Da «Siw» ble voldtatt laget tre av venninnene hennes film om temaet. Nylig besøkte de tre; Märtha Elise Jensen, Carita-Linn Arntzen og Tone Helene Oskarsen, Likestillings- og diskrimineringsombudet og viste filmen.
Hvert år forekommer det mellom 8000 og 16 000 voldtekter sier voldtektsutvalget «Fra ord til handling». Det er et forsiktig anslag. 90 prosent av sakene blir aldri anmeldt.
I dokumentarfilmen forteller «Siw», om hva som hendte da hun ble voldtatt. En kveld for et år siden var 15-åringen på vei hjem fra T-banen etter en tur på kino.
Hun går fort, forteller hun på filmen, for hun er mørkredd.
To gutter griper fatt i henne og drar henne inn på en lekeplass, der den ene holder vakt mens den andre voldtar henne.
«Jeg anmeldte det aldri,» sier Siw. Hun går til psykolog, men synes ikke det hjelper så mye. «Jeg følte meg så skitten og ekkel,» sier hun. «Jeg var redd for ikke å bli trodd.» «Etterpå angra jeg litt på at jeg ikke anmeldte, men tanken på å møte dem i retten etterpå var for ubehagelig. Jeg ville likevel gjerne sett dem straffa for å unngå at andre skulle bli utsatt for det samme som meg,» sier Siw i filmen.
De tre som har laget den åtte minutter lange dokumentarfilmen gikk i første klasse på videregående skole på Nannestad da de laget filmen.
I debatt med ansatte hos Likestillings- og diskrimineringsombudet ble tiltak drøftet.
De tre jentene anbefalte holdningsskapende arbeid mot voldtekt allerede fra åttende klasse, med oppfølging også i videregående skole.
Likestillings- og diskrimineringsombud Beate Gangås takket de tre jentene.
- Dere har levert en dokumentasjon av voldtekt blant unge som er både god og tankevekkende. Det viktigste for en som har blitt voldtatt er ofte å oppleve at man blir trodd – av venner, familie, på skolen eller hos politiet og i rettsvesenet.
Hun mener enkelte ting bør være lett å gjøre noe med.
- For eksempel å gi informasjon om DIXI-senteret (Ressurssenter for voldtatte) på skolene. Det bør også gå en klar oppfordring om legge til rette for at det går an å snakke med noen som for eksempel helsesøster eller en lærer når elever har vært utsatt for voldtekt, eller for uønsket seksuell oppmerksomhet. Og så må det jobbes langsiktig med kompetanseheving og prioritering i hjelpeapparat, hos politi og påtalemyndighet og i domstolene. Diskusjonen om hvordan juryordningen fungerer i voldtektssaker er viktig.
Gangås understreket hvor viktig det er at ansvaret plasseres på rett sted.
- Ansvaret for en voldtekt ligger fullt og helt hos den som voldtar.