet frem til at Norwegian Air Shuttle ASA handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 2008 § 4 da A ble nektet å fly uten ledsager.
- Saksnummer: 13/2310
- Lovgrunnlag: Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 20. juni 2008 § 4
- Dato for uttalelse: 11.03.2014
OMBUDETS UTTALELSE
Sakens bakgrunn
A har Downs syndrom. Han skulle fly med Norwegian til Tenerife. Norwegian tillot imidlertid ikke A å reise uten ledsager. Norwegian viser til at det er visse krav som må oppfylles for at passasjerer med spesielle behov kan reise uten ledsager, og hevder at A ikke oppfylte disse kravene.
Det fremgår av Norwegian sin rapport fra hendelsen at:
«Hadde en passasjer som skulle reise til TFS i dag. Var registrert som WCHR men hadde Downs og skulle reise alene....
Passasjerens foreldre hadde bestilt billetter og registrert som WCHR, jeg sa at dette ikke stemte og at han nok ikke kunne reise alene, og særlig ikke på en nesten 6 timers fly tur. Var i kontakt med Norwegian irr og de ville ikke ta noen ansvar for å la vedkommende reise alene.
Kom også frem fra hun som fulgte pax at vedkommende ikke kunne gå på do osv. alene.. informerte om at han ikke ville få reise og at noen eventuelt måtte reise med som ledsakger.»
Spørsmålet ombudet skal ta stilling til er om Norwegian handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven da selskapet ikke tillot A å reise uten ledsager.
Partenes syn på saken
A:
Det hevdes at A, etter å ha passert sikkerhetskontrollen, ble møtt av representanter fra Norwegian som fortalte at de hadde vurdert det dithen at A ikke kunne fly uten ledsager som følge av at han har Downs. Det benektes at A sin følgeperson ga uttrykk for at A ikke kunne gå på toalettet alene og/eller at A ikke kunne reise uten ledsager. Det hevdes at A var i stand til å oppfylle samtlige av Norwegians krav til sine reisende, uavhengig av hvorvidt disse kravene er rettmessige eller ikke, selv om Norwegian verken spurte A eller hans følgesperson om dette. A har ingen funksjonsnedsettelse knyttet til bevegelse, og har fløyet alene en rekke ganger tidligere uten at dette har medført utfordringer. Det hevdes at Norwegian har diskriminert A på bakgrunn av en antagelse om at han hadde en lavere funksjonsevne enn hva han har. A fløy for øvrig to dager senere med annet selskap uten ledsager.
Norwegian Air Shuttle ASA:
Norwegian opplyser at for å ivareta sikkerheten til alle passasjerer og for å unngå at eventuell evakuering forsinkes er det enkelte reisende som må ha med seg egen ledsager på reisen. Dette for å møte sikkerhetshensyn i henhold til gjeldende retningslinjer og sikkerhetskrav. For å kunne reise uten ledsager må den reisende kunne oppfylle følgende krav som er innført av sikkerhetsmessige grunner og godkjent av Luftfartstilsynet:
- Løsne setebeltet
- Ta på seg en redningsvest
- Forlate setet og komme seg til en nødutgang uten hjelp
- Ta på seg en oksygenmaske
- Forstå sikkerhetsinstrukser gitt av kabinbesetningen (enten muntlig eller visuelt)
Norwegian hevder at A ikke oppfylte disse kravene, og viser til at vedkommende som fulgte A på flyplassen opplyste Norwegian om at A ikke kunne gå på toalettet alene.
Rettslig grunnlag
Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven eller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 3.
Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven
Fra 1. januar 2014 trådte ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov av 21. juni 2013 i kraft. I den nye loven videreføres diskrimineringsvernet i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 20. juni 2008. Denne saken gjelder forhold som fant sted før den nye loven trådte i kraft og behandles derfor formelt med utgangspunkt i bestemmelsene i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 20. juni 2008.
Direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 2008 § 4 første ledd.
Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon, jf. § 4 annet ledd.
Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre, jf. § 4 tredje ledd.
Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering etter loven her, jf. § 4 fjerde ledd.
Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering, skal det legges til grunn at diskriminering har funnet sted, hvis ikke den som er ansvarlig for handlingen eller unnlatelsen sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd diskriminering, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13.
En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.
Ombudets vurdering
Ombudet skal ta stilling til om Norwegian handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 20. juni 2008 § 4 da selskapet nektet A å fly uten ledsager.
A har Downs syndrom. Ombudet vil innledningsvis bemerke at Downs syndrom er en nedsatt funksjonsevne som klart omfattes av loven.
Det er ikke omstridt at da A skulle fly fra Torp flyplass til Tenerife, ble han nektet å fly uten ledsager. Det er heller ikke omstridt at han ble nektet fordi han har nedsatt funksjonsevne.
Ombudet finner på bakgrunn av dette at det er grunn til å tro at klager ble utsatt for diskriminering. Spørsmålet er etter dette om forskjellsbehandlingen kan være tillatt etter unntaksbestemmelsen i loven.
Etter lovens § 4 fjerde ledd skal forskjellsbehandling som er nødvendig for å nå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor de som forskjellsbehandles, ikke anses som diskriminering etter loven.
Norwegian har opplyst at A ble nektet å fly uten ledsager fordi han ikke oppfylte krav som selskapet stiller av sikkerhetsmessige grunner og som er godkjent av Luftfartstilsynet. Det fremgår av lovens forarbeider, jf. ot.prp. nr. 44 (2007-2008) side 107 at hensynet til sikkerhet vil være et typisk saklig formål.
Det neste spørsmålet blir om det var nødvendig for Norwegian å nekte A å fly uten ledsager for å oppnå det saklige formålet.
Ombudet vil bemerke at det står i forarbeidene til loven at det ikke er et vilkår at det har vært en intensjon eller hensikt å diskriminere for at en handling skal være i strid med diskrimineringsforbudet. Forbudet mot diskriminering rammer også handlinger eller unnlatelser med diskriminerende virkning. Dette er avgjørende for forbudets effektivitet og i tråd med lovens formål som er å hindre diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne uavhengig av at det ligger en bevisst hensikt til grunn, jf. ot.prp. nr. 44 (2007-2008) side 98.
Det fremgår av Norwegian sin rapport at A:
«(…) Var registrert som WCHR men hadde Downs og skulle reise alene.... Passasjerens foreldre hadde bestilt billetter og registrert som WCHR, jeg sa at dette ikke stemte og at han nok ikke kunne reise alene, og særlig ikke på en nesten 6 timers fly tur. Var i kontakt med Norwegian irr og de ville ikke ta noen ansvar for å la vedkommende reise alene.»
Ombudet forstår dette slik at klager A ble stanset på bakgrunn av at han har Downs syndrom, og at. P personalet vurderte det dithen slik at han ikke kunne fly uten ledsager på grunn av dette. Det fremgår ikke av rapporten at Norwegian fordi han har Downs syndrom, uten å foretaok en konkret vurdering av om hvorvidt klagerA oppfylte de krav som av sikkerhetsmessige grunner stilles overfor passasjerer med spesielle behov som ønsker å reise uten ledsager.
Personer med Downs syndrom har betydelig variasjon med hensyn til intelligens og personlige egenskaper. På grunn av denne variasjonen i hvordan syndromet arter seg, er det viktig å vurdere den enkeltes evner individuelt. Ombudet har merket seg at det i rapporten også fremgår at vedkommende som fulgte klager opplyste at A ikke kunne gå på do alene osv. At slik informasjon ble gitt benektes imidlertid av klagers følgeperson. Det står her påstand mot påstand. Dette vil uansett ikke være avgjørende for utfallet i saken, ettersom ombudet legger avgjørende vekt på at personalet, i henhold til rapporten, uansett hadde lagt til grunn at klager ikke kunne reise uten ledsager fordi han har Downs syndrom, og at det ikke var noen ytterligere individuell vurdering av ham utover det..
Når Norwegian ikke foretok en slik individuell vurdering av hvorvidt A oppfylte flyselskapets krav til passasjerer med spesielle behov som reiser uten ledsager, kan ikke ombudet se at Norwegian har sannsynliggjort at forskjellsbehandlingen var nødvendig for å oppnå et saklig formål.
Ombudet legger til grunn at det ikke var nødvendig av Norwegian å nekte klager å fly på bakgrunn av han har Downs syndrom, men at selskapet burde foretatt en konkret vurdering av hvorvidt Uthus oppfylte flyselskapets krav til reisende med spesielle behov som reiser uten ledsager. Det foreligger dermed ikke grunnlag for å kunne komme til at forskjellsbehandlingen var nødvendig for å oppnå et saklig formål.
Unntaksvilkårene i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 fjerde ledd er kumulative. Det er derfor på bakgrunn av konklusjonen ovenfor ikke nødvendig for ombudet å vurdere hvorvidt forskjellsbehandlingen var uforholdsmessig inngripende ovenfor A.
Ombudet kan således ikke se at forskjellsbehandlingen kan være tillatt etter unntaksadgangen i diskriminerings- og tilgjengelighetslovens § 4 fjerde ledd.
Konklusjon
Norwegian Air Shuttle ASA handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 20. juni 2008 da selskapet nektet A å fly uten ledsager.
Likestillings- og diskrimineringsombudet har ikke kompetanse til å ilegge erstatnings- og/eller oppreisningsansvar. Spørsmål om erstatning og/eller oppreisning avgjøres av domstolene, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 16, jf. § 17.
Ombudet vil likevel oppfordre partene til å komme frem til en minnelig løsning i saken. Vi ber om tilbakemelding innen 140. april 2014 om hvordan Norwegian foreslår å løse saken, dersom Norwegian velger å ikke bringe saken inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda.
Oslo, 18.03.2014
Sunniva Ørstavik