14/1096 Avslag på ytelser som til eneforsørger er ikke i strid med diskrimineringsloven om etnisitet eller likestillingsloven

En kvinne klaget på at hun ikke fikk ytelser etter folketrygdloven tilsvarende det som eneforsørgere mottar. Hun er gift med en mann fra Nigeria, som er utvist fra Norge. Mannen hennes har ikke jobb, og ville uansett ikke tjent nok i Nigergia til å forsørge familien i Norge. Hun mener regelverket rammer henne på en diskriminerende måte, både på grunn av etnisitet og kjønn.

Ombudet mente at folketrygdeloven ikke stiller personer med etnisk  i en dårligere situasjon enn andre. Det er sivil status som er avgjørende for hvilke ytelser man har krav på, ikke etnisk opprinnelse. Ombudet påpekte blant annet at samme regelverk gjelder for etnisk norske med ektefelle i fengsel. Ombudet mente videre at regelverket ikke stiller kvinner dårligere enn menn i tilsvarende situasjoner. Det er vilkåret om et reelt samlivsbrudd som avskjærer klageren fra ytelsene, ikke det at hun er kvinne.

Konklusjon

Det er ikke i strid med diskrimineringsloven om etnisitet § 6 eller likestillingsloven § 5 at ektefellene/samboerne til utviste utlendinger ikke er omfattet av stønadene i folketrygdloven kapittel 15.

• Saksnummer: 14/1096
• Lovgrunnlag: Diskrimineringsloven § 6,  første ledd, likestillingsloven § 5
• Dato for uttalelse: 5. mars 2015

OMBUDETS UTTALELSE

Sakens bakgrunn

A er gift og med en mann fra Nigeria. Sammen har de en datter. Ektefellen søkte asyl i Norge, men ble i 2010 utvist med fem års innreiseforbud. A er sykemeldt og mottar arbeidsavklaringspenger. Hun har ikke rett på ytelser som eneforsørger etter folketrygdloven kapittel 15. A har henvendt seg til Sivilombudsmannen når det gjelder at hun ikke har rett på ytelsene i folketrygdloven kapittel 15. Tilbakemeldingen fra Sivilombudsmannen var at de utelukkende behandler klager etter gjeldende lovgivning. Et ønske om endring av gjeldende rettsregler er et politisk spørsmål som hører under de lovgivende myndigheter.

Partenes syn på saken

A:

A mener at hun diskrimineres på grunn av etnisitet fordi hennes familie ikke har rett på en rekke stønader som enslige forsørgere har. Hun viser også til at hun blir diskriminert på grunn av kjønn ved at hun ikke får tilgang til disse ytelsene.

A mener at hun i realiteten har omsorgen alene for barnet sitt, og derfor er i en vanskelig økonomisk situasjon og skal likestilles med andre enslige foreldre. Hun mener at hennes situasjon i hovedsak går utover datteren. Dersom hun skulle motta økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven, vil hun ikke oppfylle underholdskravet fastsatt i utlendingsforskriften ved søknad om familiegjenforening. Ektefellen har ikke arbeid i hjemlandet. Dersom han hadde hatt jobb, opplyser A at 60 prosent av befolkningen i Nigeria ikke tjener mer enn 6 kroner dagen.

Arbeids- og sosialdepartementet

Arbeids- og sosialdepartementet avviser at vilkår om sivilstand innebærer diskriminering på grunn av etnisitet. Departementet er ansvarlig for stønader til enslig mor eller far som har aleneomsorg for barn. Hvem som omfattes av stønadsordningen går frem av § 15-4 som har regler om sivilstand, og § 15-5 som har regler blant annet om samboerskap og om hva som anses å være aleneomsorg. Det går frem av § 15-4 at det er et vilkår at separasjons- eller skilsmissesak er reist. Det er en forutsetning at oppløsning av ekteskapet skal gjennomføres reelt og formelt. Proforma separasjon og faktisk separasjon av ulike årsaker gir derfor ikke rett til stønad.

I § 15-4 annet ledd bokstav d, er det en mulighet for å få rett til stønad på grunnlag av faktisk separasjon i ett år, men vilkåret er at det er spesielle forhold som har gjort det vanskelig å reise sak. Bestemmelsen omfatter ikke tilfeller der det ikke er en hensikt om å oppløse ekteskapet. Bestemmelsen tolkes strengt. Det gis ikke stønad etter denne bestemmelsen ved faktisk separasjon, for eksempel på grunn av at ektefellen av ulike årsaker bor i utlandet, soner fengselsstraff eller det er religiøse oppfatninger som gjør at man ikke søker om separasjon/skilsmisse.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion og livssyn (diskrimineringsloven om etnisitet), jf. § 23 i loven. Ombudet håndhever også lov om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven), jf. § 26 i loven. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 1 og 2.

Diskrimineringsloven om etnisitet og likestillingsloven

Diskrimineringsloven om etnisitet forbyr diskriminering på grunn av etnisitet, religion eller livssyn, jf. § 6 første ledd første punktum. Forbudet gjelder også diskriminering på grunn av etnisitet til en person som den som diskrimineres har tilknytning til. Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 7 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 8.

Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av etnisitet, religion eller livssyn, jf. § 6 andre ledd tredje punktum. I Ot.prp. 33 (2004-2005) s. 93 sies det følgende om indirekte forskjellsbehandling: Indirekte diskriminering skiller seg fra direkte diskriminering ved at den i en viss utstrekning forutsetter en sammenlikning av grupper av personer. Personer tilhørende en etnisk gruppe kan komme systematisk dårligere ut som følge av strukturer, samfunnsordninger, regler eller praksis som slår uheldig ut for gruppen. Indirekte diskriminering kjennetegnes ved at det isolert sett ikke er noe «galt» med en bestemmelse, handling eller liknende. Bestemmelsen/handlingen er tilsynelatende nøytral, men får i praksis en negativ virkning for visse grupper, som ikke er saklig begrunnet.

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 7.

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 24. En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er «grunn til å tro» at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Likestillingsloven § 5 forbyr diskriminering på grunn av kjønn. Både direkte og indirekte forskjellsbehandling er omfattet. Forskjellsbehandling kan være lovlig, jf. § 6.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om folketrygdlovens stønader for eneforsørgere faktisk virker slik at familiene til utviste stilles dårligere på grunn av etnisitet eller kjønn. Tilknytningen til en person med en annen etnisitet er også vernet etter loven. Dersom A blir forskjellsbehandlet på grunn av tilknytningen til sin mann med en annen etnisitet er det også omfattet av lovens forbud mot diskriminering.

I klagen anfører A at det er flere ytelser hun ikke har rett til fordi hun ikke formelt er aleneforsørger, men gift med en mann som er utvist. Vilkårene for å være omfattet av stønadene i kapittelet er at mor eller far er ugift, separert eller skilt, eller at mor eller far sannsynliggjør at de er enslig med aleneomsorg for barn. For å regnes som enslig mor eller far, må man varig har klart mer av den daglige omsorgen, jf. § 15-5 annet ledd. Ektefellene til utviste utlendinger er ikke omfattet av bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 15. Ombudet mener at det ikke er årsakssammenheng mellom etnisitet og det at ektefeller til utviste ikke er omfattet av stønadene. Ombudet viser til at det er sivilstatus som avgjør om man har krav på stønad. Det er også andre, eksempelvis familiene til innsatte i fengsel, som ikke har krav på stønadene selv om deres ektefeller også i realiteten lever som enslige forsørgere. Ombudet mener derfor at familiene til utviste utlendinger ikke blir forskjellsbehandlet på grunn av etnisitet i folketrygdlovens bestemmelser som omhandler enslige forsørgere.

A har videre anført at hun blir diskriminert på grunn av kjønn fordi hun ikke har rett på ytelser til enslige forsørgere. Det er fortsatt slik at kvinner i større grad enn menn har hovedomsorgen for barn etter samlivsbrudd, og slik er enslige forsørgere. Spørsmålet er om regelverket er kjønnsdiskriminerende, og om kvinner stilles dårligere enn menn. Folketrygdloven er et kjønnsnøytralt regelverk, og gjelder likt for kvinner og menn. I saken her er det imidlertid vilkåret om et reelt samlivsbrudd som avskjærer A fra ytelsene. Ombudet kan ikke se at dette vilkåret rammer kvinner og menn ulikt. Ombudet mener derfor ikke vilkårene stiller kvinner i en dårligere stilling enn menn.

Familiene til utviste utlendinger blir ikke forskjellsbehandlet på grunn av etnisitet i gjeldende regelverk. Hvilke grupper som bør omfattes av et regelverk er et politisk spørsmål ombudet ikke tar stilling til. Ombudet har stor forståelse for at A er i en vanskelig situasjon fordi hun som gift ikke har krav på de samme ytelsene som enslige forsørgere, og fordi hun mister muligheten til familiegjenforening hvis hun søker om stønad etter sosialtjenesteloven. Det er åpenbart at As økonomiske situasjon og mulighetene for familiegjenforening også påvirker datteren. Vanskene med å oppfylle underholdskravet og hensynet til datteren er imidlertid en vurdering som må gjøres av utlendingsmyndighetene når søknaden om familiegjenforening  behandles. Hensynet til barnets beste skal vurderes som et ledd i vurderingen av om særlig sterke menneskelige hensyn kan begrunne unntak fra underholdskravet. Ombudet ser at en del barn kan påvirkes negativt ved at de ikke har mulighet til å leve sammen med begge foreldrene sine når den ene er utvist, men urimelige utslag av utlendingsloven utover det diskrimineringsrettslige, ligger utenfor ombudets mandat å vurdere.

Konklusjon

Det er ikke i strid med diskrimineringsloven om etnisitet § 6 eller likestillingsloven § 5 at ektefellene/samboerne til utviste utlendinger ikke er omfattet av stønadene i folketrygdloven kapittel 15.