Klageren hadde fått dispensasjon til å kjøre i to år, i stedet for i fem år. Tidsbegrensningen gjelder førerkort i høyere klasse.

Ombudet konkluderte med at Fylkesmannen og Helsedirektoratet ikke handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven da søknaden om dispensasjon fra førerkortforskriftens helsekrav for førerkort på vanlig tid, ble avslått. Det var sannsynliggjort at dispensasjonens tidsbegrensning til to år, var nødvendig for å oppnå et saklig formål (forhindre ulykker i trafikken), og ikke uforholdsmessig inngripende overfor vedkommende.

Ombudet la vekt på redegjørelsen fra Helsedirektoratet om at tidsbegrensningen i førerkortets varighet er begrunnet i hensyn til trafikksikkerheten. Ombudet fant at avslaget på dispensasjon fra tidsbegrensningen ikke var uforholdsmessig inngripende. Vedkommende får uansett en konkret vurdering for fornying ved periodens utløp. Etter en konkret vurdering kan personen neste gang få både lengre førerkortperiode eller førerkort uten tidsbegrensning.

Konklusjon

Likestillings- og diskrimineringsombudet har kommet frem til at Fylkesmannen i Rogaland og Helsedirektoratet ikke har handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4.

Behandling i Likestillings- og diskrimineringsnemnda

Vedkommende klaget på ombudets uttalelse. Ombudet vurderte klagen, men kom til at det ikke var grunnlag for å omgjøre. Saken ble sendt til Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Nemnda behandlet saken i møte den 10. februar 2015.

Nemnda opprettholdt ombudets konklusjon. Nemnda la vekt på de samme vurderingstemaene som ombudet, og presiserte at klager ikke ville miste førerretten til de aktuelle kjøretøyene. Begrensningen gjelder kun varigheten av førerkortet, og krav om fornyet legeerklæring og vurdering av helsen.

Lenken til nemndas uttalelse: www.diskrimineringsnemnda.no.

• Saksnummer: 14/436
• Lovgrunnlag: diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4
• Dato for uttalelse: 10. september 2014

OMBUDETS UTTALELSE

Sakens bakgrunn

A har ADHD og søkte Fylkesmannen i Rogaland om dispensasjon fra helsekravene til førerkort. Fylkesmannen i Rogaland ga i vedtak av 13. mai 2013 A dispensasjon fra helsekravene i førerkortforskriften for førerkort klasse C1 og D1E i 2 år fra vedtakets dato. A klaget på vedtaket ettersom hun kun fikk dispensasjon til å kjøre i 2 år, og ikke vanlig førerkort gyldighet som A mener er på 5 år. Fylkesmannen foretok 14. juni 2013 en ny vurdering, men fant ikke grunnlag for å endre varigheten på dispensasjonen. Saken ble overført Helsedirektoratet som klagesak. Helsedirektoratet opprettholdt Fylkesmannens vedtak. Helsedirektoratet uttalte i vedtak av 20. september 2013 blant annet at:

«(…) Den lett forhøyede ulykkesrisikoen ved ADHD uten atferdsforstyrrelse medfører at forskriftens helsekrav ikke er oppfylt for de høyere førerkortklassene ( C1(E), C(E), Dl(E) og D(E)), og dermed heller ikke for kjøreseddel eller kompetansebevis.

Det er imidlertid grunnlag for dispensasjon. Helsedirektoratet er enig i at det er korrekt å gi en tidsbegrensning av denne for å sikre at det går bra. Saken er dårlig opplyst. For å sikre korrekt saksbehandling vil fylkesmannen måtte kreve en spesialisterklæring som nøye beskriver symptomer og eventuelle komorbide tilstander.

Fylkesmannen vil kunne gi deg en betydelig lengre dispensasjonstid neste gang, såfremt din ADHD er stabil eller, bedres og det ellers ikke er sykdommer som reduserer kjøreevnen.

Hensynet til sikkerheten i trafikken veier tyngst. Helsedirektoratet har ikke grunnlag for å omgjøre Fylkesmannens vedtak.»

Det fremgår av Retningslinjer for fylkesmennene ved behandling av førerkortsaker (IS-2070) punkt 19.4.2 og 19.4.3 at:

«19.4.2 Når det søkes om førerkort i klasse C1 eller C første gang, kan det tilsvarende søkes innhentet opplysninger om vedkommendes trafikkatferd med andre (mindre) kjøretøy over tid (3-5 år). Særlig må man være oppmerksom på at noen personer med ADHD uten atferdsforstyrrelse kan ha tendens til å kjøre fort. For øvrig må det innhentes de kliniske opplysningene som er nødvendige for å kunne danne seg en begrunnet mening om den trafikksikkerhetsrisikoen den aktuelle søker må antas å ha.

Det blir tilsvarende vurderinger ved klasse D1, D, kjøreseddel og kompetansebevis, men det må da foreligge enda sterkere holdepunkter for at kjøreatferden har vært trafikksikker over tid. (…)

19.4.3 (…) Hvis det gis dispensasjon for første gangs utstedelse av førerkort i en klasse, bør dispensasjonen tidsbegrenses, vanligvis til to år. Hvis det etter en slik periode vurderes at trafikkatferden er forsvarlig og det ellers finnes grunnlag for fortsatt dispensasjon, kan denne vanligvis gis uten særskilt tidsbegrensning, også for høyere førerkortklasser.»

Partenes syn på saken

A:

A opplyser at hun sendte inn søknad om dispensasjon fra førerkortforskriftens helsekrav for førerkort klasse C1 D1E, men at hun kun fikk dispensasjon til å kjøre ett eller to år om gangen (avhengig av hvilke papirer en legger til grunn). A hevder at hun ikke fikk dispensasjon på vanlig tid (5 år) fordi hun ikke oppfylte kravene til tyngre kjøretøy. Klager hevder at avslaget var direkte begrunnet med at hun har ADHD og at ADHD utgjør en trafikkfare.

A mener hun blir plassert i en gruppe som KAN utgjøre en potensiell fare i trafikken, men at det er ingenting som tilsier at hun plutselig er uegnet og trafikkfarlig. Hun mener det er tilfeldig hvem som får hva når det gjelder fornying av sertifikat. Hun hevder at det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for Fylkesmannen å skulle legge begrensninger for henne og stemple henne som trafikkfarlig. A opplyser at hun har hatt førerkort siden 1986 og at hun aldri har vært innblandet i noen ulykker. A mener Fylkesmannen har fått all den dokumentasjon de trenger og stiller seg undrende til at det kreves spesialisterklæring for å sikre at saken blir tilstrekkelig opplyst.

Helsedirektoratet:

Helsedirektoratet avviser påstanden om at vedtaket om dispensasjon er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Helsedirektoratet erkjenner at bakgrunnen for at A kun fikk dispensasjon i 2 år er fordi hun har ADHD. Helsedirektoratet opplyser at hyperkinetisk lidelse som ADHD medfører oppmerksomhetssvikt, særlig i forhold til oppgaver som krever konsentrasjon over tid. Det er godt dokumentert at gruppen av ADHD-pasienter har økt risiko for å bli skadet og miste livet i trafikkulykker. Helsedirektoratet opplyser videre at ADHD også er knyttet til en del andre psykiske sykdommer som også kan innvirke på kjøreevnen. Motivet for å gi tidsavgrenset dispensasjon er i As tilfelle et ønske om ny spesialisterklæring som nøye beskriver symptomer og eventuelle komorbide tilstander. Opplysninger om hvorvidt kjøreadferden har vært trafikksikker, og har vært det over tid, ved hjelp av attest fra politiet, arbeidsgivere, behandlende lege og forsikringsselskap, er også med som underlag for vurderingen.

Helsedirektoratet opplyser videre at det er ingen normal tidsbegrensning på 2, 5 eller 10 år ved dispensasjon. Det er normalt i første omgang eller ved forandringer i sykdommen å gi dispensasjon for ett til to år. I saken til A er det ifølge Helsedirektoratet ikke opplysninger som gir grunn til å fravike grunnregelen om tidsavgrensning. Det er behov for en ny vurdering av spesialist etter et par år samt opplysninger om prikker i førerkortet eller om kollisjoner fra henholdsvis politi og forsikringsselskap

Helsedirektoratet opplyser for øvrig at det er gratis å søke om dispensasjon og eventuelt å klage på et vedtak.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), jf. § 28. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 3.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Fra 1. januar 2014 trådte ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov av 21. juni 2013 i kraft. I den nye loven videreføres diskrimineringsvernet i diskriminerings- og tilgjengelighetslov av 20. juni 2008. Denne saken gjelder forhold som fant sted før den nye loven trådte i kraft og behandles derfor formelt med utgangspunkt i bestemmelsene i diskriminerings- og tilgjengelighetslov av 20. juni 2008.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (dtl) § 4 første ledd forbyr direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.

Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon, jf. dtl § 4 annet ledd.

Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre, jf. dtl § 4 tredje ledd.

Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering etter lovene her, jf. dtl § 4 fjerde ledd.

Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering, skal det legges til grunn at diskriminering har funnet sted, hvis ikke den som er ansvarlig for handlingen, unnlatelsen eller ytringen sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd diskriminering, jf. dtl § 13.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om vedtaket om dispensasjon fra helsekravene i førerkortforskriften overfor A i en periode av 2 år er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4.

Det første spørsmålet er om A stilles dårligere enn andre som søker om dispensasjon, og om forskjellsbehandlingen i så fall har sammenheng med at hun har ADHD.

Helsedirektoratet erkjenner at bakgrunnen for at A kun fikk dispensasjon i 2 år for førerkort klasse C1 og D1E er fordi hun har ADHD. Det fremgår av forarbeidene til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (Ot. prp. nr. 44 2007-2008, side 102) at ikke enhver minste virkning i negativ retning vil være omfattet av vernet, og at de helt marginale og i praksis ubetydelige ulemper ikke vil oppfylle lovens vilkår om at personer må stilles «dårligere». Dersom det etter en objektiv vurdering er tvil om en behandling utgjør en ulempe, kan det legges en viss vekt på den subjektive opplevelsen. A vil etter 2 år måtte sende ny søknad om dispensasjon for å kunne ha førerkort. Selv om det er gratis å søke innebærer en søknad at hun blant annet må fremlegge spesialisterklæring, legeattest fra fastlege og attest fra politi, arbeidsgiver og forsikringsselskap, samt opplysninger om hvorvidt kjøreadferden har vært trafikksikker over tid. Ombudet finner på denne bakgrunn å legge til grunn at det å bli innvilget dispensasjon i 2 år er å bli behandlet dårligere enn dersom dispensasjonen var på 5 år.

Forbudet mot forskjellsbehandling i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 er imidlertid ikke absolutt. Etter lovens § 4 fjerde ledd skal forskjellsbehandling som er nødvendig for å nå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor de som forskjellsbehandles, ikke anses som diskriminering etter loven.

Spørsmålet om reglene er nødvendige for å oppnå et saklig formål og ikke uforholdsmessig inngripende

Spørsmålet blir dermed om det at A fikk dispensasjon i kun 2 år er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og ikke uforholdsmessig inngripende overfor A, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 fjerde ledd.

Helsedirektoratet opplyser at det er av hensynet til sikkerheten i trafikken at det innvilges tidsavgrensede dispensasjoner for helsekravene i førerkortforskriften. Helsedirektoratet viser til at for personer med ADHD er det påvist en nokså lett forhøyet ulykkesrisiko. Denne ulykkesrisikoen medfører at forskriftens helsekrav ikke er oppfylt for høyere førerkortklasser, men at det imidlertid gis tidsbegrenset dispensasjon dersom kjøreadferden er trafikksikker. Ombudet finner at hensynet til sikkerhet i trafikken er et saklig formål etter lovens § 4 fjerde ledd. Ombudet viser til Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) s 107 hvor det fremgår at hensynet til andres helse og sikkerhet vil være et typisk saklig formål.

Spørsmålet blir deretter om det var nødvendig å gi A dispensasjon i kun 2 år, i motsetning til for eksempel 5 eller 10 år.

Helsedirektoratet bemerker at det er ingen normal tidsavgrensning på 2, 5 eller 10 år ved dispensasjon. Helsedirektoratet opplyser at bakgrunnen for å gi tidsavgrenset dispensasjon i en periode av 2 år i As tilfelle er et ønske om ny spesialisterklæring for å bedre kunne vurdere hennes kjøreadferd. A opplyser at hun har hatt førerkort siden 1986 og at hun aldri har vært innblandet i noen ulykker. I henhold til IS-2070 punkt 19.4.3 bør dispensasjonen ved første gangs utstedelse av førerkort i en klasse tidsbegrenses til to år. Hvis det etter en slik periode vurderes at trafikkatferden er forsvarlig og det ellers finnes grunnlag for fortsatt dispensasjon, kan denne vanligvis gis uten særskilt tidsbegrensning, også for høyere førerkortklasser. Helsedirektoratet mener imidlertid at saken er dårlig opplyst og at det er behov for en ny vurdering fra spesialist etter et par år, samt opplysninger om hvorvidt kjøreatferden har vært trafikksikker over tid, ved hjelp av attest fra politi, arbeidsgivere, behandlende lege og forsikringsselskap. Sykdomsbildet kan endre seg over tid og Helsedirektoratet opplyser at de i vurderingen av dispensasjonens varighet har latt hensynet til sikkerheten i trafikken veid tyngst.

Ombudet finner at det er fylkesmannen og Helsedirektoratet som er nærmest til å vurdere hvilke kriterier som må oppfylles og hvilken dokumentasjon som må fremlegges når det gjelder vurderingen av varigheten på dispensasjonen. Ombudet har for øvrig ikke grunnlag for å overprøve fylkesmannens eller Helsedirektoratets faglige vurderinger av hvor lang dispensasjonstid som skal gis til den konkrete søker. Og legger derfor til grunn at tidsbegrensingen av søknaden til A var nødvendig.

Ombudet har videre i sin vurdering sett hen til de ulemper som en ny søknad medfører for A, men har lagt avgjørende vekt på de hensyn som ligger bak Helsedirektoratets avgjørelse om dispensasjonstid på 2 år. Helsedirektoratet har også opplyst at fylkesmannen ved ny vurdering vil kunne gi en betydelig lengre dispensasjonstid neste gang, dersom As ADHD er stabil. Ombudet har også merket seg at det er gratis å søke om dispensasjon og vil derfor ikke innebære noen økonomisk byrde for A. Politiattest koster heller ikke noe, og dokumentasjon av sykdom vil kunne skaffes til veie gjennom fastlege.

Ombudet finner derfor at innvilgelse av dispensasjon på 2 år ikke er uforholdsmessig inngripende overfor A.

Ombudet finner etter dette at Fylkesmannen i Rogaland og Helsedirektoratet ikke har handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 da A ble innvilget dispensasjon fra førerkortforskriftens helsekrav i en periode av 2 år.

Konklusjon

Likestillings- og diskrimineringsombudet har kommet frem til at Fylkesmannen i Rogaland og Helsedirektoratet ikke har handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4.