Tradisjonelt har det vært snevrere adgang til særbehandling av menn enn kvinner ved ansettelser. Dette følger ikke direkte av ordlyden i likestillingslovens bestemmelse om særbehandling, §3a, men av forarbeidene til loven. Adgangen til særbehandling av menn er i utgangspunktet begrenset til stillinger som har med undervisning og omsorg for barn å gjøre, jf egen forskrift om dette (Forskrift om særbehandling av menn, fra 1998).
-Vi mener prinsippielt at det bør være like stor adgang til særbehandling av kvinner og menn ved ansettelser i henholdvis manns- og kvinnedominerte yrker. De samme likestillingshensyn gjør seg gjeldende uansett om det er kvinner eller menn som er underrepresentert, sier Elisabeth Lier Haugseth, leder for juridisk avdeling hos Likestillings- og diskrimineringsombudet.

Likere fordeling innen alle yrker
-Det fremmer likestilling å bidra til at arbeidsmarkedet blir mindre kjønnsdelt enn i dag, og at makten og innflytelsen som ligger i de ulike yrkes fordeles likere, enten det gjelder finansbransjen eller likestillingsbransjen, sykepleieryrket eller rørleggeryrket.
En likere kjønnsfordeling vil gjøre det enklere for kommende generasjoner å velge yrke fritt og uavhengig av gamle tradisjoner og oppfatninger av hva slags arbeid som passer for kvinner og menn. Begge kjønn bør også ideelt sett delta på like linje i alle yrker for å sikre at tilbudet som gis til befolkningen passer for hele befolkningen – både kvinner og menn.
Ombudet mener derfor at sterke likestillingshensyn taler for å tolke likestillingslovens bestemmelser om særbehandling slik at den også åpner for særbehandling av menn (moderat kvotering) ved ansettelse, for eksempel i sykepleierstillinger.
På den annen side har vi altså lovens forarbeider som sier at det fortsatt skal være større adgang til forskjellsbehandling av kvinner enn av menn. De tradisjonelle argumenter for et slik syn er at menn ikke opplever diskriminering ved ansettelser og at det derfor ikke er behov for særbehandling for å kompensere for dette. Dessuten hevdes det at særbehandling av menn vil gå på bekostning av enkeltkvinner – og at dette ikke fremmer kvinners stilling – slik lovens formål foreskriver.
Ombudet er uenig i disse argumentene. For det første mener vi at særbehandling ikke er kompensasjon for diskriminering, men et tiltak for å endre kjønnsfordelingen i yrker og på arbeidsplasser og dermed fremme likestilling. Når vi tillater særbehandling av kvinner ved ansettelse av ingeniører er ikke det fordi kvinnelige ingeniører tradisjonelt har blitt diskriminert – men fordi det finnes få kvinnelige ingeniører i de fleste tekniske bransjer. For det andre mener ombudet at det i stort fremmer likestilling – og dermed både kvinner og menn sin stilling – at kjønnsfordelingen blir jevnere i alle yrker, også i de kvinnedominerte, jf argumentene foran. Hensynet til enkeltkvinner kan derfor etter vår mening ikke veie tyngre enn de mer overordnede likestillingshensyn.